Forskjell mellom versjoner av «Brudt form»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 9: Linje 9:
 
=== Verkets opprinnelse og historiske kontekst  ===
 
=== Verkets opprinnelse og historiske kontekst  ===
  
Verket ble opprinnelig laget i forbindelse med en lukket konkurranse i regi av Oslo kommune, vedrørende utsmykning ved Furuset T-banestasjon i 1981. Med årene ble området endret og skulpturen flyttet. Etter å ha vært oppstilt på ulike steder i Oslo, ble den i 2005 langtidsdeponert hos Universitetet i Oslo og fikk sin nåværende plassering.<ref>Kulturetaten Oslo kommune. Skulpturen brudt form overlevert Universitetet. Oppdatert 19.07.2010,  http://www.kulturetaten.oslo.kommune.no/article53074-6863.html (12.2.12)</ref> <br>
+
Verket ble opprinnelig laget i forbindelse med en lukket konkurranse i regi av Oslo kommune, vedrørende utsmykning ved Furuset T-banestasjon i 1981. Med årene ble området endret og skulpturen flyttet. Etter å ha vært oppstilt på ulike steder i Oslo, ble den i 2005 langtidsdeponert hos Universitetet i Oslo og fikk sin nåværende plassering.<ref>Kulturetaten Oslo kommune. Skulpturen brudt form overlevert Universitetet. Oppdatert 19.07.2010,  http://www.kulturetaten.oslo.kommune.no/article53074-6863.html (12.2.12)</ref> <br>  
  
Skulpturen har et modernistisk utrykk, og kan kan følgelig best forstås med utgangspunkt i denne kunsthistoriske retningen. Innenfor skulpturfeltet på første halvdel av 1900-tallet, dyrket internasjonalt toneangviende kunstnere som Constantin Brancusi, Barbara Hepworth og Henry Moore den nettopp den modernistiske skulptur, med abstraksjonen som ledende prinsipp. Målet var å gripe tingenes indre essens heller enn å nøye seg med nøyaktige gjengivelser av mer overfladiske og tilfeldige aspekter<ref>Kleiner, Fred. Garners art through the ages. 13. Utgave. (Boston: Cengage learning, 2011), 951</ref>Samtidig finner man en også en klar vektlegging av det naturlige og organiske, i en tidsalder preget av mekanisering.<ref>Kleiner. 954</ref><br>
+
Skulpturen har et modernistisk utrykk, og kan kan følgelig best forstås med utgangspunkt i denne kunsthistoriske retningen. Innenfor skulpturfeltet på første halvdel av 1900-tallet, dyrket internasjonalt toneangviende kunstnere som Constantin Brancusi, Barbara Hepworth og Henry Moore den nettopp den modernistiske skulptur, med abstraksjonen som ledende prinsipp. Målet var å gripe tingenes indre essens heller enn å nøye seg med nøyaktige gjengivelser av mer overfladiske og tilfeldige aspekter<ref>Kleiner, Fred. Garners art through the ages. 13. Utgave. (Boston: Cengage learning, 2011), 951</ref>Samtidig finner man en også en klar vektlegging av det naturlige og organiske, i en tidsalder preget av mekanisering.<ref>Kleiner. 954</ref><br>  
  
I norsk etterkrigstid var særlig skulptur dominert av stilisert naturalisme, delvis diktert og underbygget av behovet for krigsminnesmerker, samt monumentale utsmykninger. Skulptur og arkitektur var tett knyttet sammen, og skulpturene ble ofte underlagt overordnede temaer for offentlige plasser og bygninger.&nbsp;Moderne abstrakt skulpturkunst i Norge hadde sin opprinnelse i ønsket om å bryte ut av disse formene. Som motsvar på dette kom en trend mot det mer abstrakte inspirert av utelandsk impulser, jfr. forrige avsnitt. Innenfor den nye retningen falt behovet for å framstille noe spesifikt&nbsp; helt bort, og ren form ble satt i høysetet. Viktigere enn skulpturen som objekt, ble skulpturen som idé: «The materials of sculpture(…) are actually heavy and subject to gravity, but are not felt as being like this, because sculpture is experienced imaginatively and not as a thing in the world». Skulpturerer kan altså, innenfor denne stilretningen, forstås som umiddelbare ideer, bevegelser, konsepter, eller rendyrkede tanker og følelser, heller enn faktiske objekter. <br>
+
I norsk etterkrigstid var særlig skulptur dominert av stilisert naturalisme, delvis diktert og underbygget av behovet for krigsminnesmerker, samt monumentale utsmykninger. Skulptur og arkitektur var tett knyttet sammen, og skulpturene ble ofte underlagt overordnede temaer for offentlige plasser og bygninger.&nbsp;Moderne abstrakt skulpturkunst i Norge hadde sin opprinnelse i ønsket om å bryte ut av disse formene. Som motsvar på dette kom en trend mot det mer abstrakte inspirert av utelandsk impulser, jfr. forrige avsnitt. Innenfor den nye retningen falt behovet for å framstille noe spesifikt&nbsp; helt bort, og ren form ble satt i høysetet. Viktigere enn skulpturen som objekt, ble skulpturen som idé: «The materials of sculpture(…) are actually heavy and subject to gravity, but are not felt as being like this, because sculpture is experienced imaginatively and not as a thing in the world». Skulpturerer kan altså, innenfor denne stilretningen, forstås som umiddelbare ideer, bevegelser, konsepter, eller rendyrkede tanker og følelser, heller enn faktiske objekter. <br>  
  
 
Aase Texmon Rygh var den aller første som omfavnet dens non-figurative formspråk.<ref>Gunnar Danbolt. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtida til I dag. 3. utgave. (Oslo: Det Norske samlaget, 2009), 334</ref> Den geometrisk rene, organiske og iboende dynamiske varianten av dette modernistiske formspråket skulle bli hennes kjennetegn fra 1952 og helt frem til i dag.<ref>Storm Bjerke. Aase Texmon Rygh. s.6</ref>Disse kjennetegnene fremstår som sentrale trekk også ved ''Brudt form''. Det abstrakt-geometriske fokuset fremkommer tydelig gjennom valget av de grunnleggende geometriske formene kube og sylinder. De organiske aspektene er imidlertid mer subtile, men kommer til gjengjeld til utrykk på flere nivåer. På det formessige planet er de myke, avrundede linjene i verkets ytterkanter og rundt hullet viktige. Disse gir verket en bløtere, naturlig karakter og bidrar til å mildne det stringente geometriske uttrykket. Også fargene og overflatens tekstur peker i samme retning. Her har kunstneren gjennom bruk av forskjellige virkemidler, skapt et ujevnt, klumpete og delvis systematisk riflet ytre. Den grove, nærmest værbitte overflaten bringer tankene til steiner, preget av eroderende krefter. Videre bidrar også variasjon i fargenyanser, særlig av brunt og irret grønt til å understreke verkets jordlige og organiske karakter. Valget av bronse som materiale kan ses i sammenheng med disse endringene.  
 
Aase Texmon Rygh var den aller første som omfavnet dens non-figurative formspråk.<ref>Gunnar Danbolt. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtida til I dag. 3. utgave. (Oslo: Det Norske samlaget, 2009), 334</ref> Den geometrisk rene, organiske og iboende dynamiske varianten av dette modernistiske formspråket skulle bli hennes kjennetegn fra 1952 og helt frem til i dag.<ref>Storm Bjerke. Aase Texmon Rygh. s.6</ref>Disse kjennetegnene fremstår som sentrale trekk også ved ''Brudt form''. Det abstrakt-geometriske fokuset fremkommer tydelig gjennom valget av de grunnleggende geometriske formene kube og sylinder. De organiske aspektene er imidlertid mer subtile, men kommer til gjengjeld til utrykk på flere nivåer. På det formessige planet er de myke, avrundede linjene i verkets ytterkanter og rundt hullet viktige. Disse gir verket en bløtere, naturlig karakter og bidrar til å mildne det stringente geometriske uttrykket. Også fargene og overflatens tekstur peker i samme retning. Her har kunstneren gjennom bruk av forskjellige virkemidler, skapt et ujevnt, klumpete og delvis systematisk riflet ytre. Den grove, nærmest værbitte overflaten bringer tankene til steiner, preget av eroderende krefter. Videre bidrar også variasjon i fargenyanser, særlig av brunt og irret grønt til å understreke verkets jordlige og organiske karakter. Valget av bronse som materiale kan ses i sammenheng med disse endringene.  
  
I&nbsp;tillegg gir også forståelsen av skulpturen som en idè eller konsept god mening. Verket kan for eksempel godt ses som en meditasjon over de grunnleggende temaene stabilitet, uendelighet og brudd. Selv har hun utrykkt seg slik: ”Jeg ønsker at det jeg gjør skal ha et lite element av åndsberikelse i seg. Jeg arbeider ikke med ren form. Mitt ønske er å formidle innhold med mitt formsprog og gi tilskueren en trang til fordypelse, noe i slekt med meditasjon.” <br>
+
I&nbsp;tillegg gir også forståelsen av skulpturen som en idè eller konsept god mening. Verket kan for eksempel godt ses som en meditasjon over de grunnleggende temaene stabilitet, uendelighet og brudd. Selv har hun utrykkt seg slik: ”Jeg ønsker at det jeg gjør skal ha et lite element av åndsberikelse i seg. Jeg arbeider ikke med ren form. Mitt ønske er å formidle innhold med mitt formsprog og gi tilskueren en trang til fordypelse, noe i slekt med meditasjon.” <br>  
  
 
Bjerke har følgende å si om Aase Texmon Ryghs kunst i denne modernistiske konteksten:  
 
Bjerke har følgende å si om Aase Texmon Ryghs kunst i denne modernistiske konteksten:  

Revisjonen fra 26. mar. 2012 kl. 21:11

Beskrivelse av skulpturen

Brudt form måler 2,5 x 2,5 meter og er støpt i bronse. Skulpturen er strengt forankret i geometrien, og består av de grunnleggende formene kube og sylinder. Sett rett forfra, ser skulptruen ut som en sirkel, plassert inne i en firkantet ramme. Den firkantete rammen er dog brudt øverst, og delene forskjøvet i forhold til hverandre. Skulpturen er plassert diagonalt på en stenfot, som igjen er plassert parallelt med fasadene som omgir den. Figurens overflate er grov, med rifler i form av radielle linjer mot, eventueltut ifra, et fraværende sentrum. Dette skaper en skyggevirkning inn i mot sirkelen som er med på å gjøre skulpturens kjerne til et blikkfang og en dynamisk form.

Skulpturen befinner seg ved Universitet i Oslo, på plassen foran det Humanistiske Fakultet. Figuren inngår i en dialog med sin motpart, Delt Form av Ervin Løffler, en tilsvarende monumental skulptur på andre siden av plassen, foran det Samfunnsvitenskapelige Fakultet. De to skulpturene er begge plassert på en stenfot, utført i bronse, og med tittler som spiller på formbrudd. I tillegg finnes også flere andre skulpturer i samme størrelsesorden og med et lignende visuelt utrykk i disses nærmiljø, som bidrar til å skape en helhet.

Aase Texmon Rygh, Brudt form / Foto: B. Stolpmann

Verkets opprinnelse og historiske kontekst

Verket ble opprinnelig laget i forbindelse med en lukket konkurranse i regi av Oslo kommune, vedrørende utsmykning ved Furuset T-banestasjon i 1981. Med årene ble området endret og skulpturen flyttet. Etter å ha vært oppstilt på ulike steder i Oslo, ble den i 2005 langtidsdeponert hos Universitetet i Oslo og fikk sin nåværende plassering.[1]

Skulpturen har et modernistisk utrykk, og kan kan følgelig best forstås med utgangspunkt i denne kunsthistoriske retningen. Innenfor skulpturfeltet på første halvdel av 1900-tallet, dyrket internasjonalt toneangviende kunstnere som Constantin Brancusi, Barbara Hepworth og Henry Moore den nettopp den modernistiske skulptur, med abstraksjonen som ledende prinsipp. Målet var å gripe tingenes indre essens heller enn å nøye seg med nøyaktige gjengivelser av mer overfladiske og tilfeldige aspekter[2]Samtidig finner man en også en klar vektlegging av det naturlige og organiske, i en tidsalder preget av mekanisering.[3]

I norsk etterkrigstid var særlig skulptur dominert av stilisert naturalisme, delvis diktert og underbygget av behovet for krigsminnesmerker, samt monumentale utsmykninger. Skulptur og arkitektur var tett knyttet sammen, og skulpturene ble ofte underlagt overordnede temaer for offentlige plasser og bygninger. Moderne abstrakt skulpturkunst i Norge hadde sin opprinnelse i ønsket om å bryte ut av disse formene. Som motsvar på dette kom en trend mot det mer abstrakte inspirert av utelandsk impulser, jfr. forrige avsnitt. Innenfor den nye retningen falt behovet for å framstille noe spesifikt  helt bort, og ren form ble satt i høysetet. Viktigere enn skulpturen som objekt, ble skulpturen som idé: «The materials of sculpture(…) are actually heavy and subject to gravity, but are not felt as being like this, because sculpture is experienced imaginatively and not as a thing in the world». Skulpturerer kan altså, innenfor denne stilretningen, forstås som umiddelbare ideer, bevegelser, konsepter, eller rendyrkede tanker og følelser, heller enn faktiske objekter.

Aase Texmon Rygh var den aller første som omfavnet dens non-figurative formspråk.[4] Den geometrisk rene, organiske og iboende dynamiske varianten av dette modernistiske formspråket skulle bli hennes kjennetegn fra 1952 og helt frem til i dag.[5]Disse kjennetegnene fremstår som sentrale trekk også ved Brudt form. Det abstrakt-geometriske fokuset fremkommer tydelig gjennom valget av de grunnleggende geometriske formene kube og sylinder. De organiske aspektene er imidlertid mer subtile, men kommer til gjengjeld til utrykk på flere nivåer. På det formessige planet er de myke, avrundede linjene i verkets ytterkanter og rundt hullet viktige. Disse gir verket en bløtere, naturlig karakter og bidrar til å mildne det stringente geometriske uttrykket. Også fargene og overflatens tekstur peker i samme retning. Her har kunstneren gjennom bruk av forskjellige virkemidler, skapt et ujevnt, klumpete og delvis systematisk riflet ytre. Den grove, nærmest værbitte overflaten bringer tankene til steiner, preget av eroderende krefter. Videre bidrar også variasjon i fargenyanser, særlig av brunt og irret grønt til å understreke verkets jordlige og organiske karakter. Valget av bronse som materiale kan ses i sammenheng med disse endringene.

I tillegg gir også forståelsen av skulpturen som en idè eller konsept god mening. Verket kan for eksempel godt ses som en meditasjon over de grunnleggende temaene stabilitet, uendelighet og brudd. Selv har hun utrykkt seg slik: ”Jeg ønsker at det jeg gjør skal ha et lite element av åndsberikelse i seg. Jeg arbeider ikke med ren form. Mitt ønske er å formidle innhold med mitt formsprog og gi tilskueren en trang til fordypelse, noe i slekt med meditasjon.”

Bjerke har følgende å si om Aase Texmon Ryghs kunst i denne modernistiske konteksten:

«Utgangspunktet for hennes kunst er bestrebelsen i det 20. århundres skulptur etter å finne frem til skulpturens egenart som kunstart, frigjort fra den funksjon som bærer av offisielle budskap som tradisjonen hadde gitt den(…)Kunstnerne rendyrket sitt mediums egenart, når det gjelder skulpturer, unngår de illusjonisme (marmor er ikke kjøtt) og ekspressivitet(…)Den konstruktive skulptur former, deler, omslutter rommet, men fyller det ikke(…)Distinksjoner som for- og bakside, tomt og fylt rom, inn- og utside, opp og ned, oppheves.»[6]


Formal analyse

Øivind Storm Bjerke påpeker at Brudt form ikke bare forholder seg til formale problemer og prinsipper, men at den blir et meditasjonsobjekt.[7]. Her kan det trekkes paralleller til Barbara Hepworth og Oval Sculpture 7 (1943): ”Like the forms in all of Hepworth´s mature works, those in Oval Sculpture are basic and universal, expressing a sense of eternity´s timelessness".[8] Texmon Ryghs arbeid med enkle geometriske former kan også ses i sammenheng med kunstnerens personlighet og hennes interesse for Beckett og idéen om det umulige ved kommunikasjon: ”For å ha håp om å kommunisere må det forenkles, skrelles av.”[9] Brudt form synes samtidig å kunne falle inn under den filosofisk tankegangen til Noum Gabo: ”Gabo finner ingen plass for evige og absolutte sannheter; kunsten er en mental handling som ikke befatter seg med noen annen form for 'sannhet' enn at kunsten i seg selv utgjør en sannhet. ... Formene vi skaper er ikke abstrakte, de er absolutte. De er uavhengige av enhver ting som allerede foreligger i naturen, og innholdet de har, ligger i dem selv".[10]


Når det gjelder selve verkets meningsinnhold er denne vanskelig tilgjengelig ettersom den kan tolkes individuellt, som tilfellet er med alle abstrakte kunstarter. Verket kan forstås som ren form, og vil da i hovedsak inneholde kontraster mellom de strenge geometriske formene som skulpturen består av. Kontrasten mellom firkant og sirkel, mellom begrensning og uendelighet, og de iboende kontrastene i de mange diagonalene skulpturen tegner både internt i seg selv, og eksternt mot sine omgivelser. Skulpturen er både sluttet, idet den inneholder en perfekt ramme rundt en perfekt sirkel, og brutt, i det spiralformen dikterer en åpning, i dette tilfellet øverst.

Skulpturens meningsinnhold ligger altså i de strenge iboende kontraster, som er konsekvent understreket ved hjelp av fysiske materialer, og skulpturens plassering i det offentlige rom. I selve skulpturen ligger kontrasten mellem sirkel og firkant, men også spenningen mellom de perfekte geometriske formene som blir antydet, og de brudte, dynamiske formene som faktisk er fremstilt. Skulpturen er konsekvent plassert diagonalt, og dermed i et spenningsforhold med sine omgivelser. Dette gjelder på mikronivå, i det den står diaginalt oppå sin egen stenfot, og på makronivå, i det den står diagonalt i forfold til den firkantede plassen den er plassert på, og bygningene som står rundt den. Materialvalget understreker også de iboende kontrastene. Overfladisk sees dette i kontrasten mellom bronse og stein, men også selve bronsen understreker kontrasten mellom streng, geometrisk matematikk, og organisk dynamikk. Bronse er et materiale med en tydelig organisk oppførsel, i det skulpturens farge og utseende vil begynne å forandre seg i forhold til vær og vind straks den blir plassert utendørs. Valget av bronse til en utendørskulptur utrykker derfor et bevisst ønske om organisk estetisk forandring. Alt dette blir igjen understreket ved figurens grove og energiske overflate, som kontrast til selve formens presisjon. Materialets tyngde og skulpturens monumentale størrelse danner også en kontrast til figurens dynamiske energi.   

Brudt Form er kanskje aller best forstått som en del av Aase Texmon Ryghs utforskning av uendelighetssymboler, som i særdeleshet kan sees i hennes verker fra 1980-tallet, som da altså inkluderer Brudt form. Dette resulterte i flere studier av møbius-bånd, ying/yang-symboler og skulpturer hvis sentrale form er sirkelen eller en sirkelbevegelse.[11] Verkets spiralform bærer en eldgammel uendelighetssymbolikk som ikke er til å overse. 



 


Referanser

  1. Kulturetaten Oslo kommune. Skulpturen brudt form overlevert Universitetet. Oppdatert 19.07.2010, http://www.kulturetaten.oslo.kommune.no/article53074-6863.html (12.2.12)
  2. Kleiner, Fred. Garners art through the ages. 13. Utgave. (Boston: Cengage learning, 2011), 951
  3. Kleiner. 954
  4. Gunnar Danbolt. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtida til I dag. 3. utgave. (Oslo: Det Norske samlaget, 2009), 334
  5. Storm Bjerke. Aase Texmon Rygh. s.6
  6. Bjerke, Øivind Storm: Aase Texmon Rygh (Grøndahl Dreyer, Oslo 1992)s. 33-34
  7. Bjerke, Aase Texmon Rygh, 1.utg., 92.
  8. Kleiner, Gardner´s Art through the Ages: A Global History, 952.
  9. Bjerke, Aase Texmon Rygh, 2. utg., 24.
  10. Bjerke, Aase Texmon Rygh, 2. utg., 103.
  11. Bjerke, Øivind Storm: Aase Texmon Rygh (Grøndahl Dreyer, Oslo 1992)s.92-93


Bibliografi

Bjerke, Øivind Storm. Aase Texmon Rygh. 1. utg. Oslo: Grøndahl Dreyer, 1992.

Bjerke, Øivind Storm. Aase Texmon Rygh. 2. utg. Oslo: Grøndahl Dreyer, 2010.

Causey, Andrew: Sculpture since 1945 (Oxford University Press, Oxford 1998)

Kleiner, Fred S. Gardener's Art through the Ages: A Global History. 13th ed. Belmont: Thomson Wadsworth, 2008.

Kunst fra 100 rom – verk fra universitetet i Oslos kunstsamling (Universitetet i Oslo 2008)

Aamold, Svein. "Aase Texmon Rygh". Utdypning, NBL-artikkel. www.snl.no/.nbl_biografi/Aase_Texmon_Rygh/utdypning

Eksterne lenker

www.rygh.org/