Brudeferden i Hardanger

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 14. jul. 2020 kl. 17:53 av Annybf@uio.no (diskusjon | bidrag)

(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk
Adolph Tidemand og Hans Gude, Brudeferden i Hardanger, 1848. Nasjonalmuseet, Oslo.

Maleriet Brudeferden i Hardanger er et av Norges mest kjente malerier som ble malt i 1848 av Adolph Tidemand og Hans Gude. Maleriet er 93 x 130 cm og henger i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo. Det er malt med olje på lerret. Samarbeidet gjenspeiler seg i romantikken og nasjonalromantikken. Begge malerne hadde tette bånd til kunstakademiet i Düsseldorf, som hadde stor betydning for nasjonalromantikken i Norge og for utviklingen av norsk kunst.

Motiv

I verket Brudeferden i Hardanger ser vi en båt på vei over fjorden. I båten sitter et brudefølge. I bakgrunnen av bildet finner vi et naturlandskap bestående av en isbre mot lyseblå himmel, samt høye fjell som er dekket med snø. "Brudeferden" viser to båter som er satt til havs, og en båt som ennå ikke har forlatt land. Hovedfokus i bildet er menneskene i den fremste båten. I denne båten sitter bruden, brudgommen og et brudefølge, og disse utgjør totalt ti mennesker. Menneskene i bildet er unge, glade og kledd i finklær. Bruden har på seg en brudekrone og en rød bunad. Ved siden av henne finner vi brudgommen, som hever hatten over hodet i hilsen. I båten finner vi også en bunadskledd mann som spiller fiolin, mens en mann med et gevær i hendene står klar til å avfyre en salutt. Mellom disse to sitter en mann i flosshatt og ror. Ved siden av bruden ser vi en mann som skjenker drikke i et krus, og ved siden av ham igjen sitter to menn, den ene med armen vennskapelig rundt den andre. Det sitter to bunadskledde kvinner foran brudeparet. Kvinnen til venstre ser ut til å verne seg mot saluttsmellet ved å holde den ene hånden mot ansiktet. Vi kan skimte en stavkirke, småhus og flere mennesker i bakgrunnen av landskapet på høyre side. Vi ser en liten fjære av tang og steiner i forgrunnen, og disse er malt i mørke farger (brunt, mørkegrønt og grått), og står derfor i sterk kontrast til det lysegrønne vannet, den lyseblå himmelen, for ikke å nevne de rødkledde menneskene i båten.

Formale virkemidler

De formale virkemidlene fremhever dynamikk, harmoni og rom, hvor den norske naturen skildres som både skjønn og dramatisk. Maleriet viser et brudefølge og skildrer et øyeblikk på en viktig og symbolsk dag hvor vi har en god forståelse av hendelsesforløpet. Lys, skygge og farger er brukt for å markere blikkretning i maleriet, og for å antyde hva som skal være i fokus. Maleriet benytter seg av det gylne snitt for å lede hvor blikket skal treffe, og lyset brukes som et virkemiddel for å antyde hva som skal være blikkretningen. Blikket ledes fra menneskene i den fremste båten og videre innover i bildet hvor man finner den brune stavkirken i silhuett mot den disete, lyse himmelen. Lyskilden, som er solen, er utenfor billedflaten, og treffer brudefølget i den fremste båten og leder oss bakover i bildet, og gir en varm og harmonisk effekt. Disse fokuspunktene er preget av sterk fargebruk. For eksempel er menneskene i båten kledt i sterke rødfarger som står i kontrast til det grønne vannet båten ligger på, og det grønne landskapet på neset. Dette skaper et samspill i komposisjonen som gjør at menneskene og landskapet virker levende og i harmoni med hverandre. Linjene og penselstrøkene som preger fjellene og himmelen i bakgrunnen er myke og duse, malt i lyse fargenyanser. Dette står i kontrast til de grovere penselstrøkene og den sterkere fargebruken som preger naturen i forgrunnen og også i bakgrunnen på det lille neset. Til sammen bidrar dette til å skape dybde i maleriet. Denne bruken av naturalistisk lys og fargekontraster skaper et dynamisk samspill, et naturalistisk, men forskjønnet bilde av et blidt brudefølge i norsk natur.

Nasjonalromantikk

Brudeferden i Hardanger ble malt i nasjonalromantikken, og bildet symboliserer en nasjonal følelse. Idealene i nasjonalromantikken er tett knyttet til kunstakademiet i Düsseldorf, og den tyske romantikken. Bondebryllup var et svært populært motivvalg i samtiden. En la vekt på det idylliske og lyriske i bondelivet; særegne skikker, drakter og tradisjoner.[1] Stavkirkene fra høymiddelalderen er et stolt symbol fra fortiden, og bonden ble sett på som et bindeledd mellom samtid og fortid. Tidemand var opptatt av å framstille det ekte norske. De store livsritualene som dåp, gravferd og bryllup, egnet seg godt til det, her skilte den norske bonden seg tydelig fra den danske og tyske.[2] Landskapet i bildet eksisterer ikke i virkeligheten, men er et ideallandskap satt sammen av landskap som Gude skisserte på reisene sine.[3] Landskapet er trygt og varmt, men samtidig vilt og vakkert.

Norge manglet både danning og utdanning innen kunst på starten av 1800-tallet.[4] Mangelen på et ordentlig kunstakademi i Norge gjorde at mange kunstnere reiste ut av landet, men beholdt tette bånd og sterk identifikasjon med fedrelandet.5[5]

Düsseldorf

Adolph Tidemand reiste til Düsseldorf i 1837, og Hans Gude fulgte etter i 1841.[6] Gude underviste ved akademiet i perioden 1854-622. Idealene i Düsseldorf på denne tiden var en videreutvikling av Sturm und Drang bevegelsen på 1700-tallet. Det ble fokusert på det romantiske og farlige i naturen, og det nasjonale.[7] Her passet den dramatiske norske naturen, og den idealiserte norske bonden bra inn. Etter grunnloven i 1814 var Norge på jakt etter en nasjonal identitet, som kunstnerene var med på å skape. De lett fordøyelige motivene, og den figurative stilen, fungerte også demokratiserende og styrkende for kunsten sin posisjon i Norge.[8] I Düsseldorf var det vanlig å reise på studieturer om sommeren, for så å ferdigstille skissene i atelieret om vinteren. På grunn av dette er det få vintermotiv, noe som bidrar til å forsterke romantikken de er kjent for.[9]

Litteratur

Askeland, Jan. Adolph Tidemand og hans tid. Oslo: Aschehoug, 1991. Online.

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det Norske Samlaget, 1998.

Haverkamp, Ernst. "The Norwegian Artists in Düsseldorf, The Cultural Transfer between Düsseldorf and the North". I The Düsseldorf School of Painting and Its International Influence 1819-1918, redigert av Bettina Baumgärtel, 206-218. Düsseldorf: Museum Kunstpalast Michael Imhof Verlag, 2011.

Haverkamp, Frode Ernst. "Hans Gude", Norsk biografisk leksikon. 22.10.2015. https://nbl.snl.no/Hans_Gude

Malmanger, Magne. "Maleriet 1814-1870". I Knut Berg et al. red. Norges Kunsthistorie. Bind 4, Det unge Norge, 126-292. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1981. Online.

Sørensen, Bodil. "Adolph Tidemand," Norsk biografisk leksikon. 25.10.15. https://nbl.snl.no/Adolph_Tidemand.

Referanser

  1. Askeland, Adpolph Tidemand og hans tid, 183.
  2. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 180.
  3. Askeland, Adpolph Tidemand og hans tid, 184.
  4. Malmanger, Magne. "Maleriet 1814-1870", 126-129.
  5. Malmanger, Magne. "Maleriet 1814-1870", 131.
  6. Malmanger, Magne. "Maleriet 1814-1870", 203.
  7. Haverkamp, "The Norwegian Artists in Düsseldorf", 207.
  8. Malmanger, Magne. "Maleriet 1814-1870", 204.
  9. Haverkamp, "The Norwegian Artists in Düsseldorf", 210.

Eksterne linker

https://nbl.snl.no/Adolph_Tidemand

https://nbl.snl.no/Hans_Gude