Forskjell mellom versjoner av «Bjørnejegerens hjemkomst»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Her må fornoter korrigeres og kvalitetssikres - av flere (jfr klipp fra deres oppgave))
Linje 2: Linje 2:
 
[[Fil:Bjørnejegerens hjemkomst ATidemand.jpg|thumb|400x400px|Adolph Tidemand, ''Bjørnejegerens hjemkomst'', 1862. Nasjonalmuseet, Oslo.]]
 
[[Fil:Bjørnejegerens hjemkomst ATidemand.jpg|thumb|400x400px|Adolph Tidemand, ''Bjørnejegerens hjemkomst'', 1862. Nasjonalmuseet, Oslo.]]
 
== Formalanalyse ==
 
== Formalanalyse ==
 +
Som i verket ''Haugianerne'' (1848) nytter Tidemand det vi kan kalle en klassisk komposisjonstype, preget av historiemaleriets prinsipper, ved at hovedmotivet er løftet fram i lyset fra ljoren i taket, slik at motivet bygges opp som en trekant- eller pyramidekonstruksjon. Lyset ovenfra medvirker til å fokusere og framstille det mest dramatiske, hendelsen, følelsene og stemningen i rommet. Denne bruk av lysvirkning er trolig inspirert av barokkmaleren Caravaggio ''(fotnote: Danbolt, 180),'' som malte naturalistisk og nyttet teknikken chiaroscuro for å få fram effekten av lys- og skyggebruk. Selve bygningskonstruksjonen i røykstua forsterker denne trekant- eller pyramidekomposisjonen, i et lukket rom. Den formale linjebruken bidrar til å gjengi personer og interiørdeler detaljert og avgrenset. Motivets komposisjon har et linjeperspektiv, hvor linjene starter utenfor bildet og trekker seg diagonalt innover i bildet, nærmest i en x-komposisjon med en skadde i krysningspunktet. Dette skaper dybde og gir betrakteren opplevelse av å sitte i samme rommet.
 +
 +
Lysvirkningen bidrar til å gjøre ytterkantene av bildet (utenfor lyskjeglen) mer maleriske, hvor avgrensningen mellom figurer, klær og bakgrunn blir mer diffus, preget av mindre lys og røyk fra grua. Dette bidrar også til å forsterke oppmerksomheten mot den fast oppbygde scenen og sentrum i bildet: Den skadde bjørnejegeren, samlingen av mennesker rundt og det som skjer nærmest han. Samtidig framhever de mer diffuse og varme fargene den lune tømmerstua som handlingen foregår i.
 +
 +
Bruken av komplementærfarger minner om romantikkmaleren Delacroix (1798-1863) og hans fargebruk, jfr. bruken av rødt og grønt, farger som gjensidig forsterker hverandre, skaper liv og spenning i bildet.(''fotnote 2: Online,https://snl.no/Eugene_Delacroix; oppslag 18.10.2017):''  Både bruk av farger og lys ovenfra bidrar således til å understreke det dramatiske i motivet. Tidemand nytter duse farger, nærmest jordfarger som rustrødt, mosegrønt, beige og brunt; likevel frisket opp gjennom belysningen fra taket. Penselstrøkene er fine og lette. Fargebruken medvirker til å understreke det tradisjonelt norske, det bygdehistoriske og folkelige, det nasjonale og identitetsskapende.
 +
 +
''(Kanskje ikke så unaturlig at Tidemand ble en av våre mest betydningsfulle malere innen nasjonalromantikken og oppbyggingen av vår norske identitet, - siden både Norge som nasjon og maleren ble født i året 1814)''
  
 
== Tidemand i nasjonalromantikken ==
 
== Tidemand i nasjonalromantikken ==

Revisjonen fra 19. okt. 2017 kl. 12:34

Motivbeskrivelse

Adolph Tidemand, Bjørnejegerens hjemkomst, 1862. Nasjonalmuseet, Oslo.

Formalanalyse

Som i verket Haugianerne (1848) nytter Tidemand det vi kan kalle en klassisk komposisjonstype, preget av historiemaleriets prinsipper, ved at hovedmotivet er løftet fram i lyset fra ljoren i taket, slik at motivet bygges opp som en trekant- eller pyramidekonstruksjon. Lyset ovenfra medvirker til å fokusere og framstille det mest dramatiske, hendelsen, følelsene og stemningen i rommet. Denne bruk av lysvirkning er trolig inspirert av barokkmaleren Caravaggio (fotnote: Danbolt, 180), som malte naturalistisk og nyttet teknikken chiaroscuro for å få fram effekten av lys- og skyggebruk. Selve bygningskonstruksjonen i røykstua forsterker denne trekant- eller pyramidekomposisjonen, i et lukket rom. Den formale linjebruken bidrar til å gjengi personer og interiørdeler detaljert og avgrenset. Motivets komposisjon har et linjeperspektiv, hvor linjene starter utenfor bildet og trekker seg diagonalt innover i bildet, nærmest i en x-komposisjon med en skadde i krysningspunktet. Dette skaper dybde og gir betrakteren opplevelse av å sitte i samme rommet.

Lysvirkningen bidrar til å gjøre ytterkantene av bildet (utenfor lyskjeglen) mer maleriske, hvor avgrensningen mellom figurer, klær og bakgrunn blir mer diffus, preget av mindre lys og røyk fra grua. Dette bidrar også til å forsterke oppmerksomheten mot den fast oppbygde scenen og sentrum i bildet: Den skadde bjørnejegeren, samlingen av mennesker rundt og det som skjer nærmest han. Samtidig framhever de mer diffuse og varme fargene den lune tømmerstua som handlingen foregår i.

Bruken av komplementærfarger minner om romantikkmaleren Delacroix (1798-1863) og hans fargebruk, jfr. bruken av rødt og grønt, farger som gjensidig forsterker hverandre, skaper liv og spenning i bildet.(fotnote 2: Online,https://snl.no/Eugene_Delacroix; oppslag 18.10.2017): Både bruk av farger og lys ovenfra bidrar således til å understreke det dramatiske i motivet. Tidemand nytter duse farger, nærmest jordfarger som rustrødt, mosegrønt, beige og brunt; likevel frisket opp gjennom belysningen fra taket. Penselstrøkene er fine og lette. Fargebruken medvirker til å understreke det tradisjonelt norske, det bygdehistoriske og folkelige, det nasjonale og identitetsskapende.

(Kanskje ikke så unaturlig at Tidemand ble en av våre mest betydningsfulle malere innen nasjonalromantikken og oppbyggingen av vår norske identitet, - siden både Norge som nasjon og maleren ble født i året 1814)

Tidemand i nasjonalromantikken

Düsseldorf

Tidemand startet sin kunstakademiske utdanning i København, men havnet senere nærmest tilfeldig i Düsseldorf og ble værende livet ut.[1] Düsseldorf-skolens kunstnerne utviklet genremaleriet med vekt på maleri av landskap og dagligliv. I nasjonalromantikkens ånd vektla de norske düsseldorfmalerne det nasjonale særpreget, med beskrivelser, levendegjøring og samtidig en idealisering av fortiden i Norge – som særlig bøndene hadde tatt vare på. [2]

I Düsseldorf fikk Tidemand, i tillegg til den vanlige undervisningen, god opplæring i både anatomi, proporsjonslære og perspektiv. Dette førte til at han ble en ypperlig portrettmaler, noe som kommer frem i Bjørnejegerens hjemkomst. [3] Ansiktene er svært artikulerte og tydeliggjør den psykologiske tilstanden til de enkelte. I tillegg ble det i düsseldorf-skolen inngått en symbiose mellom klassisismen og den nye romantiske oppfatningen, noe som gav større rom for fornuft, individuelle følelser og stemning. [4]

I ettertiden ble kunstnerne ved akademiet i Düsseldorf kritisert for at maleriene fremstod i et forbrent, rød-gult koloritt, og at bildene derfor mistet friskhet og fikk en idyllisk galleritone. [5]

Referanser

  1. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 178.
  2. Lucie-Smith, Illustrert kunstordbok, 129.
  3. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 40.
  4. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 172.
  5. Simonnæs, Norsk kunst i bilder, 35.