Forskjell mellom versjoner av «Arbeid, administrasjon, fest»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Formale virkemidler)
Linje 21: Linje 21:
 
Grunnideen til Sørensen var å fremstille en vandring gjennom nasjonen, og vi finner mange kjente steder og figurer som bærer en symbolsk verdi. Den forgylte trappen i maleriet slynger seg opp mellom felt som ligger etasjevis over hverandre. Disse feltene ser ut til å illustrere forskjellige faser av livet og biter av Norges historie. Vi møter den samme unge gutten både i bunnen og øverste del av trappen, og vi får dermed følelsen av å følge han fra begynnelse til slutt i et livsløp.   
 
Grunnideen til Sørensen var å fremstille en vandring gjennom nasjonen, og vi finner mange kjente steder og figurer som bærer en symbolsk verdi. Den forgylte trappen i maleriet slynger seg opp mellom felt som ligger etasjevis over hverandre. Disse feltene ser ut til å illustrere forskjellige faser av livet og biter av Norges historie. Vi møter den samme unge gutten både i bunnen og øverste del av trappen, og vi får dermed følelsen av å følge han fra begynnelse til slutt i et livsløp.   
  
Sørensen har malt et svært litterært verk med mange referanser. Ikke alle disse er like lett å gjenkjenne ved første øyenkast, men Finn Nielssen har utpekt noen av disse i sin biografi om Sørensen: bylandskapet nederst som skal illustrerer det gamle Vika, konturene av Rådhuset og Akershus Festning som kan skimtes øverst i midten, Wergeland på Brunen, Einar Gerdhardsen, Paal Berg, kongefamilien, fanebæreren og odelsbonden.<ref>Nielsen, Norske malere: Henrik Sørensen, 62</ref>&nbsp;I nivået over Vika ser vi noe som ligner et travelt bytorg. Her skaper Sørensen en syntese av by- og bygdeliv, handel og arbeid.&nbsp;Lengst til høyre blir Kong Haakon ønsket velkommen tilbake etter okkupasjonstiden.&nbsp;I feltet over ser vi på en siden symboler på okkupasjonstid: krigsfangen som blir befridd, en kvinne som kneler foran de falnes gravstøtte og bak henne odelsbonden med bygdefanen. På den andre siden viser det tredje feltet også barnets vei fra fødsel til skolebenken, hvor den figurerte Uvitenheten er trengt inn i en krok.  
+
Sørensen har malt et svært litterært verk med mange referanser. Ikke alle disse er like lett å gjenkjenne ved første øyenkast, men Finn Nielssen har utpekt noen av disse i sin biografi om Sørensen: bylandskapet nederst som skal illustrerer det gamle Vika, konturene av Rådhuset og Akershus Festning som kan skimtes øverst i midten, Wergeland på Brunen, Einar Gerdhardsen, Paal Berg, kongefamilien, fanebæreren og odelsbonden.<ref>Nielsen, Norske malere: Henrik Sørensen, 62</ref>&nbsp;I nivået over Vika ser vi noe som ligner et travelt bytorg. Her skaper Sørensen en syntese av by- og bygdeliv, handel og arbeid.&nbsp;Lengst til høyre blir Kong Haakon ønsket velkommen tilbake etter okkupasjonstiden.&nbsp;I feltet over ser vi elementer den ene siden som symboliserer okkupasjonstid: krigsfangen som blir befridd, en kvinne som kneler foran de falnes gravstøtte og bak henne odelsbonden med bygdefanen. På den andre siden viser det tredje feltet også barnets vei fra fødsel til skolebenken, hvor den figurerte Uvitenheten er trengt inn i en krok.  
  
 
Det dramatiske feltet i bunnen av maleriet er et symbol på den elendigheten som preget området før Rådhuset ble bygget. Vika var på 1800- og 1900-tallet ofte assosiert med den såkalte Kristiania Bohemen, mørke barer, sene kvelder og prostitusjon. I boken ''Oslo Rådhus'' argumenterer forfatterne for at den store flammen er et symbol på en revolusjon som ville funnet sted hadde det ikke vært for at ”de mørke kreftene var blitt vendt om til livets og fremskrittets idealer.”<ref>Carling, Broch, Oslo Rådhus: Historien, kunsten og Fredsprisutdelingen</ref>&nbsp;Man kan også tolke det slik at flammen fortærer det gamle og forfalne strøket, mens nye bygninger skal reises. Deriblant Oslo rådhus.&nbsp;  
 
Det dramatiske feltet i bunnen av maleriet er et symbol på den elendigheten som preget området før Rådhuset ble bygget. Vika var på 1800- og 1900-tallet ofte assosiert med den såkalte Kristiania Bohemen, mørke barer, sene kvelder og prostitusjon. I boken ''Oslo Rådhus'' argumenterer forfatterne for at den store flammen er et symbol på en revolusjon som ville funnet sted hadde det ikke vært for at ”de mørke kreftene var blitt vendt om til livets og fremskrittets idealer.”<ref>Carling, Broch, Oslo Rådhus: Historien, kunsten og Fredsprisutdelingen</ref>&nbsp;Man kan også tolke det slik at flammen fortærer det gamle og forfalne strøket, mens nye bygninger skal reises. Deriblant Oslo rådhus.&nbsp;  

Revisjonen fra 23. okt. 2011 kl. 22:09

Motivbeskrivelse

Arbeid, administrasjon, fest er malt av Henrik Sørensen og pryder fondveggen i sentralhallen i Oslo Rådhus.

Henrik Sørensen, Arbeid, administrasjon, fest. Foto: Brigitte Stolpmann
Henrik Sørensen (1882-1962) debuterte i 1904 på Høstutstillingen og fikk sitt gjennombrudd med verket Svartbekken i 1908, et verk som anses som det første ekspressjonistiske maleri i Norge. Sørensen var en toneangivende kunstner i mellomkrigstiden i Norge. Han malte religiøs kunst, portretter, monumentalmalerier og landskapsbilder.

Verket er et figurativt panelmaleri malt i olje. Det skildrer menn, kvinner og barn i ulik bekledning og i ulik aktivitet, samt detaljerte natur- og arkitekturillustrasjoner. Verket er delt inn i fem felter: fire horisontale, dominert av menneskelige figurer, og et større midtstilt felt, med mindre detaljert uttrykk. Man "leser" maleriet fra det nederste plasserte felt, via høyre hjørne, gjennom de øvrige felt og tilslutt midtfeltet. I nederste felt ser vi bygårder i brann med en dramatisk, koboltblå himmel i bakgrunnen. Til høyre for dette har Sørensen malt en trapp som virker som en fortsettelse av salens virkelige trapp som leder opp til andre etasje. Opp trappen går menn og kvinner i bunadslignende drakter. De ser ut til å bevege seg opp mot bildets andre felt, mer preget menneskelig relasjon og handel, forøvrig malt med en lysere fargepalett. De to neste horisontale feltene preges av tydelig symbolikk og klare farger. I midten av disse finner man bildets store midtparti, innrammet i et tykt gullrammeverk. Øverst ser man tre figurer og nedenfor disse en kvinne, en mann og et lite barn. Disse figurene skiller seg ut fra de øvrige i maleriet pga. deres større proposjoner. Maleriet har klare geometriske former som de rette horisontallinjene og sirkelformen i midten.

Kontekst

I 1937 ble det utlyst en konkurranse for den innvendige utsmykningen av Oslo Rådhus hvor Sørensen deltok.[1] Henrik Sørensens utkast Arbeid, administrasjon, fest ble innkjøpt for 4000 kroner, og ble anbefalt til fondveggen i Rådhusets festsal.

Juryen uttalte: "Fondbildet gir i en rekke symboler og tallrike enkeltfigurer og grupper en syntese av nasjonens historie, arbeidsliv og administrasjon – folket i arbeid og i fest".[2]

Sørensens vinnerutkast ligner i hovedtrekk det endelige bildet, men 2. verdenskrig gjorde at han i tillegg valgte å ha motiver fra krigen.[3]Maleriet er sammensatt av 312 treplater (paneler), malt med oljefarger, som er satt sammen til et stykke. Bildet er montert på veggen som en fast installasjon. Han har brukt lister som er festet utenpå bildet til de tre bordene som skiller de fire horisontale feltene og det gylne midtpartiet.Størrelsen på bildet gjorde at han i 1950 hadde malt datidens største oljemaleri.[4] Arbeid, administrasjon, fest, som han arbeidet med i årene 1938 – 1950, er hans mest kjente verk.

Formale virkemidler

Verket er et figurativt maleri, delt inn i 4 horisontale felt. Ved hjelp av sterke farger og et forenklet formspråk har Sørensen malt bilder av mennesker i forskjellige situasjoner og ulike historiske hendelser. Sørensens bilde er tilpasset lokalet, slik at trappen til høyre i bildet blir en forlengelse av trappen i Rådhuset som går opp mot bildet. På den måten inviteres vi med inn i bildet, dette gjør bildet mer åpent. Flere verk i Rådhusets utsmykning er laget med elementer av gull. Ved å bruke gull i sitt bilde lager Sørensen en forbindelse til den øvrige utsmykning av Rådhuset.

Grunnideen til Sørensen var å fremstille en vandring gjennom nasjonen, og vi finner mange kjente steder og figurer som bærer en symbolsk verdi. Den forgylte trappen i maleriet slynger seg opp mellom felt som ligger etasjevis over hverandre. Disse feltene ser ut til å illustrere forskjellige faser av livet og biter av Norges historie. Vi møter den samme unge gutten både i bunnen og øverste del av trappen, og vi får dermed følelsen av å følge han fra begynnelse til slutt i et livsløp. 

Sørensen har malt et svært litterært verk med mange referanser. Ikke alle disse er like lett å gjenkjenne ved første øyenkast, men Finn Nielssen har utpekt noen av disse i sin biografi om Sørensen: bylandskapet nederst som skal illustrerer det gamle Vika, konturene av Rådhuset og Akershus Festning som kan skimtes øverst i midten, Wergeland på Brunen, Einar Gerdhardsen, Paal Berg, kongefamilien, fanebæreren og odelsbonden.[5] I nivået over Vika ser vi noe som ligner et travelt bytorg. Her skaper Sørensen en syntese av by- og bygdeliv, handel og arbeid. Lengst til høyre blir Kong Haakon ønsket velkommen tilbake etter okkupasjonstiden. I feltet over ser vi elementer på den ene siden som symboliserer okkupasjonstid: krigsfangen som blir befridd, en kvinne som kneler foran de falnes gravstøtte og bak henne odelsbonden med bygdefanen. På den andre siden viser det tredje feltet også barnets vei fra fødsel til skolebenken, hvor den figurerte Uvitenheten er trengt inn i en krok.

Det dramatiske feltet i bunnen av maleriet er et symbol på den elendigheten som preget området før Rådhuset ble bygget. Vika var på 1800- og 1900-tallet ofte assosiert med den såkalte Kristiania Bohemen, mørke barer, sene kvelder og prostitusjon. I boken Oslo Rådhus argumenterer forfatterne for at den store flammen er et symbol på en revolusjon som ville funnet sted hadde det ikke vært for at ”de mørke kreftene var blitt vendt om til livets og fremskrittets idealer.”[6] Man kan også tolke det slik at flammen fortærer det gamle og forfalne strøket, mens nye bygninger skal reises. Deriblant Oslo rådhus. 

I maleriets sentrum, innenfor den kraftige gullrammen finner vi barmhjertelighetens symbol Caritas som troner over mor, far og barn. Caritas er illustrert gjennom kvinnen med de to barna, og hun er omgitt av en kvinne med harpe og en mann i en slags tenkepositur. Disse to symboliserer Sangen og Tanken. Gullinnrammingen i midtpartiet fremhever derfor Rådhusets funksjon, familieverdiene og kulturens rolle i samfunnet.

Sørensen har malt bildet i grove, raske og tykke strøk. Det er som om han dytter penselen mot lerretet for å få teksturen i bildet. Vi ser at bildet gradvis går over fra mørke tunge farger til muntre glade farger, mens det følger utviklingen av Norge. Han bruker sterke farger for å få fram handling og dynamikk i bildet. I dette bildet viser Henrik Sørensen til fulle frem sin eminente bruk av farger, han er en utpreget kolorist. Fargene brukes slik han lærte av Matisse. I stedet for å bruke lys og skygge, brukes fargekontraster.[7] Hans noe naivistiske malestil gjør at hans uttrykkssterke fargebruk kommer til sin rett.

Sørensens bilde er tidstypisk. Det som derimot er noe utypisk er at han har malt et oljemaleri i en tid hvor fresker var mest brukt og særlig til offentlig utsmykning. Som det eneste oljemaleriet i sentralhallen, skiller Sørensens fargerike kunstverk seg fra den øvrige utsmykningen som har mer dempede farger og er utført i fresco-teknikk. Henrik Sørensen har på en kraftfull måte klart å formidle etterkrigstidens tidsånd preget av solidaritet og fremtidsoptimisme.




Referanser

  1. Nielsen, Norske malere: Henrik Sørensen, 57.
  2. Just, Rådhuset i Oslo, første del, "Historikk", 219.
  3. Nielsen, Norske malere: Henrik Sørensen, 58.
  4. Sørensen, Søren: Henrik Sørensens liv og kunst, 196.
  5. Nielsen, Norske malere: Henrik Sørensen, 62
  6. Carling, Broch, Oslo Rådhus: Historien, kunsten og Fredsprisutdelingen
  7. Sørensen, Søren: Henrik Sørensens liv og kunst, 68.


Bibliografi

Berg, Knut (red.). Norges malerkunst: Vårt eget århundre. Bind 2.  2.utg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000.

Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug & Co, 2000.

Grønvold, Ulf og Gunnar Sørensen. Rådhuset i Oslo: Nasjonens storstue. Oslo: Aschehoug & Co, 2000.

Just, Carl. Rådhuset i Oslo. Første del. "Historikk". Oslo: Aschehoug & Co, 1950.

Just, Carl. Rådhuset i Oslo. Andre del. "Beskrivelse". Oslo: Aschehoug & Co, 1952.

Nielsen, Finn. Norske malere: Henrik Sørensen. 1.utg. Oslo: Mittet & Co, 1950.

Sørensen, Svein Oluf. Søren: Henrik Sørensens liv og kunst. Oslo: Andresen & Butenschøn, 2003.

Vinje, Arne. Søren: Henrik Sørensen: Et portrett. Oslo: Grøndahl og Dreyers forlag, 1992.

Eksterne lenker

www.radhusets-forvaltningstjeneste.oslo.kommune.no/radhuset/

www.bratlie.no/sorensen/hs.htm