Forskjell mellom versjoner av «Balders død»

Nåværende revisjon fra 4. jun. 2019 kl. 23:03

Dagfin Werenskiold, Balders død

Motivbeskrivelse

Balders død er et av seksten tre-relieffer av kunstneren og trehoggeren Dagfin Werenskiold. De figurative relieffene danner en hel sammenhengende frise på østsiden og vestsiden av den nordvendte borggården foran Oslo Rådhus. De er en del av den permanente utsmykningen laget på oppdrag fra Oslo kommune, påbegynt under okkupasjonstiden på 1940-tallet og ferdigstilt i 1950 årene. Motivene i tre-relieffene er hentet fra den nordiske mytologien med motiver fra Den Eldre Edda og Snorre.^[1] Norrøn mytologi er et sterkt symbol på den norrøne identitet, som er med på å bidra til den nasjonale verdien Oslo rådhus er med på å representere.

Dagfinn Werenskiold skildrer her et mørkt drama i vår oldtidsmyte i en naiv, dekorativ form. Verket er et figurativt, stilisert landskapsbilde i en grov ornamentalsk treskjærerstil med et tilnætmet kvadratisk format. Komposisjonen i Balders død består av tre nakne menn, samt gjenstandene pil og bue, et tre og gule blomster. Figurene er fremhevet og presenteres tredimensjonalt mot en blå bakgrunn. Til venstre i billedplanet ser vi en pen ung mann. Hans idealiserte kropp vender seg mot betrakteren, en pil har boret seg gjennom hans venstre bryst. Den røde pilen går som en diagonal gjennom den døende mannen og stikker videre ut på den andre siden. Bak mannen strekker det seg en tykk gren fra en kraftig brun trestamme tilhørende et frodig blomstrende tre. Den nedre delen av stammen går ut av bildets ytterkant, det samme gjør kvistverket i øvre del av motivet. Stammen strekker seg i samme retning som pilen mot høyre hjørne i bildet. Den døende mannens positur tyder på et kommende fall, han heller mot venstre billedkant. Hans armer henger rett ned og han er grå og livløs.I bildets høyre ytterkant står en ung blond mann, hans nakne velproporsjonerte kropp er vendt mot betrakteren og blikkretning er fast mot den døende. Hans hode er vist i profil ide han spenner den røde buen mot mannen i venstre billedkant. Den strake høyre armen ligger horisontalt i motivet og den kraftige hånden holder et fast grep om buen.Venstre hånd har akkurat sluppet pilen og armen er trukket tilbake.Buen står sentrert i bildets midtre del og gir verket dybde. Den spenner fra den øvre billedkanten og mot nedre billedkant. Bak bueskyteren står en eldre mann med et rødsprengt ansikt, blikkretningen er i retning den døende. Den eldre mannen er vist i halvprofil, plassert delvis utenfor bilderammen. Han har et relativt stort hode og uttrykker et morskt blikk. Denne figuren viser en stabil, positiv holdning til volden som utspiller seg i motivet, og holder opp venstre arm. I nedre del av billedplanet vokser det grønt bladverk med gule og hvite blomster, disse strekker seg i forskjellige retninger på bakken. Synsvinkelen er lav og betrakteren får en følelse av å bli "trukket inn i motivet".

Utformingen er i et naivistisk formspråk med et frodig og fantasifullt uttrykk. Det fargerike treskurdet har et ornamentalt, rytmisk og dekorativt uttrykk. Portrettene i trerelieffet er kraftige og rå i uttrykket.Verket er utført i kvistfri furu og har et format på 230 x 220 cm. Tykkelsen er på 30 cm og enkelte utskjæringer er inntil 25 cm dyp.^[2]

Formale virkemidler

Formspråket i verket er naivt og har en nokså forenklet komposisjon. Werenskiold brukte huggjern og klubbe da han utformet selve motivet, og dette gir relieffet et nokså røft og middelaldersk preg. Utformingen gir et inntrykk som harmonerer med den norrøne tematikken motivet er hentet fra. Videre er utformingen nokså røff og stilisert, hvilket gir assosiasjoner til de rustikke og primitivt folkelige motivene fra middelalderen.

Werenskiold forenkler formene i figurene og bruker sterke og klare farger, men tydelig mørke undertoner. Koloritten domineres av jordfarger og naturfarger, som kan være et resultat av maling på treverk. Fargene utstråler en varme og gir et harmonisk bilde, til tross for det som nettopp har skjedd med Balder. Verket har også en visuell rytme, og er livaktig. Armer og ben står i alle retninger, og er med på å gi verket liv. Den store relieffdybden er også med på å gi dybde i motiet. Verket er nesten skulpturlignende i utformingen og dette er også med på å skape skygge og liv i bildet.

Den Eldre Edda og Snorre tatt i betraktning, er det ikke vanskelig å plassere figurene i bildet. Det går det nærmere inn på nedenfor. Den pene unge mannen til venstre i motivet er Balder, og de to andre er Loke og Hod. Balder er fremstilt med en lysere kropp enn de to andre. Dette kan være en måte å glorifisere på, eller et virkemiddel for å fremheve hans død. Når man derimot leser om Balder, står det i Den Eldre Edda, at han var så vakker at det lyste av han. Denne blekheten kan derfor også tolkes som en visualisering av tekstens innhold, altså hans lysende skjønnhet.^[3]

Det er tydelig å se at relieffet i dag ikke fremstår som i sin opprinnelige stand da Werenskiold hugget det ut, og malte det. Relieffet er direkte utsatt for byens forurensning og fargeintensiteten har blitt svekket over tid. Men på en annen side synes ikke dette å gjøre så mye, da det forsterker det allerede grove og rustikke inntrykket. Det gir også en følelse av kontinuitet. Relieffet kan sies å bære på en kontinuitet, da stilen til Werenskiold i stor grad bygger på kunst fra middelalderen. Verket kan på den måten ikke sies å representere noe nytt, men heller være bærer av tradisjon. Hva tradisjon og norsk nasjonalitet angår, er valget av materiale og plassering også vesentlig. Den grovt bearbeidede treutskjæringen står i kontrast til den harde, røde mursteinsveggen, og danner en balanse mellom ulike utrrykk. Denne kombinasjonen henviser bra til rådhusets funksjon som et representasjonsbygg.

Ikonografisk innhold

Balders død er hentet fra Snorre-Kvede, historien går ut på at Balder, sønnen til gudene Frigg og Odin, drømmer om sin egen død. For å unngå at drømmen kommer i oppfyllelse får Frigg og Odin alt levende til å sverge at det ikke skal drepe Balder. Alt unntatt den unge og uskyldige mistelteinen. Når jotunættede Loke får vite dette lager han en bue og pil av misteltein, og lurer den uskyldige og blinde halvbroren til Balder, Hod, til å skyte på Balder og med det ta hans liv. Nå vet vi at Balder er den døende, hans bror er den som skyter på ham og Loke er mannen som leder ham til drapet.^[4]

Pilen og buen i verket har en rød nyanse som tas opp i Lokes kropp. Hånden til Loke berører nesten buen, samtidig som den lager en diagonal linje med pilen i brystet til Balder. Disse grepene markerer ham som drapsmann. Hods uskyld visualiseres ved bruk av varme lyse farger. Han ser vennlig ut og er omringet av blomster, som er et symbol på spirende liv.^[5] Balder er presentert grå og livløs, og hans positur tyder på et kommende fall. Han er taperen i møte med en sterkere makt, en seier for Loke og jotnene, som er i stadig krig med gudene.

Bakgrunnsflaten er delt mellom en dyp blåfarge rundt treet og Balder, og en lysere, klarere blåfarge rundt Hod og Loke. Denne kontrasten, samt forskjellene i hudtone skiller Loke og Hod fra Balder, de levende fra den døende. Loke har som nevnt en rød hudfarge, mens Hod er lys rosa og Balder en livløs gråfarge. Alle de tre skikkelsene i verket har atletiske sterke kropper. Føttene og hendene deres er unormalt store, noe som kan vise til gudenes kraft og sikkerhet. Men der Balder og Hod idealiserte og vakre, virker Loke overdimensjonert og skremmende i forhold til dem. Det blir gjort tydelig i relieffet hvem som er den onde, skurken, og hvem som er de gode, ofrene. Werenskiolds enkle fremstilling av godt og ondt, død og liv kan beskrives som naiv, men også varm og menneskelig. Når vi ser på Balders død forstår at Werenskiold ville vise historien om en god, ung mann som dør, og de tragiske hendelsene som ledet opp til hans drap.

De norrøne motivene i Wierenskoilds trerelieffer, har en sterk kulturhistorisk betydning for Norge i dag, og under oppreisningtiden etter krigen. Etter mange år med fremmed dominans skriver det seg inn som en viktig del av vår historie.

Referanser

1. ↑ Werenskiold, "En idé blir utstilling": 26.
2. ↑ Just, Rådhuset i Oslo, 26.
3. ↑ Hultkrantz, "Vem âr vem i norrøn mytologi", 23
4. ↑ Eggen, Edda: Edda-kvede, Snorre-Edda., 281.
5. ↑ Hansen og Møller, Norrøne myter og sagn, 55-59.

Bibliografi

Auerbach, Loren et al. Mytologi – Guder, helter og myter. London: Parragon, 2005.

Eggen, Erik, Edda: Edda-kvede, Snorre-Edda., Oslo: Det norske samlaget, 1961.

Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug & Co, 2000.

Hansen, Ebbestad Jan Erik og Møller Kari. Norrøne myter og sagn. Oslo: Gyldendal Fakta, 1999.

Just, Carl. Rådhuset i Oslo. 2. del. "Beskrivelse". Oslo: H. Aschehoug & Co, 1952.

Varichon, Anne. Colors: What they Mean and how to Make them. New York: Abrams, 2006.

Oslo kommune, Oslo Rådhus, Rådhusets forvaltningstjeneste, http://www.radhusets-forvaltningstjeneste.oslo.kommune.no/radhuset/ , 2010, (12/09-2010)

Barnet, Sylvan. A Short Guide to Writing about Art. 8. ed. New York:Pearson Longman, 2005

Ebbestad Hansen, Jan- Erik, Kari Møller; (illustrasjoner: Òlafur Brynjùlfssons håndskrevne Edda). Norrøne myter og sagn: Gyldendal fakta, 1999.

Holstmann Anne. Norrøn mytologi. Tro og myte i vikingtida. Det Norske Samlaget. Oslo. 1970.

Hultkrantz, Åke. "Vem âr vem i norrøn mytologi". Oversatt av Hansen, Jan Erik Ebbestad. 1. norske utgave. (1992): 23.

Munch. P. A. Norrøne guder. Universitetsforlaget. Oslo 1967.

Parmann, Øistein. Dagfinn Werenskiolds trerelieffer. Oslo: Dreyer, 1967.

Tue, Sigrid R. Dagfin Werendskiold – utdypning i Store norske leksikon, http://snl.no/.nbl_biografi/Dagfin_Werenskiold/utdypning (06/09-2011)

Werenskiold, Kjell. "En idé blir utstilling". Bærum kunstforening årg. 99, nr. 1 (1999): 26. 

Eksterne lenker

http://www.radhusets-forvaltningstjeneste.oslo.kommune.no/arkitektur_kunst_og_historie/kunst_og_interior/article228752-60226.html  

www.oslo.kommune.no/losartikler/article23199-7726.html

snl.no/.nbl_biografi/Dagfin_Werenskiold/utdypning

snl.no/Balder