Balanse

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 31. okt. 2011 kl. 09:49 av Aninesv@uio.no (diskusjon | bidrag) (Motivbeskrivelse)

Hopp til: navigasjon, søk
Kjell M. Gunvaldsen, Balansen/ BONO 2009 Foto: B.Stolpmann ©

Bakgrunn  

Skulpturen Balanse av Kjell Mardon Gunvaldsen (1950 - 2003) står iøynefallende plassert like innenfor hovedinngangen i Rikshospitalets hovedvestibyle. Verket ble produsert på bestilling av Rikshospitalet etter at det ble kåret til et av
Kjell M. Gunvaldsen, Balanse / BONO 2009 Foto: B.Stolpmann ©
vinner-bidragene i Rikshospitalets utsmykningskonkurranse i 1994.


De utvalgte kunstverkene som Balanse inngår blant er skapt for å svare til Rikshospitalets filosofi om ”det humanistiske sykehus”; et sykehus hvor kunsten, i samspill med det kliniske sykehuset, skal bringe menneskelighet inn i bygget; skape behag, symbolisere håp og trøst, og fungere som terapi for pasienter og pårørende. Skulpturens form er ment å binde det personlige og medmenneskelige inn i opplevelsen av et sykehusopphold.


Motivbeskrivelse

Balanse er en tekstilskulptur og består av helt enkle former, oppadstigende nylontau og seks vannrette, regulære aluminiumsprofiler. Skulpturen er 13x8x3 m.[1] Tauene av nylonfiber henger montert 3 meter over gulvet i hovedvestibylen, og danner et stort vertikalt rektangel. Det transparente teppet står i kontrast til de harde profilene som Gunvaldsen har brukt. Profilene står ikke bare i kontrast når det gjelder materiale, men også når det gjelder linjene. Tauene er  vertikale, mens profilene er horisontale.  


I samsvar med profilene og tauene dannes det mønster. Hvis man står rett under en av profilene og ser opp, vil dette mønsteret består av en slags firkant som midtpunkt, og noen konvekse linjer ved firkantens sider. Mønsteret endres etter hvor betrakteren beveger seg i forhold til skulpturen og i rommet. Firkanten som midtpunkt blir borte hvis man ikke står rett under en av profilene. De konvekse linjene forblir, men endres i en viss grad. Skulpturen er preget av hulrom, med det transparente teppet og rommet mellom profilene, og i selve profilene som består av sammensatte stenger.


Forholdet mellom lys og skygge skaper kontraster. Lyset fra takvinduene utgjør en sentral rolle når det gjelder kontrastene som dannes i skulpturen. I høyden vil det oppstå flere mønstre, som da oppstår ved at lyset skaper skygger som beveger seg med lyset, og forandrer seg kontinuerlig. Det kan også se ut som at profilene ikke går gjennom det transparente teppet, men at profilen bak teppet er et speilbilde av den foran. Gunvaldsen har vært bevisst på at lys og skygge skaper kontraster i verket som han skriver i ”Rikets kunst: en guide til utsmykkingen ved det nye Rikshospitalet”: ”over oss ser vi himmelen gjennom glasstaket. Balanse fanger opp naturens eget lys, slik det skifter mellom klarhet og skygge, sol og regn, siler det, og lar det spille sammen med det menneskeskapte, med arkitekturen”.[2]


Lys og skygge preger som sagt verket og dets utseende. Når det da ikke er sollys som skinner inn fra takvinduene, men et fullstendig nattemørke, vil verket bli seende annerledes ut. Fargene blir klarere og står mer i kontrast i forhold til hverandre. Mønsteret i profilene og tauene med en firkant som midtpunkt og de konvekse linjene ved dets sider som finnes ved dagtid, er også tilstede ved kveldstid. Men det er noen av mønstrene som uteblir ved nattens mørke, og det er de bevegende mønstrene som dannes av sollyset og skyggene. Betrakteren vil ikke kunne se disse mønstrene i høyden. Profilenes farge vil også være mørkere på overflaten, pågrunn av det manglende lyset fra takvinduene.  


Tauene og stengene er utelukkende i rene, harmoniske primærfarger, samt svart, hvitt og grått; og materialenes arrangement danner lineære, klare fargeflater plassert i velkomponert balanse. Fargene er både symbolske og i seg selv harmoniske. I følge Goethe og Rayleigh står blått nærmest mørket og gult står nærmest lyset[3]. På grunn av at Gunvaldsen har brukt både blått og gult mot hverandre – mørket og lyset – skaper dette igjen en balanse. Fargene symboliserer en likevekt mellom mørket og lyset, noe som går igjen hver dag på et sykehus. Små mellomrom mellom de enkelte tauene og aluminiumsstengene danner et inntrykk av gjennomskinnlighet som bidrar til at verket oppleves som lett og lyst; samtidig virker det mer organisk fordi mellomrommene får de enkelte delene til å bevege seg individuelt. De lange, vertikale tauene avbalanseres av de kortere horisontale metallstengene, som skaper en indre dynamikk i skulpturen. Det ligger også dynamiske forskjeller i hvorfra vi ser verket; frontalt ser det lett og gjennomskinnlig ut, fra en skrå vinkel skapes et mer opakt inntrykk, og sett direkte fra siden oppleves kun et par vannrette og loddrette linjer.

Primærfargene, de lange, vertikale linjene og metallplatene bidrar til en harmonisk helhet, og navnet på verket virker passende. De hengende tauene kan gi assosiasjoner til et klokkespill eller en uro, og man se for seg at verket inviterer til betraktning og refleksjon. Det er imidlertid få steder som egner seg til å reflektere over verket. Sittegruppen ved hovedinngangen er sentrert rundt et annet verk, og fra broene ser man teppet fra siden, der det ikke gjør så veldig mye av seg (Se bilde). Balkongene på den ene siden av gangen kan virke som et naturlig sted å betrakte verket fra, men disse fungerer som møterom, og store søyler og planter sperrer for utsikten. På den annen side er ikke verket usynlig fra verken broene eller vinduene, og det skaper variasjon og fargespill, uten i stor grad å provosere eller invitere til refleksjon. 


Viktig for verkets samspill med sykehuset er også måten Balanse bygger på sykehusets arkitektur. De vertikale områdene står i harmoni med de høye, linjerette veggene og de horisontale planene står som et ekko av sykehusveggenes mange overhengende gangbroer. Lyset fra glasstaket bidrar til verkets organiske inntrykk, ettersom det naturlige dagslysets skiftende kvaliteter påvirker opplevelsen av skulpturen. Vi ser gjennom hans egen forklaring i boken Rikets kunst at disse formale virkemidlene har Gunvaldsen bevisst valgt for at verket skal samsvare med sykehusets humanistiske filosofi:


”Iblant er vi ute, iblant er vi inne, fysisk som mentalt. […] Balanse fanger opp naturens eget lys, slik det skifter mellom klarhet og skygge, sol og regn […] Teppet er stort, men fordi jeg har gjort det transparent, håper jeg det aldri vil virke tyngende på noen. Derfor har jeg også brukt helt enkle former, de oppadstigende trådene, de vannrette feltene, og de klare primærfargene […] ved siden av svart og hvitt.”


Kontekst

Kjell M. Gunvaldsen, Balansen/ BONO 2009 Foto: Jonas Sveum Jønsberg ©


Balanse føyer seg inn i rekken av offentlig tekstilutsmykning. Dette er en lang tradisjon i Norge, med Frida Hansens Riksteppene fra 1900 som tidlige eksempler. Disse to teppene ble stilt ut på Slottet, og viser deler av Norges historie. I likhet med kunstnere som Anne Sæland og duoen Astrid Løvaas og Kirsten Wagle utfordret Gunvaldsen tekstilkunstens normer. Der sistnevnte brukte tau av nylon, eksperimenterte Sæland med pels og skinn, mens Løvaas og Vagle brukte ferdige klesplagg til å veve med.

  I likhet med all offentlig kunst, er samspillet mellom verk og omgivelser viktig. Lotte Sandberg, kunstkritiker i Aftenposten, mener at utsmykkingskunsten i Norge er for homogen, og at kunsten på Rikshospitalet kunne passet like godt på en skole eller en flyplass. Hun hadde håpet at noen av kunstnerne på Rikshospitalet ville våge å ta opp temaer som liv, død, sykdom og sorg[4]. Det er tydelig at Gunvaldsens fokus ligger i samspillet mellom kunst og omgivelser. Balanse er ikke laget for et sykehus, men for Rikshospitalet. Det er først og fremst tilpasset bygningens arkitektur.


Gunvaldsens strenge, geometriske oppbygging av verket og fargevalget, gir assosiasjoner til to framtredende kunstnere i forrige århundre, Kasimir Malevich og Piet Mondrian. I sine malerier, Suprematist painting (1916)[5], og Composition with Red, Blue and Yellow (1930),[6] har de et formuttrykk som minner om det vi ser i Gunvaldsens tekstile skulptur. Hensikten de hadde med sine verker er allikevel forskjellig fra Gunvaldsens.


I Malevich’s bilder dannes motivet av primærfargene og svart og hvitt. Formene er geometriske. Følelsen av rom skapes med variasjon i størrelse på rektanglene og mellomrommene mellom dem og linjene. Hans filosofi suprematismen, innebærer en idè om et dynamisk og uendelig rom hvor tilskueren inviteres til å meditere over kosmos på et generelt, spirituelt grunnlag.

Malevich 1.jpg

Malevich, Suprematist painting (1916)


Piet Mondrian på sin side utviklet en kompleks teori som han kalte neo-plastisisme. Gjennom sine landskapsstudier kom han til at det figurative ikke var nødvendig og utviklet en serie halv-mystiske idèer basert på forholdet mellom horisontaler og vertikaler og en underliggende geometri i den virkelige verden. Hans maleriske vokabular lot han begrense til primærfargene rød, gul og blå samt valørene svart, grå og hvit. Med disse få virkemidlene søkte han å opprettholde en dynamisk spenning gjennom størrelse og plassering på linjer, former og farger.
Mondrian 1.jpg

Mondrian , Composition with Red, Blue and Yellow (1930)

Referanser

  1. Andersen, Elisabeth Kirkeng. “Kunsthospitalet”, Åpent rom, nr 2 (2009): 19.
  2. Bergersen, Svein H. Rikets kunst: en guide til utsmykkingen ved det nye Rikshospitalet. 1. utg. Med bidrag av Sindre Hovdenakk, Toril M. Smit og Dag Wiersholm. (Oslo: Geelmuyden. Kiese. Utsmykkingsfondet for offentlige bygg, 2000), 15.
  3. Torger Holsmark. ”Goethes fargelære”. RSTnett – gjesteartikkel, Cappelen: 4.
  4. Sandberg, ”Kunst uten omtanke for sykehuset,” 13
  5. Mary Acton, Learning to Look at Moderen Art. (Oxon: Routledge, 2010), 166.
  6. Fred S Kleiner, Gardners Art through the Ages. A global History. 13.utg. (Boston: Wadsworth, 2011), 950


Bibliografi

Andersen, Elisabeth Kirkeng. ”Kunsthospitalet”. Åpent Rom, nr 2 (2009) http://www.statsbygg.no/FilSystem/files/aapentrom/aapent_rom_2009_2.pdf





Bergersen, Svein H. Rikets kunst: en guide til utsmykningen ved det nye rikshospitalet. 1. utg.
Oslo: Geelmuyde. Kiese, 2000 med bidrag av Sindre Hovdenakk, Toril M. Smit og Dag Wiersholm


Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie – Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. 3. utg. Oslo: Det Norske Samlaget, 2009




Nickelsen, Trine og Ståle Skogstad. ”Kunstnersk rikdom i det nye Rikshospitalet”. I Uniforum 
Utgave nr 11, Oslo: Uniforum, 1999.
http://www.uniforum.uio.no/nyheter/1999/uniforum11-99/09.html

Sandberg, Lotte. ”Kunst uten omtanke for sykehuset”. Aftenposten Morgen, 23. juni 1999: 13
Acton, Mary. Learning to Look at Paintings. 2. utg. Oxon: Routledge, 2009.

Kleiner, Fred S. Gardners Art through the Ages. A global History. 13. utg. Boston: Wadsworth, 2011.










Eksterne lenker