Bjørn Carlsen

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 4. nov. 2019 kl. 20:06 av Alekssor@uio.no (diskusjon | bidrag) (Måtte rette navnene på maleriene slik at de skal være skrevet i kursiv, ifølge reglene.)

Hopp til: navigasjon, søk

Biografi

Bjørn Carlsen er en norsk billedkunstner, født 4.spetember 1945 i Oslo. Ektefelle: Marianne Carlsen, (f.1945), siden 1967, høgskolerektor.[1]

Bjørn Carlsen er mest berømt for sin ekspressive måte å male på, med bruk av sterke farger, både surrealistiske og impresjonistiske trekk. Han var blant annet inspirert av Vincent van Gogh og ønsket i tillegg å fortsette Edvard Munchs tradisjon med å avspeile desperasjon, et mareritt, det kaotiske ved menneskers sjel, som man vanligvis ikke vil peke på i menneskers natur, som blir gjemt i bildene til kunstneren.[2] Hovedprinsippet ved Carlsens fremgangsmåte i malingprosessen er at formspråk er ekspresjonistisk.[3]

Bjørn Carlsen fullførte utdannelsen ved Statens håndverks- og kunstindustriskolen i Oslo i 1967 og deretter gikk på Statens kunstakademi i Oslo fra 1967 til 1971 ved Maleriavdelingen, og senere fra 1974 til 1975 ved Grafikkavdelingen.[1]

Malingen ble Carlsens kunstneriske virksomhet på 70-tallet, nemlig siden året 1970, da det kom det første verket av ham, «Evig Velvære». Deretter malte han også «Død Hund og Selvmord» og «Ridende Medisinmann» i 1978, mens senere på 80-tallet kom det flere malerier, blant annet «Kadaveret Suges» og «Seksualsex» fra 1983. Alle disse bildene er fulle av grotesk, ekspressive farger og demonstrerende pessimistiske, skremmende scener, av og til med noen vemmelige detaljer og veldefinerte former, slik som i «Søkende i Død Sebra» (1981), samt med en dråpe humor ikke alle kan lese i konteksten.[1]

Senere på 80-tallet kom det Carlsens berømte serier om Donald Duck (1987) og «Konstruksjon for Tilgivelse av Adolf Hitler» (1988), som inneholder noen av de mest fascinerende verk kunstneren har lagd. Her ønsker Carlsen å demonstrere oss en dobbelthet av følelsene, som heltene på maleriene virkelig kan oppleve, slik som ensomhet, depresjon, indre kaos og andre ting som ikke kan tilsvare deres ytre persepsjon hos de andre, og heltenes mulige forhold til naturen, deres skjulte transcendens til andre gjenstander i omverdenen eller til helvete de ikke klarer å komme seg ut fra på grunn av noe ondskap de har inne i sin essens.[4]

Fra 90-tallet begynte Carlsen å male gjenstander med mer oppløste former som inviterte seeren å reflektere over malerienes innholds kompleksitet og flere implisitte kontekster, som for eksempel i «Jaktscene» (1990), «Smerten» og «Sluttservice» (1993) eller i hans legendariske «Når Gjøken Bygger Rede» (1996), som er hovedutsmykningen på biblioteket ved Det Juridiske fakultet i UiO på Karl Johan.[1]

Les om Bjørn Carlsens verk

Litteratur

Kofoed, Holger. Bjørn Carslen: Undring over tingenes tilstand. Oslo: Labyrinth Press, 1995.

Svendsen, Kjell. S.v. "Bjørn Carlsen". Norsk kunstnerleksikon, online. https://nkl.snl.no/Bj%C3%B8rn_Carlsen [Lesedato 3.11.2019.]

Sørensen, Gunnar. S.v. "Bjørn Carlsen". Norsk biografisk leksikon, online. https://nbl.snl.no/Bj%C3%B8rn_Carlsen [Lesedato: 3.11. 2019.]

Referanser

  1. 1,0 1,1 1,2 1,3 Sørensen, s.v. "Bjørn Carlsen", Norsk biografisk leksikon, online.
  2. Kofoed, Bjørn Carlsen: Undring over tingenes tilstand, 13.
  3. Svendsen, s.v. "Bjørn Carlsen", Norsk kunstnerleksikon, online.
  4. Kofoed, Bjørn Carlsen: Undring over tingenes tilstand, 28.