Albertine i politilegens venteværelse

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

Christian Krohg, Albertine i politilegens venteværelse, 1886-1887. Foto: Nasjonalmuseet.

Katalogopplysninger

Christian Krohgs (1852-1925) maleri Albertine i politilegens venteværelse, 1885-1887, er olje på lerret i formatet 211 x 326 cm, som i dag er en del av den faste utstillingen på Nasjonalgalleriet i Oslo. Det ble kjøpt for A.C Houens fond i 1907. Maleriet er en illustrasjon til boka Albertine av Christian Krohg. Boka handler om en fattig syerske, Albertine, som etter å ha blitt voldtatt av en politimann, ender opp som prostituert. I bildet ser vi scenen hvor Albertine skal inn til politilegen.

Motivbeskrivelse

Maleriet viser et rom med mennesker i. Veggene i rommet er innredet med en brystning, hvor øvre del er malt i en grønnlig farge. Øverst i høyre hjørne på veggen er en ventil, og litt nedenfor mot midten av rommet henger en tavle. Man ser tolv velkledde kvinner spredt rundt rommet og en blek politimann med bart som står ved siden av en dør merket POLITILÆGEN. Kvinnene på bildet er ulikt kledde; mesteparten av dem er pent antrukket i pene kjoler, og er pyntet med hatter, fjær, hansker, pynteparaplyer og ringer. To av kvinnene skiller seg derimot ut, og er kledd i mer fattigslige klær. Disse kvinnene ser begge svært unge ut, og har på seg skaut i motsetning til de andre kvinnene som er ikledd i elegante hatter.

Mesteparten av folkene står i bakgrunnen i bildet, mens to av kvinnene er plassert ved sida av hverandre i forgrunnen. Disse ser en tanke eldre ut enn resten av kvinnene, og begge er ikledd pene klær. Kvinnen til høyre lener seg mot kvinnen til venstre, og holder hånden på skulderen hennes. Kvinnen til venstre får blikkontakt med betrakteren, med et slags innbydende blikk. Disse to kvinnene ser ikke ut til å ha forbindelse med de andre kvinnene i rommet, men det kan virke som om det er en varme dem imellom.


Formale virkemidler

Blikkretningene peker innover i rommet mot politimannen og den unge kvinnen, Albertine, ved siden av ham. Disse blikkretningene bidrar til at Albertine blir stilt i sentrum av motivet, samtidig som de to kvinnene i fremgrunnen også tar mye av oppmerksomheten til betrakteren. Med dette man kan si at Albertine er hovedmotivet i bildet, men at de to kvinnene i framgrunnen også spiller en viktig rolle. I tillegg kommer lyset fra venstre på Albertine, som bidrar til oppmerksomhet rundt henne. Albertine er en av de to kvinnen som ikke er pent antrukket. Hun ser ned i gulvet og fremstår som usikker, nervøs og utilpass. Dette står i motsetning til de andre kvinnene i rommet, som står rake i ryggen og er tilsynelatende sikre på seg selv.

Bildet er malt ut i fra et sentralperspektiv og fremtsår derfor som et utsnitt. Plasseringen av personene i bildet er naturlig, og de er alle malt med naturlige proposisjoner. Man ser personene i bildet som om man selv skulle vært i rommet; man ser hverken ned eller opp på dem, men på dem som om man er i samme høyde. Alt dette er med på å styrke de naturalistiske trekkene, samt at det skaper dybde i bildet. Dybdeillusjonen styrkes av hjørnet hvor veggene møtes, samt de loddrette gulvplankene i tre. Lyset fra venstre skaper dessuten skygger som også bidrar til et inntrykk av dybde. Dette er typisk for naturalistiske bilder ettersom de ønsker å gjøre rommet så virkelighetsnært som mulig.Det at kvinnen helt til høyre i maleriet er beskåret på langs mot høyre billedkant, og det at to kvinnene i midten er beskåret rett over kneet er med på å fortelle oss at dette er en åpen komposisjon. Dette styrker dessuten følelsen man får av det naturlige; det fins en verden utenfor for bildet, bildet er ikke kunstig oppstilt.

Som et avslørende blikk blir et jevnt naturlig lys kastet over rommet fra utsiden av bildets venstre side. Dette viser betrakteren hva som skjer i det ellers dystre, mørke rommet med de ”giftgrønne veggene”.[1]Maleriet er malt i dagslysfarger for å fremheve at det er et vindu som er kilden til rommets naturlige belysning. Den sjøgrønne fargen på øvre del av veggen assosieres ofte med kvalme, og skaper på et vis en uhyggelig følelse. Resten av fargene i rommet er naturlige; de virker realistiske med tanke på nyanser i hud og klær. Dagslyset styrker det naturlige inntrykket. Stoffligheten og de maleriske kvalitetene er gode; en ser tydelig hva som er fjær, metall, silke, hud, fløyel, ull med mer.

Ikonografi

Skikkelsen Albertine er hentet fra boken Albertine som er skrevet av Christian Krohg og utgitt i 1886. Romanen handler om en fattig syerske som ble forført og voldtatt av en politimann. Hun hadde ingen mulighet til å anmelde politimannen for å bli trodd i sin sak. Hun ble ført inn i politiets register over prostituerte og videre sørget for at hun kom til en sjekk hos politilegen.[2] Hun er ikke lenger en uskyldig kvinne, og flere omstendigheter gjør at hun ender opp som prostituert. Den engang så blyge og troskyldige sypiken presses ut i prostitusjon.[3] Dermed utelukkes muligheten til et borgerlig liv senere.[4] Maleren ønsker her å fortelle en historie som har vekket følelser hos ham selv. Historien har han fått høre fra en av sine modeller, og har derfor rot i virkeligheten. Han skildrer en skjebnesvanger livshistorie.[5]


Ikonologi

Verket var en uredd kritikk av et av samfunnets mørkere sider, og er Krohgs hovedverk som sosial tendenskunstner.[6] Krohg satte fokus på et tema som mange av borgerne betraktet som uanstendig og tabubelagt. Selv var han politisk engasjert og virket både som forfatter og journalist. Som bildekunstner var det viktig å få frem slike budskap gjennom kunsten. I moderne tid vil bildet kalles et historiemaleri; ved at det beskriver en virkelighet i samtiden.[7]

Maleriet utgjorde en annen funksjon ved at det ble utstilt i offentlig rom; det var ikke bare ment for kunsteliten. Dette skapte større oppmerksomhet i flere samfunnslag. Krohgs realisme brøt med den romantiske fremstillingen av kunsten, ved å vise folket skyggesidene av samfunnet. Andre kunstnere som Erik Werenskiold (1855-1938) tolket bondekulturen gjennom realismens øyne. Det ekte norske stod her i fokus, uten at han pyntet på virkeligheten til menneskene. I vårt bilde blir fokuset Albertines livsomveltning. Hun går fra å være fattig sypike til å bli prostituert; hun ble merket for livet.[8]

Både boken Albertine og maleriet, ble et skarpt angrep på den offentlige politikontrollerte prostitusjonen. Allerede dagen etter utgivelsen ble boken beslaglagt, men innen det skjedde var halvparten av opplaget solgt. Beslagleggelsen førte til at Krohg fikk en bot på 100 kr. Budskapet i boken og i bildet viser at han berører en debatt mot offentlig prostitusjon. Krohgs kampsak handler om fattige kvinners urettferdige behandling og deres vanskelige situasjon. Denne debatten medvirket til at offentlig prostitusjon ble avskaffet i Norge i 1887.[9]

Referanser

  1. Krohg, Albertine, 100
  2. Pharo og Sagstad. En ledsager gjennom samlingene, 23.
  3. Frøislie, Christian Krohgs Albertine i politilegens venteværelse: autentisitet og iscenesettelse, 8.
  4. Pharo og Sagstad, En ledsager gjennom samlingene, 23.
  5. Thue, Christian Krohg, 146.
  6. Berg, "Naturalisme og nyrmantikk 1870-1900", 430.
  7. Thue, Christian krohg, 153.
  8. Pharo og Sagstad, Ledsager gjennom samlingene, 23.
  9. Pharo og Sagstad, Ledsager gjennom samlingene, 23.

Bibliografi

Berg, Knut. "Naturalisme og nyromantikk 1870-1900". I Knut Berg (red.). Norges malerkunst, bind 1. 2. oppl. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1994.

Frøislie, Lars Fredrik. Christian Krohgs Albertine i politilegens venteværelse: Autentisitet og iscenesettelse. Mastergradsoppgave. Oslo: Universitetet i Oslo, 2011. https://www.duo.uio.no/

Krohg, Christian. ”Albertine” LNUs Litteraturserie. Gyldendal Norsk Forlag ASA 1999 1. utg, 1. opplag.

Pharo, Ingvild og Sagstad, Egil. En ledsager gjennom samlingene. Romantikken, realismen og kunsten ved århundreskiftet. Oslo: Nasjonalgalleriet, 1996. 

Thue, Oscar. Christian Krohg. Knut Berg (red.). Oslo: Aschehoug, 1997.

Eksterne lenker