Avskjeden
Motiv
Motivet forstiller en hverdagslig avskjedscene i en borgerlig innredet stue fra samtid.[1] På bildet er det fire personer, to kvinner og to menn. På venstre side er det et dekket spisebord med kaffekopper og en kanne. På veggen henger det malerier og hyllene med bøker. Avskjedsscenen utspiller seg i hovedsak mellom foreldre og den unge datteren.[2] Faren holder datterens hånd, mens moren gråter i hjørnet. Den unge kvinne har på seg en ytterklær, og de alle tre kledd i elegante drakter. Mannen ved døren har på seg en blå vinterjakke og en rød hatt, og han bærer en bagasje på skulderen sin. Mannen kommer mest sannsynligvis fra arbeiderklassen.
Det var viktig for Backer at maleriet skulle bli opplevd slik samtiden hennes var, dets flate og materiale samt teksturen i de forskjellige gjenstandene som ble presentert, og maleriet bærer tydelig preg av dette. Skinnstolen og pelsen som henger over ermet er så detaljert og nøyaktig malt at de er nesten til å ta og føle på.
Maleriets koloritt er preget av kjølige nyanser av grønn og blå med elementer i oransje og røde toner. Fargene som tar opp mest flate-område på bildet er mørke eller duse, og de få lyse delene av bildet trer derfor tydelig fram, slik som for eksempel ansiktene til figurene.
Formalanalyse
Scenen som utspiller seg i maleriet spiller i stor grad på det psykologiske aspektet. I dette ligger tanken om at det er en avskjedsscene, noe som kan engasjere beskueren til å tenke på både hva som har skjedd og hva som kommer til å skje videre. Dette kommer frem gjennom blant annet de følelsesladde ansiktsuttrykkene.
Komposisjonen er balansert og preget av bruken sentralperspektiv; det vil si at alle ortogonaler samles til et forvinningspunkt i midten. Dette står i kontrast til bilder basert på linjeperspektiv, der ortogonalene samlet til et eller flere forsvinningspunkt utenfor det fremviste bildet. Ved linjeperspektiv mister man den harmoniske roen som finner sted i Avskjeden, og blir heller preget av lidenskap og spenning. Sentralperspektivet gir i tillegg en illusjon av tredimensjonalitet på det flate lerretet.[3]
Dybde og tredimensjonalitet skapes også i bildet ved å plassere personene i en trekantkomposisjon. I tillegg overlapper kvinnen og foreldrene, noe som er med på å øke romfølelsen ytterligere. Det går en slags vertikal linje gjennom midten av bildet som tydeliggjør det viktigste poenget, nemlig håndtrykket mellom kvinnen og mannen. Ved å plassere den unge damen og håndtrykket på en slik måte for å gi oppmerksomhet, tilsier også at det er her hovedhandlingen skjer.
Fargene i maleriet er påført med laserende strøk, med varierende, kjølig koloritt som ligger til grunne for den triste stemningen og bidrar til å skape volum.[4] Det er dermed en intensjonell korrelasjon mellom fargebruk og motiv. I kontrast til den kalde, blå og grønne fargepaletten er det forekomst av varme farger, eksempelvis den røde hatten til bybudet og stoffet som henger på stolen til faren. Siden rommet generelt er malt i ganske rolige, nedtonede og til dels mørke farger, så blir øyet ganske tidlig ledet mot de lysere feltene i bildet. For eksempel ledes øyet fra kvinnens triste ansikt i sentrum ned til de lyse hendene som hilser og videre til den lyse kragen til konen, som også er meget trist.
Rommet er belyst fra venstre side med en naturlig lyskilde som kaster skygger slik at maleriet blir som et vindu inn i en stue. I tillegg så lyser det opp tidligere nevnte viktige elementer i bildet, slik som ansiktene, bordet, og håndtrykket, slik at man lettere kan oppfatte historien bak øyeblikket i bildet. Porselenet og skinnet på stolene reflekterer lys og er noen av elementene som gir bildet stofflighet. Dermed kan man si at Backer har lagt vekt på en realistisk og ikke minst funksjonell bruk av lys. Avskjeden har god lysbelegning som gjør at alt blir satt i fokus for å gi en klar visjon over alle objekter som er involvert i bildet, hvilket var hensikten til Backer. Lyset skulle videre skape hennes bilder, i tillegg til hennes evne til å kunne kombinere farge, rom og figurer til en enhet.