Forskjell mellom versjoner av «Bjørnejegerens hjemkomst»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 3: Linje 3:
 
Engelsk tittel: ''The Return of the Bear Hunter''.
 
Engelsk tittel: ''The Return of the Bear Hunter''.
  
Adolph Tidemand malte flere gjentakelser av motivet ''Bjørnejegerens hjemkomst'' i perioden 1856 - 1862, hvorpå disse har visse ulikheter både når det gjelder teknikk og komposisjon (sett inn fotnote 1 Ann Falahat i ...). I versjonen fra 1862, som er en del av den permanente samlingen til Nasjonalgalleriet, ser vi den mest dramatiske versjonen hvor jegerens skader fremstår som mer omfattende og han er generelt mer medtatt. (kladd).
+
Adolph Tidemand malte flere versjoner av motivet ''Bjørnejegerens hjemkomst'' i perioden 1856 - 1862, hvorpå disse har visse ulikheter både når det gjelder teknikk og komposisjon (sett inn fotnote 1 Ann Falahat i ...). I versjonen fra 1862, som er en del av samlingen til Nasjonalgalleriet, ser vi den mest dramatiske versjonen hvor jegerens skader fremstår som mer omfattende og han er mer medtatt. (kladd).
  
 
== Motivbeskrivelse ==
 
== Motivbeskrivelse ==
Bildet er et maleri av en såret mann som sitter på en stol, med flere personer rundt seg. Han har et blødende sår på leggen, og en forbundet hånd. En annen knelende mann hjelper ham. Denne mannen (som er den eneste som er malt med ryggen til) gestikulerer mot en tjenestejente som kanskje leter etter forbindingssaker. Det er dramatikk i bildet.
+
Bildet er et maleri av en såret mann som sitter på en stol, med flere personer rundt seg. Han har et blødende sår på leggen, og en forbundet hånd. En annen mann som står på kne hjelper ham. Denne mannen (som er den eneste som er malt med ryggen til) henvender seg til en tjenestejente som kanskje leter etter forbindingssaker. Det er en dramatisk scene i bildet.
  
Bak jenta står en gammel dame, kanskje hans mor, klar til å bistå (hender i aktiv bevegelse). En liten jente følger også bekymret  med på situasjonen. En tredje jente kommer bærende med en kjele, og en dame står bøyd over en balje og skyller en klut. To andre jegere har hjulpet ham til stolen, og jentene kan begynne å hjelpe til med vask og forbinding av sår. Jegeren har en flott detaljert malt drakt (bunad), og litt ekstra glans er lagt på beltet for å antyde edelt metall. En knelende og bekymret, vakker ung dame er også staselig kledd i vakker drakt med sølvhekter på liv og fine farger på drakten. Hun er kledd med hvitt koneskaut. Det er et bekymret, men kjærlig blikk kunstneren har fått fram, så vi kan tro det er jegerens kone.
+
Bak jenta står en gammel dame, kanskje hans mor, klar til å bistå (hender i aktiv bevegelse). En liten jente følger også bekymret  med på situasjonen. En tredje jente kommer bærende med en kjele, og en dame står bøyd over en balje og skyller en klut. To andre jegere har hjulpet ham til stolen, og jentene kan begynne å hjelpe til med vask og forbinding av sår. Jegeren har en flott drakt med mange detaljer (bunad), og litt ekstra glans er lagt på beltet for å antyde edelt metall. En knelende og bekymret, vakker ung dame er også staselig kledd i vakker drakt med sølvhekter på liv og fine farger på drakten. Hun er kledd med hvitt koneskaut. Det er et bekymret, men kjærlig blikk kunstneren har fått fram, så vi kan tro det er jegerens kone.
  
Vi blir tilskuere til et drama. Rødfargen i drakten, på luen og på blodet, skaper dramatikk i bildet. Hovedpersonene har klare, lyse farger og blankt metall...sølv i smykker. Ansiktene er malt med stor nøyaktighet og følsomme penselstrøk antyder sinnsstemningen.
+
Vi blir tilskuere til et drama. Rødfargen i drakten, på luen og på blodet, skaper fokuspunkter i bildet. Hovedpersonene har klare, lyse farger og blankt metall...sølv i smykker. Ansiktene er malt med stor nøyaktighet og følsomme penselstrøk antyder sinnsstemningen.
  
 
Det hele foregår i en enkel og mørk røykstue, med sollys fra ljoren i taket som eneste lyskilde. Stuen er særdeles enkel, litt utstyr som kobberkjele og malte boller antyder gårdens interiør. Men, det er lagt vekt på personene, påkledningen, og dramatikken i bildet.
 
Det hele foregår i en enkel og mørk røykstue, med sollys fra ljoren i taket som eneste lyskilde. Stuen er særdeles enkel, litt utstyr som kobberkjele og malte boller antyder gårdens interiør. Men, det er lagt vekt på personene, påkledningen, og dramatikken i bildet.
  
 
Jegerne kommer bærende inn med hele bjørnen hengende på en stokk. (Inn fra høyre, i mørket).Den ser dramatisk ut, kunstneren har ikke nølt med å gjøre klørne på bjørnen tydelige og gapet stort. Dette gjør jegerne til helter, men tross dramatikken er det omsorg og harmoni i bildet.[[Fil:Bjørnejegerens hjemkomst ATidemand.jpg|thumb|400x400px|Adolph Tidemand, ''Bjørnejegerens hjemkomst'', 1862. Nasjonalmuseet, Oslo.]]
 
Jegerne kommer bærende inn med hele bjørnen hengende på en stokk. (Inn fra høyre, i mørket).Den ser dramatisk ut, kunstneren har ikke nølt med å gjøre klørne på bjørnen tydelige og gapet stort. Dette gjør jegerne til helter, men tross dramatikken er det omsorg og harmoni i bildet.[[Fil:Bjørnejegerens hjemkomst ATidemand.jpg|thumb|400x400px|Adolph Tidemand, ''Bjørnejegerens hjemkomst'', 1862. Nasjonalmuseet, Oslo.]]
== Formalanalyse ==
+
== Formalanalyse og komposisjon ==
Som i verket ''Haugianerne'' (1848) nytter Tidemand det vi kan kalle en klassisk komposisjonstype, preget av historiemaleriets prinsipper, ved at hovedmotivet er løftet fram i lyset fra ljoren i taket, slik at motivet bygges opp som en trekant- eller pyramidekonstruksjon. Lyset ovenfra medvirker til å fokusere og framstille det mest dramatiske, hendelsen, følelsene og stemningen i rommet. Denne bruk av lysvirkning er trolig inspirert av barokkmaleren Caravaggio<ref>Danbolt'', Norsk kunsthistorie'', 180.</ref>'','' som malte naturalistisk og nyttet teknikken chiaroscuro for å få fram effekten av lys- og skyggebruk. Selve bygningskonstruksjonen i røykstua forsterker denne trekant- eller pyramidekomposisjonen, i et lukket rom. Den formale linjebruken bidrar til å gjengi personer og interiørdeler detaljert og avgrenset. Motivets komposisjon har et linjeperspektiv, hvor linjene starter utenfor bildet og trekker seg diagonalt innover i bildet, nærmest i en x-komposisjon med en skadde i krysningspunktet. Dette skaper dybde og gir betrakteren opplevelse av å sitte i samme rommet.
+
Tidemand nytter det vi kan kalle en klassisk komposisjonstype, preget av historiemaleriets prinsipper, ved at hovedmotivet er løftet fram i lyset fra ljoren i taket, slik at motivet bygges opp som en trekant- eller pyramidekonstruksjon. Lyset ovenfra medvirker til å fokusere og framstille det mest dramatiske, hendelsen, følelsene og stemningen i rommet. Selve bygningskonstruksjonen i røykstua forsterker denne trekant- eller pyramidekomposisjonen, i et lukket rom. Den formale linjebruken bidrar til å gjengi personer og interiørdeler detaljert og avgrenset. Dette skaper dybde og gir betrakteren opplevelse av å sitte i samme rommet.
  
Lysvirkningen bidrar til å gjøre ytterkantene av bildet (utenfor lyskjeglen) mer maleriske, hvor avgrensningen mellom figurer, klær og bakgrunn blir mer diffus, preget av mindre lys og røyk fra grua. Dette bidrar også til å forsterke oppmerksomheten mot den fast oppbygde scenen og sentrum i bildet: Den skadde bjørnejegeren, samlingen av mennesker rundt og det som skjer nærmest han. Samtidig framhever de mer diffuse og varme fargene den lune tømmerstua som handlingen foregår i.
+
Lysvirkningen bidrar til å gjøre ytterkantene av bildet (utenfor lyskjeglen) mer maleriske, hvor avgrensningen mellom figurer, klær og bakgrunn får mer dempede farger, preget av mindre lys og røyk fra grua. Dette bidrar også til å forsterke oppmerksomheten mot den fast oppbygde scenen og sentrum i bildet: Den skadde bjørnejegeren, samlingen av mennesker rundt og det som skjer nærmest han. Samtidig framhever de mer diffuse og varme fargene den lune tømmerstua som handlingen foregår i.
  
 
Bruken av komplementærfarger minner om romantikkmaleren Delacroix (1798-1863) og hans fargebruk, jfr. bruken av rødt og grønt, farger som gjensidig forsterker hverandre, skaper liv og spenning i bildet.(''fotnote 2: Online,https://snl.no/Eugene_Delacroix; oppslag 18.10.2017):''  Både bruk av farger og lys ovenfra bidrar således til å understreke det dramatiske i motivet. Tidemand nytter duse farger, nærmest jordfarger som rustrødt, mosegrønt, beige og brunt; likevel frisket opp gjennom belysningen fra taket. Penselstrøkene er fine og lette. Fargebruken medvirker til å understreke det tradisjonelt norske, det bygdehistoriske og folkelige, det nasjonale og identitetsskapende.
 
Bruken av komplementærfarger minner om romantikkmaleren Delacroix (1798-1863) og hans fargebruk, jfr. bruken av rødt og grønt, farger som gjensidig forsterker hverandre, skaper liv og spenning i bildet.(''fotnote 2: Online,https://snl.no/Eugene_Delacroix; oppslag 18.10.2017):''  Både bruk av farger og lys ovenfra bidrar således til å understreke det dramatiske i motivet. Tidemand nytter duse farger, nærmest jordfarger som rustrødt, mosegrønt, beige og brunt; likevel frisket opp gjennom belysningen fra taket. Penselstrøkene er fine og lette. Fargebruken medvirker til å understreke det tradisjonelt norske, det bygdehistoriske og folkelige, det nasjonale og identitetsskapende.
Linje 27: Linje 27:
  
 
== Düsseldorf ==
 
== Düsseldorf ==
Tidemand startet sin kunstakademiske utdanning i København, men havnet senere nærmest tilfeldig i Düsseldorf og ble værende livet ut.<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie,'' 178.</ref> Düsseldorf-skolens kunstnerne utviklet genremaleriet med vekt på maleri av landskap og dagligliv. I nasjonalromantikkens ånd vektla de norske düsseldorfmalerne det nasjonale særpreget, med beskrivelser, levendegjøring og samtidig en idealisering av fortiden i Norge – som særlig bøndene hadde tatt vare på. <ref>Lucie-Smith, ''Illustrert kunstordbok,'' 129.</ref>  
+
Tidemand startet sin kunstakademiske utdanning i København, men havnet senere i Düsseldorf og ble værende livet ut.<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie,'' 178.</ref> Düsseldorf-skolens kunstnerne utviklet genremaleriet med vekt på maleri av landskap og dagligliv. I nasjonalromantikkens ånd vektla de norske Düsseldorfmalerne det nasjonale særpreget, med beskrivelser, levendegjøring og samtidig en idealisering av fortiden i Norge – som særlig bøndene hadde tatt vare på. <ref>Lucie-Smith, ''Illustrert kunstordbok,'' 129.</ref>  
  
I Düsseldorf fikk Tidemand, i tillegg til den vanlige undervisningen, god opplæring i både anatomi, proporsjonslære og perspektiv. Dette førte til at han ble en ypperlig portrettmaler, noe som kommer frem i ''Bjørnejegerens hjemkomst.'' <ref>Askeland, ''Adolph Tidemand og hans tid'', 40.</ref> Ansiktene er svært artikulerte og tydeliggjør den psykologiske tilstanden til de enkelte. I tillegg ble det i düsseldorf-skolen inngått en symbiose mellom klassisismen og den nye romantiske oppfatningen, noe som gav større rom for fornuft, individuelle følelser og stemning. <ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie, 172.''</ref>
+
I Düsseldorf fikk Tidemand, i tillegg til den vanlige undervisningen, god opplæring i både anatomi, proporsjonslære og perspektiv. Dette førte til at han ble en ypperlig portrettmaler, noe som kommer frem i ''Bjørnejegerens hjemkomst.'' <ref>Askeland, ''Adolph Tidemand og hans tid'', 40.</ref> Ansiktene er svært artikulerte og tydeliggjør den psykologiske tilstanden til de enkelte. I tillegg ble det i Düsseldorf-skolen inngått en symbiose mellom klassisismen og den nye romantiske oppfatningen, noe som gav større rom for fornuft, individuelle følelser og stemning. <ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie, 172.''</ref>
  
 
I ettertiden ble kunstnerne ved akademiet i Düsseldorf kritisert for at maleriene fremstod i et forbrent, rød-gult koloritt, og at bildene derfor mistet friskhet og fikk en idyllisk galleritone. <ref>Simonnæs, ''Norsk kunst i bilder'', 35.</ref>
 
I ettertiden ble kunstnerne ved akademiet i Düsseldorf kritisert for at maleriene fremstod i et forbrent, rød-gult koloritt, og at bildene derfor mistet friskhet og fikk en idyllisk galleritone. <ref>Simonnæs, ''Norsk kunst i bilder'', 35.</ref>

Revisjonen fra 24. okt. 2017 kl. 11:59

Bjørnejegerens hjemkomst (1862), Adolph Tidemand (1814-1876).
Maleri; olje på lerret, 107 x 131 cm.
Eier: Nasjonalmuseet, Oslo. Testamentarisk gave fra Westye Egeberg, innkommet i 1904.

Engelsk tittel: The Return of the Bear Hunter.

Adolph Tidemand malte flere versjoner av motivet Bjørnejegerens hjemkomst i perioden 1856 - 1862, hvorpå disse har visse ulikheter både når det gjelder teknikk og komposisjon (sett inn fotnote 1 Ann Falahat i ...). I versjonen fra 1862, som er en del av samlingen til Nasjonalgalleriet, ser vi den mest dramatiske versjonen hvor jegerens skader fremstår som mer omfattende og han er mer medtatt. (kladd).

Motivbeskrivelse

Bildet er et maleri av en såret mann som sitter på en stol, med flere personer rundt seg. Han har et blødende sår på leggen, og en forbundet hånd. En annen mann som står på kne hjelper ham. Denne mannen (som er den eneste som er malt med ryggen til) henvender seg til en tjenestejente som kanskje leter etter forbindingssaker. Det er en dramatisk scene i bildet.

Bak jenta står en gammel dame, kanskje hans mor, klar til å bistå (hender i aktiv bevegelse). En liten jente følger også bekymret med på situasjonen. En tredje jente kommer bærende med en kjele, og en dame står bøyd over en balje og skyller en klut. To andre jegere har hjulpet ham til stolen, og jentene kan begynne å hjelpe til med vask og forbinding av sår. Jegeren har en flott drakt med mange detaljer (bunad), og litt ekstra glans er lagt på beltet for å antyde edelt metall. En knelende og bekymret, vakker ung dame er også staselig kledd i vakker drakt med sølvhekter på liv og fine farger på drakten. Hun er kledd med hvitt koneskaut. Det er et bekymret, men kjærlig blikk kunstneren har fått fram, så vi kan tro det er jegerens kone.

Vi blir tilskuere til et drama. Rødfargen i drakten, på luen og på blodet, skaper fokuspunkter i bildet. Hovedpersonene har klare, lyse farger og blankt metall...sølv i smykker. Ansiktene er malt med stor nøyaktighet og følsomme penselstrøk antyder sinnsstemningen.

Det hele foregår i en enkel og mørk røykstue, med sollys fra ljoren i taket som eneste lyskilde. Stuen er særdeles enkel, litt utstyr som kobberkjele og malte boller antyder gårdens interiør. Men, det er lagt vekt på personene, påkledningen, og dramatikken i bildet.

Jegerne kommer bærende inn med hele bjørnen hengende på en stokk. (Inn fra høyre, i mørket).Den ser dramatisk ut, kunstneren har ikke nølt med å gjøre klørne på bjørnen tydelige og gapet stort. Dette gjør jegerne til helter, men tross dramatikken er det omsorg og harmoni i bildet.
Adolph Tidemand, Bjørnejegerens hjemkomst, 1862. Nasjonalmuseet, Oslo.

Formalanalyse og komposisjon

Tidemand nytter det vi kan kalle en klassisk komposisjonstype, preget av historiemaleriets prinsipper, ved at hovedmotivet er løftet fram i lyset fra ljoren i taket, slik at motivet bygges opp som en trekant- eller pyramidekonstruksjon. Lyset ovenfra medvirker til å fokusere og framstille det mest dramatiske, hendelsen, følelsene og stemningen i rommet. Selve bygningskonstruksjonen i røykstua forsterker denne trekant- eller pyramidekomposisjonen, i et lukket rom. Den formale linjebruken bidrar til å gjengi personer og interiørdeler detaljert og avgrenset. Dette skaper dybde og gir betrakteren opplevelse av å sitte i samme rommet.

Lysvirkningen bidrar til å gjøre ytterkantene av bildet (utenfor lyskjeglen) mer maleriske, hvor avgrensningen mellom figurer, klær og bakgrunn får mer dempede farger, preget av mindre lys og røyk fra grua. Dette bidrar også til å forsterke oppmerksomheten mot den fast oppbygde scenen og sentrum i bildet: Den skadde bjørnejegeren, samlingen av mennesker rundt og det som skjer nærmest han. Samtidig framhever de mer diffuse og varme fargene den lune tømmerstua som handlingen foregår i.

Bruken av komplementærfarger minner om romantikkmaleren Delacroix (1798-1863) og hans fargebruk, jfr. bruken av rødt og grønt, farger som gjensidig forsterker hverandre, skaper liv og spenning i bildet.(fotnote 2: Online,https://snl.no/Eugene_Delacroix; oppslag 18.10.2017): Både bruk av farger og lys ovenfra bidrar således til å understreke det dramatiske i motivet. Tidemand nytter duse farger, nærmest jordfarger som rustrødt, mosegrønt, beige og brunt; likevel frisket opp gjennom belysningen fra taket. Penselstrøkene er fine og lette. Fargebruken medvirker til å understreke det tradisjonelt norske, det bygdehistoriske og folkelige, det nasjonale og identitetsskapende.

(Kanskje ikke så unaturlig at Tidemand ble en av våre mest betydningsfulle malere innen nasjonalromantikken og oppbyggingen av vår norske identitet, - siden både Norge som nasjon og maleren ble født i året 1814)

Tidemand i nasjonalromantikken

Düsseldorf

Tidemand startet sin kunstakademiske utdanning i København, men havnet senere i Düsseldorf og ble værende livet ut.[1] Düsseldorf-skolens kunstnerne utviklet genremaleriet med vekt på maleri av landskap og dagligliv. I nasjonalromantikkens ånd vektla de norske Düsseldorfmalerne det nasjonale særpreget, med beskrivelser, levendegjøring og samtidig en idealisering av fortiden i Norge – som særlig bøndene hadde tatt vare på. [2]

I Düsseldorf fikk Tidemand, i tillegg til den vanlige undervisningen, god opplæring i både anatomi, proporsjonslære og perspektiv. Dette førte til at han ble en ypperlig portrettmaler, noe som kommer frem i Bjørnejegerens hjemkomst. [3] Ansiktene er svært artikulerte og tydeliggjør den psykologiske tilstanden til de enkelte. I tillegg ble det i Düsseldorf-skolen inngått en symbiose mellom klassisismen og den nye romantiske oppfatningen, noe som gav større rom for fornuft, individuelle følelser og stemning. [4]

I ettertiden ble kunstnerne ved akademiet i Düsseldorf kritisert for at maleriene fremstod i et forbrent, rød-gult koloritt, og at bildene derfor mistet friskhet og fikk en idyllisk galleritone. [5]

Bibliografi

Referanser

  1. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 178.
  2. Lucie-Smith, Illustrert kunstordbok, 129.
  3. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 40.
  4. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 172.
  5. Simonnæs, Norsk kunst i bilder, 35.