Forskjell mellom versjoner av «Bjørnejegerens hjemkomst»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Redigert 25.10, jfr gårsdagens avtale.PS;jeg fjernet også den engelske teksten på bildet (tilrådt av AF))
(Lagt inn "Tidemand i nasjonalromatikken. Kommer tilbake og retter fotnoter.)
Linje 1: Linje 1:
''Bjørnejegerens hjemkomst'' (1862), [[Adolph Tidemand]] (1814-1876).
Maleri; olje på lerret, 107 x 131 cm.
Eier: Nasjonalmuseet, Oslo. Testamentarisk gave fra Westye Egeberg, innkommet i 1904.
+
''[[Bjørnejegerens]] hjemkomst'' (1862), [[Adolph Tidemand]] (1814-1876).
Maleri; olje på lerret, 107 x 131 cm.
Eier: Nasjonalmuseet, Oslo. Testamentarisk gave fra Westye Egeberg, innkommet i 1904.
  
 
Adolph Tidemand malte flere versjoner av motivet ''Bjørnejegerens hjemkomst'' i perioden 1856 - 1862, hvorpå disse har visse ulikheter både når det gjelder teknikk og komposisjon (sett inn fotnote 1 Ann Falahat i ...). I versjonen fra 1862, som er en del av samlingen til Nasjonalgalleriet, ser vi den mest dramatiske versjonen hvor jegerens skader fremstår som mer omfattende og han er mer medtatt. (kladd).
 
Adolph Tidemand malte flere versjoner av motivet ''Bjørnejegerens hjemkomst'' i perioden 1856 - 1862, hvorpå disse har visse ulikheter både når det gjelder teknikk og komposisjon (sett inn fotnote 1 Ann Falahat i ...). I versjonen fra 1862, som er en del av samlingen til Nasjonalgalleriet, ser vi den mest dramatiske versjonen hvor jegerens skader fremstår som mer omfattende og han er mer medtatt. (kladd).
Linje 21: Linje 21:
  
 
== Tidemand i nasjonalromantikken ==
 
== Tidemand i nasjonalromantikken ==
 +
Den tyske kulturfilosofen J.G Herder hevdet at mennesket først og fremst var nasjonalt og ikke kunne forstå seg selv før det hadde funnet frem til de nasjonale særtrekkene som påvirket dets tanke og handlinger. (fotnote) Denne tanken skulle dominere kunsten i første halvdel av 1800 tallet og jakten på "det nasjonale karakteren" ble svært viktig i en tid der Norge befant seg i en nasjonal brytningstid. (fotnote). Vi finner denne "jakten på det nasjonale" i Tidemands arbeid. Tidemand finner ikke det nasjonale i landskapet slik som J.C Dahl, men i bondens tradisjonsfylte seder og skikkar, som til liks med dei røykestovene han plasserte bøndene sine i var arvegods fra mellomalderen. (fotnote)
  
 
== Düsseldorf ==
 
== Düsseldorf ==
Tidemand startet sin kunstakademiske utdanning i København, men havnet senere i Düsseldorf og ble værende livet ut.<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie,'' 178.</ref> Düsseldorf-skolens kunstnerne utviklet genremaleriet med vekt på maleri av landskap og dagligliv. I nasjonalromantikkens ånd vektla de norske Düsseldorfmalerne det nasjonale særpreget, med beskrivelser, levendegjøring og samtidig en idealisering av fortiden i Norge – som særlig bøndene hadde tatt vare på. <ref>Lucie-Smith, ''Illustrert kunstordbok,'' 129.</ref>  
+
Tidemand startet sin kunstakademiske utdanning i København, men havnet senere i Düsseldorf og ble værende livet ut.<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie,'' 156.</ref> Düsseldorf-skolens kunstnerne utviklet genremaleriet med vekt på maleri av landskap og dagligliv. I nasjonalromantikkens ånd vektla de norske Düsseldorfmalerne det nasjonale særpreget, med beskrivelser, levendegjøring og samtidig en idealisering av fortiden i Norge – som særlig bøndene hadde tatt vare på. <ref>Lucie-Smith, ''Illustrert kunstordbok,'' 129.</ref>  
  
 
I Düsseldorf fikk Tidemand, i tillegg til den vanlige undervisningen, god opplæring i både anatomi, proporsjonslære og perspektiv. Dette førte til at han ble en ypperlig portrettmaler, noe som kommer frem i ''Bjørnejegerens hjemkomst.'' <ref>Askeland, ''Adolph Tidemand og hans tid'', 40.</ref> Ansiktene er svært artikulerte og tydeliggjør den psykologiske tilstanden til de enkelte. I tillegg ble det i Düsseldorf-skolen inngått en symbiose mellom klassisismen og den nye romantiske oppfatningen, noe som gav større rom for fornuft, individuelle følelser og stemning. <ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie, 172.''</ref>
 
I Düsseldorf fikk Tidemand, i tillegg til den vanlige undervisningen, god opplæring i både anatomi, proporsjonslære og perspektiv. Dette førte til at han ble en ypperlig portrettmaler, noe som kommer frem i ''Bjørnejegerens hjemkomst.'' <ref>Askeland, ''Adolph Tidemand og hans tid'', 40.</ref> Ansiktene er svært artikulerte og tydeliggjør den psykologiske tilstanden til de enkelte. I tillegg ble det i Düsseldorf-skolen inngått en symbiose mellom klassisismen og den nye romantiske oppfatningen, noe som gav større rom for fornuft, individuelle følelser og stemning. <ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie, 172.''</ref>

Revisjonen fra 26. okt. 2017 kl. 08:38

Bjørnejegerens hjemkomst (1862), Adolph Tidemand (1814-1876).
Maleri; olje på lerret, 107 x 131 cm.
Eier: Nasjonalmuseet, Oslo. Testamentarisk gave fra Westye Egeberg, innkommet i 1904.

Adolph Tidemand malte flere versjoner av motivet Bjørnejegerens hjemkomst i perioden 1856 - 1862, hvorpå disse har visse ulikheter både når det gjelder teknikk og komposisjon (sett inn fotnote 1 Ann Falahat i ...). I versjonen fra 1862, som er en del av samlingen til Nasjonalgalleriet, ser vi den mest dramatiske versjonen hvor jegerens skader fremstår som mer omfattende og han er mer medtatt. (kladd).

Motivbeskrivelse

Bildet er et maleri av en såret mann som sitter på en stol, med flere personer rundt seg. Han har et blødende sår på leggen, og en forbundet hånd. En annen mann som står på kne hjelper ham. Denne mannen (som er den eneste som er malt med ryggen til) henvender seg til en tjenestejente som kanskje leter etter forbindingssaker. Det er en dramatisk scene i bildet.

Bak jenta står en gammel dame, kanskje hans mor, klar til å bistå (hender i aktiv bevegelse). En liten jente følger også bekymret med på situasjonen. En tredje jente kommer bærende med en kjele, og en dame står bøyd over en balje og skyller en klut. To andre jegere har hjulpet ham til stolen, og jentene kan begynne å hjelpe til med vask og forbinding av sår. Jegeren har en flott drakt med mange detaljer (bunad), og litt ekstra glans er lagt på beltet for å antyde edelt metall. En knelende og bekymret, vakker ung dame er også staselig kledd i vakker drakt med sølvhekter på liv og fine farger på drakten. Hun er kledd med hvitt koneskaut. Det er et bekymret, men kjærlig blikk kunstneren har fått fram, så vi kan tro det er jegerens kone.

Vi blir tilskuere til et drama. Rødfargen i drakten, på luen og på blodet, skaper fokuspunkter i bildet. Hovedpersonene har klare, lyse farger og blankt metall...sølv i smykker. Ansiktene er malt med stor nøyaktighet og følsomme penselstrøk antyder sinnsstemningen.

Det hele foregår i en enkel og mørk røykstue, med sollys fra ljoren i taket som eneste lyskilde. Stuen er særdeles enkel, litt utstyr som kobberkjele og malte boller antyder gårdens interiør. Men, det er lagt vekt på personene, påkledningen, og dramatikken i bildet.

Jegerne kommer bærende inn med hele bjørnen hengende på en stokk. (Inn fra høyre, i mørket).Den ser dramatisk ut, kunstneren har ikke nølt med å gjøre klørne på bjørnen tydelige og gapet stort. Dette gjør jegerne til helter, men tross dramatikken er det omsorg og harmoni i bildet.
Adolph Tidemand, Bjørnejegerens hjemkomst, 1862. Nasjonalmuseet, Oslo.

Komposisjon og virkemidler

Tidemand nytter det vi kan kalle en klassisk komposisjonstype, preget av historiemaleriets prinsipper, ved at hovedmotivet er løftet fram i lyset fra ljoren i taket, slik at motivet bygges opp som en trekant- eller pyramidekonstruksjon.[1] Selve bygningskonstruksjonen i røykstua forsterker denne trekantkomposisjonen. Lyset ovenfra medvirker til å fokusere og framstille det mest dramatiske, - hendelsen i sentrum av bildet, følelsene og stemningen i rommet. Personer, møbler og gjenstander er gjengitt detaljert og avgrenset. Bildets komposisjon har et linjeperspektiv, hvor linjene starter utenfor bildet og trekker seg diagonalt innover i rommet. Dette skaper dybde og gir betrakteren opplevelse av å sitte i samme rommet.

Lysvirkningen bidrar til å gjøre ytterkantene av bildet (utenfor lyskjeglen) mer maleriske, hvor avgrensningen mellom figurer, klær og bakgrunn får mer dempede farger, preget av mindre lys og røyk fra grua. Dette bidrar også til å forsterke oppmerksomheten mot den fast oppbygde scenen og sentrum i bildet: Den skadde bjørnejegeren, samlingen av mennesker rundt og det som skjer nærmest han. Samtidig framhever de varme fargene lunheten i tømmerstua som handlingen foregår i.

Bruken av komplementærfarger minner om romantikkmaleren Delacroix (1798-1863) og hans fargebruk, jfr. bruken av rødt og grønt, farger som gjensidig forsterker hverandre, skaper liv og spenning i bildet.[2] Både bruk av farger og lys ovenfra bidrar således til å understreke det dramatiske i motivet. Tidemand nytter duse farger, nærmest jordfarger som rustrødt, mosegrønt, beige og brunt; likevel frisket opp gjennom belysningen fra taket. Penselstrøkene er fine og lette. Fargebruken medvirker til å understreke det tradisjonelt norske, det bygdehistoriske og folkelige, det nasjonale og identitetsskapende.

Tidemand i nasjonalromantikken

Den tyske kulturfilosofen J.G Herder hevdet at mennesket først og fremst var nasjonalt og ikke kunne forstå seg selv før det hadde funnet frem til de nasjonale særtrekkene som påvirket dets tanke og handlinger. (fotnote) Denne tanken skulle dominere kunsten i første halvdel av 1800 tallet og jakten på "det nasjonale karakteren" ble svært viktig i en tid der Norge befant seg i en nasjonal brytningstid. (fotnote). Vi finner denne "jakten på det nasjonale" i Tidemands arbeid. Tidemand finner ikke det nasjonale i landskapet slik som J.C Dahl, men i bondens tradisjonsfylte seder og skikkar, som til liks med dei røykestovene han plasserte bøndene sine i var arvegods fra mellomalderen. (fotnote)

Düsseldorf

Tidemand startet sin kunstakademiske utdanning i København, men havnet senere i Düsseldorf og ble værende livet ut.[3] Düsseldorf-skolens kunstnerne utviklet genremaleriet med vekt på maleri av landskap og dagligliv. I nasjonalromantikkens ånd vektla de norske Düsseldorfmalerne det nasjonale særpreget, med beskrivelser, levendegjøring og samtidig en idealisering av fortiden i Norge – som særlig bøndene hadde tatt vare på. [4]

I Düsseldorf fikk Tidemand, i tillegg til den vanlige undervisningen, god opplæring i både anatomi, proporsjonslære og perspektiv. Dette førte til at han ble en ypperlig portrettmaler, noe som kommer frem i Bjørnejegerens hjemkomst. [5] Ansiktene er svært artikulerte og tydeliggjør den psykologiske tilstanden til de enkelte. I tillegg ble det i Düsseldorf-skolen inngått en symbiose mellom klassisismen og den nye romantiske oppfatningen, noe som gav større rom for fornuft, individuelle følelser og stemning. [6]

I ettertiden ble kunstnerne ved akademiet i Düsseldorf kritisert for at maleriene fremstod i et forbrent, rød-gult koloritt, og at bildene derfor mistet friskhet og fikk en idyllisk galleritone. [7]

Bibliografi

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget, 2009

Store norske leksikon online. S.v. "delacroix". Oppsøkt 18.10.2017. https://snl.no/.search?query=eug%C3%A8ne+delacroix

Referanser

  1. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 180
  2. Store norske leksikon online. S.v. "delacroix".
  3. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 156.
  4. Lucie-Smith, Illustrert kunstordbok, 129.
  5. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 40.
  6. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 172.
  7. Simonnæs, Norsk kunst i bilder, 35.