Forskjell mellom versjoner av «Bjørnejegerens hjemkomst»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Her må fornoter korrigeres og kvalitetssikres - av flere (jfr klipp fra deres oppgave))
(Komposisjon og virkemidler)
 
(37 mellomliggende revisjoner av 7 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
 +
''Bjørnejegerens hjemkomst'' (1862), [[Adolph Tidemand]] (1814-1876).
Maleri; olje på lerret, 107 x 131 cm.
Eier: Nasjonalmuseet, Oslo. Testamentarisk gave fra Westye Egeberg, innkommet i 1904.
 +
 +
Maleriet viser en skildring av et tablå hentet fra det norske folkelivet.<ref>Malmanger og Sørensen, s.v. "Adolph Tidemand", ''Norsk kunstnerleksikon online''.</ref> Adolph Tidemand malte flere varianter av motivet i perioden 1856 - 1862, hvorpå disse har visse ulikheter både når det gjelder teknikk og komposisjon.<ref>Falahat, katalogbeskrivelse i ''Der aander en tindrende Sommerluft varmt over Hardangerfjords Vande...'', 125-126.</ref> Versjonen fra 1862, som er en del av samlingen til Nasjonalmuseet, er den mest dramatiske. Jegeren er ikke lenger fremstilt som lett såret; han ser både mer medtatt ut og skadene fremstår som mer omfattende enn i de tidligere utgavene.
 +
[[Fil:Bjørnejegerens hjemkomst ATidemand.jpg|thumb|400x400px|Adolph Tidemand, ''Bjørnejegerens hjemkomst'', 1862. Nasjonalmuseet, Oslo.]]
 
== Motivbeskrivelse ==
 
== Motivbeskrivelse ==
[[Fil:Bjørnejegerens hjemkomst ATidemand.jpg|thumb|400x400px|Adolph Tidemand, ''Bjørnejegerens hjemkomst'', 1862. Nasjonalmuseet, Oslo.]]
+
Motivet skildrer en figurrik komposisjon som inkluderer en skutt bjørnemor og binnens to levende unger. Omtrent midt i bildet sitter en skadet jeger sammensunket på en krakk. Han har to synlige skader; et ubehandlet og blødende sår på leggen, og et delvis forbundet sår på venstre underarm. Sentrert rundt ham står flere personer klare til å hjelpe ham. En knestående mann med ryggen til henvender seg til en tjenestejente som gjør klar forbindingssaker, og en pike kommer bærende med drikke.
== Formalanalyse ==
+
 
Som i verket ''Haugianerne'' (1848) nytter Tidemand det vi kan kalle en klassisk komposisjonstype, preget av historiemaleriets prinsipper, ved at hovedmotivet er løftet fram i lyset fra ljoren i taket, slik at motivet bygges opp som en trekant- eller pyramidekonstruksjon. Lyset ovenfra medvirker til å fokusere og framstille det mest dramatiske, hendelsen, følelsene og stemningen i rommet. Denne bruk av lysvirkning er trolig inspirert av barokkmaleren Caravaggio ''(fotnote: Danbolt, 180),'' som malte naturalistisk og nyttet teknikken chiaroscuro for å få fram effekten av lys- og skyggebruk. Selve bygningskonstruksjonen i røykstua forsterker denne trekant- eller pyramidekomposisjonen, i et lukket rom. Den formale linjebruken bidrar til å gjengi personer og interiørdeler detaljert og avgrenset. Motivets komposisjon har et linjeperspektiv, hvor linjene starter utenfor bildet og trekker seg diagonalt innover i bildet, nærmest i en x-komposisjon med en skadde i krysningspunktet. Dette skaper dybde og gir betrakteren opplevelse av å sitte i samme rommet.
+
En knelende ung dame sitter ved jegerens side. Hun er kledd med hvitt koneskaut. Det kjærlige og bekymrete blikket hennes antyder en nær relasjon og underbygger at det er hans kone. Bak henne står en eldre kvinne, kanskje hans mor, klar til å bistå (hender i aktiv bevegelse). En jente følger også bekymret med på situasjonen. Inn fra høyre kommer resten av jaktfølget bærende med den døde binnen hengende på en stokk, mens en ung gutt bærer de levende bjørnungene under hver arm. Kunstneren har ikke nølt med å gjøre klørne på bjørnen tydelige og gapet stort. Dette gjør jegerne til helter, dog er det omsorg og harmoni som fremheves i bildet.
 +
 
 +
Hovedpersonene har klare, lyse farger og blankt metall (sølv) i smykker. Ansiktene er malt med stor nøyaktighet og følsomme penselstrøk antyder sinnsstemningen. Jegeren har en flott bunad med mange detaljer, og litt ekstra glans er lagt på beltet for å antyde edelt metall. Den unge kvinnen er også staselig kledd i hverdags- eller helgestakk med friske farger og sølvhekter på liv. Vi blir tilskuere til et drama hvor rødfargen i drakten, på luen og på blodet skaper fokuspunkter i bildet.
 +
 
 +
Det hele foregår i en forholdsvis mørk røykstue, med sollys fra ljoren i taket som eneste lyskilde. Stuen er særdeles enkel, kun utstyrt med få møbler og dagligdagse husholdningsredskap av tre og kobber. Det er lagt vekt på persongalleriets uttrykk og mimikk, bekledningen, samt hvilke roller skikkelsene utspiller.  
  
Lysvirkningen bidrar til å gjøre ytterkantene av bildet (utenfor lyskjeglen) mer maleriske, hvor avgrensningen mellom figurer, klær og bakgrunn blir mer diffus, preget av mindre lys og røyk fra grua. Dette bidrar også til å forsterke oppmerksomheten mot den fast oppbygde scenen og sentrum i bildet: Den skadde bjørnejegeren, samlingen av mennesker rundt og det som skjer nærmest han. Samtidig framhever de mer diffuse og varme fargene den lune tømmerstua som handlingen foregår i.
+
== Komposisjon og virkemidler ==
 +
Tidemand benytter det vi kan kalle en klassisk komposisjonstype, preget av historiemaleriets prinsipper. Lyset fra ljoren i taket løfter fram hovedmotivet, samt at motivet bygges opp som en trekant- eller pyramidekonstruksjon.<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie'', 180.</ref> Bygningskonstruksjonen i røykstua er med på å forsterke denne trekantkomposisjonen. Lyset ovenfra medvirker til å fokusere og framstille det mest vesentlige; hendelsen i sentrum av bildet, følelsene og stemningen i rommet. Personer, møbler og gjenstander er gjengitt detaljert og avgrenset. Bildets komposisjon har et linjeperspektiv, hvor linjene starter utenfor bildet og trekker seg diagonalt innover i rommet. Dette skaper dybde og gir betrakteren en opplevelse av å sitte i det samme rommet med personene.  
  
Bruken av komplementærfarger minner om romantikkmaleren Delacroix (1798-1863) og hans fargebruk, jfr. bruken av rødt og grønt, farger som gjensidig forsterker hverandre, skaper liv og spenning i bildet.(''fotnote 2: Online,https://snl.no/Eugene_Delacroix; oppslag 18.10.2017):''  Både bruk av farger og lys ovenfra bidrar således til å understreke det dramatiske i motivet. Tidemand nytter duse farger, nærmest jordfarger som rustrødt, mosegrønt, beige og brunt; likevel frisket opp gjennom belysningen fra taket. Penselstrøkene er fine og lette. Fargebruken medvirker til å understreke det tradisjonelt norske, det bygdehistoriske og folkelige, det nasjonale og identitetsskapende.
+
Det er brukt fine og lette penselstrøk  med et fokus på detaljer, noe som kommer tydelig fram i ansiktene. Detaljerte skygger går igjen hos personene og lyset er med på å skille ut hvilke personer det er satt mest fokus på. Lysvirkningen bidrar til å gjøre ytterkantene av bildet (utenfor lyskjeglen) mer maleriske. Avgrensningen mellom figurer, klær og bakgrunn får mer dempede farger, preget av mindre lys og røyk fra grua. Dette bidrar også til å forsterke oppmerksomheten mot den fast oppbygde scenen og sentrum i bildet: den skadde bjørnejegeren, samlingen av mennesker rundt og det som skjer nærmest ham. I tillegg har disse menneskene også fått lysere klær, noe som er med på å framheve dem. De varme fargene framhever lunheten i tømmerstua hvor handlingen foregår. Videre gir koloritten som er benyttet en neddempet effekt og en ro over bildet til tross for dramatikken som utspiller seg.
  
''(Kanskje ikke så unaturlig at Tidemand ble en av våre mest betydningsfulle malere innen nasjonalromantikken og oppbyggingen av vår norske identitet, - siden både Norge som nasjon og maleren ble født i året 1814)''
+
Bruken av komplementærfarger minner om romantikkmaleren Delacroix (1798-1863) og hans fargebruk, jfr. bruken av rødt og grønt, farger som gjensidig forsterker hverandre, skaper liv og spenning i bildet.<ref>''Store norske leksikon online.'' S.v. "delacroix". </ref> Både bruk av farger og lys ovenfra bidrar til å understreke det dramatiske i motivet. Tidemand benytter seg av duse farger, nærmest jordfarger som rustrødt, mosegrønt, beige og brunt; likevel frisket opp gjennom belysningen fra taket. Fargebruken medvirker til å understreke det tradisjonelt norske, det bygdehistoriske og folkelige, det nasjonale og identitetsskapende.
  
 
== Tidemand i nasjonalromantikken ==
 
== Tidemand i nasjonalromantikken ==
 +
Den tyske kulturfilosofen J.G Herder hevdet at mennesket først og fremst var nasjonalt og ikke kunne forstå seg selv før det hadde funnet frem til de nasjonale særtrekkene som påvirket dets tanke og handlinger.<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie'', 156.</ref> Denne tanken skulle dominere kunsten i første halvdel av 1800-tallet og jakten på "det nasjonale karakteren" ble svært viktig i en tid der Norge befant seg i en nasjonal brytningstid.<ref>Danbolt, ''Norsk Kunsthistorie'', 158.</ref>  Vi finner denne "jakten på det nasjonale" i Tidemands arbeid. Tidemand finner ikke det nasjonale i landskapet slik som [[Johan Christian Dahl|J.C. Dahl]], men i bondens tradisjonsrike seder og skikker, som til liks med røykstuene han plasserte bøndene sine i var arvegods fra mellomalderen.<ref>Danbolt, ''Norsk Kunsthistorie,'' 181.</ref>
  
 
== Düsseldorf ==
 
== Düsseldorf ==
Tidemand startet sin kunstakademiske utdanning i København, men havnet senere nærmest tilfeldig i Düsseldorf og ble værende livet ut.<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie,'' 178.</ref> Düsseldorf-skolens kunstnerne utviklet genremaleriet med vekt på maleri av landskap og dagligliv. I nasjonalromantikkens ånd vektla de norske düsseldorfmalerne det nasjonale særpreget, med beskrivelser, levendegjøring og samtidig en idealisering av fortiden i Norge – som særlig bøndene hadde tatt vare på. <ref>Lucie-Smith, ''Illustrert kunstordbok,'' 129.</ref>  
+
Tidemand startet sin kunstakademiske utdanning i København, men dro senere til byen Düsseldorf der han ble værende livet ut.<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie,'' 178.</ref> Düsseldorf-skolens kunstnere utviklet sine maleri med vekt på landskap og dagligliv. I nasjonalromantikkens ånd vektla de norske Düsseldorfmalerne det nasjonale særpreget, med beskrivelser, levendegjøring og samtidig en idealisering av fortiden i Norge – som særlig bøndene hadde tatt vare på. <ref>Lucie-Smith, ''Illustrert kunstordbok,'' 129.</ref>  
  
I Düsseldorf fikk Tidemand, i tillegg til den vanlige undervisningen, god opplæring i både anatomi, proporsjonslære og perspektiv. Dette førte til at han ble en ypperlig portrettmaler, noe som kommer frem i ''Bjørnejegerens hjemkomst.'' <ref>Askeland, ''Adolph Tidemand og hans tid'', 40.</ref> Ansiktene er svært artikulerte og tydeliggjør den psykologiske tilstanden til de enkelte. I tillegg ble det i düsseldorf-skolen inngått en symbiose mellom klassisismen og den nye romantiske oppfatningen, noe som gav større rom for fornuft, individuelle følelser og stemning. <ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie, 172.''</ref>
+
I Düsseldorf fikk Tidemand, i tillegg til den vanlige undervisningen, god opplæring i både anatomi, proporsjonslære og perspektiv. Dette førte til at han ble en ypperlig portrettmaler, og dette kommer frem i ''Bjørnejegerens hjemkomst.'' <ref>Askeland, ''Adolph Tidemand og hans tid'', 40.</ref> Ansiktene er svært artikulerte og tydeliggjør den psykologiske tilstanden til de enkelte. I tillegg ble det i Düsseldorf-skolen inngått en symbiose mellom klassisismen og den nye romantiske oppfatningen, noe som gav større rom for fornuft, individuelle følelser og stemning. <ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie, 172.''</ref>
  
 
I ettertiden ble kunstnerne ved akademiet i Düsseldorf kritisert for at maleriene fremstod i et forbrent, rød-gult koloritt, og at bildene derfor mistet friskhet og fikk en idyllisk galleritone. <ref>Simonnæs, ''Norsk kunst i bilder'', 35.</ref>
 
I ettertiden ble kunstnerne ved akademiet i Düsseldorf kritisert for at maleriene fremstod i et forbrent, rød-gult koloritt, og at bildene derfor mistet friskhet og fikk en idyllisk galleritone. <ref>Simonnæs, ''Norsk kunst i bilder'', 35.</ref>
 +
 +
== Bibliografi ==
 +
Askeland, Jan. ''Adolph Tidemand og hans tid.'' Oslo: Aschehoug, 1991.
 +
 +
Danbolt, Gunnar. ''Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til  i dag.'' Oslo: Det Norske Samlaget, 2009.
 +
 +
Falahat, Ann. Katalogbeskrivelse i ''Der aander en tindrende Sommerluft varmt over Hardangerfjords Vande...'' Redigert av Frode Ernst Haverkamp og Marit Ingeborg Lange. Oslo: Nasjonalgalleriet, 2003.
 +
 +
Lucie-Smith, Edward: ''Illustrert kunstordbok.'' Oversatt av Ellen Hirsch. Oslo: N. W. Damm & Søn, 5.opplag, 2007.
 +
 +
Malmanger, Magne og Bodil Sørensen. "Adolph Tidemand". ''Norsk kunstnerleksikon online'', oppsøkt 01.09.17. https://nkl.snl.no/Adolph_Tidemand
 +
 +
''Nasjonalmuseets samling online''. S.v. "Adolph Tidemand: Bjørnejegerens hjemkomst". Oppsøkt 01.09.17. http://samling.nasjonalmuseet.no/Adolph_Tidemand    
 +
 +
Simonnæs, Per. ''Norsk kunst i bilder, bind I''. Oslo: Grøndahl & Søn Forlag A.S, 1990.
 +
 +
''Store norske leksikon online.'' S.v. "delacroix". Oppsøkt 18.10.2017. [https://snl.no/.search?query=eug%C3%A8ne+delacroix <u><font color="#0066cc">https://snl.no/.search?query=eug%C3%A8ne+delacroix</font></u>]
  
 
== Referanser ==
 
== Referanser ==

Nåværende revisjon fra 1. nov. 2017 kl. 10:37

Bjørnejegerens hjemkomst (1862), Adolph Tidemand (1814-1876).
Maleri; olje på lerret, 107 x 131 cm.
Eier: Nasjonalmuseet, Oslo. Testamentarisk gave fra Westye Egeberg, innkommet i 1904.

Maleriet viser en skildring av et tablå hentet fra det norske folkelivet.[1] Adolph Tidemand malte flere varianter av motivet i perioden 1856 - 1862, hvorpå disse har visse ulikheter både når det gjelder teknikk og komposisjon.[2] Versjonen fra 1862, som er en del av samlingen til Nasjonalmuseet, er den mest dramatiske. Jegeren er ikke lenger fremstilt som lett såret; han ser både mer medtatt ut og skadene fremstår som mer omfattende enn i de tidligere utgavene.

Adolph Tidemand, Bjørnejegerens hjemkomst, 1862. Nasjonalmuseet, Oslo.

Motivbeskrivelse

Motivet skildrer en figurrik komposisjon som inkluderer en skutt bjørnemor og binnens to levende unger. Omtrent midt i bildet sitter en skadet jeger sammensunket på en krakk. Han har to synlige skader; et ubehandlet og blødende sår på leggen, og et delvis forbundet sår på venstre underarm. Sentrert rundt ham står flere personer klare til å hjelpe ham. En knestående mann med ryggen til henvender seg til en tjenestejente som gjør klar forbindingssaker, og en pike kommer bærende med drikke.

En knelende ung dame sitter ved jegerens side. Hun er kledd med hvitt koneskaut. Det kjærlige og bekymrete blikket hennes antyder en nær relasjon og underbygger at det er hans kone. Bak henne står en eldre kvinne, kanskje hans mor, klar til å bistå (hender i aktiv bevegelse). En jente følger også bekymret med på situasjonen. Inn fra høyre kommer resten av jaktfølget bærende med den døde binnen hengende på en stokk, mens en ung gutt bærer de levende bjørnungene under hver arm. Kunstneren har ikke nølt med å gjøre klørne på bjørnen tydelige og gapet stort. Dette gjør jegerne til helter, dog er det omsorg og harmoni som fremheves i bildet.

Hovedpersonene har klare, lyse farger og blankt metall (sølv) i smykker. Ansiktene er malt med stor nøyaktighet og følsomme penselstrøk antyder sinnsstemningen. Jegeren har en flott bunad med mange detaljer, og litt ekstra glans er lagt på beltet for å antyde edelt metall. Den unge kvinnen er også staselig kledd i hverdags- eller helgestakk med friske farger og sølvhekter på liv. Vi blir tilskuere til et drama hvor rødfargen i drakten, på luen og på blodet skaper fokuspunkter i bildet.

Det hele foregår i en forholdsvis mørk røykstue, med sollys fra ljoren i taket som eneste lyskilde. Stuen er særdeles enkel, kun utstyrt med få møbler og dagligdagse husholdningsredskap av tre og kobber. Det er lagt vekt på persongalleriets uttrykk og mimikk, bekledningen, samt hvilke roller skikkelsene utspiller.

Komposisjon og virkemidler

Tidemand benytter det vi kan kalle en klassisk komposisjonstype, preget av historiemaleriets prinsipper. Lyset fra ljoren i taket løfter fram hovedmotivet, samt at motivet bygges opp som en trekant- eller pyramidekonstruksjon.[3] Bygningskonstruksjonen i røykstua er med på å forsterke denne trekantkomposisjonen. Lyset ovenfra medvirker til å fokusere og framstille det mest vesentlige; hendelsen i sentrum av bildet, følelsene og stemningen i rommet. Personer, møbler og gjenstander er gjengitt detaljert og avgrenset. Bildets komposisjon har et linjeperspektiv, hvor linjene starter utenfor bildet og trekker seg diagonalt innover i rommet. Dette skaper dybde og gir betrakteren en opplevelse av å sitte i det samme rommet med personene.

Det er brukt fine og lette penselstrøk med et fokus på detaljer, noe som kommer tydelig fram i ansiktene. Detaljerte skygger går igjen hos personene og lyset er med på å skille ut hvilke personer det er satt mest fokus på. Lysvirkningen bidrar til å gjøre ytterkantene av bildet (utenfor lyskjeglen) mer maleriske. Avgrensningen mellom figurer, klær og bakgrunn får mer dempede farger, preget av mindre lys og røyk fra grua. Dette bidrar også til å forsterke oppmerksomheten mot den fast oppbygde scenen og sentrum i bildet: den skadde bjørnejegeren, samlingen av mennesker rundt og det som skjer nærmest ham. I tillegg har disse menneskene også fått lysere klær, noe som er med på å framheve dem. De varme fargene framhever lunheten i tømmerstua hvor handlingen foregår. Videre gir koloritten som er benyttet en neddempet effekt og en ro over bildet til tross for dramatikken som utspiller seg.

Bruken av komplementærfarger minner om romantikkmaleren Delacroix (1798-1863) og hans fargebruk, jfr. bruken av rødt og grønt, farger som gjensidig forsterker hverandre, skaper liv og spenning i bildet.[4] Både bruk av farger og lys ovenfra bidrar til å understreke det dramatiske i motivet. Tidemand benytter seg av duse farger, nærmest jordfarger som rustrødt, mosegrønt, beige og brunt; likevel frisket opp gjennom belysningen fra taket. Fargebruken medvirker til å understreke det tradisjonelt norske, det bygdehistoriske og folkelige, det nasjonale og identitetsskapende.

Tidemand i nasjonalromantikken

Den tyske kulturfilosofen J.G Herder hevdet at mennesket først og fremst var nasjonalt og ikke kunne forstå seg selv før det hadde funnet frem til de nasjonale særtrekkene som påvirket dets tanke og handlinger.[5] Denne tanken skulle dominere kunsten i første halvdel av 1800-tallet og jakten på "det nasjonale karakteren" ble svært viktig i en tid der Norge befant seg i en nasjonal brytningstid.[6] Vi finner denne "jakten på det nasjonale" i Tidemands arbeid. Tidemand finner ikke det nasjonale i landskapet slik som J.C. Dahl, men i bondens tradisjonsrike seder og skikker, som til liks med røykstuene han plasserte bøndene sine i var arvegods fra mellomalderen.[7]

Düsseldorf

Tidemand startet sin kunstakademiske utdanning i København, men dro senere til byen Düsseldorf der han ble værende livet ut.[8] Düsseldorf-skolens kunstnere utviklet sine maleri med vekt på landskap og dagligliv. I nasjonalromantikkens ånd vektla de norske Düsseldorfmalerne det nasjonale særpreget, med beskrivelser, levendegjøring og samtidig en idealisering av fortiden i Norge – som særlig bøndene hadde tatt vare på. [9]

I Düsseldorf fikk Tidemand, i tillegg til den vanlige undervisningen, god opplæring i både anatomi, proporsjonslære og perspektiv. Dette førte til at han ble en ypperlig portrettmaler, og dette kommer frem i Bjørnejegerens hjemkomst. [10] Ansiktene er svært artikulerte og tydeliggjør den psykologiske tilstanden til de enkelte. I tillegg ble det i Düsseldorf-skolen inngått en symbiose mellom klassisismen og den nye romantiske oppfatningen, noe som gav større rom for fornuft, individuelle følelser og stemning. [11]

I ettertiden ble kunstnerne ved akademiet i Düsseldorf kritisert for at maleriene fremstod i et forbrent, rød-gult koloritt, og at bildene derfor mistet friskhet og fikk en idyllisk galleritone. [12]

Bibliografi

Askeland, Jan. Adolph Tidemand og hans tid. Oslo: Aschehoug, 1991.

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget, 2009.

Falahat, Ann. Katalogbeskrivelse i Der aander en tindrende Sommerluft varmt over Hardangerfjords Vande... Redigert av Frode Ernst Haverkamp og Marit Ingeborg Lange. Oslo: Nasjonalgalleriet, 2003.

Lucie-Smith, Edward: Illustrert kunstordbok. Oversatt av Ellen Hirsch. Oslo: N. W. Damm & Søn, 5.opplag, 2007.

Malmanger, Magne og Bodil Sørensen. "Adolph Tidemand". Norsk kunstnerleksikon online, oppsøkt 01.09.17. https://nkl.snl.no/Adolph_Tidemand

Nasjonalmuseets samling online. S.v. "Adolph Tidemand: Bjørnejegerens hjemkomst". Oppsøkt 01.09.17. http://samling.nasjonalmuseet.no/Adolph_Tidemand    

Simonnæs, Per. Norsk kunst i bilder, bind I. Oslo: Grøndahl & Søn Forlag A.S, 1990.

Store norske leksikon online. S.v. "delacroix". Oppsøkt 18.10.2017. https://snl.no/.search?query=eug%C3%A8ne+delacroix

Referanser

  1. Malmanger og Sørensen, s.v. "Adolph Tidemand", Norsk kunstnerleksikon online.
  2. Falahat, katalogbeskrivelse i Der aander en tindrende Sommerluft varmt over Hardangerfjords Vande..., 125-126.
  3. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 180.
  4. Store norske leksikon online. S.v. "delacroix".
  5. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 156.
  6. Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 158.
  7. Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 181.
  8. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 178.
  9. Lucie-Smith, Illustrert kunstordbok, 129.
  10. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 40.
  11. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 172.
  12. Simonnæs, Norsk kunst i bilder, 35.