Forskjell mellom versjoner av «Berlin 14»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Kontekst)
(Kontekst)
Linje 14: Linje 14:
  
 
Istad har på sine mange storbyreiser funnet frem til et abstrakt fotografisk formspråk. Gjennom uvanlige utsnitt og en utstrakt bruk av «close-up» fratar hun betrakteren flere romlige referanser. Oppløsningen av rommet inviterer til å se vekene hennes i en dialog med flere modernistiske kunstnere som utover det 19. og 20. århundret gradvis emansiperte maleriet fra det litterære og figurative, for å vise at maleriets egentlige motiv og byggeklosser var farge og form. Den amerikanske kunstkritikeren Clement Greenberg har nevnt denne utviklingen for en «renselse»[i], og så det som en måte for kunsten å fremvise sin ureduserbare egenart. Denne egenarten besto i en todimensjonal «flathet»: «Flathet var den eneste betingelsen maleriet ikke delte med noen annen kunstform, og modernistisk maleri orienterte seg derfor mer mot flathet enn mot noe annet.»<ref>Greenberg, ''«''Modernistisk maleri''»,'' 143.</ref>  Professor i kunsthistorie ved universitetet i Bergen, Siri Meyer forklarer at modernisme kan forstås som en form for kritisk selvrefleksjon, hvor det enkelte mediet forsøker å finne frem til sin egenart.<ref>Meyer, ''Kunst og visuell kultur,'' 257.</ref>
 
Istad har på sine mange storbyreiser funnet frem til et abstrakt fotografisk formspråk. Gjennom uvanlige utsnitt og en utstrakt bruk av «close-up» fratar hun betrakteren flere romlige referanser. Oppløsningen av rommet inviterer til å se vekene hennes i en dialog med flere modernistiske kunstnere som utover det 19. og 20. århundret gradvis emansiperte maleriet fra det litterære og figurative, for å vise at maleriets egentlige motiv og byggeklosser var farge og form. Den amerikanske kunstkritikeren Clement Greenberg har nevnt denne utviklingen for en «renselse»[i], og så det som en måte for kunsten å fremvise sin ureduserbare egenart. Denne egenarten besto i en todimensjonal «flathet»: «Flathet var den eneste betingelsen maleriet ikke delte med noen annen kunstform, og modernistisk maleri orienterte seg derfor mer mot flathet enn mot noe annet.»<ref>Greenberg, ''«''Modernistisk maleri''»,'' 143.</ref>  Professor i kunsthistorie ved universitetet i Bergen, Siri Meyer forklarer at modernisme kan forstås som en form for kritisk selvrefleksjon, hvor det enkelte mediet forsøker å finne frem til sin egenart.<ref>Meyer, ''Kunst og visuell kultur,'' 257.</ref>
 +
 +
Ettersom Istad arbeider med mediet fotografi vil aldri verkene hennes være blottet for romlig gjenkjennelige referanser. Derimot forflater hun bildet med en uklar lyskilde, og det oppstår en bevegelse mellom å se de mørke partiene enten som vertikale linjer, eller dybdeskapende skygger. Denne bevegelsen som forsterkes av de mange fargeanalogiene medvirker at betrakteren forblir innenfor det Greenberg kaller verkets optiske rom,<ref>Meyer, ''Kunst og visuell kultur,'' 251.</ref> heller enn å la øye projisere betrakterens forutinntatte viten over på formene vi står overfor. Utfordringen av fotomediet sett som et objektivt vindu ut til virkeligheten forsterkes i verk som ''Berlin #14'' ved at hun avbilder nettopp et vindu. Den påtrengende nærheten lar farge adskilt av linjer stå som bildets motiv, heller enn å være et vindu ut til den figurative virkeligheten. Omprioriteringen av det synlige viser kanskje mer enn noe annet at utsnittet er ekspressivt og i seg selv meningsbærende. Tilsvarende Henri Matisse som hevdet at hele ordningen av sine bilder var uttrykksfulle,<ref>Matisse “Note of a Painter”, 74. </ref> kan man hevde at Istad avviser fotografiets vindus metafor gjennom en aktiv og uttrykksfull bruk av utsnittet, og slik fremmer komposisjon som fotografiets egentlige egenart.
  
 
Vinduskarmene skjærer ubrutt gjennom bildet og rammer inn fargene, her på en måte som kan minne om det den amerikanske billedkunstneren Barnet Newman døpte "zipz". Om disse "zipz"-ene flerrer opp, eller i stedet forener motivet, (vii) er hos Istad, som hos Newman, ikke opplagt. Men likheten er at betrakteren inviteres til en spirituell erfaring av rene former og farger. Det er denne erfaringen som gjør at vi kan snakke om en abstrakt ekspresjonisme.(viii). Retningen som oppsto i Amerika på 40- og 50-tallet kan heller betegnes som en holdning enn en stil (5), og holdningen kjennetegnes blant annet av å fremvise farge og form på en ren og ubesmittet måte. Newman mente selv at det uttrykte rene, umiddelbare og spontane følelsesutttykk, noe han redegjorde for i et religiøst språk, blant annet i essayet "The first man was an artist".(6)
 
Vinduskarmene skjærer ubrutt gjennom bildet og rammer inn fargene, her på en måte som kan minne om det den amerikanske billedkunstneren Barnet Newman døpte "zipz". Om disse "zipz"-ene flerrer opp, eller i stedet forener motivet, (vii) er hos Istad, som hos Newman, ikke opplagt. Men likheten er at betrakteren inviteres til en spirituell erfaring av rene former og farger. Det er denne erfaringen som gjør at vi kan snakke om en abstrakt ekspresjonisme.(viii). Retningen som oppsto i Amerika på 40- og 50-tallet kan heller betegnes som en holdning enn en stil (5), og holdningen kjennetegnes blant annet av å fremvise farge og form på en ren og ubesmittet måte. Newman mente selv at det uttrykte rene, umiddelbare og spontane følelsesutttykk, noe han redegjorde for i et religiøst språk, blant annet i essayet "The first man was an artist".(6)

Revisjonen fra 4. nov. 2019 kl. 12:29

Christine Istad, Berlin #14, 2011. Fotografi, 56 x 170 cm. Foto: UiO/Christine Istad
Berlin #14 er et fotografi fra 2011 tatt av den norske kunstneren Christine Istad (f. 1963). Fotografiet er fremstilt ved bruk av c-print (chromografisk print) på en aluminiumsplate, og verket måler 56 x 170 cm. Bildet har en glatt overflate uten rammeverk, og er montert på veggen med et mellomrom bak bildet. Bildet eksisterer i et opplag på fire eksemplarer. Universitetets eksemplar er per November 2019 montert i fjerde etasje i P.A.Munchs hus på pauserom 454. Bildet er i Universitetet i Oslo (UiO) sin kunstsamling og ble kjøpt inn i 2013 i sammenheng med oppussing av bygget. UiO ønsket også å øke andelen fotokunst i samlingen sin, samt at kvinnelige kunstnere skulle utgjøre en større del av samlingen.[1]

Berlin #14  utgjør et av flere fotografi med samme stedsnavn: Berlin #4, Berlin #7 og Berlin #14. Bildene Berlin #14 og Berlin #4 er fra serien hennes duo foto series, med bilder tatt mellom 2011 og 2017.[2] Istad reiser til urbane storbyer i Amerika, Asia, samt Europa, og fotograferer moderne arkitektur. Alle av Istad sine fotografier er analoge og helt uten redigering eller beskjæring:

Jeg vandrer rundt med et Nikon analogt speilreflekskamera og film og leter etter motiver, resultatet blir ofte flere hundre foto fra hver reise, av disse blir kun to til tre foto valgt ut.[3] - Christine Istad

Motivbeskrivelse

Når vi ser på bildet ser vi et sett med vertikale linjer fordelt utover på billedflaten, i forskjellige fargenyanser av gull, sølv, litt grønnaktig og svart. Linjene kan minne om det Barnett Newmann kalte Zips, [4] strekkoder på norsk. Linjene deler opp bildet i forskjellige elementer. Mellom linjene skinner det inn lys i luftige duse partier. Partiene mellom linjene er tette og mørke fra venstre, mot høyre blir det mer rom, luft og lys i bildet. De duse mellompartiene er fylt med farger i ulike blånyanser. Til høyre i bildet ser vi noe som kan minne om to vinduer hvor lyset i bildet skinner inn. Siden det er lyset som gir farge i bildet er det ikke objektsfarger vi ser, men såkalte dagslysfarger. Midt i bildet ser vi en svart linje som er litt tykkere og mer dominerende enn de andre vertikale linjene. Denne linjen deler opp bildet og gir oss muligheten til å se bildet med to ulike perspektiver. Vi kan enten se bildet som flatt og alle linjene ved siden av hverandre, eller vi kan se denne tykke linjen som et forsvinningspunkt. Bildet vil isåfall få et sentralperspektiv som gir bildet en dybde. Bildet er et fotografi av virkeligheten, men fordi Istad går tett på motivet, mister vi vanlige holdepunkter vi gjenkjenner fra virkeligheten. Bildet får derfor et abstrakt uttrykk.

Kontekst

Istad har på sine mange storbyreiser funnet frem til et abstrakt fotografisk formspråk. Gjennom uvanlige utsnitt og en utstrakt bruk av «close-up» fratar hun betrakteren flere romlige referanser. Oppløsningen av rommet inviterer til å se vekene hennes i en dialog med flere modernistiske kunstnere som utover det 19. og 20. århundret gradvis emansiperte maleriet fra det litterære og figurative, for å vise at maleriets egentlige motiv og byggeklosser var farge og form. Den amerikanske kunstkritikeren Clement Greenberg har nevnt denne utviklingen for en «renselse»[i], og så det som en måte for kunsten å fremvise sin ureduserbare egenart. Denne egenarten besto i en todimensjonal «flathet»: «Flathet var den eneste betingelsen maleriet ikke delte med noen annen kunstform, og modernistisk maleri orienterte seg derfor mer mot flathet enn mot noe annet.»[5]  Professor i kunsthistorie ved universitetet i Bergen, Siri Meyer forklarer at modernisme kan forstås som en form for kritisk selvrefleksjon, hvor det enkelte mediet forsøker å finne frem til sin egenart.[6]

Ettersom Istad arbeider med mediet fotografi vil aldri verkene hennes være blottet for romlig gjenkjennelige referanser. Derimot forflater hun bildet med en uklar lyskilde, og det oppstår en bevegelse mellom å se de mørke partiene enten som vertikale linjer, eller dybdeskapende skygger. Denne bevegelsen som forsterkes av de mange fargeanalogiene medvirker at betrakteren forblir innenfor det Greenberg kaller verkets optiske rom,[7] heller enn å la øye projisere betrakterens forutinntatte viten over på formene vi står overfor. Utfordringen av fotomediet sett som et objektivt vindu ut til virkeligheten forsterkes i verk som Berlin #14 ved at hun avbilder nettopp et vindu. Den påtrengende nærheten lar farge adskilt av linjer stå som bildets motiv, heller enn å være et vindu ut til den figurative virkeligheten. Omprioriteringen av det synlige viser kanskje mer enn noe annet at utsnittet er ekspressivt og i seg selv meningsbærende. Tilsvarende Henri Matisse som hevdet at hele ordningen av sine bilder var uttrykksfulle,[8] kan man hevde at Istad avviser fotografiets vindus metafor gjennom en aktiv og uttrykksfull bruk av utsnittet, og slik fremmer komposisjon som fotografiets egentlige egenart.

Vinduskarmene skjærer ubrutt gjennom bildet og rammer inn fargene, her på en måte som kan minne om det den amerikanske billedkunstneren Barnet Newman døpte "zipz". Om disse "zipz"-ene flerrer opp, eller i stedet forener motivet, (vii) er hos Istad, som hos Newman, ikke opplagt. Men likheten er at betrakteren inviteres til en spirituell erfaring av rene former og farger. Det er denne erfaringen som gjør at vi kan snakke om en abstrakt ekspresjonisme.(viii). Retningen som oppsto i Amerika på 40- og 50-tallet kan heller betegnes som en holdning enn en stil (5), og holdningen kjennetegnes blant annet av å fremvise farge og form på en ren og ubesmittet måte. Newman mente selv at det uttrykte rene, umiddelbare og spontane følelsesutttykk, noe han redegjorde for i et religiøst språk, blant annet i essayet "The first man was an artist".(6)

Istad viser også i sine abstrakte verk en dreining mot det åndelige og spirituelle. Hun har selv gitt uttrykk for et slektskap til den abstrakte ekspresjonistiske kunstneren Agnes Martin.(7)Mens Martin ser sine arbeider som taotiske refleksjoner, er Istad opptatt av zenbuddhismen(8). Zenbuddhismen er en retning innenfor buddhismen hvor meditasjon, ro, renhet er sentrale elementer, og hvor det enkle hverdagslige får stor betydning. Istad sier:"Ideen om å rense bort unødvendige faktorer, og få en konsentrasjon av renhet i bildene, er viktig for meg".(9)Hun har flere ganger vært på pilgrimsturer til Japan og i boken Hvordan komme til Nirvana uten å dø først (10) utdypes hennes forhold til buddhismen.

Interpretasjon

Den noe antydende tittelen, Berlin #14 gir et hint om hvor bildet er tatt uten å oppgi et eksakt sted. Vi får ingen referanse, men forholder oss til navnet Berlin og assosiasjoner storbyen medbringer, preget av støy, høyt tempo, kaos, skitt og fremmedgjøring. Tittelen blir en kontrast til det inntrykket av ro, harmoni, stillhet og renhet som bildet utstråler. Kunstkritiker Janicke Iversen har påpekt at Istads motiver har "en symbolfunksjon som strekker seg utover selve den billedmessige gjengivelse"(11). Istad sier selv at på hennes reiser til Japan ble hun overveldet av kræsjet mellom den tradisjonelle kulturen og storbyen. Symbolfunksjonen i bildene er en søken etter ro og harmoni i et hektisk og urbant landskap.

Istad sier om sitt verk Berlin #7, som også er fra duoserien slik som Berlin #14, at:

"Jeg ønsker å vise at en bygning også kan være en referanse til farge, lys, form, dybde, repetisjon og komposisjon. Denne behandlingen av de ulike bygningene skaper et abstrakt, reduktivt og ekspresjonistiske uttrykk."[3]

Hun vil vise bygningene i et abstrakt, minimalistisk og ekspresjonistisk uttrykk. Istad sier at hun vil vise oss en ny måte å se på det urbane landskapet, med enkle gjentakende detaljer og minimalisme. Istad prøver å redusere den opprinnelige formen og innholdet til bygget til enkle geometriske felt.[3]

Referanser:

  1. Kommunikasjon per E-post, Ulla Ulberg, 4.09.19
  2. Christine Istad, hjemmeside, "photo-rullgardin" https://christine-istad.no/
  3. 3,0 3,1 3,2 Istad, «Bakom bildet: Berlin #07» Aftenposten K, Oktober,2011 https://christine-istad.no/pdfs/pdf_26.pdf
  4. Meyer, Kunst og visuell kultur, 258.
  5. Greenberg, «Modernistisk maleri», 143.
  6. Meyer, Kunst og visuell kultur, 257.
  7. Meyer, Kunst og visuell kultur, 251.
  8. Matisse “Note of a Painter”, 74.