Forskjell mellom versjoner av «Alma Mater»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(flytting av overskrifter)
(Lenker og kilder)
Linje 5: Linje 5:
 
=== Motivbeskrivelse ===
 
=== Motivbeskrivelse ===
 
[[Fil:Aulaen-1.jpg|miniatyr|Hentet fra Universitetet i Oslo sine websider. http://www.uio.no/om/regelverk/eiendom/leie-lokaler/universitetets-aula/]]
 
[[Fil:Aulaen-1.jpg|miniatyr|Hentet fra Universitetet i Oslo sine websider. http://www.uio.no/om/regelverk/eiendom/leie-lokaler/universitetets-aula/]]
Når man går inn i Aulaen er ''Alma Mater'' hovedbildet på høyre side, og dekker nesten hele den ene veggen. Midt imot henger ''Historien,'' mens tilskuerne ser rett på ''Solen'' som er i sentrum.<ref>Universitetet i Oslo, "Edvard Munch i Universitetets aula"</ref> I sentrum av ''Alma Mater'' ser vi en kvinne og fire barn omkranset av natur med typisk norske elementer. I midtpunktet av bildet sitter kvinnen, stødig og bredbeint. Hun holder et spedbarn i favnen, som dier ved hennes høyre bryst. Kvinnen ser ikke ned på barnet, men heller direkte ut på betrakteren. I motsetning til alle de andre skikkelsene på bildet, er kvinnen påkledd. Hun har på seg klær i rødt, hvitt og blått. Rett til høyre for kvinnen står et barn med ryggen vendt mot henne og spedbarnet mens det betrakter noe det holder i hendene. Til høyre for dette barnet, sitter ytterligere to barn, avbildet i profil. Også disse har ryggen vendt mot kvinnen, spedbarnet samt det stående barnet. De er dessuten malt i en noe mørkere fargetone enn de andre skikkelsene på bildet. Det venstre av de to sittende barna ser på sidemannen, som strekker armene opp mot et furutre og øvre høyre hjørne av bildet.
+
Når man går inn i Aulaen er ''Alma Mater'' hovedbildet på høyre side, og dekker nesten hele den ene veggen. Midt imot henger ''[[Historien]],'' mens tilskuerne ser rett på ''[[Solen]]'' som er i sentrum.<ref>Universitetet i Oslo, "Edvard Munch i Universitetets aula"</ref> I sentrum av ''Alma Mater'' ser vi en kvinne og fire barn omkranset av natur med typisk norske elementer. I midtpunktet av bildet sitter kvinnen, stødig og bredbeint. Hun holder et spedbarn i favnen, som dier ved hennes høyre bryst. Kvinnen ser ikke ned på barnet, men heller direkte ut på betrakteren. I motsetning til alle de andre skikkelsene på bildet, er kvinnen påkledd. Hun har på seg klær i rødt, hvitt og blått. Rett til høyre for kvinnen står et barn med ryggen vendt mot henne og spedbarnet mens det betrakter noe det holder i hendene. Til høyre for dette barnet, sitter ytterligere to barn, avbildet i profil. Også disse har ryggen vendt mot kvinnen, spedbarnet samt det stående barnet. De er dessuten malt i en noe mørkere fargetone enn de andre skikkelsene på bildet. Det venstre av de to sittende barna ser på sidemannen, som strekker armene opp mot et furutre og øvre høyre hjørne av bildet.
  
 
I forgrunnen av bildet, er landskapet preget av steiner, sand og jordfarger. Denne forgrunnen utgjør en tilnærmet bar skrent som alle bildets figurer er plassert i. I mellomgrunnen, bak kvinnen og barna og ut mot høyre er den bare skrenten kontrastert med et frodig gress- og skoglandskap. Mørkegrønt og tettvoksende gress omkranser kvinnens overkropp og strekker seg videre mot furutreet i høyre hjørne av bildet Kun et utsnitt av furutreet er synlig på bildet, og det fortsetter ut av bildet både oppover og til høyre. Bak furutreet er gresset strødd med rødlige blomster foran en liten birkelund. Til venstre for menneskene, gress- og skoglandskapet ser vi en vik, der vann møter små svaberg. Bak både fjord og skog reiser små åser, malt i blåtoner, seg opp i bakgrunnen. Åsene skaper dybde bakover ved hjelp av overlappingsperspektiv. I den øverste tredjedelen av bildet, over åsene, strekker hvite godværsskyer seg utover himmelen. Vi ser ingen sol.   
 
I forgrunnen av bildet, er landskapet preget av steiner, sand og jordfarger. Denne forgrunnen utgjør en tilnærmet bar skrent som alle bildets figurer er plassert i. I mellomgrunnen, bak kvinnen og barna og ut mot høyre er den bare skrenten kontrastert med et frodig gress- og skoglandskap. Mørkegrønt og tettvoksende gress omkranser kvinnens overkropp og strekker seg videre mot furutreet i høyre hjørne av bildet Kun et utsnitt av furutreet er synlig på bildet, og det fortsetter ut av bildet både oppover og til høyre. Bak furutreet er gresset strødd med rødlige blomster foran en liten birkelund. Til venstre for menneskene, gress- og skoglandskapet ser vi en vik, der vann møter små svaberg. Bak både fjord og skog reiser små åser, malt i blåtoner, seg opp i bakgrunnen. Åsene skaper dybde bakover ved hjelp av overlappingsperspektiv. I den øverste tredjedelen av bildet, over åsene, strekker hvite godværsskyer seg utover himmelen. Vi ser ingen sol.   
  
 
=== Formale virkemidler ===
 
=== Formale virkemidler ===
Bildet Alma Mater er et overraskende stort og imponerende verk, og de tydelig horisontale linjene gir  et rolig og balansert uttrykk. Fjellkjeden i horisonten med sin vannrett linje omtrent midt i bildet dominerer, kun avbrutt av de vertikale linjene skapt av trærne på høyre side. Man kan også trekke diagonale linjer langs med åsene i bakgrunnen og skrenten i forgrunnen, som tegner et kryss med sentrum ved Kvinnens bryst og det diende spedbarnet. Hun danner en vertikal som bidrar til en rolig og balansert komposisjon. Alt dette bidrar til å skape balanse i bildet og et tydelig midtpunkt: Kvinnen som ammer. Kvinnen i sentrum sitter stødig og stille. Hun er svært stor, tung og bred, man får inntrykk av at kroppen er en sokkel, eller en trone hvor barnet hviler og spiser. Betrakteren ser rett inn i ansiktet hennes, men hun er sittende. Inntrykket er at om hun reiser seg opp vil hun gå ut over bildets rammer. Vi opplever å få en slags kontakt med henne, da hun ser rett på oss. Kvinnen utstråler ro og sikkerhet, og holder godt rundt det diende barnet, mens barna rundt henne leker. Penselstrøkene er kraftige, dristige og pastose på et grovt, grundert lin-lerretet<ref>''Edvard Munch, Samlede malerier''. 4 vol. Oslo: Cappelen Damm As</ref>. Vi kan mange steder skjelne de enkelte penselstrøkene, samtidig som at grunderingen noen steder kommer frem. Det gir et uferdig preg. Skyene til venstre er et godt eksempel på hvor penselarbeidet er grovere og tydelig i kontrast med de myke fjellene og det stille havet. Streken til Munch er tydelig, med en bruk av sort i fargene for å markere en tydelig strek rundt figurene sine. Bildet er preget av en stilisert realisme, spesielt tydelig stilisering finner vi i fremstilling av barna og penselstrøkene varierer fra meget synlig i skyer og på skjørtet til kvinnen til en mindre synlig penselføring i fremstillingen av hav, gress, forgrunn osv. Bildet har et tidvis skisseaktig preg med en rask penselføring, spesielt i formidling av natur, og sender assosiasjon til post-impresjonistiske verker. Bildet er malerisk og fargerikt, og fargepalletten har et tydelig lyst pastellpreg. Fargen i forgrunnen speiles i skyenes skyggebruk. Vi ser ikke solen, men vi aner en diffus lyskilde fra himmelen da skyggene er rett under figurene og trærne. Vi ser for oss at solen er på himmelen, over bilderammen. I tillegg har kvinnen og det stående barnet flekker av gult lys på seg. Om man står i Aulaen og ser på bildene vil bildet ''Solen'' være til venstre for ''Alma Mater''. Vi kan tenke oss at det er denne solen som lager flekker av lys på dem. Lyskilden vil derfor være både i, og utenfor bildet, naturlig og symbolsk.
+
Bildet Alma Mater er et overraskende stort og imponerende verk, og de tydelig horisontale linjene gir  et rolig og balansert uttrykk. Fjellkjeden i horisonten med sin vannrett linje omtrent midt i bildet dominerer, kun avbrutt av de vertikale linjene skapt av trærne på høyre side. Man kan også trekke diagonale linjer langs med åsene i bakgrunnen og skrenten i forgrunnen, som tegner et kryss med sentrum ved Kvinnens bryst og det diende spedbarnet. Hun danner en vertikal som bidrar til en rolig og balansert komposisjon. Alt dette bidrar til å skape balanse i bildet og et tydelig midtpunkt: Kvinnen som ammer. Kvinnen i sentrum sitter stødig og stille. Hun er svært stor, tung og bred, man får inntrykk av at kroppen er en sokkel, eller en trone hvor barnet hviler og spiser. Betrakteren ser rett inn i ansiktet hennes, men hun er sittende. Inntrykket er at om hun reiser seg opp vil hun gå ut over bildets rammer. Vi opplever å få en slags kontakt med henne, da hun ser rett på oss. Kvinnen utstråler ro og sikkerhet, og holder godt rundt det diende barnet, mens barna rundt henne leker. Penselstrøkene er kraftige, dristige og pastose på et grovt, grundert lin-lerretet<ref>''Edvard Munch, Samlede malerier''. 4 vol. Oslo: Cappelen Damm As</ref>. Vi kan mange steder skjelne de enkelte penselstrøkene, samtidig som at grunderingen noen steder kommer frem. Det gir et uferdig preg. Skyene til venstre er et godt eksempel på hvor penselarbeidet er grovere og tydelig i kontrast med de myke fjellene og det stille havet. Streken til [[Edvard Munch|Munch]] er tydelig, med en bruk av sort i fargene for å markere en tydelig strek rundt figurene sine. Bildet er preget av en stilisert realisme, spesielt tydelig stilisering finner vi i fremstilling av barna og penselstrøkene varierer fra meget synlig i skyer og på skjørtet til kvinnen til en mindre synlig penselføring i fremstillingen av hav, gress, forgrunn osv. Bildet har et tidvis skisseaktig preg med en rask penselføring, spesielt i formidling av natur, og sender assosiasjon til post-impresjonistiske verker. Bildet er malerisk og fargerikt, og fargepalletten har et tydelig lyst pastellpreg. Fargen i forgrunnen speiles i skyenes skyggebruk. Vi ser ikke solen, men vi aner en diffus lyskilde fra himmelen da skyggene er rett under figurene og trærne. Vi ser for oss at solen er på himmelen, over bilderammen. I tillegg har kvinnen og det stående barnet flekker av gult lys på seg. Om man står i Aulaen og ser på bildene vil bildet ''[[Solen]]'' være til venstre for ''Alma Mater''. Vi kan tenke oss at det er denne solen som lager flekker av lys på dem. Lyskilden vil derfor være både i, og utenfor bildet, naturlig og symbolsk.
  
 
=== Alma mater - et symbol (Ena) ===
 
=== Alma mater - et symbol (Ena) ===
 
Tittelen på maleriet ''Alma Mater'' kan oversettes til "Moder Jord" eler "nærende mord", og ble brukt av romerske diktere som tilnavn for flere gudinner, som Telus, Venus og Ceres <ref>[1] ''Store norske leksikon online'', s.v. ”Alma mater”    </ref>. ''Alma Mater'' kan også være et symbol på på Europas første universitet som ligger i Bologna, og het ''Alma Mater Studiorum,'' grunnlagt i 1088<ref>[1] Universitetet i Oslo, ”Edvard Munch i Aulaen”, 3.    </ref>. Kvinnen på maleriet kan symbolisere universitetet som gir "næring" til sine studenter og kan derfor han er forbindelse med det store gavlfeltet som henger over søylene på utsiden av universitetets aula i Oslo. Denne gavlen fremstiller historien om "Athene besjeler meneskene som Promethevs har skapt". En historie som symbolsk fremstiller hvordan "universitetet skal gi næring til sine studenter"<ref>[1] Jordheim et al., ''Humaniora: En innføring'' ( Oslo: Universitetsforlaget, 2016) 15-16.    </ref> <ref>[1] Stenersen, ''Edvard Munch, Nærbilde av et geni,'' 148. </ref>.   
 
Tittelen på maleriet ''Alma Mater'' kan oversettes til "Moder Jord" eler "nærende mord", og ble brukt av romerske diktere som tilnavn for flere gudinner, som Telus, Venus og Ceres <ref>[1] ''Store norske leksikon online'', s.v. ”Alma mater”    </ref>. ''Alma Mater'' kan også være et symbol på på Europas første universitet som ligger i Bologna, og het ''Alma Mater Studiorum,'' grunnlagt i 1088<ref>[1] Universitetet i Oslo, ”Edvard Munch i Aulaen”, 3.    </ref>. Kvinnen på maleriet kan symbolisere universitetet som gir "næring" til sine studenter og kan derfor han er forbindelse med det store gavlfeltet som henger over søylene på utsiden av universitetets aula i Oslo. Denne gavlen fremstiller historien om "Athene besjeler meneskene som Promethevs har skapt". En historie som symbolsk fremstiller hvordan "universitetet skal gi næring til sine studenter"<ref>[1] Jordheim et al., ''Humaniora: En innføring'' ( Oslo: Universitetsforlaget, 2016) 15-16.    </ref> <ref>[1] Stenersen, ''Edvard Munch, Nærbilde av et geni,'' 148. </ref>.   
  
Munchs ''Alma Mater'' kan også tolkes som kristne Maria Lactans, den ammende Madonna<ref>[1] Universitetet i Oslo, ”Edvard Munch i Aulaen”, 3.    </ref>. Dette var en vanlig måte å tolke denne type motiver på i middelalderen<ref>[1] Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 64.; Pettersen, «Alma Mater - Munchs stebarn», 159.    </ref>. Det kan jo hende dette var noe Munch hadde i bakhodet, ettersom han hadde et kristent livssyn<ref>[1] Mehren et al., ''Munch med nye øyne,'' 9.    </ref>. Videre kan ''Alma Mater'' være et typisk motiv på Caritas<ref>[1] Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 64.    </ref>. Caritas er latin og er et begrep som beskriver den kristne ideen om om nestekjærlighet og Guds kjærlighet til mennesker<ref>[1] ''Store norske leksikon online,'' s.v. “caritas”.    </ref>. Figurene på bildet er satt inn i en trekant/pyramide som kan for øvrig assosieres med tradisjonelle Maria og jesus fremstillinger som igjen skaper en sakral stemning.   
+
[[Edvard Munch|Munchs]] ''Alma Mater'' kan også tolkes som kristne Maria Lactans, den ammende Madonna<ref>[1] Universitetet i Oslo, ”Edvard Munch i Aulaen”, 3.    </ref>. Dette var en vanlig måte å tolke denne type motiver på i middelalderen<ref>[1] Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 64.; Pettersen, «Alma Mater - Munchs stebarn», 159.    </ref>. Det kan jo hende dette var noe Munch hadde i bakhodet, ettersom han hadde et kristent livssyn<ref>[1] Mehren et al., ''Munch med nye øyne,'' 9.    </ref>. Videre kan ''Alma Mater'' være et typisk motiv på Caritas<ref>[1] Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 64.    </ref>. Caritas er latin og er et begrep som beskriver den kristne ideen om om nestekjærlighet og Guds kjærlighet til mennesker<ref>[1] ''Store norske leksikon online,'' s.v. “caritas”.    </ref>. Figurene på bildet er satt inn i en trekant/pyramide som kan for øvrig assosieres med tradisjonelle Maria og jesus fremstillinger som igjen skaper en sakral stemning.   
  
 
=== Nasjonalromantikk - verdslighet (Ena) ===
 
=== Nasjonalromantikk - verdslighet (Ena) ===
Linje 21: Linje 21:
  
 
=== "Alt er liv" ===
 
=== "Alt er liv" ===
I 1903-1904 skriver Munch i sitt dikt, Kysset: ”Alt er liv og bevægelse”<ref>Tøjner, ''Munch med egne ord'', 199</ref><ref>https://www.emunch.no/HYBRIDNo-MM_T2783.xhtml</ref>. Som mange andre nordiske kunstnere var Munch inspirert av vitalismen ved forrige århundreskifte<ref>http://www.kunstkritikk.no/kritikk/naken-vitalisme/?d=no</ref>. Ordet vitalisme kommer fra det latinske vitalis, som betyr livgivende, og var en trend eller holdning innenfor blant annet billedkunsten. Vitalismen dyrket livskraften som finnes i alt levende, som den franske filosofen Henri Bergson kalte èlan vital. I kunsten betød dette arbeid med natur, sterke kropper og sunnhet, hvor alt ble gjennomsyret av en vital livsenergi<ref>http://denstoredanske.dk/Kunst_og_kultur/Billedkunst/Billedkunst,_stilretninger_efter_1910/Vitalisme_-_kunst</ref>. I tillegg til Bergson var det en annen filosof som var viktig for vitalismen, tyskeren Friedrich Nietzsche<ref>http://www.salongen.no/?p=1805</ref>, som var en spesiell inspirasjonskilde for Edvard Munch<ref>https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/0nbl2/Munch-og-Nietzsche</ref>. Vi kan se påvirkningen av vitalismen spesielt i Munchs bilder av [[Badende menn|Badende Menn]]<ref>http://www.kunstkritikk.no/kritikk/naken-vitalisme/?d=no</ref> fra 1907-08. Høsten 1908 fikk Munch et sammenbrudd og ble lagt inn på Dr. Jacobsens klinikk i København. Da han kom hjem til Norge fant han ny trygghet i en mer realistisk tilværelse. Han malte naturbilder med livlige, kraftige farger og vitale mennesker<ref>Mehren, ''Munch med nye øyne'', 53</ref>, Aulautsmykningen er en god presentasjon av dette.
+
I 1903-1904 skriver [[Edvard Munch|Munch]] i sitt dikt, Kysset: ”Alt er liv og bevægelse”<ref>Tøjner, ''Munch med egne ord'', 199</ref><ref>https://www.emunch.no/HYBRIDNo-MM_T2783.xhtml</ref>. Som mange andre nordiske kunstnere var Munch inspirert av vitalismen ved forrige århundreskifte<ref>http://www.kunstkritikk.no/kritikk/naken-vitalisme/?d=no</ref>. Ordet vitalisme kommer fra det latinske vitalis, som betyr livgivende, og var en trend eller holdning innenfor blant annet billedkunsten. Vitalismen dyrket livskraften som finnes i alt levende, som den franske filosofen Henri Bergson kalte èlan vital. I kunsten betød dette arbeid med natur, sterke kropper og sunnhet, hvor alt ble gjennomsyret av en vital livsenergi<ref>http://denstoredanske.dk/Kunst_og_kultur/Billedkunst/Billedkunst,_stilretninger_efter_1910/Vitalisme_-_kunst</ref>. I tillegg til Bergson var det en annen filosof som var viktig for vitalismen, tyskeren Friedrich Nietzsche<ref>http://www.salongen.no/?p=1805</ref>, som var en spesiell inspirasjonskilde for Edvard Munch<ref>https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/0nbl2/Munch-og-Nietzsche</ref>. Vi kan se påvirkningen av vitalismen spesielt i Munchs bilder av [[Badende menn|Badende Menn]]<ref>http://www.kunstkritikk.no/kritikk/naken-vitalisme/?d=no</ref> fra 1907-08. Høsten 1908 fikk Munch et sammenbrudd og ble lagt inn på Dr. Jacobsens klinikk i København. Da han kom hjem til Norge fant han ny trygghet i en mer realistisk tilværelse. Han malte naturbilder med livlige, kraftige farger og vitale mennesker<ref>Mehren, ''Munch med nye øyne'', 53</ref>, Aulautsmykningen er en god presentasjon av dette.
  
 
=== Monumentalutsmykningen ===
 
=== Monumentalutsmykningen ===
 
Veien til utsmykningen av Aulaen var ikke smertefri, men preget av konflikter og avvisning.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 48.; Friedman, «Et fortjættende symbol: Aulaen, Universitetet og folket», 25.</ref>  Konkurransen om å utsmykke det nye festivitetslokalet i den eneste høyere utdanningsinstitusjonen i den nye frie staten Norge, ble utlyst i 1908.<ref>Steihaug, Jon-Ove, Jay A. Clarke, Hans Martin Frydenberg Flaatten et al., «Monumentalkunstneren i offentligheten og Munch som monument''»'', 165</ref>  Bakteppet for aulautsmykkingen var at universitetet fylte 100 år og ønsket å markere dette med en ny festsal.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 48.; Friedman, «Et fortjættende symbol: Aulaen, Universitetet og folket», 25.</ref>  Arkitektene bak den nye Aulaen, Sindig Larsen og Bødker, hadde designet den som en forsoning mellom historisk arkitektur og den moderne teknologi og smak. Rommet var klassisk utformet, og glasstaket i salen var en imponerende ingeniørprestasjon med datidens største samling av elektrisk lys i Norge.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 49.</ref> Kravene til bildene var at de skulle stå i stil til salens arkitektur og ha en dekorativ karakter.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 51.</ref> Siden Norge var en nylig frigjort nasjon var man opptatt av å finne kunsten som skulle hjelpe til å skape den nye nasjonens kultur. Universitetet ble sett på som en nasjonsbyggende institusjon og Aulaen, som bygningstype, skulle være et sted man kunne samles for å bygge samfunn og fellesskap.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 52.</ref> Samtidig jobbet også universitetet for å folkemassens syn på dem i en mer positiv retning. Universitetet hadde fra tidligere av vært stemplet som embetsmennenes forkjempere og dermed ikke vært spesielt populære blant de lavere klassene i samfunnet.<ref>Friedman, «Et fortjættende symbol: Aulaen, Universitetet og folket», 28-29.</ref> Vinneren av konkurransen ville derfor få et oppdrag med svært høye og flere politiske forventninger. Aulautsmykningen var et kulturpolitisk prosjekt.<ref>Friedman, «Et fortjættende symbol: Aulaen, Universitetet og folket», 51.</ref>
 
Veien til utsmykningen av Aulaen var ikke smertefri, men preget av konflikter og avvisning.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 48.; Friedman, «Et fortjættende symbol: Aulaen, Universitetet og folket», 25.</ref>  Konkurransen om å utsmykke det nye festivitetslokalet i den eneste høyere utdanningsinstitusjonen i den nye frie staten Norge, ble utlyst i 1908.<ref>Steihaug, Jon-Ove, Jay A. Clarke, Hans Martin Frydenberg Flaatten et al., «Monumentalkunstneren i offentligheten og Munch som monument''»'', 165</ref>  Bakteppet for aulautsmykkingen var at universitetet fylte 100 år og ønsket å markere dette med en ny festsal.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 48.; Friedman, «Et fortjættende symbol: Aulaen, Universitetet og folket», 25.</ref>  Arkitektene bak den nye Aulaen, Sindig Larsen og Bødker, hadde designet den som en forsoning mellom historisk arkitektur og den moderne teknologi og smak. Rommet var klassisk utformet, og glasstaket i salen var en imponerende ingeniørprestasjon med datidens største samling av elektrisk lys i Norge.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 49.</ref> Kravene til bildene var at de skulle stå i stil til salens arkitektur og ha en dekorativ karakter.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 51.</ref> Siden Norge var en nylig frigjort nasjon var man opptatt av å finne kunsten som skulle hjelpe til å skape den nye nasjonens kultur. Universitetet ble sett på som en nasjonsbyggende institusjon og Aulaen, som bygningstype, skulle være et sted man kunne samles for å bygge samfunn og fellesskap.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 52.</ref> Samtidig jobbet også universitetet for å folkemassens syn på dem i en mer positiv retning. Universitetet hadde fra tidligere av vært stemplet som embetsmennenes forkjempere og dermed ikke vært spesielt populære blant de lavere klassene i samfunnet.<ref>Friedman, «Et fortjættende symbol: Aulaen, Universitetet og folket», 28-29.</ref> Vinneren av konkurransen ville derfor få et oppdrag med svært høye og flere politiske forventninger. Aulautsmykningen var et kulturpolitisk prosjekt.<ref>Friedman, «Et fortjættende symbol: Aulaen, Universitetet og folket», 51.</ref>
  
Etter første runde i konkurransen om utsmykningen i 1910 leverte Gerhard Munthe, Eilif Petersen, Emanuel Vigeland og Edvard Munch inn arbeider til vurdering av juryen. Munthe og Petersen leverte utkast med sterk innflytelse av den klassiske antikken, og bildene deres dermed i sterk stil med Aulaens arkitektur. Vigeland leverte inn en allegori over vitenskapen som overvinner uvitenheten. Munch leverte inn to utkast, blant annet første utkast til det som senere skulle bli Historien.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 52-54.</ref> Vigeland og Munch gikk videre til neste runde, men når tiden kom for den endelige avgjørelsen tett opp mot selve 100-årsmarkeringen i 1911, ble Vigelands bidrag forkastet, men juryen klarte heller ikke enes om å velge Munchs bidrag. Under 100-årsmarkering stod dermed Aulaen uten malerier, kun dekorert med gullbrokade i feltene hvor lerretene skulle ha vært.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 60.</ref> Monumentalutsmykningen til Munch sto i sterk kontrast til Aulaens arkitektur. Man mente at de grove linlerretene med de moderne motivene stod i for stor kontrast til rommets klassisistiske stil. Dette var en av grunnene til at universitetet hadde sine tvil når det gjaldt å gi Munch oppdraget. Munch fortsatte å forøvrig å kjempe videre for å få maleriene sine inn i den nye festsalen, og etter over syv år, gjennom flere utstillinger og press fra publikum, fikk endelig Munch installere monumentalutsmykningen sin i Aulaen i 1916.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 68-70.</ref>
+
Etter første runde i konkurransen om utsmykningen i 1910 leverte Gerhard Munthe, Eilif Petersen, Emanuel Vigeland og [[Edvard Munch]] inn arbeider til vurdering av juryen. Munthe og Petersen leverte utkast med sterk innflytelse av den klassiske antikken, og bildene deres dermed i sterk stil med Aulaens arkitektur. Vigeland leverte inn en allegori over vitenskapen som overvinner uvitenheten. Munch leverte inn to utkast, blant annet første utkast til det som senere skulle bli [[Historien|''Historien'']].<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 52-54.</ref> Vigeland og Munch gikk videre til neste runde, men når tiden kom for den endelige avgjørelsen tett opp mot selve 100-årsmarkeringen i 1911, ble Vigelands bidrag forkastet, men juryen klarte heller ikke enes om å velge Munchs bidrag. Under 100-årsmarkering stod dermed Aulaen uten malerier, kun dekorert med gullbrokade i feltene hvor lerretene skulle ha vært.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 60.</ref> Monumentalutsmykningen til Munch sto i sterk kontrast til Aulaens arkitektur. Man mente at de grove linlerretene med de moderne motivene stod i for stor kontrast til rommets klassisistiske stil. Dette var en av grunnene til at universitetet hadde sine tvil når det gjaldt å gi Munch oppdraget. Munch fortsatte å forøvrig å kjempe videre for å få maleriene sine inn i den nye festsalen, og etter over syv år, gjennom flere utstillinger og press fra publikum, fikk endelig Munch installere monumentalutsmykningen sin i Aulaen i 1916.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 68-70.</ref>
  
Munchs monumentalutsmykning består av til sammen elleve bilder. Det overordnede temaet for disse bildene er opplysning. Det sentrale bildet i utsmykningen er Solen. De nærmeste bildene rundt, Våknende menn i lysflommen, Genier i lysflommen, Kvinner vendt mot solen og Menn vendt mot solen, bindes sammen med lerretet i sentrum gjennom forlengende, diagonale linjer som stråler ut fra solen i midten. På hver av Aulaens langsider henger seks bilder som på hver sin måte representerer ulike fasetter av vitenskapen. De to største av dem er monumentalbilder av landsens folk, nasjonens symbolske fader, fremstilt i Historien, og moder som vi kan se i Alma Mater. Historien viser en gammel sjøfarer som formidler kunnskap til en ung gutt. Alma Mater portretterer bondekona som dier barnet på sitt tronelignende fang, hun nærer barnet med sin kunnskap. Ved siden av hver av de store bildene på langveggene henger fire vitenskapsallegorier. Til henholdsvis venstre og høyre for Alma Mater, henger allegorien for botanikken, Høstende kvinner, og bilderepresentanten for geologien, Kilden. Til venstre for Historien henger et bilde med samme tittel som vitenskapsgrenen det representer, Kjemi. Til høyre henger allegorien for fysikken, Nye stråler. Munch skrev selv at de to sistnevnte bildene skulle representere fremtiden.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 47, 61-64.</ref>  
+
Munchs monumentalutsmykning består av til sammen elleve bilder. Det overordnede temaet for disse bildene er opplysning. Det sentrale bildet i utsmykningen er ''[[Solen]]''. De nærmeste bildene rundt, ''Våknende menn i lysflommen'', ''Genier i lysflommen'', ''Kvinner vendt mot solen'' og ''Menn vendt mot solen'', bindes sammen med lerretet i sentrum gjennom forlengende, diagonale linjer som stråler ut fra ''[[Solen]]'' i midten. På hver av Aulaens langsider henger seks bilder som på hver sin måte representerer ulike fasetter av vitenskapen. De to største av dem er monumentalbilder av landsens folk, nasjonens symbolske fader, fremstilt i ''[[Historien]]'', og moder som vi kan se i Alma Mater. ''[[Historien]]'' viser en gammel sjøfarer som formidler kunnskap til en ung gutt. Alma Mater portretterer bondekona som dier barnet på sitt tronelignende fang, hun nærer barnet med sin kunnskap. Ved siden av hver av de store bildene på langveggene henger fire vitenskapsallegorier. Til henholdsvis venstre og høyre for Alma Mater, henger allegorien for botanikken, Høstende kvinner, og bilderepresentanten for geologien, Kilden. Til venstre for ''[[Historien]]'' henger et bilde med samme tittel som vitenskapsgrenen det representer, Kjemi. Til høyre henger allegorien for fysikken, Nye stråler. Munch skrev selv at de to sistnevnte bildene skulle representere fremtiden.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 47, 61-64.</ref>  
  
Alle bildene er i likhet med Alma Mater, malt med store områder på lerretet synlig, stiliserte menneskefigurer og en skissepreget penselføring. Spesielt i bildene nærme sentrum, men generelt i hele monumentalutsmykningen, kan man kjenne igjen Munchs nye tilegnede vitalistiske stil, med fokus på sunne menneskekropper badet i livskraft. Både Historien, Alma Mater og Solen er preget av den samme norske kystnaturen, mange av bildene benytter seg også av samme type folkelige representanter for de mer klassiske allegoriene på ulik akademia. Sammen med Historien og Alma Mater kan også Kilden og Høstende Kvinner sees på som direkte allegorier på å tilegne seg og formidle kunnskap. I Høstende Kvinner kan vi se kvinnene høste fra kunnskapens tre og i Kilden ser vi menn drikke fra kunnskapskilden.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 62-64.</ref>  
+
Alle bildene er i likhet med Alma Mater, malt med store områder på lerretet synlig, stiliserte menneskefigurer og en skissepreget penselføring. Spesielt i bildene nærme sentrum, men generelt i hele monumentalutsmykningen, kan man kjenne igjen Munchs nye tilegnede vitalistiske stil, med fokus på sunne menneskekropper badet i livskraft. Både [[Historien|''Historien'']], Alma Mater og ''[[Solen]]'' er preget av den samme norske kystnaturen, mange av bildene benytter seg også av samme type folkelige representanter for de mer klassiske allegoriene på ulik akademia. Sammen med ''[[Historien]]'' og Alma Mater kan også Kilden og Høstende Kvinner sees på som direkte allegorier på å tilegne seg og formidle kunnskap. I Høstende Kvinner kan vi se kvinnene høste fra kunnskapens tre og i Kilden ser vi menn drikke fra kunnskapskilden.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 62-64.</ref>  
  
 
Munchs utsmykking var preget av hans eklektiske tilnærming til å ivareta universitetets doble rolle som en forvalter av historie og det tradisjonelle, samt en institusjon for fremdrift, forskning og nyskapning gjennom verket sitt. Alt dette kan vi se i hvordan Munch har ivaretatt sin egne modernistiske stil gjennom penselstrøk og stilisert figurfremvisning. Han henviser til universitetets mer tradisjonelle verdier i tematikken, gjennom Alma Mater-symbolikken og det nasjonalistiske kulturprosjektet via landskapsbakteppet og bondekona som en representant på Alma Mater.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 48, 61.</ref>
 
Munchs utsmykking var preget av hans eklektiske tilnærming til å ivareta universitetets doble rolle som en forvalter av historie og det tradisjonelle, samt en institusjon for fremdrift, forskning og nyskapning gjennom verket sitt. Alt dette kan vi se i hvordan Munch har ivaretatt sin egne modernistiske stil gjennom penselstrøk og stilisert figurfremvisning. Han henviser til universitetets mer tradisjonelle verdier i tematikken, gjennom Alma Mater-symbolikken og det nasjonalistiske kulturprosjektet via landskapsbakteppet og bondekona som en representant på Alma Mater.<ref>Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 48, 61.</ref>

Revisjonen fra 26. okt. 2017 kl. 08:58

Alma Mater er malt av Edvard Munch og er ett av tre hovedverk i Aulautsmykningen ved Universitetet i Oslo. Arbeidet stod ferdig i september 1916 og regnes som et hovedverk innen norsk monumentalmaleri[1].

Edvard Munch, Alma Mater, 1915-1916. Olje på lerret, 449 x 1163 cm.

Motivbeskrivelse

Når man går inn i Aulaen er Alma Mater hovedbildet på høyre side, og dekker nesten hele den ene veggen. Midt imot henger Historien, mens tilskuerne ser rett på Solen som er i sentrum.[2] I sentrum av Alma Mater ser vi en kvinne og fire barn omkranset av natur med typisk norske elementer. I midtpunktet av bildet sitter kvinnen, stødig og bredbeint. Hun holder et spedbarn i favnen, som dier ved hennes høyre bryst. Kvinnen ser ikke ned på barnet, men heller direkte ut på betrakteren. I motsetning til alle de andre skikkelsene på bildet, er kvinnen påkledd. Hun har på seg klær i rødt, hvitt og blått. Rett til høyre for kvinnen står et barn med ryggen vendt mot henne og spedbarnet mens det betrakter noe det holder i hendene. Til høyre for dette barnet, sitter ytterligere to barn, avbildet i profil. Også disse har ryggen vendt mot kvinnen, spedbarnet samt det stående barnet. De er dessuten malt i en noe mørkere fargetone enn de andre skikkelsene på bildet. Det venstre av de to sittende barna ser på sidemannen, som strekker armene opp mot et furutre og øvre høyre hjørne av bildet.

I forgrunnen av bildet, er landskapet preget av steiner, sand og jordfarger. Denne forgrunnen utgjør en tilnærmet bar skrent som alle bildets figurer er plassert i. I mellomgrunnen, bak kvinnen og barna og ut mot høyre er den bare skrenten kontrastert med et frodig gress- og skoglandskap. Mørkegrønt og tettvoksende gress omkranser kvinnens overkropp og strekker seg videre mot furutreet i høyre hjørne av bildet Kun et utsnitt av furutreet er synlig på bildet, og det fortsetter ut av bildet både oppover og til høyre. Bak furutreet er gresset strødd med rødlige blomster foran en liten birkelund. Til venstre for menneskene, gress- og skoglandskapet ser vi en vik, der vann møter små svaberg. Bak både fjord og skog reiser små åser, malt i blåtoner, seg opp i bakgrunnen. Åsene skaper dybde bakover ved hjelp av overlappingsperspektiv. I den øverste tredjedelen av bildet, over åsene, strekker hvite godværsskyer seg utover himmelen. Vi ser ingen sol.

Formale virkemidler

Bildet Alma Mater er et overraskende stort og imponerende verk, og de tydelig horisontale linjene gir  et rolig og balansert uttrykk. Fjellkjeden i horisonten med sin vannrett linje omtrent midt i bildet dominerer, kun avbrutt av de vertikale linjene skapt av trærne på høyre side. Man kan også trekke diagonale linjer langs med åsene i bakgrunnen og skrenten i forgrunnen, som tegner et kryss med sentrum ved Kvinnens bryst og det diende spedbarnet. Hun danner en vertikal som bidrar til en rolig og balansert komposisjon. Alt dette bidrar til å skape balanse i bildet og et tydelig midtpunkt: Kvinnen som ammer. Kvinnen i sentrum sitter stødig og stille. Hun er svært stor, tung og bred, man får inntrykk av at kroppen er en sokkel, eller en trone hvor barnet hviler og spiser. Betrakteren ser rett inn i ansiktet hennes, men hun er sittende. Inntrykket er at om hun reiser seg opp vil hun gå ut over bildets rammer. Vi opplever å få en slags kontakt med henne, da hun ser rett på oss. Kvinnen utstråler ro og sikkerhet, og holder godt rundt det diende barnet, mens barna rundt henne leker. Penselstrøkene er kraftige, dristige og pastose på et grovt, grundert lin-lerretet[3]. Vi kan mange steder skjelne de enkelte penselstrøkene, samtidig som at grunderingen noen steder kommer frem. Det gir et uferdig preg. Skyene til venstre er et godt eksempel på hvor penselarbeidet er grovere og tydelig i kontrast med de myke fjellene og det stille havet. Streken til Munch er tydelig, med en bruk av sort i fargene for å markere en tydelig strek rundt figurene sine. Bildet er preget av en stilisert realisme, spesielt tydelig stilisering finner vi i fremstilling av barna og penselstrøkene varierer fra meget synlig i skyer og på skjørtet til kvinnen til en mindre synlig penselføring i fremstillingen av hav, gress, forgrunn osv. Bildet har et tidvis skisseaktig preg med en rask penselføring, spesielt i formidling av natur, og sender assosiasjon til post-impresjonistiske verker. Bildet er malerisk og fargerikt, og fargepalletten har et tydelig lyst pastellpreg. Fargen i forgrunnen speiles i skyenes skyggebruk. Vi ser ikke solen, men vi aner en diffus lyskilde fra himmelen da skyggene er rett under figurene og trærne. Vi ser for oss at solen er på himmelen, over bilderammen. I tillegg har kvinnen og det stående barnet flekker av gult lys på seg. Om man står i Aulaen og ser på bildene vil bildet Solen være til venstre for Alma Mater. Vi kan tenke oss at det er denne solen som lager flekker av lys på dem. Lyskilden vil derfor være både i, og utenfor bildet, naturlig og symbolsk.

Alma mater - et symbol (Ena)

Tittelen på maleriet Alma Mater kan oversettes til "Moder Jord" eler "nærende mord", og ble brukt av romerske diktere som tilnavn for flere gudinner, som Telus, Venus og Ceres [4]. Alma Mater kan også være et symbol på på Europas første universitet som ligger i Bologna, og het Alma Mater Studiorum, grunnlagt i 1088[5]. Kvinnen på maleriet kan symbolisere universitetet som gir "næring" til sine studenter og kan derfor han er forbindelse med det store gavlfeltet som henger over søylene på utsiden av universitetets aula i Oslo. Denne gavlen fremstiller historien om "Athene besjeler meneskene som Promethevs har skapt". En historie som symbolsk fremstiller hvordan "universitetet skal gi næring til sine studenter"[6] [7].

Munchs Alma Mater kan også tolkes som kristne Maria Lactans, den ammende Madonna[8]. Dette var en vanlig måte å tolke denne type motiver på i middelalderen[9]. Det kan jo hende dette var noe Munch hadde i bakhodet, ettersom han hadde et kristent livssyn[10]. Videre kan Alma Mater være et typisk motiv på Caritas[11]. Caritas er latin og er et begrep som beskriver den kristne ideen om om nestekjærlighet og Guds kjærlighet til mennesker[12]. Figurene på bildet er satt inn i en trekant/pyramide som kan for øvrig assosieres med tradisjonelle Maria og jesus fremstillinger som igjen skaper en sakral stemning.

Nasjonalromantikk - verdslighet (Ena)

"Nasjonalromantisk" symbolisme. OBS: ikke nasjonalromantikken som bevegelse.
Edvard Munch: Badende menn, 1907–08. Ateneum Kunstmuseum, Helsingfors

"Alt er liv"

I 1903-1904 skriver Munch i sitt dikt, Kysset: ”Alt er liv og bevægelse”[13][14]. Som mange andre nordiske kunstnere var Munch inspirert av vitalismen ved forrige århundreskifte[15]. Ordet vitalisme kommer fra det latinske vitalis, som betyr livgivende, og var en trend eller holdning innenfor blant annet billedkunsten. Vitalismen dyrket livskraften som finnes i alt levende, som den franske filosofen Henri Bergson kalte èlan vital. I kunsten betød dette arbeid med natur, sterke kropper og sunnhet, hvor alt ble gjennomsyret av en vital livsenergi[16]. I tillegg til Bergson var det en annen filosof som var viktig for vitalismen, tyskeren Friedrich Nietzsche[17], som var en spesiell inspirasjonskilde for Edvard Munch[18]. Vi kan se påvirkningen av vitalismen spesielt i Munchs bilder av Badende Menn[19] fra 1907-08. Høsten 1908 fikk Munch et sammenbrudd og ble lagt inn på Dr. Jacobsens klinikk i København. Da han kom hjem til Norge fant han ny trygghet i en mer realistisk tilværelse. Han malte naturbilder med livlige, kraftige farger og vitale mennesker[20], Aulautsmykningen er en god presentasjon av dette.

Monumentalutsmykningen

Veien til utsmykningen av Aulaen var ikke smertefri, men preget av konflikter og avvisning.[21]  Konkurransen om å utsmykke det nye festivitetslokalet i den eneste høyere utdanningsinstitusjonen i den nye frie staten Norge, ble utlyst i 1908.[22]  Bakteppet for aulautsmykkingen var at universitetet fylte 100 år og ønsket å markere dette med en ny festsal.[23]  Arkitektene bak den nye Aulaen, Sindig Larsen og Bødker, hadde designet den som en forsoning mellom historisk arkitektur og den moderne teknologi og smak. Rommet var klassisk utformet, og glasstaket i salen var en imponerende ingeniørprestasjon med datidens største samling av elektrisk lys i Norge.[24] Kravene til bildene var at de skulle stå i stil til salens arkitektur og ha en dekorativ karakter.[25] Siden Norge var en nylig frigjort nasjon var man opptatt av å finne kunsten som skulle hjelpe til å skape den nye nasjonens kultur. Universitetet ble sett på som en nasjonsbyggende institusjon og Aulaen, som bygningstype, skulle være et sted man kunne samles for å bygge samfunn og fellesskap.[26] Samtidig jobbet også universitetet for å folkemassens syn på dem i en mer positiv retning. Universitetet hadde fra tidligere av vært stemplet som embetsmennenes forkjempere og dermed ikke vært spesielt populære blant de lavere klassene i samfunnet.[27] Vinneren av konkurransen ville derfor få et oppdrag med svært høye og flere politiske forventninger. Aulautsmykningen var et kulturpolitisk prosjekt.[28]

Etter første runde i konkurransen om utsmykningen i 1910 leverte Gerhard Munthe, Eilif Petersen, Emanuel Vigeland og Edvard Munch inn arbeider til vurdering av juryen. Munthe og Petersen leverte utkast med sterk innflytelse av den klassiske antikken, og bildene deres dermed i sterk stil med Aulaens arkitektur. Vigeland leverte inn en allegori over vitenskapen som overvinner uvitenheten. Munch leverte inn to utkast, blant annet første utkast til det som senere skulle bli Historien.[29] Vigeland og Munch gikk videre til neste runde, men når tiden kom for den endelige avgjørelsen tett opp mot selve 100-årsmarkeringen i 1911, ble Vigelands bidrag forkastet, men juryen klarte heller ikke enes om å velge Munchs bidrag. Under 100-årsmarkering stod dermed Aulaen uten malerier, kun dekorert med gullbrokade i feltene hvor lerretene skulle ha vært.[30] Monumentalutsmykningen til Munch sto i sterk kontrast til Aulaens arkitektur. Man mente at de grove linlerretene med de moderne motivene stod i for stor kontrast til rommets klassisistiske stil. Dette var en av grunnene til at universitetet hadde sine tvil når det gjaldt å gi Munch oppdraget. Munch fortsatte å forøvrig å kjempe videre for å få maleriene sine inn i den nye festsalen, og etter over syv år, gjennom flere utstillinger og press fra publikum, fikk endelig Munch installere monumentalutsmykningen sin i Aulaen i 1916.[31]

Munchs monumentalutsmykning består av til sammen elleve bilder. Det overordnede temaet for disse bildene er opplysning. Det sentrale bildet i utsmykningen er Solen. De nærmeste bildene rundt, Våknende menn i lysflommen, Genier i lysflommen, Kvinner vendt mot solen og Menn vendt mot solen, bindes sammen med lerretet i sentrum gjennom forlengende, diagonale linjer som stråler ut fra Solen i midten. På hver av Aulaens langsider henger seks bilder som på hver sin måte representerer ulike fasetter av vitenskapen. De to største av dem er monumentalbilder av landsens folk, nasjonens symbolske fader, fremstilt i Historien, og moder som vi kan se i Alma Mater. Historien viser en gammel sjøfarer som formidler kunnskap til en ung gutt. Alma Mater portretterer bondekona som dier barnet på sitt tronelignende fang, hun nærer barnet med sin kunnskap. Ved siden av hver av de store bildene på langveggene henger fire vitenskapsallegorier. Til henholdsvis venstre og høyre for Alma Mater, henger allegorien for botanikken, Høstende kvinner, og bilderepresentanten for geologien, Kilden. Til venstre for Historien henger et bilde med samme tittel som vitenskapsgrenen det representer, Kjemi. Til høyre henger allegorien for fysikken, Nye stråler. Munch skrev selv at de to sistnevnte bildene skulle representere fremtiden.[32]

Alle bildene er i likhet med Alma Mater, malt med store områder på lerretet synlig, stiliserte menneskefigurer og en skissepreget penselføring. Spesielt i bildene nærme sentrum, men generelt i hele monumentalutsmykningen, kan man kjenne igjen Munchs nye tilegnede vitalistiske stil, med fokus på sunne menneskekropper badet i livskraft. Både Historien, Alma Mater og Solen er preget av den samme norske kystnaturen, mange av bildene benytter seg også av samme type folkelige representanter for de mer klassiske allegoriene på ulik akademia. Sammen med Historien og Alma Mater kan også Kilden og Høstende Kvinner sees på som direkte allegorier på å tilegne seg og formidle kunnskap. I Høstende Kvinner kan vi se kvinnene høste fra kunnskapens tre og i Kilden ser vi menn drikke fra kunnskapskilden.[33]

Munchs utsmykking var preget av hans eklektiske tilnærming til å ivareta universitetets doble rolle som en forvalter av historie og det tradisjonelle, samt en institusjon for fremdrift, forskning og nyskapning gjennom verket sitt. Alt dette kan vi se i hvordan Munch har ivaretatt sin egne modernistiske stil gjennom penselstrøk og stilisert figurfremvisning. Han henviser til universitetets mer tradisjonelle verdier i tematikken, gjennom Alma Mater-symbolikken og det nasjonalistiske kulturprosjektet via landskapsbakteppet og bondekona som en representant på Alma Mater.[34]

Bibliografi

Mehren, Haakon. Munch med nye øyne. Oslo: Orfeus. 2013

Tøjner, Poul Erik. Munch Med egne ord. Oslo: Press. 2000

Fotnoter

  1. http://www.uio.no/om/kultur/kunst/aulaen/
  2. Universitetet i Oslo, "Edvard Munch i Universitetets aula"
  3. Edvard Munch, Samlede malerier. 4 vol. Oslo: Cappelen Damm As
  4. [1] Store norske leksikon online, s.v. ”Alma mater”    
  5. [1] Universitetet i Oslo, ”Edvard Munch i Aulaen”, 3.    
  6. [1] Jordheim et al., Humaniora: En innføring ( Oslo: Universitetsforlaget, 2016) 15-16.    
  7. [1] Stenersen, Edvard Munch, Nærbilde av et geni, 148. 
  8. [1] Universitetet i Oslo, ”Edvard Munch i Aulaen”, 3.    
  9. [1] Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 64.; Pettersen, «Alma Mater - Munchs stebarn», 159.    
  10. [1] Mehren et al., Munch med nye øyne, 9.    
  11. [1] Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 64.    
  12. [1] Store norske leksikon online, s.v. “caritas”.    
  13. Tøjner, Munch med egne ord, 199
  14. https://www.emunch.no/HYBRIDNo-MM_T2783.xhtml
  15. http://www.kunstkritikk.no/kritikk/naken-vitalisme/?d=no
  16. http://denstoredanske.dk/Kunst_og_kultur/Billedkunst/Billedkunst,_stilretninger_efter_1910/Vitalisme_-_kunst
  17. http://www.salongen.no/?p=1805
  18. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/0nbl2/Munch-og-Nietzsche
  19. http://www.kunstkritikk.no/kritikk/naken-vitalisme/?d=no
  20. Mehren, Munch med nye øyne, 53
  21. Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 48.; Friedman, «Et fortjættende symbol: Aulaen, Universitetet og folket», 25.
  22. Steihaug, Jon-Ove, Jay A. Clarke, Hans Martin Frydenberg Flaatten et al., «Monumentalkunstneren i offentligheten og Munch som monument», 165
  23. Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 48.; Friedman, «Et fortjættende symbol: Aulaen, Universitetet og folket», 25.
  24. Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 49.
  25. Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 51.
  26. Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 52.
  27. Friedman, «Et fortjættende symbol: Aulaen, Universitetet og folket», 28-29.
  28. Friedman, «Et fortjættende symbol: Aulaen, Universitetet og folket», 51.
  29. Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 52-54.
  30. Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 60.
  31. Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 68-70.
  32. Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 47, 61-64.
  33. Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 62-64.
  34. Berman, «Strategisk modernitet: Munch og Universitetet», 48, 61.