Atomet i verdensrommet, Fysikkbygningens inngang, østvegg

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 4. nov. 2019 kl. 12:50 av Olgaks@uio.no (diskusjon | bidrag) (Formale virkemidler)

Hopp til: navigasjon, søk
Per Krohg, Atomet i verdensrommet (1935-1938), østvegg. Foto: UiO/Arthur Sand.
Atomet i Verdensrommet er et integrert kunstverk, utført av kunstneren Per Krohg (Per Lasson Krohg). Kunstverket er lokalisert i fysikkbygningen til Universitetet i Oslo på Blindern, og er et av mange monumentalmalerier som pryder offentlige bygninger rundt om i Norge i dag.

Fysikkbygningen stod ferdig i 1934, og gjennom en arrangert konkurranse, ble Krohg valgt til å dekorere veggene i bygningens vestibyle. Fra 1935, gjennom de lyseste månedene i året, arbeidet Krohg med kunstverket, til det stod klart i 1938. Fresko- og glassmaleriet omfatter veggene som vender mot himmelretningene nord, vest og øst. Sørveggen består av klare glassvinduer, hvor dagslyset belyser verket i sin helhet, og får frem de sterke, klare fargene som dekorerer veggenes flater.[1]

Motivbeskrivelse

Østveggen forestiller en gjengivelse av verdensrommet med solen som motivets og komposisjonens senter. Østveggen speiler imidlertid også motivet fremvist på vestibylens nordvegg: Barnet og voksenfigurene som sees i nordveggens motiv repeteres i østveggens motiv i form av menneskeliknende stjernetåker på hver side av motivets senterstilte sol.

Fra solen utgår kjegleformede lysspill og rettlinjede stråler som fortsetter fra østveggens sol over på nordveggen. Solen er videre omgitt av kretsende planeter som delvis overlapper stjernetåkene. I motivets forgrunn sees en treakset figur med utgangspunkt i solen.

Motivet er fordelt over tre veggpaneler og to vindusrekker, hvorav solen er plassert på det midterste av de tre veggpanelene. På den nederste vindusrekkens høyre side sees en matematisk formel.

Teknikk

Freskoteknikk

Kunstverket er hovedsakelig utført i freskoteknikk. Freskomaleriet utføres ved at kunstneren påfører pigmenter, som er løst opp i kalkvann, direkte på våt mur. Når muren tørker, presses pigmentene inn i det våte pusslaget, og blir etterhvert integrert i selve veggen. Når pigmentene tørker, blir koloritten sterk og lyskraftig, med en matt overflate. Denne tradisjonelle teknikken er det eldste malemediet man kjenner til, men er knyttet først og fremst til den italienske renessansekunsten, og kunstneren Michelangelo Buonarroti (1475–1564).[2]

Glassmaleri og -innsats

Enkelte billedelementer i kunstverket er avbildet ved bruk av glassmaleri og -innsatser. Glassmaleriene er utført på to vindusrekker som er integrert i bygningens vegger. Vindusrekkene bryter opp veggene, men ved benyttelse av glassmaleri skapes det en helhet i Krohgs verk. Kunstner og maler Borgar Hauglid assisterte Krohg i arbeidet med glassmaleriene.[3] Glassmaleri utføres ved å bruke tilskårne biter av gjennomfarget glass, som blir brent inn i selve glassflaten. Disse bitene tilsvarer fargeflatene som blir brukt i maleriet.[4]

Formale virkemidler

Komposisjonens formspråk fremstår som lineært i form av at billedelementene har klare omrisslinjer og utpeker seg som autonome former. Disse autonome formene henvender seg videre til komposisjonens struktur og danner en komposisjonell helhet. Den treaksede figuren i motivets forgrunn bidrar videre til å definere komposisjonens flate, hvilket bidrar til å fremheve en romorientert lagdeling, hvor den treaksede figuren overlapper bakenforliggende billedelementer.

Per Krohgs verker forbindes ofte med bevegelsene kubisme og fauvisme, og dette verkets formspråk kan anses som et resultat av disse innflytelsene. Ved Begynnelsen av 1930-tallet tok Krohg avstand fra en malerisk og følsom, eller som han kalte det - en "krøllete" stil som karakteristerte Kohgs verker på 1920-tallet. Isteden strebet han mot noe som skulle ha "(...) sammenheng med aktuelle og forventede offentlige monumentaloppgaver, som kalte på store formater og et formspråk som kunne formidle mer allmenne forestillinger og idealer.".[5] Han gjorde et oppgjør med kubismens flate og rigide program, og søkte heller mot et uttrykk hvor han kunne skape dybde i sine komposisjoner.[6] Men, Krohg klarte ikke helt å frigjøre seg fra kubismen, og dette merkes i Atomet i verdensrommet.[7] Selv om det er elementer som hinter til dybde i bildet, oppleves det i sin helhet som en oppstilt komposisjon.

Som tidligere elev av Matisse videreførte Krohg elementer fra den franske fauvismen, hvilket blant annet sees i fargesettingen i Krohgs verk i fysikkbygningens vestibyle. Matisse mente at hver enkelt farge hadde sin verdi og uttrykkskraft, som igjen ville skape et samspill med de andre fargene motivet bestod av, en mening som speiles i Krohgs verk. Videre vitner Krohgs verk om en bevissthet rundt komposisjon og form, samt kunnskap om utnyttelse av veggflater for å skape en sammenhengende helhet. Dette oppfyller Matisses krav om "mer bevisst arbeid på helheten [og] på komposisjonen".[8]

Tematisk innhold

Solen er komposisjonens og motivets senter og utgangspunkt for verkets billedprogram. Per Krohg omtalte solen i knytning til atomet - "kjernen i min idé": I verket sees "solen omringet av klodene som "atomet med sine elektroner".[9] Solen med sine planetbaner opptrer som senter i universet og representerer ved Krohgs sammenstilling selve Atomet i verdensrommet.

På hver sin side av solen møter vi videre "kjempemessige (...) menneskeliknende figurer, bygget opp av utallige stjerner, liksom mennesket er dannet av Atomer".[9] Stjernetåkene gjøres slik til abstrakte representasjoner av mennesket, som redusert til sine grunnleggende bestanddeler består av atomer.[10] Atomet, utgangspunkt for all masse, presenteres slik både som senterpunkt, i solen, og som bestanddel, som i stjernetåkene.

Formelen på den nederste vindusrekken er videre en matematisk fremstilling av den universelle newtonske tyngdeloven - beskrivelsen av universets styrende fysiske prinsipper som all kosmisk masse er underlagt.[11] Krohgs verk skildrer slik fysikkens kosmos med sine sentrale elementer, hvor mennesket, som all annen masse bestående av atomer, underlegges universets grunnleggende fysiske prinsipper.

Verket kan videre vurderes i lys av sin fysiske kontekst - vestibylen i Universitetet i Oslos Fysikkbygning på Blindern. Krohgs verk presenterer gjennom dets billedprogram både bygningens funksjon - hvilket var å huse det Fysiske institutt ved Universitetet i Oslo - og fysikken som disiplin og dens knytning til mennesket. Ved utarbeidelse av verkets billedprogram konsulterte Krohg blant annet astrofysiker Carl Størmer og hans bokverk Fra verdensrummets dybder til atomernes indre (1923). Verkets utforming og billedprogram kan følgelig anses som en hyllest til den mordene fysikken og dens oppdagelser.[12]

Fysisk plassering og kontekst

Formålet med Krohgs verk var, ut over den primære funksjon å smykke Fysikkbygningens vestibyle, å fungere som introduksjon til universitetsområdet, da vestibylen ved ankomst opprinnelig fungerte som passasje mellom øvre Majorstuen og Blindern. Fysikkbygningen med Krohgs verk føyet seg med sin funksjon og utforming til en samtidig tendens: Ved begynnelsen av det 20. århundret ble det i Norge innviet en rekke bygninger for offentlig administrasjon dekorert med monumentalmalerier utført i i freskoteknikk.[13] Et eksempel på dette er Munchs freskoverk i universitetets aula og Oslo rådhus. Disse verkene inngikk i en overordnet kulturell programplan knyttet til bygging av nasjonal identitet, modernisering og vitenskapelig utvikling. Fysikkbygningen er et resultat av de mange byggeprosjektene som pågikk i Norge etter den nasjonale frigjøringen i 1905 og mellomkrigstiden. Norge hadde som mål å manifestere seg selv gjennom å bygge blant annet nye moderne skoler, banker og forsamlingslokaler. Og til folkets beste var det nødvendig at disse skulle dekoreres og bringe frem det sosialdemokratiske budskap, hvilke kunstverket Atomet i Verdensrommet er et godt eksempel på.[14]

Illustrasjoner

Litteratur

Arneri, Glauco og Giorgie P. Panini. Verden og vi: Atomet. Oversatt av Finn B. Larsen. Norge: J. W Cappelens Forlag a.s, 1980.

Askeland, Jan. Freskoepoken: studier i profant norsk monumentalmaleri 1918-1950. Norge: Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1965.

Hoff, Svein Olav. Pariserne: Malerier 1909–1927. Oslo: Press, 2018.

Mørstad, Erik. Malerileksikon: Teknikker, motivtyper og estetikk. Oslo: Gyldendal, 1996.

Nergaard, Trygve. Bilder av Per Krohg. Oslo: Aschehoug, 2000.

Ormestad, Helmut. Dekorasjonene i fysikkbygningens vestibyle. Oslo: Universitetet i Oslo, Fysisk Institutt.

Østby, Leif. Norges Kunsthistorie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1977.

Referanser

  1. Nergaard, Bilder av Per Krohg, 272.
  2. Mørstad, Malerileksikon, 99–101.
  3. Nergaard, Bilder av Per Krohg, 272.
  4. Mørstad, Malerileksikon, 111.
  5. Nergaard, Bilder av Per Krohg, 249.
  6. Nergaard, Bilder av Per Krohg, 169 - 171.
  7. Nergaard, Bilder av Per Krohg, 173 - 174.
  8. Østby, Norges Kunsthistorie, 191.
  9. 9,0 9,1 Askeland, Freskoepoken, 138.
  10. Arneri og Panini, Atomet, overs. Larsen, 8.
  11. Ormestad, Dekorasjonene i fysikkbygningens vestibyle.
  12. Negaard, Bilder av Per Krohg, 274.
  13. Askeland, Freskoepoken, 11.
  14. Hoff, Pariserne, 95.