Forskjell mellom versjoner av «Atomet i verdensrommet, Fysikkbygningens inngang, nordvegg»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Ny side: Her kommer det tekst høsten 2019)
 
 
(10 mellomliggende revisjoner av 4 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
Her kommer det tekst høsten 2019
+
 
 +
''Atomet i Verdensrommet'' er en offentlig utsmykning laget av [[Per Krohg]], da han vant en konkurranse om hvem som fikk lov til å lage utsmykningen til det nye fysikkbygget i 1935. Den er 10 x 9 meter høy  og laget i freskomaling. Den gir en passende introduksjon til fysikkbygningen, der den er plassert ved inngangspartiet.
 +
 
 +
== Motivbeskrivelse ==
 +
På dette maleriet kan du se 3 menneskefigurer, en kvinne, en mann og et barn. Dessuten er alle sammen nakne. Det er noen svarte rammer som rammer inn vinduene og en nesten tiltet firkantet/diamantformet ramme rundt den lille gutten. Det er linjer av gule striper som går igjennom motivet og de svarte rammene, som kommer fra den østlige siden av det store veggmaleriet og skal virke til å være solstråler, og trekker seg videre til den vestlige veggen. Linjene går igjennom menneskekroppene til mannen og kvinnen ved nakke- og knehøydene, mens på det lille guttebarnet er det bare noen tilsvarende gule trekantede linjer som går en tredjedel innover i rammene. Dette gir en ramme eller et skille mellom midten av maleriet og topp og bunn. Dette ble gjort for å unngå at de to menneskeskikkelsene ikke ble for overdimensjonerte, i tillegg lager disse strålene av lys også en forbindelse med de to andre motivene i dette store verket.
 +
 
 +
Innenfor den svarte krystallrammen er delvis av overkroppen og hoften til mannen og kvinnen byttet ut med natur og/eller fjell. Mannen ser oppover, kvinnen ser nedover, og barnet ser rett fram. Alle menneskekroppene står i en form for kontrapost posisjon, det er ikke noe stivt med måten de er posert. I bakgrunnen er det på kvinnens side rødt, mens mot mannen er det brukt blått. Gutten er også omringet i en liten krystallformet «klode», som også har modeller av hydrogen-, karbon- og oksygenatomene, som er grunnleggende for alt organisk liv plassert på toppen, midten og bunnen av denne lukkede formen.
 +
 
 +
== Formale virkemidler ==
 +
[[Fil:Arthur Sand-perkrohg-nordvegg.jpg|miniatyr|602x602px|Per Krohg, ''Atomet i verdensrommet'' (1935-1938), nordvegg. Foto: UiO/Arthur Sand.]]Formspråket i verket er tydelig inspirert av Matisse. Det kommer fram i de rene, sterke fargene og linjene.
 +
 
 +
De tre menneskene i motivet er malt med adskilte grønne, blå og rødlige farger som man kan kjenne igjen fra den franske ekspresjonismen til Matisse. Det er fargene som skaper lys, skygge og former i menneskene, noe som står i kontrast til resten av motivet som er satt sammen av flere ensfargede elementer som for eksempel bakgrunnen, solstrålene og bakken de står på. De ensfargede flatene får bildet til å se todimensjonalt ut mens menneskene derimot virker tredimensjonale, som gjør at blikket blir trukket mot dem.
 +
 
 +
Glasset forhindrer at verket blir seende mørkt ut, fordi det har mye klarere/sterke farger enn det går an å få til med frescoteknikken alene. De sterke fargene som glasset bidrar med fremhever derfor det ekspresjonistiske fargeuttrykket.
 +
 
 +
Guttebarnet i midten er hovedelementet i bildet og han er derfor plassert i midten. Han er innrammet av et kvadrat med tykke svarte linjer som er vendt 45 grader og som skjuler deler av mannen og kvinnen. Dette gjør at mannen og kvinnen ikke er så overveldende store og stjeler derfor ikke all oppmerksomheten vekk fra gutten. Armene til mannen og kvinnen som strekker seg ned mot gutten og bidrar også til å lede blikket vårt mot ham.
 +
 
 +
De gule solstrålene som strekker seg vannrett gjennom verket har den egenskap at den får deg til å flytte blikket. Siden de går over alle tre veggene gjør de at man starter å se der solstrålene begynner (i sola) og fortsetter derfra. Denne effekten gjør at man kan se verket som en sammenhengende historie og man blir ikke låst på et enkelt motiv, noe som kan være vanskelig å unngå med et stort og innholdsrikt verk som dette.
 +
 
 +
== Bakgrunn ==
 +
Utsmykningen i Fysikkbygget var ikke første gang Per Krohgs forsøkte seg på et stort, offentlig utsmykningsprosjekt. Tvert imot; i løpet av mellomkrigstiden hadde han opparbeidet seg anseelse som en profilert og ettertraktet monumentalkunstner. Som freskomaler ble han engasjert til å lage utsmykninger i flere prestisjebygg i Oslo, blant annet det tidligere Universitetsbiblioteket (dagens Nasjonalbiblioteket), Kunstnernes Hus, og ikke minst et imponerende bidrag til utsmykningen i det nye Rådhuset, som sto ferdig i 1950.
 +
 
 +
Det første av disse offentlige utsmykningsoppdragene ble tildelt Krohg i 1921. Da vant han konkurransen om å få utsmykke vestibylen og inngangskorridorene til Sjømannsskolen i Ekebergskråningen. I 1922 reiste han til Bergen, der han av kunstnerkollega Axel Revold fikk opplæring i freskoteknikk<ref>Nergaard, ''Bilder av Per Krohg'': 194.</ref>. Den samme Revold regnes som den som innledet det som kan kalles fresko-epoken i norsk kunsthistorie: dennes utsmykning av Bergen Børs i årene 1918-23 var det første i en serie mer eller mindre store oppdrag for utsmykninger av offentlige nybygg i Norge, hvorav de fleste ble utført i freskoteknikk<ref name=":0">Danbolt, ''Norsk kunsthistorie'': 261, 264.</ref>.
 +
 
 +
Tre kunstnere sto sentralt i utføringen av disse utsmykningene i perioden frem til 1950; i tillegg til Per Krohg Axel Revold arbeidet også kunstneren Alf Rolfsen med samme type oppdrag. Disse tre blir gjerne kalt «freskobrødrene», og de opparbeidet seg etter hvert dominerende posisjoner i norsk kunstliv<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie'': 281.</ref>. Hver av de tre freskobrødrene gjennomførte flere store, offentlige utsmykningsoppdrag. Disse arbeidene hadde en tydelig samfunnsoppbyggende hensikt og visjon. Det var ikke tilfeldig hvilke motiv som ble valgt til utsmykningene – i tillegg til at motivene skulle ha sammenheng med de aktivitetene som ble bedrevet i byggene de befant seg i, er utsmykningene, med sin typiske oppbyggende tendens,  blitt sett på som en del av det sosialdemokratiske nasjonale prosjektet i Norge i mellomkrigstiden<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie'': 261-264.</ref> .
 +
 
 +
14 år etter sine første freskomalerier på Sjømannsskolen, i september 1935, ble Krohg så tildelt oppdraget med utsmykning av Fysikkbygget på Blindern<ref>Nergaard, ''Bilder av Per Krohg'', 272.</ref>. I arbeidet med dette søkte han inspirasjon og kunnskap hos to av tidens ledende norske vitenskapsmenn: Edgar Schieldrop og Carl Størmer. Gjennom disse, og særlig Størmers bok ''Fra verdensrummets dybder til atomernes indre'' (1923) opparbeidet Krohg seg en innsikt i fysikk og kjemi som han anvendte i arbeidet med utsmykningen<ref>Nergaard, ''Bilder av Per Krohg'', 274.</ref> (Nergaard: 274). Det var med andre ord ingen nybegynner i faget som tok fatt på arbeidet i Fysikkbygningen, men en erfaren monumentalmaler som gjennom flere store oppdrag hadde opparbeidet seg en ekspertise innenfor feltet, og som sammen med de andre «freskobrødrene» satte tydelige spor i det norske offentlige rom.
 +
 
 +
== Litteratur ==
 +
Nergaard, Trygve, Per Krohg, and Nina Hovda Johannesen. ''Bilder Av Per Krohg''. Oslo: Aschehoug, 2000. 
 +
 
 +
Ormestad, Helmut. ''Dekorasjonene I Fysikkbygningens Vestibyle''. Oslo: Universitetet I Oslo, [Fysisk Institutt], 1993. 
 +
 
 +
Danbolt, Gunnar. ''Norsk kunsthistorie. Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag''. Oslo: Det norske samlaget, 2009. 
 +
[[Kategori:Universitetet i Oslo]]
 +
[[Kategori:Fresko-maleri]]
 +
[[Kategori:Alle wiki-kunstverk]]
 +
<references />

Nåværende revisjon fra 5. nov. 2019 kl. 13:51

Atomet i Verdensrommet er en offentlig utsmykning laget av Per Krohg, da han vant en konkurranse om hvem som fikk lov til å lage utsmykningen til det nye fysikkbygget i 1935. Den er 10 x 9 meter høy og laget i freskomaling. Den gir en passende introduksjon til fysikkbygningen, der den er plassert ved inngangspartiet.

Motivbeskrivelse

På dette maleriet kan du se 3 menneskefigurer, en kvinne, en mann og et barn. Dessuten er alle sammen nakne. Det er noen svarte rammer som rammer inn vinduene og en nesten tiltet firkantet/diamantformet ramme rundt den lille gutten. Det er linjer av gule striper som går igjennom motivet og de svarte rammene, som kommer fra den østlige siden av det store veggmaleriet og skal virke til å være solstråler, og trekker seg videre til den vestlige veggen. Linjene går igjennom menneskekroppene til mannen og kvinnen ved nakke- og knehøydene, mens på det lille guttebarnet er det bare noen tilsvarende gule trekantede linjer som går en tredjedel innover i rammene. Dette gir en ramme eller et skille mellom midten av maleriet og topp og bunn. Dette ble gjort for å unngå at de to menneskeskikkelsene ikke ble for overdimensjonerte, i tillegg lager disse strålene av lys også en forbindelse med de to andre motivene i dette store verket.

Innenfor den svarte krystallrammen er delvis av overkroppen og hoften til mannen og kvinnen byttet ut med natur og/eller fjell. Mannen ser oppover, kvinnen ser nedover, og barnet ser rett fram. Alle menneskekroppene står i en form for kontrapost posisjon, det er ikke noe stivt med måten de er posert. I bakgrunnen er det på kvinnens side rødt, mens mot mannen er det brukt blått. Gutten er også omringet i en liten krystallformet «klode», som også har modeller av hydrogen-, karbon- og oksygenatomene, som er grunnleggende for alt organisk liv plassert på toppen, midten og bunnen av denne lukkede formen.

Formale virkemidler

Per Krohg, Atomet i verdensrommet (1935-1938), nordvegg. Foto: UiO/Arthur Sand.
Formspråket i verket er tydelig inspirert av Matisse. Det kommer fram i de rene, sterke fargene og linjene.

De tre menneskene i motivet er malt med adskilte grønne, blå og rødlige farger som man kan kjenne igjen fra den franske ekspresjonismen til Matisse. Det er fargene som skaper lys, skygge og former i menneskene, noe som står i kontrast til resten av motivet som er satt sammen av flere ensfargede elementer som for eksempel bakgrunnen, solstrålene og bakken de står på. De ensfargede flatene får bildet til å se todimensjonalt ut mens menneskene derimot virker tredimensjonale, som gjør at blikket blir trukket mot dem.

Glasset forhindrer at verket blir seende mørkt ut, fordi det har mye klarere/sterke farger enn det går an å få til med frescoteknikken alene. De sterke fargene som glasset bidrar med fremhever derfor det ekspresjonistiske fargeuttrykket.

Guttebarnet i midten er hovedelementet i bildet og han er derfor plassert i midten. Han er innrammet av et kvadrat med tykke svarte linjer som er vendt 45 grader og som skjuler deler av mannen og kvinnen. Dette gjør at mannen og kvinnen ikke er så overveldende store og stjeler derfor ikke all oppmerksomheten vekk fra gutten. Armene til mannen og kvinnen som strekker seg ned mot gutten og bidrar også til å lede blikket vårt mot ham.

De gule solstrålene som strekker seg vannrett gjennom verket har den egenskap at den får deg til å flytte blikket. Siden de går over alle tre veggene gjør de at man starter å se der solstrålene begynner (i sola) og fortsetter derfra. Denne effekten gjør at man kan se verket som en sammenhengende historie og man blir ikke låst på et enkelt motiv, noe som kan være vanskelig å unngå med et stort og innholdsrikt verk som dette.

Bakgrunn

Utsmykningen i Fysikkbygget var ikke første gang Per Krohgs forsøkte seg på et stort, offentlig utsmykningsprosjekt. Tvert imot; i løpet av mellomkrigstiden hadde han opparbeidet seg anseelse som en profilert og ettertraktet monumentalkunstner. Som freskomaler ble han engasjert til å lage utsmykninger i flere prestisjebygg i Oslo, blant annet det tidligere Universitetsbiblioteket (dagens Nasjonalbiblioteket), Kunstnernes Hus, og ikke minst et imponerende bidrag til utsmykningen i det nye Rådhuset, som sto ferdig i 1950.

Det første av disse offentlige utsmykningsoppdragene ble tildelt Krohg i 1921. Da vant han konkurransen om å få utsmykke vestibylen og inngangskorridorene til Sjømannsskolen i Ekebergskråningen. I 1922 reiste han til Bergen, der han av kunstnerkollega Axel Revold fikk opplæring i freskoteknikk[1]. Den samme Revold regnes som den som innledet det som kan kalles fresko-epoken i norsk kunsthistorie: dennes utsmykning av Bergen Børs i årene 1918-23 var det første i en serie mer eller mindre store oppdrag for utsmykninger av offentlige nybygg i Norge, hvorav de fleste ble utført i freskoteknikk[2].

Tre kunstnere sto sentralt i utføringen av disse utsmykningene i perioden frem til 1950; i tillegg til Per Krohg Axel Revold arbeidet også kunstneren Alf Rolfsen med samme type oppdrag. Disse tre blir gjerne kalt «freskobrødrene», og de opparbeidet seg etter hvert dominerende posisjoner i norsk kunstliv[3]. Hver av de tre freskobrødrene gjennomførte flere store, offentlige utsmykningsoppdrag. Disse arbeidene hadde en tydelig samfunnsoppbyggende hensikt og visjon. Det var ikke tilfeldig hvilke motiv som ble valgt til utsmykningene – i tillegg til at motivene skulle ha sammenheng med de aktivitetene som ble bedrevet i byggene de befant seg i, er utsmykningene, med sin typiske oppbyggende tendens,  blitt sett på som en del av det sosialdemokratiske nasjonale prosjektet i Norge i mellomkrigstiden[4] .

14 år etter sine første freskomalerier på Sjømannsskolen, i september 1935, ble Krohg så tildelt oppdraget med utsmykning av Fysikkbygget på Blindern[5]. I arbeidet med dette søkte han inspirasjon og kunnskap hos to av tidens ledende norske vitenskapsmenn: Edgar Schieldrop og Carl Størmer. Gjennom disse, og særlig Størmers bok Fra verdensrummets dybder til atomernes indre (1923) opparbeidet Krohg seg en innsikt i fysikk og kjemi som han anvendte i arbeidet med utsmykningen[6] (Nergaard: 274). Det var med andre ord ingen nybegynner i faget som tok fatt på arbeidet i Fysikkbygningen, men en erfaren monumentalmaler som gjennom flere store oppdrag hadde opparbeidet seg en ekspertise innenfor feltet, og som sammen med de andre «freskobrødrene» satte tydelige spor i det norske offentlige rom.

Litteratur

Nergaard, Trygve, Per Krohg, and Nina Hovda Johannesen. Bilder Av Per Krohg. Oslo: Aschehoug, 2000. 

Ormestad, Helmut. Dekorasjonene I Fysikkbygningens Vestibyle. Oslo: Universitetet I Oslo, [Fysisk Institutt], 1993. 

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie. Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det norske samlaget, 2009. 

  1. Nergaard, Bilder av Per Krohg: 194.
  2. Danbolt, Norsk kunsthistorie: 261, 264.
  3. Danbolt, Norsk kunsthistorie: 281.
  4. Danbolt, Norsk kunsthistorie: 261-264.
  5. Nergaard, Bilder av Per Krohg, 272.
  6. Nergaard, Bilder av Per Krohg, 274.