Adolph Tidemand

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

Adolph Tidemand (1814-1876) er den første norske folkelivsmaler[1] og hans skildringer av den norske bondebefolkningens tradisjoner og levemåte har gitt ham en sentral posisjon i den norske nasjonalromantikken.

Tidemand er akademisk utdannet fra København og Düsseldorf, og har latt seg inspirere av sine mange studiereiser i Tyskland, Italia og ikke minst i Norge. Tidlig i sin kunstkarriere var Tidemand svært fascinert av kirkemalerier og han skulle egentlig male altertavlen til domkirken i Oslo. Men etter mye debatt rundt den noe ukontroversielle måten han ønsket å løse det på, ble han fratatt oppgaven og hans kunstnerisk fokus ble folkelivsbilder.[2] Hans verk Haugianerne, som ble første gang malt i Düsseldorf i 1948, karakteriseres som Tidemands kunstneriske gjennombrudd og hovedverk.[3] Verket er et av de mest kjente norske folkelivsbildene, hvor Tidemands inspirasjon fra kirkemaleriene også kommer tydelig til uttrykk. I det samme året 1948, malte Tidemand og den 11 år yngre Hans Fredrik Gude "Brudeferden i Hardanger" som er et av malerparets aller mest kjente bilder. Tidemands navn er i dag kanskje mest kjent gjennom samarbeidet med Gude, der Gude malte landskapet og Tidemand karakterene.

Tidemand ville skildre de store livsritualer som var typisk norske. Ved å male norsk kultur fra den tiden, kunne han vise verden hvordan det var i Norge. Selv om det var livsritualer som dåp, bryllup, begravelse og lavkirkemøter han skildret, ble disse livsritualene gjort på en litt annen måte enn i andre land.[4] Tidemand fanget det nasjonalromantiske ved Norge på den tiden i maleriene sine. Haugianerne viser et typisk norsk bondesamfunn, fordi Tidemand spesialiserte seg på å skildre den norske kulturen gjennom maleriet.

Adolph Tidemand forsøkte seg i en rekke forskjellige genre gjennom studietiden, men allerede etter sin første lengre reise gjennom østnorske dalfører og vestnorske fjordbygder i 1840-årene fant han en rekke motiver som preget hans videre virke. [5] Få år etter nevnte reise redegjorde han i et slags kunstnerisk manifest for hva han den gang forstod som den viktigste oppgave for sin kunst. Istedenfor det akademisk aksepterte historiemaleriet ville han heretter fremstille folkelivet slik det var i avsidesliggende bygdelag i Norge. Han skriver i en artikkel i Illustrert Nyhedsblad nr.52, 1854 at han følte seg kallet til å illustrere dette kraftige naturfolks karaktertrekk, sæder og skikker og bevare for ettertiden hva som ennå fantes. Allerede, skriver han videre: "er mang en skikk gaaet af Brug, mangen skjøn Nationaldragt ombyttet med latterlige uskjønne nye Moder”. Likevel er det nettopp gjennom å opphøye genremaleriet og folkeskildringen i en akademisk historiemalerisk kontekst at Tidemand får sitt kunstneriske gjennombrudd. Det anekdotiske preger gjerne genremaleriet, enten det er en morsom eller tragisk episode kunstneren skildrer. I Haugianerne har det anekdotiske veket for det elegisk stemningsfylte. Haugianerne henger i dag i Nasjonalgalleriets permanente utstilling, dette befester Tidemands betydning i norsk malerkunsts historie.

Adolph Tidemand ble tildelt og utnevnt til ridder av St. Olavs Ordenen i 1849.<ref>http://nbl.snl.no/Adolph_Tidemand/utdypning/ref>== Referanser ==

  1. Dietrichson, Adolph Tidemand, hans Liv og hans Værker, 13.
  2. Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 179.
  3. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 193.
  4. Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 166.
  5. Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 166.

Bibliografi

Askeland, Jan. Adolph Tidemand og hans tid. Aschehoug, 1991.

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie, Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Det Norske Samlaget, 2009.

Dietrichson, Lorentz. Adolph Tidemand, hans Liv og hans Værker. Chr. Tønsbergs Forlag, 1878-79.