Balders død

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 25. okt. 2011 kl. 23:47 av Tonevsk@uio.no (diskusjon | bidrag) (Motivbeskrivelse)

Hopp til: navigasjon, søk
Dagfin Werenskiold, Balders død

Motivbeskrivelse

Balders død er et av seksten tre-relieffer av kunstneren og trehoggeren Dagfin Werenskiold. De figuratve relieffene danner en hel sammenhengende frise på østsiden og vestsiden av den nordvendte borggården foran Oslo Rådhus.De er en del av den permanente utsmykningen laget på oppdrag fra Oslo kommune, påbegynt under okkupasjonstiden på 1940-tallet og ferdigstilt i 1950 årene. Motivene tre-relieffene er hentet fra den nordiske mytologien med motiver fra Edda-diktningen og inneholder mytologiske fremstillinger fra det gamle Norden.Dagfinn Werenskiold skildrer her et mørkt drama i vår oldtidsmyte i en naiv, dekorativ form. Norrøn mytologi er et sterkt symbol på den norrøne identitet, som er med på å bidra til den nasjonale verdien Oslo rådhus er med på å representere.

Balders død er et figurativt landskapsbilde i en grov ornamentalsk treskjærerstil med et tilnætmet kvadratisk format. Komposisjonen i Balders død består av tre nakne menn, samt gjenstandene pil og bue, et tre og gule blomster. Figurene er fremhevet og presenteres tredimensjonalt mot en blå bakgrunn. Til venstre i billedplanet ser vi en pen ung mann. Hans idealiserte kropp vender seg mot betrakteren, en pil har boret seg gjennom hans venstre bryst. Den røde pilen går som en diagonal gjennom den døende mannens bryst og stikker videre ut på den andre siden. Bak mannen strekker det seg en tykk gren fra en kraftig brun trestamme tilhørende et frodig blomstrende tre. Stammen strekker seg i samme retning som pilen mot høyre hjørne i bildet. Den døende mannens positur tuder på et kommende fall, han heller mot venstre billedkant. Hans armer henger rett ned og han er grå og livløs.I bildets høyre ytterkant står en ung blond mann, hans nakne velproporsjonerte kropp er vendt mot betrakteren og blikkretning er fast mot den døende. Hans hode er vist i profil ide han spenner den røde buen mot mannen i venstre billedkant. Den strake høyre armen ligger horisontalt i motivet og den kraftige hånden holder et fast grep om buen.Venstre hånd har akkurat sluppet pilen og armen er trukket tilbake.Buen står sentrert i bildets midtre del og gir verket dybde. Den spenner fra den ævre billedkanten og mot nedre billedkant. Bak bueskyteren står en eldre mann med et rødsprengt ansikt, blikkretningen er mot den døende.Han vises i halvprofil, har et relativt stort hode og har et morskt blikk.


Verket er utført i kvistfri furu og har et format på 230x220 cm. Tykkelsen er på 30 cm og enkelte utskjæringer er inntil 25 cm dyp.[1] Veggen som relieffene er festet på er kledd med teglstein.

Formale virkemidler

Formspråket i verket er naivt og har en nokså forenklet komposisjon. Werenskiold brukte huggjern og klubbe da han utformet selve motivet, og dette gir relieffet et nokså røft og middelaldersk preg. Utformingen gir et inntrykk som harmonerer med den norrøne tematikken motivet er hentet fra. Videre er utformingen nokså røff og stilisert, hvilket gir assosiasjoner til de rustikke og primitivt folkelige motivene fra middelalderen.


Werenskiold forenkler formene i figurene og bruker sterke og klare farger. Fargene utstråler en varme og gir et harmonisk bilde, til tross for det som nettopp har skjedd med Balder. Verket har også en visuell rytme, og er livaktig. Armer og ben står i alle retninger, og er med på å gi verket liv. Den store relieffdybden er også med på å gi dybde i motiet. Verket er nesten skulpturlignende i utformingen og dette er også med på å skape skygge og liv i bildet.


Det er tydelig å se at relieffet i dag ikke fremstår som i sin opprinnelige stand da Werenskiold hugget det ut, og malte det. Relieffet er direkte utsatt for byens forurensning og fargeintensiteten har blitt svekket over tid. Men på en annen side synes ikke dette å gjøre så mye, da det forsterker det allerede grove og rustikke inntrykket. Det gir også en følelse av kontinuitet. Relieffet kan sies å bære på en kontinuitet, da stilen til Werenskiold i stor grad bygger på kunst fra middelalderen. Verket kan på den måten ikke sies å representere noe nytt, men heller være bærer av tradisjon.

 

Ikonografisk innhold

Balders død er hentet fra Snorre-Kvede, historien går ut på at Balder, sønnen til gudene Frigg og Odin, drømmer om sin egen død. For å unngå at drømmen kommer i oppfyllelse får Frigg og Odin alt levende til å sverge at det ikke skal drepe Balder. Alt unntatt den unge og uskyldige mistelteinen. Når jotunættede Loke får vite dette lager han en bue og pil av misteltein, og lurer den uskyldige og blinde halvbroren til Balder, Hod, til å skyte på Balder og med det ta hans liv. Nå vet vi at Balder er den døende, hans bror er den som skyter på ham og Loke er mannen som leder ham til drapet.[2]

Pilen og buen i verket har en rød nyanse som tas opp i Lokes kropp. Hånden til Loke berører nesten buen, samtidig som den lager en diagonal linje med pilen i brystet til Balder. Disse grepene markerer ham som drapsmann. Hods uskyld visualiseres ved bruk av varme lyse farger. Han ser vennlig ut og er omringet av blomster, som er et symbol på spirende liv.[3] Balder er presentert grå og livløs, og hans positur tyder på et kommende fall. Han er taperen i møte med en sterkere makt, en seier for Loke og jotnene, som er i stadig krig med gudene.

Bakgrunnsflaten er delt mellom en dyp blåfarge rundt treet og Balder, og en lysere, klarere blåfarge rundt Hod og Loke. Denne kontrasten, samt forskjellene i hudtone skiller Loke og Hod fra Balder, de levende fra den døende. Loke har som nevnt en rød hudfarge, mens Hod er lys rosa og Balder en livløs gråfarge. Alle de tre skikkelsene i verket har atletiske sterke kropper. Føttene og hendene deres er unormalt store, noe som kan vise til gudenes kraft og sikkerhet. Men der Balder og Hod idealiserte og vakre, virker Loke overdimensjonert og skremmende i forhold til dem. Det blir gjort tydelig i relieffet hvem som er den onde, skurken, og hvem som er de gode, ofrene. Werenskiolds enkle fremstilling av godt og ondt, død og liv kan beskrives som naiv, men også varm og menneskelig. Når vi ser på Balders død forstår at Werenskiold ville vise historien om en god, ung mann som dør, og de tragiske hendelsene som ledet opp til hans drap.

De norrøne motivene i Wierenskoilds trerelieffer, har en sterk kulturhistorisk betydning for Norge i dag, og under oppreisningtiden etter krigen. Etter mange år med fremmed dominans skriver det seg inn som en viktig del av vår historie.

Bibliografi

Auerbach, Loren et al. Mytologi – Guder, helter og myter. London: Parragon, 2005.

Eggen, Erik, Edda: Edda-kvede, Snorre-Edda., Oslo: Det norske samlaget, 1961.

Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug & Co, 2000.

Hansen, Ebbestad Jan Erik og Møller Kari. Norrøne myter og sagn. Oslo: Gyldendal Fakta, 1999.

Just, Carl. Rådhuset i Oslo. 2. del. "Beskrivelse". Oslo: H. Aschehoug & Co, 1952.

Varichon, Anne. Colors: What they Mean and how to Make them. New York: Abrams, 2006.

Oslo kommune, Oslo Rådhus, Rådhusets forvaltningstjeneste, http://www.radhusets-forvaltningstjeneste.oslo.kommune.no/radhuset/ , 2010, (12/09-2010)

Eksterne lenker

  1. Just, Rådhuset i Oslo, 26.
  2. Eggen, Edda: Edda-kvede, Snorre-Edda., 281.
  3. Hansen og Møller, Norrøne myter og sagn, 55-59.