Forskjell mellom versjoner av «Arnold Haukeland»
(→Biografi) |
|||
| Linje 8: | Linje 8: | ||
Sammen med Jakob Weidermann holdt Haukeland en utstilling ved Kunstnernes Hus i april 1961 som skulle føre til den norske modernismens store gjennombrudd, Det var her en mindre utgave av hans mest kjente skulpturer, ''Air ''ble presentert for første gang. I 1962 ble ''Air'' reist i monumentalt format på Frederikkeplassen ved Universitet i Oslo, gitt i gave av Freia AS. | Sammen med Jakob Weidermann holdt Haukeland en utstilling ved Kunstnernes Hus i april 1961 som skulle føre til den norske modernismens store gjennombrudd, Det var her en mindre utgave av hans mest kjente skulpturer, ''Air ''ble presentert for første gang. I 1962 ble ''Air'' reist i monumentalt format på Frederikkeplassen ved Universitet i Oslo, gitt i gave av Freia AS. | ||
| − | Brytningen med det figurative skapte splittelse innen kunstinstitusjonen, mellom de som ble sett på som radikale forkjempere og de som tok et mer konservativt standpunkt. Idéen om at kunsten skulle inneha flere kvaliteter en ren avbilding var ikke ny, men gjenkjennelighet var likevel noe som behøvdes for å sette tankerekken i gang var den konservative holdningen.<ref>[1] Danbolt,Gunnar. ''Norsk kunsthistorie'', s342</ref> | + | Brytningen med det figurative skapte splittelse innen kunstinstitusjonen, mellom de som ble sett på som radikale forkjempere og de som tok et mer konservativt standpunkt. Idéen om at kunsten skulle inneha flere kvaliteter en ren avbilding var ikke ny, men gjenkjennelighet var likevel noe som behøvdes for å sette tankerekken i gang var den konservative holdningen.<ref>[1] Danbolt,Gunnar. ''Norsk kunsthistorie'', s342</ref> Haukeland ble av enkelte sett på som et uromoment i norsk kunstliv. Skulpturene hans skapte mange og heftige debatter, og han kom med uttalelser til pressen som ble sett på som kontroversielle. Han så ikke den abstrakte og nonfigurative kunst som noe kaldt og umenneskelig. Etter hans egen mening var den på det mest intime nettopp utrykk for menneskelig følelse og dimensjonssans.<ref name=":0" /> |
| − | |||
| − | |||
| − | |||
== Referanser == | == Referanser == | ||
Revisjonen fra 26. okt. 2016 kl. 02:39
Arnold Martin Haukeland (født 28. mars 1920, død 18. juni 1983) blir regnet som en av de viktigste billedhuggere i norsk kunsthistorie og forkjemper for et abstrakt formspråk. Hans kunstverker pryder hele 32 norske byer, og noen av hans mest kjente er Air (1962) på Universitetet i Oslo, Dynamikk (1963-66) ved Frognerstrada i Oslo, Elementene, en fontene til Bærum rådhus i Sandvika (1959-64), Sjøfartsmonumentet i Stavanger og Solskulptur (1970) på Høvikodden i Bærum. [1][2]
Biografi
Haukeland vokse opp i Sarpsborg. Som sønn av en pianolærer og en far som arrangerte utstillinger og konserter fikk han tidlige kulturelle impulser. Han utviklet en sterk estetisk sans og et ønske om å uttrykke seg visuelt. Som ung avbrøt han et påbegynt studie som elektroingeniør, og gikk i 1944 over på en kunstnerutdanning ved Det Illegale Kunstakademi i Oslo. Hans tidlige arbeider var i stor grad inspirert av det tradisjonelle gotiske formspråket, trolig et resultat av hans deltagelse i restaureringen av Nidarosdommen som et av sine første profesjonelle prosjekter. Det kunstneriske gjennombruddet kom i 1947 hvor Haukelands utkast til en åpen konkurranse utlyst av Bærumhall om å lage et monument til minne om falne soldater, "Friheten", ble priset av juryen som det mest originale verket og han vant foran eldre og mer erfarne konkurrenter.[3]
Nå fikk han økonomi til å reise utenlands for å søke innspirasjon i byer som København, Italia og Paris. Disse reisene gav grobunn for det stilistiske bruddet Haukeland tok bort fra den figurative tradisjonen han tidligere hadde vert en del av, og førte til at han i dag regnes som en norsk pioner innen modernisme og abstrakt skulptur. Han besøkte Biennalen i Venezia i 1960, hvor fokuset var på samtidsskulptur som i hovedsak beskjeftiget seg meg geometri og ekspressive komposisjoner. Ossip Zadkine, Jacques Lipchitz, Berto Lardera og Luziano Minguzzi ble viktige kilder til inspirasjon for hans kunstneriske vekst, med fokus på kubisme, geometri og ekspresjonisme.[2]
Sammen med Jakob Weidermann holdt Haukeland en utstilling ved Kunstnernes Hus i april 1961 som skulle føre til den norske modernismens store gjennombrudd, Det var her en mindre utgave av hans mest kjente skulpturer, Air ble presentert for første gang. I 1962 ble Air reist i monumentalt format på Frederikkeplassen ved Universitet i Oslo, gitt i gave av Freia AS.
Brytningen med det figurative skapte splittelse innen kunstinstitusjonen, mellom de som ble sett på som radikale forkjempere og de som tok et mer konservativt standpunkt. Idéen om at kunsten skulle inneha flere kvaliteter en ren avbilding var ikke ny, men gjenkjennelighet var likevel noe som behøvdes for å sette tankerekken i gang var den konservative holdningen.[4] Haukeland ble av enkelte sett på som et uromoment i norsk kunstliv. Skulpturene hans skapte mange og heftige debatter, og han kom med uttalelser til pressen som ble sett på som kontroversielle. Han så ikke den abstrakte og nonfigurative kunst som noe kaldt og umenneskelig. Etter hans egen mening var den på det mest intime nettopp utrykk for menneskelig følelse og dimensjonssans.[2]
Referanser
- ↑ Bjerke, Øivind Storm, «Formens intuitive mester», Klassekampen, kultur og medier (Juli 2014). http://www.vigeland.museum.no/images/presse/haukelandkk.pdf
- ↑ 2,0 2,1 2,2 Store norske leksikon online, s.v. «Arnold Haukeland». https://nbl.snl.no/Arnold_Haukeland
- ↑ Arnoldhaukeland.no http://www.arnoldhaukeland.no/haukelands-life/biography/
- ↑ [1] Danbolt,Gunnar. Norsk kunsthistorie, s342
Bibliografi
Aamold, Svein. «Arnold Haukeland».Norsk biografisk leksikon online, oppsøkt 08.09.2014. https://nbl.snl.no/Arnold_Haukeland
Bjerke, Øivind Storm. «Formens intuitive mester», Klassekampen, kultur og medier (Juli 2014). http://www.vigeland.museum.no/images/presse/haukelandkk.pdf
