Atomet i verdensrommet, Fysikkbygningens inngang, østvegg

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Per Krohg, Atomet i verdensrommet (1935-1938), østvegg. Foto: UiO/Arthur Sand.
(intro)

Motivbeskrivelse

Vestibylens nordvegg, verkets fondvegg, forestiller et barn flankert av to voksenfigurer - en familiefremstilling. På vestibylens østvegg speiles den omtalte familiegruppens form av store menneskeliknende stjernetåker. Stjernetåkene er plassert i et kosmos med senterpunkt i en hvitglødende sol med røde utstrålinger. Solen er omgitt av et omkringliggende planetsystem hvor planetkuler bæres av flerfargede baner.

Motivet utspiller seg over tre paneler, skilt av to horisontale vindusrekker. Solen befinner seg på det midterste av de tre panelene, men henvender seg til både de resterende panelene og vindusrekkene: Solens stråler brytes og danner lyskjegler, som brer seg vertikalt ut og utfolder seg på tvers av paneler og vindusrekker som bølgende strålebånd. En treakset, sort figur, også den med senterpunkt i solen, er plassert i motivets forplan og overlapper de øvrige billedelementene. På den nederste vindusrekkens høyre side sees en matematisk formel.

Teknikk

Freskoteknikk

Glassmaleri og -innsats

Formale virkemidler

Komposisjonens formspråk fremstår som lineært i den forstand at billedelementene har et klart omriss og opptrer som avgrensede, enkeltstående former. Enkeltelementene forholder seg videre til komposisjonens struktur og etablerer i sum en enhetlig helhet. Den treaksede figuren definerer videre komposisjonens flate ved å innta motivets forplan; figuren antyder likeledes en romlig kvalitet, hvor de øvrige billedelementene befinner seg i bakenforliggende sjikt.

Tematisk innhold

Solen er komposisjonens og motivets senter og utgangspunkt for verkets billedprogram. Per Krohg omtalte solen i knytning til atomet - "kjernen i min idé": I verket sees "solen omringet av klodene som "atomet med sine elektroner". Solen med sine planetbaner opptrer som senter i kosmos og representerer ved Krohgs sammenstilling selve Atomet i verdensrommet.

På hver sin side av solen møter vi videre "kjempemessige (...) menneskeliknende figurer, bygget opp av utallige stjerner, liksom mennesket er dannet av Atomer". Stjernetåkene gjøres slik til abstrakte representasjoner av mennesket, som redusert til sine grunnleggende bestanddeler består av atomer. Atomet, utgangspunkt for all masse, presenteres slik både som senterpunkt, i solen, og som bestanddel, som i stjernetåkene.

Formelen på den nederste vindusrekken er videre en matematisk fremstilling av den universelle newtonske tyngdeloven - beskrivelsen av kosmos' styrende fysiske prinsipper som all kosmisk masse er underlagt. Krohgs verk skildrer slik fysikkens kosmos med sine sentrale elementer, hvor mennesket, som all annen masse bestående av atomer, underlegges kosmos' grunnleggende fysiske prinsipper.

Verket kan videre vurderes i lys av sin fysiske kontekst - vestibylen i Universitetet i Oslos Fysikkbygning på Blindern. Krohgs verk presenterer gjennom dets billedprogram både bygningens funksjon - hvilket var å huse det Fysiske institutt ved Universitetet i Oslo - og fysikken som disiplin og dens knytning til mennesket. Ved utarbeidelse av verkets billedprogram konsulterte Krohg blant annet astrofysiker Carl Strømer og hans bokverk Fra verdensrommets dybder til atomers indre (1923). Verkets utforming og billedprogram kan følgelig anses som en hyllest til den mordene fysikken og dens oppdagelser.

Fysisk plassering og kontekst

Formålet med Krohgs verk var, ut over den primære funksjon å smykke Fysikkbygningens vestibyle, å fungere som introduksjon til universitetsområdet, da vestibylen ved ankomst opprinnelig fungerte som passasje mellom øvre Majorstuen og Blindern.

Fysikkbygningen med Krohgs verk føyet seg med sin funksjon og utforming til en samtidig tendens: Ved begynnelsen av det 20. århundret ble det i Norge innviet en rekke bygninger for offentlig administrasjon dekorert med monumentalmalerier utført i i freskoteknikk.[1]

Illustrasjoner

Litteratur

  1. Askeland, Freskoepoken, 11.