Forskjell mellom versjoner av «Å lytte til»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Motivbeskrivelse)
(Motivbeskrivelse)
 
(23 mellomliggende revisjoner av 4 brukere er ikke vist)
Linje 2: Linje 2:
  
 
== Motivbeskrivelse ==
 
== Motivbeskrivelse ==
Dette er et nonfigurativt verk som domineres av vertikale, geometriske former og ekspressive farger i skiftende valører av primærfargene rødt og blått, samt gult, med blå som hovedfarge i motivet. Rektanglene er omrisset av tynne, mørke streker. Avbrutte, tynne skisseaktige streker løper horisontalt flere steder i billedflaten. En tynn, hvit linje danner midtakse i bildet vertikalt. Salo Jæger har brukt olje og tempera i dette og flere verk, fordi hun ønsker effekten av en mattere overflate i bildet og de lysbrytende kvalitetene og fargenes utstråling som de gamle bindemidlene gir (Ugelstad 31). Hun bruker fargeteori for å skape dybde i motivet: De varme røde og gule formene synes å stå lenger fremme mot de kjøligere blå i bakgrunnen. Salo Jæger sier hun fornemmer når tilsynelatende tilfeldig plasserte malestrøk og former, som den gule flekken i det blå trapeset, blir riktig (Drønen, hvilken side?). Maleriet fremstår innrammet av et blått rektangel på venstre side og i over- og underkant av motivet, mens det på høyre side avgrenses av et rødt rektangel. De blå horisontale panelene kan gi en illusjon om en fortsettelse utover rammen til høyre og at de vertikale geometriske formene imellom gjentar seg. Kunstneren lager ikke en plan eller skisse i forkant av et nytt arbeid på lerretet, men bestemmer kun forholdet mellom høyde og bredde (Dæhlin 84)     
+
''Å lytte til'' er et nonfigurativt verk som domineres av vertikale, geometriske former og ekspressive farger i skiftende valører av primærfargene rødt og blått, samt gult, med blå som hovedfarge i motivet. Maleriet består av to røde vertikale rektangler, et gult vertikalt rektangel og et smalt gult vertikalt felt. I tillegg en blå geometrisk form bestående av et trapes på et rektangel. Et rektangel med en blanding av rødt og blått til høyre skiller seg ut fra de klare fargene ellers. De fargemettede formene varierer i bredde og fargene opptrer i ujevne intervaller. Rektanglene er omrisset av tynne, mørke streker. Avbrutte, tynne skisseaktige streker løper horisontalt flere steder i billedflaten. En tynn, hvit linje danner midtakse i bildet vertikalt, skaper symmetri og bidrar til harmoni i bildet.          
  
Komposisjonen av maleriet med de strenge geometriske formene, som kan minne om arkitektur, kan oppleves å stå i motsetning til Salo Jægers ønske om å påvirke følelser og sanser gjennom fargebruk. Vi må ta vare fargene, sier hun, og søking etter fargeatmosfære er hennes hovedanliggende.
+
Maleriet fremstår innrammet av et blått rektangel på venstre side og i over- og underkant av motivet, mens det på høyre side avgrenses av et rødt rektangel. De blå horisontale panelene kan gi en illusjon om en fortsettelse utover rammen til høyre og at de vertikale geometriske formene imellom gjentar seg. Kunstneren lager ikke en plan eller skisse i forkant av et nytt arbeid på lerretet, men bestemmer kun forholdet mellom høyde og bredde<ref>Dæhlin, Irma Salo Jæger (Oslo: Forlaget Press, 2002), 84</ref>. Salo Jæger sier hun fornemmer når tilsynelatende tilfeldig plasserte malestrøk og linjer i maleprosessen, som den gule flekken i det blå trapeset, blir riktig<ref>Drønen, "Fargemesteren", 2017</ref>.         
 +
 
 +
=== Fargebruk ===
 +
Salo Jæger bruker fargeteori for å skape dynamikk i bildet. Vekslingen mellom varme og kalde farger skaper dybde i motivet: De røde og gule formene synes å ligge oppå det i hovedsak blå lerretet. Figurene i rødt og gult står dermed i kontrast til den kjølige blå bakgrunnen og skaper illusjonen av en forgrunn og en bakgrunn i bildet. De mange linjemessige krysningspunktene og fargeintervallene skaper ytterligere drama og spenning i det geometrisk ordnede billeduniverset.
 +
 
 +
De klare spektralfargene vi ser i ''Å lytte til'' er typisk for Salo Jægers kunst. Det viktigste for henne er å skape en fargeatmosfære<ref>Dæhlin, Irma Salo Jæger (Oslo: Forlaget Press, 2002), 84</ref>. Dette ser vi reflektert i ''Å lytte til''. Maleriet, som mangler perspektivlinjer i en tradisjonell forstand, har likevel en følelse av romlighet ved seg. Framfor å skape dybde ved hjelp av perspektiv og skygge, oppnås dette gjennom overlappingsteknikk og kontrasterende farger.  
 +
 
 +
I dette maleriet, som mange andre, har hun brukt olje og tempera. Salo Jæger fortrekker olje og tempera grunn av materialenes lysbrytende kvaliteter. De tradisjonelle bindemidlene gir en helt egen fargeutstråling, mener hun<ref>Ugelstad, Irma Salo Jæger (Høvikodden: Henie Onstad Kunstsenter, 2017), 31</ref>.
  
 
== Kontekst ==
 
== Kontekst ==
Irma Salo Jæger maler nonfigurativ, abstrakt kunst og begynte sin karriere i slutten av 1950-tallet.<ref>Danbolt, ''Norsk Kunsthistorie - Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag,'' 434</ref> Abstrakt kunst hadde sin opprinnelse i starten av 1900-tallet med kunstneren Vassilij Kadinskij. Kandisnkijs fargeteori går i hovedsak ut på at ulike farger får frem ulike stemninger og følelsesuttrykk, noe man ser er viktig for Salo Jæger. Han var også opptatt av fargenes musikalitet og hvordan fargene spiller på hverandre. Dette har en påvirkning på verket ''Å lytte til.''
+
Irma Salo Jæger maler nonfigurativ, abstrakt kunst og begynte sin karriere i slutten av 1950-tallet.<ref>Danbolt, ''Norsk Kunsthistorie - Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag,'' 434</ref> Abstrakt kunst hadde sin opprinnelse i starten av 1900-tallet med kunstneren Vassilij Kadinskij. <ref>Newall og Pooke, ''Art History – the basics,'' 40-41</ref>Kandinskijs fargeteori går i hovedsak ut på at ulike farger får frem ulike stemninger og følelsesuttrykk, noe man ser er viktig for Salo Jæger. Han var også opptatt av fargenes musikalitet og hvordan fargene spiller på hverandre. Dette har en påvirkning på verket ''Å lytte til.''<ref>Rajka, ''Eksperimentelle tendenser i norsk billedkunst i 1960-årene,'' 126-127</ref>
  
De senere verkene til Salo Jæger bruker geometriske former som minner om Piet Mondrian og neoplastisismen. Der var bruken av primærfarger og rette linjer og avgrensede flater med svart omriss. Midten av 1900-tallet var preget av en rask teknologisk utvikling og dette påvirket også kunsten på denne tiden. Derfor begynte Salo Jæger å eksperimentere med kinetisk kunst og installasjoner. Etter denne perioden gjenopptar hun malerkunsten og starter en ny periode med spesielt fokus på fargebruk.  
+
I de senere arbeidene til Salo Jæger bruker hun geometriske former som minner om Piet Mondrian og neoplastisismen. Bruk av primærfarger, rette linjer og avgrensede flater med svart omriss karakteriserer neoplastisismen.<ref>Lem, “Piet Mondrian», ''Store norske leksikon.''</ref> Midten av 1900-tallet var preget av en rask teknologisk utvikling og dette påvirket også kunsten på denne tiden. Derfor begynte Salo Jæger å eksperimentere med kinetisk kunst og installasjoner.<ref>Ugelstad, ''Irma Salo Jæger, 82.''</ref> Etter denne perioden gjenopptar hun malerkunsten og starter en ny fase med spesielt fokus på fargebruk.  
  
''Å lytte til'' er et eksempel på den typiske kunsten til Salo Jæger på 1990-tallet. Man ser et tydelig skille mellom de ulike fasene i den kunstneriske karrieren hennes. De klare primærfargene avskilt av geometriske former var hoved motivet i de seneste verkene hennes.  
+
''Å lytte til'' er et typisk eksempel på kunsten til Salo Jæger på 1990-tallet. Man ser et tydelig skille mellom de ulike fasene i den kunstneriske karrieren hennes. De klare primærfargene adskilt av geometriske former er hovedmotivet i de seneste verkene hennes.  
  
 
== Musikalitet ==
 
== Musikalitet ==
Irma Salo Jæger er inspirert av Kadinskij, som var opptatt av fargenes musikalitet og samspill, noe man ser igjen ''Å lytte til''.<ref>Rajka, ''Eksperimentelle tendenser i norsk billedkunst i 1960-årene,'' 126</ref> Kunstneren sammenligner måten hun maler på med å spille et strengeinstrument. De riktige strøkene er akkurat som toner spilt riktig.<ref>Drønen, "Fargemesteren", 2017</ref> Man ser tegn av denne maleprossessen i dette maleriet; de geometriske figurene er komponert på en slik måte at det danner en rytme i bildet. De horisontale linjene, bryter de vertikale og danner en bevegelse som nesten kan oppleves som en melodi som utfolder seg. Selv om strekene og linjene virker tilfeldig plassert, virker de likevel plassert riktig. Maleriet er malt på en slik måte at det kan nesten oppleves som et musikkstykke.''Å lytte til'' gir asossiasjoner til noe musikalsk. Maleriets vertikale form brytes av de horisontale formene gjør at man får en blanding av harmoni og dynamikk; som når et harmonisk musikkstykke brytes av en uventet tone.  
+
Irma Salo Jæger er inspirert av Kadinskij, som var opptatt av fargenes musikalitet og samspill, noe man ser igjen ''Å lytte til''.<ref>Rajka, ''Eksperimentelle tendenser i norsk billedkunst i 1960-årene,'' 126</ref> Kunstneren sammenligner måten hun maler på med å spille et strengeinstrument. De riktige strøkene er akkurat som toner spilt riktig.<ref>Drønen, "Fargemesteren", 2017</ref> Man ser tegn av denne maleprosessen i dette maleriet; de geometriske figurene er komponert på en slik måte at det danner en rytme i bildet. De horisontale linjene, bryter de vertikale og danner en bevegelse som nesten kan oppleves som en melodi som utfolder seg. Selv om strekene og linjene virker tilfeldig plassert, virker de likevel plassert riktig. Maleriet er malt på en slik måte at det kan nesten oppleves som et musikkstykke. ''Å lytte til'' gir asossiasjoner til noe musikalsk. Maleriets vertikale form brytes av de horisontale formene og gjør at man får en blanding av harmoni og dynamikk; som når et harmonisk musikkstykke brytes av en uventet tone.  
  
 
=== Tittel ===
 
=== Tittel ===
Tittelen ''Å lytte til'' gir en videre assosiasjon til noe musikalsk.  
+
Tittelen ''Å lytte til'' gir en videre assosiasjon til noe musikalsk. Formen på den blå figuren til høyre i bildet kan minne om et ansikt i profil, og den gule malingsflekken i midten av diagonalen et øye. “Ansiktet” er vendt mot to tykke striper i rødt og gult mot venstre i bildet, som om det stirrer mot dem. Den hvite linjen som skiller bildet i to halvdeler understreker denne separasjonen. Implikasjonen av et subjekt og et objekt i tittelen - noen som lytter, og noen å lytte til - underbygges derfor av komposisjonen i bildet.  
  
 
== Litteratur ==
 
== Litteratur ==
 +
Danbolt, Gunnar. ''Norsk Kunsthistorie – Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag.'' Oslo: Det Norske Samlaget, 2018.
 +
 +
Drønen, Live, «Fargemesteren», ''Subjekt,'' (31. januar 2017). Oppsøkt 10. september 2021 fra https://subjekt.no/2017/01/31/subjektet-irma-salo-jaeger/
 +
 +
Dæhlin, Erik. Irma Salo Jæger. Oslo: Forlaget Press, 2002
 +
 +
Lem, Gunn Hild. "Piet Mondrian" ''Store Norske leksikon.'' (6. juni 2018). Oppsøt 13. oktober 2021 fra https://snl.no/Piet_Mondrian
 +
 +
Newall, Diana; Pooke, Grant. ''Art History – the basics.'' London: Routledge, 2021.
 +
 +
Rajka, Susanne. ''Eksperimentelle tendenser i norsk billedkunst I 1960-årene.'' Oslo:HiO-rapport nr. 1, 2006.
 +
 +
Ugelstad, Caroline (red.). Irma Salo Jæger. Høvikodden: Henie Onstad Kunstsenter, 2017
 +
 
=== Referanser ===
 
=== Referanser ===
 
[[Kategori:Nasjonalmuseet]]
 
[[Kategori:Nasjonalmuseet]]

Nåværende revisjon fra 26. okt. 2021 kl. 11:51

Å lytte til er et maleri av Irma Salo Jæger fra i 1998. Det er malt med olje og tempera på lerret, og måler 162 x 131cm. Bildet befinner seg i Nasjonalmuseet i Oslo.
Irma Salo Jæger, Å lytte, 1998. Olje og tempera på lerret, 162 x 131 cm. Foto: Børre Høstland.

Motivbeskrivelse

Å lytte til er et nonfigurativt verk som domineres av vertikale, geometriske former og ekspressive farger i skiftende valører av primærfargene rødt og blått, samt gult, med blå som hovedfarge i motivet. Maleriet består av to røde vertikale rektangler, et gult vertikalt rektangel og et smalt gult vertikalt felt. I tillegg en blå geometrisk form bestående av et trapes på et rektangel. Et rektangel med en blanding av rødt og blått til høyre skiller seg ut fra de klare fargene ellers. De fargemettede formene varierer i bredde og fargene opptrer i ujevne intervaller. Rektanglene er omrisset av tynne, mørke streker. Avbrutte, tynne skisseaktige streker løper horisontalt flere steder i billedflaten. En tynn, hvit linje danner midtakse i bildet vertikalt, skaper symmetri og bidrar til harmoni i bildet.

Maleriet fremstår innrammet av et blått rektangel på venstre side og i over- og underkant av motivet, mens det på høyre side avgrenses av et rødt rektangel. De blå horisontale panelene kan gi en illusjon om en fortsettelse utover rammen til høyre og at de vertikale geometriske formene imellom gjentar seg. Kunstneren lager ikke en plan eller skisse i forkant av et nytt arbeid på lerretet, men bestemmer kun forholdet mellom høyde og bredde[1]. Salo Jæger sier hun fornemmer når tilsynelatende tilfeldig plasserte malestrøk og linjer i maleprosessen, som den gule flekken i det blå trapeset, blir riktig[2].

Fargebruk

Salo Jæger bruker fargeteori for å skape dynamikk i bildet. Vekslingen mellom varme og kalde farger skaper dybde i motivet: De røde og gule formene synes å ligge oppå det i hovedsak blå lerretet. Figurene i rødt og gult står dermed i kontrast til den kjølige blå bakgrunnen og skaper illusjonen av en forgrunn og en bakgrunn i bildet. De mange linjemessige krysningspunktene og fargeintervallene skaper ytterligere drama og spenning i det geometrisk ordnede billeduniverset.

De klare spektralfargene vi ser i Å lytte til er typisk for Salo Jægers kunst. Det viktigste for henne er å skape en fargeatmosfære[3]. Dette ser vi reflektert i Å lytte til. Maleriet, som mangler perspektivlinjer i en tradisjonell forstand, har likevel en følelse av romlighet ved seg. Framfor å skape dybde ved hjelp av perspektiv og skygge, oppnås dette gjennom overlappingsteknikk og kontrasterende farger.

I dette maleriet, som mange andre, har hun brukt olje og tempera. Salo Jæger fortrekker olje og tempera på grunn av materialenes lysbrytende kvaliteter. De tradisjonelle bindemidlene gir en helt egen fargeutstråling, mener hun[4].

Kontekst

Irma Salo Jæger maler nonfigurativ, abstrakt kunst og begynte sin karriere i slutten av 1950-tallet.[5] Abstrakt kunst hadde sin opprinnelse i starten av 1900-tallet med kunstneren Vassilij Kadinskij. [6]Kandinskijs fargeteori går i hovedsak ut på at ulike farger får frem ulike stemninger og følelsesuttrykk, noe man ser er viktig for Salo Jæger. Han var også opptatt av fargenes musikalitet og hvordan fargene spiller på hverandre. Dette har en påvirkning på verket Å lytte til.[7]

I de senere arbeidene til Salo Jæger bruker hun geometriske former som minner om Piet Mondrian og neoplastisismen. Bruk av primærfarger, rette linjer og avgrensede flater med svart omriss karakteriserer neoplastisismen.[8] Midten av 1900-tallet var preget av en rask teknologisk utvikling og dette påvirket også kunsten på denne tiden. Derfor begynte Salo Jæger å eksperimentere med kinetisk kunst og installasjoner.[9] Etter denne perioden gjenopptar hun malerkunsten og starter en ny fase med spesielt fokus på fargebruk.

Å lytte til er et typisk eksempel på kunsten til Salo Jæger på 1990-tallet. Man ser et tydelig skille mellom de ulike fasene i den kunstneriske karrieren hennes. De klare primærfargene adskilt av geometriske former er hovedmotivet i de seneste verkene hennes.

Musikalitet

Irma Salo Jæger er inspirert av Kadinskij, som var opptatt av fargenes musikalitet og samspill, noe man ser igjen Å lytte til.[10] Kunstneren sammenligner måten hun maler på med å spille et strengeinstrument. De riktige strøkene er akkurat som toner spilt riktig.[11] Man ser tegn av denne maleprosessen i dette maleriet; de geometriske figurene er komponert på en slik måte at det danner en rytme i bildet. De horisontale linjene, bryter de vertikale og danner en bevegelse som nesten kan oppleves som en melodi som utfolder seg. Selv om strekene og linjene virker tilfeldig plassert, virker de likevel plassert riktig. Maleriet er malt på en slik måte at det kan nesten oppleves som et musikkstykke. Å lytte til gir asossiasjoner til noe musikalsk. Maleriets vertikale form brytes av de horisontale formene og gjør at man får en blanding av harmoni og dynamikk; som når et harmonisk musikkstykke brytes av en uventet tone.

Tittel

Tittelen Å lytte til gir en videre assosiasjon til noe musikalsk. Formen på den blå figuren til høyre i bildet kan minne om et ansikt i profil, og den gule malingsflekken i midten av diagonalen et øye. “Ansiktet” er vendt mot to tykke striper i rødt og gult mot venstre i bildet, som om det stirrer mot dem. Den hvite linjen som skiller bildet i to halvdeler understreker denne separasjonen. Implikasjonen av et subjekt og et objekt i tittelen - noen som lytter, og noen å lytte til - underbygges derfor av komposisjonen i bildet.

Litteratur

Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie – Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget, 2018.

Drønen, Live, «Fargemesteren», Subjekt, (31. januar 2017). Oppsøkt 10. september 2021 fra https://subjekt.no/2017/01/31/subjektet-irma-salo-jaeger/

Dæhlin, Erik. Irma Salo Jæger. Oslo: Forlaget Press, 2002

Lem, Gunn Hild. "Piet Mondrian" Store Norske leksikon. (6. juni 2018). Oppsøt 13. oktober 2021 fra https://snl.no/Piet_Mondrian

Newall, Diana; Pooke, Grant. Art History – the basics. London: Routledge, 2021.

Rajka, Susanne. Eksperimentelle tendenser i norsk billedkunst I 1960-årene. Oslo:HiO-rapport nr. 1, 2006.

Ugelstad, Caroline (red.). Irma Salo Jæger. Høvikodden: Henie Onstad Kunstsenter, 2017

Referanser

  1. Dæhlin, Irma Salo Jæger (Oslo: Forlaget Press, 2002), 84
  2. Drønen, "Fargemesteren", 2017
  3. Dæhlin, Irma Salo Jæger (Oslo: Forlaget Press, 2002), 84
  4. Ugelstad, Irma Salo Jæger (Høvikodden: Henie Onstad Kunstsenter, 2017), 31
  5. Danbolt, Norsk Kunsthistorie - Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 434
  6. Newall og Pooke, Art History – the basics, 40-41
  7. Rajka, Eksperimentelle tendenser i norsk billedkunst i 1960-årene, 126-127
  8. Lem, “Piet Mondrian», Store norske leksikon.
  9. Ugelstad, Irma Salo Jæger, 82.
  10. Rajka, Eksperimentelle tendenser i norsk billedkunst i 1960-årene, 126
  11. Drønen, "Fargemesteren", 2017