Air

Air (1961-1962)  er en skulptur laget av den norske kunstneren Arnold Haukeland, og blir regnet som den første monumentale abstrakte skulpturen reist i Norge. Det var den første i en serie monumentalarbeider som ble laget etter Haukelands inspirasjonsreise til Hellas og Italia på 1960-tallet.  I skulpturene hans er naturen en tydelig fellesnevner. Dette er ikke bare gjennom titlene, men også gjennom formenes organiske uttrykk. Air er en skulptur der de dynamiske kreftene blir balansert i rommet. En kan si at den har en dynamisk-eruptiv karakter.

Første utkast til skulpturen sto først utstilt på Kunstnernes Hus 1961, og 22. juni samme år undertegnet Haukeland en kontrakt med Freia AS om å utføre Air i monumental format. Den ble deretter gitt i gave til Universitetet i Oslo i forbindelse med dets 150- års jubileum. I 1962 var Norges første nonfigurative skulptur, Air, reist på Frederikkeplassen på Blindern i Oslo. Selve stålskulpturen er 7,8 meter høy, veier 3,5 tonn og er laget i syrefast, slipt stål. Skulpturen er plassert på en betongsokkel som er 2,5 meter høy, og har en kraftig, avkuttet konisk form.

Motivbeskrivelse 

Air gir ulike visuelle inntrykk, avhengig av vinkelen betrakteren ser skulpturen fra. Sokkelen har en matallplate med en innskrift. Plasseringen av denne platen kan antyde at skulpturen har en hovedside. Sokkelen hever skulpturen godt over bakkeplan og betrakterens ståsted. Skulpturen er mest massiv i midten, og springer ut i tynnere og tynnere deler som i en slags fonteneform.

Haukeland satte livskreftene i sentrum, og Air var blant skulpturene som han så på som uttrykk for disse. Disse så Haukeland gjennom former som vil opp og ut fra komposisjonens "kjerne". Air har forskjellige former og vinkler. Den består av flere deler, som er sveiset sammen. Delene vikler seg i hverandre og henger sammen flere steder. Skulpturen er åpen og lys, og i de store overflatene er det flere hull og åpninger. Den oppleves dynamisk, dette både på grunn av sine buede, konvekse og konkave former, og på grunn av dens evne til å fange og spre lys og skygge. Stålet er ikke helt glattpolert. I tillegg er det en sammenheng gjennom hele skulpturen der alle delene har hull og spisse og myke kanter og bevegelser. 

Form og innhold 

Air kan tolkes som en hyllest til livet. Dette uttrykkes i ekspanderende former som griper ut i rommet. Her spiller sollyset lekent i det slipte, syrefaste stålet på en måte slik at det tunge metallet forvandles til en vektløs og svevende motsetning. Syrefast stål kan sympolisere og gi assosiasjoner til noe sterkt, synlig, ubøyelig og uforanderlig. Det oppstår en spennende kontrast mellom tittelens stemning som kan oppfattes som naturlyrisk, og uttrykkets eller skultpurens krystallinske og harde former. Haukeland blander her også det poetiske og romantiske sammen med noe mer anskuelig, rasjonelt og kjølig. Det er også verdt å nevne at i motsetning til sølv eller kobber som skifter farge ved kontakt med luft, forblir Air, som er laget i syrefast stål, uforanderlig. Syrefast stål er tilsatt et stoff som heter molybden. Dette, i tillegg til krom for rustfrihet, gjør at skulpturer av dette materialet kan tåle ekstreme påkjenninger. Air oppleves også som solid fordi den, etter mange år ute i vær og vind, har beholdt sin opprinnelige form og struktur. Air har en farge som kan gi assosiasjoner til hvilken farge en luft og vind kan ha. Det syrefaste stålet er hardt og polert, metallisk og grått. Selv om skulpturen består av et tungt materiale, uttrykker den samtidig en formmessig letthet med sine kraftlinjer, åpninger og hull. De avrundede hullene bidrar til skulpturens samspill med luften da himmelen blir trukket inn i kunstverket. Uansett fra hvilket synspunkt tilskueren står, er en tvunget til å se skulpturen fra en vinkel som gjør at himmelen synes gjennom hullene. Hullene blir en kontrast til den ellers statiske stålskulpturen. Det er kanskje disse, i kombinasjon med de avrundede kantene og den reflekterende overflaten som gjør skulpturen så lett?

Fra en vinkel ser man at skulpturen er delt i to, der den ene delen er bred og massiv og den andre er en langstrakt spiss. Skulpturen er også full av abstrakte volumer og kraftlinjer, og de diagonale og horisontale linjene som bryter med hverandre får skulpturen til å virke dynamisk, som om den sprenger seg ut i det åpne rommet. Tross skulpturens mange utstikkere som peker i forskjellige retninger, virker den også balansert fordi de ulike delene er i likevekt. Retningsgivende linjer som ender i spisser som peker i forskjellige retninger gjentas i flere av formene. De betsår av både rette og buede linjer, men har stort sett en vertikal linjedominans, der én linje krysser og går diagonalt. Fra én vinkel ser man tydelig den diagonale linjen som gjør at skulpturen oppfattes som et slags kryss, som viser til skulpturens dynamiske uttrykk. Skulpturen i seg selv er preget av hulrom og volum og har en kombinasjon av utpregede konvekse og konkave former. Sammen med de store åpningene og hullene stenger den ikke luften ute, men inviterer til samspill. Sammensetningen av materialvalg, slipt overflate og de ulike formene kan bidra til en opplevelse av at skulpturen roterer rundt sin egen akse.

Air er plassert på Frederikkeplassen på Blindern i Olso. Den store plassen kan nesten virke som skulpturens scene. Skulpturen har derimot ikke opprinnelig noen sammenheng med Universitetets omgivelser da Air ble laget i forbindelse med en separatutstilling, men i den endelige skulpturen har Haukeland derimot valgt dimensjoner for skulptur og sokkel ut i fra omgivelsene. Verket skiller seg betydelig fra de arkitektoniske omgivelsene, både på grunn av materialvalg, utforming og dimensjoner. Det nesten sølvfargede syrefaste stålet skiller deg ut fra den tunge, brunrøde teglen på byggene som omgir monumentet. Arkitekturen rundt har et tungt preg av mørke farger i brunt og rødt, og små vinduer som ser ut til å slippe inn lite lys. Air er rake motsetningen med sin organiske, elegante form som spirer av liv, omfavner luften og stråler av sollyset. Lysrefleksjonene gjør altså at Air både går i ett med luften, men også at skulpturen skiller seg betydelig ut fra de arkitektoniske omgivelsene. Haukeland har brukt naturlig lys som en del av kunstverket og skulpturen kan kaste ulike skygger i forhold til tiden på dagen. Air skinner, reflekterer og skifter også farge i forhold til været. Dette er stemningsskapende. Stemningen kan skifte fra dramatisk og mørk til lys og idylliserende. Haukeland har selv sagt: «På en måte låner jeg lyset fra solen og kaster det via skulpturene tilbake til mennesket.»

Kontekstuelle forhold

Air ble bestilt etter at Arnold Haukeland fikk sitt gjennombrudd ved utstillingen på Kunstnernes Hus i 1961 med Jakob Weidemann. Denne utstillingen regnes av flere som et skille i Arnold Haukelands kunstproduskjon, og skulpturen var et resultat av skisser tilbake 5 - 6 år før utstillingen. Arnold Haukeland kjempte for ideen om at kunst skulle være dynamisk faktor i samfunnet, dette skulle videre gjenspeile tidsånden. Hans forsvarte samtidskunsten. Etter å ha vært i Hellas var han svært entusiastisk for nyere skulpturer på Veneziabiennalen. Han opplevde sin reise som en direkte konfrontasjon mellom tradisjonelle kunstneriske verdier og den modernistiske kunsten. Dette møtet med Veneziabiennalen gav ham et vell av impulser som videre bidro til den endelige forløsningen i hans bestrebelser på å lage en kunst som både var nyskapende og aktuell.

Selv om Air nok er et resultat av den inspirasjonen Haukeland tok med seg fra Italia, kan vi forstå at han fortsatt bruker elementene som sin største inspirasjonskilde. Hvis man ser tilbake på Haukelands skulpturer fra før Europaturen vil man kunne oppdage at han muligens er på vei mot noe nytt, en ny måte å utrykke seg på. Det var jo på 1950-60 tallet en konservativ skulpturkultur i Norge, selv om det hadde begynt å røre på seg nedover på kontinentet. Man kan driste seg til å trekke paralleller fra Air til bronseskulpturen Ballspillergruppe fra 1956-57. Her finner man igjen mye av dynamikken og strukturen til vår skulptur på Blindern. Spillerne strekker seg opp, de sparker utover, og innimellom er det konkave buer og åpninger. En av de tre spillerne står støtt på sokkelen, nesten som en søyle.

Haukeland var tradisjonell og hadde utmerket seg tydelig innenfor en tradisjonell figurativ skulptur. På den annen side har heller ingen norsk billedhugger markert seg tydeligere innenfor det abstrakte formspråk. Det var på 1960-tallet at han kjempet for den utrykksformen som skulle være abstrakt. Dette satte i gang en debatt rundt den moderne "eksperimenterende" skulptur. Han utviklet den tradisjonelle rammen for figurasjonen som var vanlig i Norge på denne tiden, og blir nå renget som en sentral representant for modernismen. Air vekker likevel få mishagsytringer i sin tid fra publikum i avisene, men bidro samtidig til å forsterke motsetningene mellom en modernistisk og en mer tradisjonell skulpturforståelse i Norge.

Blant kritikerne i datidens kunstdebatt kommer det frem en kommentar fra den tidligere norske billedhuggeren Dyre Vaa om bl.a. Air: «Det er kome eit ogras av rustfritt stål på Blindern. Det må me rykkja opp med rota snarast råd er». Det uvante og nye abstrakte uttrykket brøt med gamle konvensjoner og normer, og bidra til en opphetet kunstnerdebatt. Likevel fikk Haukeland stor betydning for flere norske billedhuggere og ble frontfigur for den nye modernistiske stilen i Norge, både til foks begeistring og frustrasjon.

Høst 2014 Haukland Air2 1961.jpg

Høst 2014 Haukland Air 1961.jpg

Bibliografi

Aamold, Svein. Arnold Haukeland - Liv og verk (Bind 1: Monumenter over livet - Aspekter over Haukelands kunst). Magistergradsavhandling i kunsthistorie. Oslo: Universitetet i Oslo, 1992.

Aamold, Svein. Kunsten å tale tidens språk. Høvikodden: Henie-Onstad kunstsenter, 1999. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010121520019

Aamold, Svein. «Arnold Haukeland». Norsk biografiske leksikon online, oppsøkt 07.09.2014. https://nbl.snl.no/Arnold_Haukeland 

Bjerke, Mona Pahle. «Kongen av det offentlige rom» NRK (September 2014). http://www.nrk.no/kultur/kongen-av-det-offentlige-rom-1.11783430

Dæhlin, Erik. Arnold Haukeland. Oslo: J.M Stenersens Forlag A.S. 1980.

Dæhlin, Erik. «Arnold Haukeland». Norsk kunsterleksikon online, oppsøkt 08.09.2014. https://nkl.snl.no/Arnold_Haukeland 

Haaland, Arild. Arnold Haukeland: Runer i rommet. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1971.

Uberg, Ulla. «Arnold Haukeland» (September 2014). http://www.uio.no/om/kultur/kunst/kunstsamlingen/kunstloyper/uteskulpturer-pa-blindern/air.html 

Eksterne Lenker

http://www.uio.no/om/kultur/kunst/kunstsamlingen/ 

http://www.eyolf-thon.no/c-53-Syrefast-stål-AISI-316.aspx