Forskjell mellom versjoner av «Berlin 14»
(Motivbeskrivelse og interpretasjon) |
|||
| Linje 9: | Linje 9: | ||
=== Motivbeskrivelse === | === Motivbeskrivelse === | ||
| − | Når vi ser på bildet ser vi et sett med vertikale linjer fordelt utover på billedflaten, i forskjellige fargenyanser av gull, sølv, litt grønnaktig og svart. Linjene kan minne om det Barnett Newmann kalte ''Zips,'' <ref>Meyer, ''Kunst og visuell kultur'', 258.</ref> strekkoder på norsk. Linjene deler opp bildet i forskjellige elementer. Mellom linjene skinner det inn lys i luftige duse partier. Partiene mellom linjene er tette og mørke fra venstre, mot høyre blir det mer rom, luft og lys i bildet. De duse mellompartiene er fylt med farger i ulike blånyanser. Til høyre i bildet ser vi noe som kan minne om to vinduer hvor lyset i bildet skinner inn. Siden det er lyset som gir farge i bildet er det ikke objektsfarger vi ser, men såkalte dagslysfarger. Midt i bildet ser vi en svart linje som er litt tykkere og mer dominerende enn de andre vertikale linjene. Denne linjen deler opp bildet og gir oss muligheten til å se bildet med to ulike perspektiver. Vi kan enten se bildet som flatt og alle linjene ved siden av hverandre, eller vi kan se denne tykke linjen som et forsvinningspunkt. Bildet vil isåfall få et sentralperspektiv som gir bildet en dybde. Bildet er et fotografi av virkeligheten, men fordi Istad går tett på motivet, mister vi vanlige holdepunkter vi gjenkjenner fra virkeligheten. Bildet får derfor et abstrakt uttrykk. | + | Når vi ser på bildet ser vi et sett med vertikale linjer fordelt utover på billedflaten, i forskjellige fargenyanser av gull, sølv, litt grønnaktig og svart. Linjene kan minne om det Barnett Newmann kalte ''Zips,'' <ref>Meyer, ''Kunst og visuell kultur'', 258.</ref> strekkoder på norsk. Linjene deler opp bildet i forskjellige elementer. Mellom linjene skinner det inn lys i luftige duse partier. Partiene mellom linjene er tette og mørke fra venstre, mot høyre blir det mer rom, luft og lys i bildet. De duse mellompartiene er fylt med farger i ulike blånyanser. Til høyre i bildet ser vi noe som kan minne om to vinduer hvor lyset i bildet skinner inn. Siden det er lyset som gir farge i bildet er det ikke objektsfarger vi ser, men såkalte dagslysfarger. Midt i bildet ser vi en svart linje som er litt tykkere og mer dominerende enn de andre vertikale linjene. Denne linjen deler opp bildet og gir oss muligheten til å se bildet med to ulike perspektiver. Vi kan enten se bildet som flatt og alle linjene ved siden av hverandre, eller vi kan se denne tykke linjen som et forsvinningspunkt. Bildet vil isåfall få et sentralperspektiv som gir bildet en dybde. Bildet er et fotografi av virkeligheten, men fordi Istad går tett på motivet, mister vi vanlige holdepunkter vi gjenkjenner fra virkeligheten. Bildet får derfor et abstrakt uttrykk. |
=== Kontekst === | === Kontekst === | ||
| + | |||
| + | Vinduskarmene skjærer ubrutt gjennom bildet og rammer inn fargene, her på en måte som kan minne om det den amerikanske billedkunstneren Barnet Newman døpte "zips". Om disse "zipz"-ene flerrer opp, eller i stedet forener motivet, (vii) er hos Istad, som hos Newman, ikke opplagt. Men likheten er at betrakteren inviteres til en spirituell erfaring av rene former og farger. Det er denne erfaringen som gjør at vi kan snakke om en abstrakt ekspresjonisme.(viii) Retningen som oppsto i Amerika på 40- og 50-tallet, kan heller betegnes som en holdning enn en stil | ||
=== Interpretasjon === | === Interpretasjon === | ||
Revisjonen fra 30. okt. 2019 kl. 22:30
Berlin #14 er et fotografi fra 2011 tatt av den norske kunstneren Christine Istad (f. 1963). Fotografiet er fremstilt ved bruk av c-print (chromografisk print) på en aluminiumsplate, og verket måler 56 x 170 cm. Bildet har en glatt overflate uten rammeverk, og er montert på veggen med et mellomrom bak bildet. Bildet eksisterer i et opplag på fire eksemplarer. Universitetets eksemplar er per November 2019 montert i fjerde etasje i P.A.Munchs hus på pauserom 454. Bildet er i Universitetet i Oslo (UiO) sin kunstsamling og ble kjøpt inn i 2013 i sammenheng med oppussing av bygget. UiO ønsket også å øke andelen fotokunst i samlingen sin, samt at kvinnelige kunstnere skulle utgjøre en større del av samlingen.[1]
Berlin #14 utgjør et av flere fotografi med samme stedsnavn: Berlin #4, Berlin #7 og Berlin #14. Bildene Berlin #14 og Berlin #4 er fra serien hennes duo foto series, med bilder tatt mellom 2011 og 2017.[2] Istad reiser til urbane storbyer i Amerika, Asia, samt Europa, og fotograferer moderne arkitektur. Alle av Istad sine fotografier er analoge og helt uten redigering eller beskjæring:
Jeg vandrer rundt med et Nikon analogt speilreflekskamera og film og leter etter motiver, resultatet blir ofte flere hundre foto fra hver reise, av disse blir kun to til tre foto valgt ut.[3] - Christine Istad
Motivbeskrivelse
Når vi ser på bildet ser vi et sett med vertikale linjer fordelt utover på billedflaten, i forskjellige fargenyanser av gull, sølv, litt grønnaktig og svart. Linjene kan minne om det Barnett Newmann kalte Zips, [4] strekkoder på norsk. Linjene deler opp bildet i forskjellige elementer. Mellom linjene skinner det inn lys i luftige duse partier. Partiene mellom linjene er tette og mørke fra venstre, mot høyre blir det mer rom, luft og lys i bildet. De duse mellompartiene er fylt med farger i ulike blånyanser. Til høyre i bildet ser vi noe som kan minne om to vinduer hvor lyset i bildet skinner inn. Siden det er lyset som gir farge i bildet er det ikke objektsfarger vi ser, men såkalte dagslysfarger. Midt i bildet ser vi en svart linje som er litt tykkere og mer dominerende enn de andre vertikale linjene. Denne linjen deler opp bildet og gir oss muligheten til å se bildet med to ulike perspektiver. Vi kan enten se bildet som flatt og alle linjene ved siden av hverandre, eller vi kan se denne tykke linjen som et forsvinningspunkt. Bildet vil isåfall få et sentralperspektiv som gir bildet en dybde. Bildet er et fotografi av virkeligheten, men fordi Istad går tett på motivet, mister vi vanlige holdepunkter vi gjenkjenner fra virkeligheten. Bildet får derfor et abstrakt uttrykk.
Kontekst
Vinduskarmene skjærer ubrutt gjennom bildet og rammer inn fargene, her på en måte som kan minne om det den amerikanske billedkunstneren Barnet Newman døpte "zips". Om disse "zipz"-ene flerrer opp, eller i stedet forener motivet, (vii) er hos Istad, som hos Newman, ikke opplagt. Men likheten er at betrakteren inviteres til en spirituell erfaring av rene former og farger. Det er denne erfaringen som gjør at vi kan snakke om en abstrakt ekspresjonisme.(viii) Retningen som oppsto i Amerika på 40- og 50-tallet, kan heller betegnes som en holdning enn en stil
Interpretasjon
Istad sier om sitt verk Berlin #7, som også er fra duoserien slik som Berlin #14, at:
"Jeg ønsker å vise at en bygning også kan være en referanse til farge, lys, form, dybde, repetisjon og komposisjon. Denne behandlingen av de ulike bygningene skaper et abstrakt, reduktivt og ekspresjonistiske uttrykk."[3]
Hun vil vise bygningene i et abstrakt, minimalistisk og ekspresjonistisk uttrykk. Istad sier at hun vil vise oss en ny måte å se på det urbane landskapet, med enkle gjentakende detaljer og minimalisme. Istad prøver å redusere den opprinnelige formen og innholdet til bygget til enkle geometriske felt.[3]
Referanser:
- ↑ Kommunikasjon per E-post, Ulla Ulberg, 4.09.19
- ↑ Christine Istad, hjemmeside, "photo-rullgardin" https://christine-istad.no/
- ↑ 3,0 3,1 3,2 Istad, «Bakom bildet: Berlin #07» Aftenposten K, Oktober,2011 https://christine-istad.no/pdfs/pdf_26.pdf
- ↑ Meyer, Kunst og visuell kultur, 258.
