Forskjell mellom versjoner av «Dagfin Werenskiold»
Linje 49: | Linje 49: | ||
[[Nidhogg|Les mer om verket ''Nidhogg'' av Dagfin Werenskiold]] | [[Nidhogg|Les mer om verket ''Nidhogg'' av Dagfin Werenskiold]] | ||
+ | <br> | ||
+ | <br> | ||
+ | <br> | ||
+ | <br> | ||
+ | <br> | ||
+ | <br> | ||
+ | <br> | ||
+ | <br> | ||
− | + | <br> | |
− | |||
− | |||
− | |||
− | |||
− | |||
− | |||
− | |||
= ''Frøy og Gerd møtes'' = | = ''Frøy og Gerd møtes'' = | ||
Linje 76: | Linje 77: | ||
| | | | ||
<br>''Frøy og Gerd møtes'', laget av maler og billedhugger Dagfin Werenskiold (1892-1977), er ett av i alt 16 polykrome trerelieffer som er integrert i borggården ved Oslo Rådhus. Prosjektet, kalt Yggdrasilfrisen, ble påbegynt under andre verdenskrig, etter oppdrag fra Oslo Kommune, og avsluttet på 1950-tallet. Alle verkene i relieffserien bygger på tekster om norrøn mytologi, hentet fra ''Den yngre og Den eldre Edda''<ref>Grønvold, Anker og Sørensen, ''Det store løftet: Rådhuset i Oslo'', 395.</ref>. <br> | <br>''Frøy og Gerd møtes'', laget av maler og billedhugger Dagfin Werenskiold (1892-1977), er ett av i alt 16 polykrome trerelieffer som er integrert i borggården ved Oslo Rådhus. Prosjektet, kalt Yggdrasilfrisen, ble påbegynt under andre verdenskrig, etter oppdrag fra Oslo Kommune, og avsluttet på 1950-tallet. Alle verkene i relieffserien bygger på tekster om norrøn mytologi, hentet fra ''Den yngre og Den eldre Edda''<ref>Grønvold, Anker og Sørensen, ''Det store løftet: Rådhuset i Oslo'', 395.</ref>. <br> | ||
+ | |||
+ | [[Frøy og Gerd møtes]] | ||
Relieffet ''Frøy og Gerd møtes'' er 2,3 x 2,2 meter og har tykkelse på 30 cm. – hvorav relieffdybden er på opptil 25 centimeter materialet som Werenskiold brukte var kvistfri dekksplanker av ren furu og som han limte sammen til blokker på ca. 1 tonn. Når relieffene var ferdig hugget og malt, ble de satt inn med tre lag linolje og to lag flytende plastikk for å bevare fargene og beskytte relieffene mot fuktighet og forurensing<ref>Carl Just, ''Rådhuset i Oslo; 2. del'', 151-152.</ref>.<br> | Relieffet ''Frøy og Gerd møtes'' er 2,3 x 2,2 meter og har tykkelse på 30 cm. – hvorav relieffdybden er på opptil 25 centimeter materialet som Werenskiold brukte var kvistfri dekksplanker av ren furu og som han limte sammen til blokker på ca. 1 tonn. Når relieffene var ferdig hugget og malt, ble de satt inn med tre lag linolje og to lag flytende plastikk for å bevare fargene og beskytte relieffene mot fuktighet og forurensing<ref>Carl Just, ''Rådhuset i Oslo; 2. del'', 151-152.</ref>.<br> | ||
Linje 125: | Linje 128: | ||
|- | |- | ||
| | | | ||
− | Dagfin Werenskiold ( 1892-1977 ), Norsk billedhugger og maler.<br>'''”Nornene heller vann på Yggdrasil-askens røtter” <br>'''Ett av 16 trerelieffer i borggården til Oslo Rådhus, hugget ut av blokker med mål 2,30 x 2,20, limt sammen av dekksplanker i kvistfri furu, med dybde 30cm og en vekt på ca 1000 kg hver<ref>Carl Just, Rådhuset i Oslo, annen del – beskrivelse, med bidrag fra arkitektene og kunstnerne selv. (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co. (W. Nygaard), 1952), 151.</ref>. | + | Dagfin Werenskiold ( 1892-1977 ), Norsk billedhugger og maler.<br>'''”Nornene heller vann på Yggdrasil-askens røtter” <br>'''Ett av 16 trerelieffer i borggården til Oslo Rådhus, hugget ut av blokker med mål 2,30 x 2,20, limt sammen av dekksplanker i kvistfri furu, med dybde 30cm og en vekt på ca 1000 kg hver<ref>Carl Just, Rådhuset i Oslo, annen del – beskrivelse, med bidrag fra arkitektene og kunstnerne selv. (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co. (W. Nygaard), 1952), 151.</ref>. |
− | Yggdrasilfrisen med motiver fra den norrøne mytologien er laget etter en omfattende konkurranse om utsmykningen av Oslo Rådhus i 1937<ref>Ulf Grønvold, Nils Anker, Gunnar Sørensen, Det store løftet – rådhuset i Oslo, (Oslo: Oslo kommune i samarbeid med H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co, (W. Nygaard), 2000, 290-291.</ref>. Den politiske lære og de moralske holdninger som Oslos styresett var bygget på ble vektlagt. Rådhusets planleggere ville gjerne at dette skulle forankres i historie, religion og myter<ref>Nils Anker, Ulf Grønvold og Gunnar Sørensen, Det store løftet, (Oslo: Aschehoug og co i samarbeid med Oslo kommune 2000), 262.</ref>.<br>” Nornene heller vann på Yggdrasils røtter” er hentet fra Voluspå i Den eldre Edda. | + | Yggdrasilfrisen med motiver fra den norrøne mytologien er laget etter en omfattende konkurranse om utsmykningen av Oslo Rådhus i 1937<ref>Ulf Grønvold, Nils Anker, Gunnar Sørensen, Det store løftet – rådhuset i Oslo, (Oslo: Oslo kommune i samarbeid med H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co, (W. Nygaard), 2000, 290-291.</ref>. Den politiske lære og de moralske holdninger som Oslos styresett var bygget på ble vektlagt. Rådhusets planleggere ville gjerne at dette skulle forankres i historie, religion og myter<ref>Nils Anker, Ulf Grønvold og Gunnar Sørensen, Det store løftet, (Oslo: Aschehoug og co i samarbeid med Oslo kommune 2000), 262.</ref>.<br>” Nornene heller vann på Yggdrasils røtter” er hentet fra Voluspå i Den eldre Edda. |
<blockquote>Ved foden af verdenstræet Yggdrasil lå en prægtig sal, hvori de tre vigtigste norner Urd, Verdande og Skuld boede. Salen lå ved siden af den hellige Urdarbrønd, og fra den vandede nornerne hver dag verdenstræets rødder. Nornerne var gudinder, der bestemte menneskers og guders skæbne. Urd rådede for fortiden, Verdande for nutiden og den yngste, Skuld, for fremtiden<ref>Christiansen, Ole E., Mimers Brønd – Opslagsbog om nordisk mytologi. ( Danmark: Branner og Korch), 1994, 109</ref>. </blockquote> | <blockquote>Ved foden af verdenstræet Yggdrasil lå en prægtig sal, hvori de tre vigtigste norner Urd, Verdande og Skuld boede. Salen lå ved siden af den hellige Urdarbrønd, og fra den vandede nornerne hver dag verdenstræets rødder. Nornerne var gudinder, der bestemte menneskers og guders skæbne. Urd rådede for fortiden, Verdande for nutiden og den yngste, Skuld, for fremtiden<ref>Christiansen, Ole E., Mimers Brønd – Opslagsbog om nordisk mytologi. ( Danmark: Branner og Korch), 1994, 109</ref>. </blockquote> | ||
Dagfin Werenskiolds fremstilling viser to av de tre nornene som vanner verdenstreet Yggdrasils røtter. Nornene hadde makt over skjebnen, og skjebnens makt er sterkere en gudenes. Dette betyr at nornene var respektert men også av noen fryktet Den naivistiske stilen, de buede linjene i motivet og nornene som står harmonisk plassert i midten av bildet, gir en ufarlig stemning som gjør at de fremstår som lite truende. Kunstneren har valgt å fremstille nornene som vakre og med tiltrekkende former. Det kan derfor oppleves en erotisk undertone i bildet. | Dagfin Werenskiolds fremstilling viser to av de tre nornene som vanner verdenstreet Yggdrasils røtter. Nornene hadde makt over skjebnen, og skjebnens makt er sterkere en gudenes. Dette betyr at nornene var respektert men også av noen fryktet Den naivistiske stilen, de buede linjene i motivet og nornene som står harmonisk plassert i midten av bildet, gir en ufarlig stemning som gjør at de fremstår som lite truende. Kunstneren har valgt å fremstille nornene som vakre og med tiltrekkende former. Det kan derfor oppleves en erotisk undertone i bildet. | ||
− | <br>Treet har store epleliknende frukter, noe som vel må tilskrives kunstnerisk frihet, ettersom asketreet ikke kjennetegnes av denne typen frukt<ref>David More og John White, Trær I Norge og Europa. ( N.W. DAMM &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; SØN AS, 2005), 713-731</ref>. Fremstillingen får en til å tenke på Kunnskapens tre i Edens hage. At det bare er to norner og ikke tre, gir også en kompositorisk assosiasjon til Adam og Eva. Men i andre av relieffene der Yggdrasil vises, ses bare blader og ingen frukt. Imidlertid er fremhevingen av blomster og blader som dekorative og sterkt forstørrede elementer i komposisjonene karakteristisk for de fleste av Werenskiolds tallrike trerelieffer.<ref>Øistein Parmann, Dagfin Werenskiolds trerelieffer. ( Oslo: Dreyers Forlag, 1967)</ref><br> | + | <br>Treet har store epleliknende frukter, noe som vel må tilskrives kunstnerisk frihet, ettersom asketreet ikke kjennetegnes av denne typen frukt<ref>David More og John White, Trær I Norge og Europa. ( N.W. DAMM &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; SØN AS, 2005), 713-731</ref>. Fremstillingen får en til å tenke på Kunnskapens tre i Edens hage. At det bare er to norner og ikke tre, gir også en kompositorisk assosiasjon til Adam og Eva. Men i andre av relieffene der Yggdrasil vises, ses bare blader og ingen frukt. Imidlertid er fremhevingen av blomster og blader som dekorative og sterkt forstørrede elementer i komposisjonene karakteristisk for de fleste av Werenskiolds tallrike trerelieffer.<ref>Øistein Parmann, Dagfin Werenskiolds trerelieffer. ( Oslo: Dreyers Forlag, 1967)</ref><br> |
Kunstneren utrykker selv, at han har fulgt balanseprinsippet på fritt grunnlag, uten å tenke på det gylne snitt og konstruksjoner. Han fremlegger at han ikke har prøvd å sette verket inn i en kunsthistorisk kontekst, men velger å følge sin egen stil<ref>Just, Rådhuset i Oslo. 153.</ref>. Den naivistiske stilen har likevel klare referanser til både romerske sarkofagrelieffer og norsk treskurd <ref>Anker, Det store løftet, 390.</ref>. Forutsetningene til Werenskiold var Gerhard Munthes formspråk, folkekunsten, naivismen, tjuetallsbarokken og stilen som Oluf World-Thorne utviklet<ref>Anker, Det store løftet, 395.</ref>. | Kunstneren utrykker selv, at han har fulgt balanseprinsippet på fritt grunnlag, uten å tenke på det gylne snitt og konstruksjoner. Han fremlegger at han ikke har prøvd å sette verket inn i en kunsthistorisk kontekst, men velger å følge sin egen stil<ref>Just, Rådhuset i Oslo. 153.</ref>. Den naivistiske stilen har likevel klare referanser til både romerske sarkofagrelieffer og norsk treskurd <ref>Anker, Det store løftet, 390.</ref>. Forutsetningene til Werenskiold var Gerhard Munthes formspråk, folkekunsten, naivismen, tjuetallsbarokken og stilen som Oluf World-Thorne utviklet<ref>Anker, Det store løftet, 395.</ref>. | ||
− | <br>Dagfin Werenskiold, sønn av maleren Erik Werenskiold (1855-1958), startet sin kunstneriske utvikling som barn. I starten med faren som lærer. Som trettenåring begynte han å skjære i treplater etter egne tegninger og fortsatte med denne uttrykksformen hele livet. <ref>Carl Just, Rådhuset i Oslo, annen del – beskrivelse, (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co. (W. Nygaard), 1952), 151</ref> | + | <br>Dagfin Werenskiold, sønn av maleren Erik Werenskiold (1855-1958), startet sin kunstneriske utvikling som barn. I starten med faren som lærer. Som trettenåring begynte han å skjære i treplater etter egne tegninger og fortsatte med denne uttrykksformen hele livet. <ref>Carl Just, Rådhuset i Oslo, annen del – beskrivelse, (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co. (W. Nygaard), 1952), 151</ref> |
<br>Som malerelev i Paris i begynnelsen av 1920-årene, fant han veien til undervisning hos billedhuggeren Émile Bourdelle.<ref>Norsk kunstnerleksikon, bind 4, Oslo: Universitetsforlaget A.S, 1986, 452</ref> Han har i sine tallrike bemalte trerelieffer utviklet en syntese av det skulpturale og det koloristiske. De opprinnelige sterke fargene i Yggdrasil frisen har bleknet og har med tiden fått et belegg med forurensning. | <br>Som malerelev i Paris i begynnelsen av 1920-årene, fant han veien til undervisning hos billedhuggeren Émile Bourdelle.<ref>Norsk kunstnerleksikon, bind 4, Oslo: Universitetsforlaget A.S, 1986, 452</ref> Han har i sine tallrike bemalte trerelieffer utviklet en syntese av det skulpturale og det koloristiske. De opprinnelige sterke fargene i Yggdrasil frisen har bleknet og har med tiden fått et belegg med forurensning. | ||
Linje 239: | Linje 242: | ||
|- | |- | ||
| | | | ||
− | ''Tor kjører med bukkene ''høyrer til ein serie på 16 store polykrome trerelieff som står i Borggarden til Oslo rådhus og er laga av bilethuggaren Dagfin Werenskiold (1892-1977). Relieffa er laga i kvistfri furu og formatet er 2,30 x 2,20 m, 30 cm tjukt og relieffdjupna er omkring 25 cm. Kvar av dei 16 verka veg nærare eit ton for seg sjølv.<ref>Ulf Grønvold, Nils Anker, Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co,</ref> Dei vart laga på oppdrag frå Oslo kommune, og Werenskiold byrja på dei alt i 1940, og dei stod ferdige saman med heile rådhuset i 1950.<br>Werenskiold fekk fyrst i oppdrag frå Rådhuskomitéen å setje i verk ti granittrelieff i Borggarden, men som fylgje av ljostilhøva høvde det betre å bruke tre som vyrke. Werenskiold overtydde Rådhuskomitéen om at relieffa laut lagast i tre og sidan malast, og slik vart det. Komitéen tinga seinare seks relieff til frå Werenskiold. Dei er no innlemma i Borggarden og og dannar eit bindeledd mellom dei malarane og bilethuggarane som har arbeidd på Rådhuset.<ref>Grønvold, Det store løftet, 298, 389, 390.,</ref> <br>Werenskiold har henta emnet sitt frå den norrøne gudelæra, særleg frå kvadet Trymskvida i Den eldre Edda. Tor var ein av dei viktigaste gudane i det heidne Norden. P. A. Munch fortel at Tor verjar menneskja mot naturkreftene og at han rår for ’luften og været, for regn og årsvekst’.<ref>Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. ( Revidert utgave ved Anne Holtsmark. Universitetsforlaget 1981), 37-39</ref> Han er i stadig kamp mot dei vonde jotnane. Han har ei vogn som vert dregen av dei to bukkane Tanngrisne og Tanngnjost.<ref>Sturlason, Snorre. Snorre: Den yngre Edda. (Omsett av Erik Eggen. Norrøne bokverk 42. Oslo: Det Norske Samlaget, 1970), 37-39. 2000), 390-393.</ref> Bukkane kan han slakte og ete og få livande att berre han sankar saman beina og legg dei i geitskinna. Av di han køyrer (’aker’ eller ’ek’) så ofte med desse bukkane , vert han som oftast kalla ’Ake-Tor’.<ref>Grønvold, Det store løftet, 391</ref> Når Tor ek med bukkane sin og lyftar hamaren, rullar vogna og det tordnar. <br>Komposisjonen syner guden Tor med ein hamar i handa medan han ek med vogna si, som vert dregen av dei alt nemnte bukkane. I bakgrunn ser me ein himmel og ein skinande sol. Midt i biletet er det store skyer som Tor ek på, ljose øverst og mørkare nederst, og under desse ein gard omringa av ein tett skog. Tor er mykje større enn garden nederst i biletet. Det er målte skuggar i relieffet, med sjølve uthugginga i trevyrke skapar kraftige liner og skuggar og såleis djubn og form.<br>Relieffet er skipa til rytmisk frå eit jamvektsprinsipp, og det på eit naturleg og fritt grunnlag, utan konstruksjonar, utan bruk av det gylne snitt, og utan ismar og retningar. Ei viktig kjelde for kunstnaren må ha vore norsk folkekunst og særleg treskeringa, som hadde vore ein mogen kunstform hjå norske bygdekunstnarar, men som på Werenskiold si tid hadde vore lite nytta av dei hevdvunne kunstnarane.<ref>Danbolt, Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtida til i dag, 3. utg. (Oslo: Det Norske Samlaget, 2009) 302</ref> Å velje ei scene frå den norrøne gudelæra til utsmykking av eit offentleg bygg må ha vore naturleg i Noreg både i mellomkrigstida og under krigen. Men Werenskiold skil seg frå dei som har framstilt den norrøne fortida tidlegare. Medan kunstnarane på 1800-talet skildra dei norrøne gudane som einsformige og stereotypiske nordiske menneske, store, sterke, blonde og blåaugde, og framstilte scener på eit særs dramatisk vis, har Werenskiold døyva ned si framstilling. 1800-talskunstnarane som skildra den norrøne fortida var gjerne nasjonalistar og ynskte vel å lyfte fram og herleggjere si eiga soge og sitt eige land. Werenskiold framstiller Tor som ein fredeleg kar, ein som vaktar over menneskjeheimen, der ho ligg omringa av dei veldige naturkreftane. At Tor ikkje er valdeleg, ikkje er ein ovleg krigarkar slik Werenskiold gjev han att, er det mogleg sjå i samanheng med den politiske stoda i Noreg under krigen; Werenskiold ynskte kan hende ikkje å bruke den norrøne fortida som reiskap for ein militaristisk og valdeleg ideologi som nasjonalsosialismen. Kunstnaren framstiller heller ikkje Tor som ein altfor ovmektig gud. Likså viktig i biletet er naturkreftene, som har fått ei framifrå posisjon i biletet. Menneska er heilt underordna i biletet, dei er ikkje ein gong med, anna enn at me ser ein bondegard heilt nederst; kan hende er bodskapen at menneskja er underordna større krefter enn oss sjølv og at me ikkje må vere for ovmodige, slik ein kan seie at ei viss politisk rørsle på fyrstninga av 1940-talet var.<br>Relieffet Tor kjører med bukken teiknar et vyrdeleg bilete av den norrøne guden Tor, og høver godt som utsmykking i eit offentleg representasjonsbygg. Relieffet er laga i ei forenkla flatestil med skarpe fargar som kan minne ein om dei dekorative arbeida til Gerhard Munthe og norsk kyrkjekunst på 1700-talet. Nokre har freista å hevde at treskjering var ei særmerkt norsk kunstgrein som ikkje hadde etterføljarar korkje på 1800-tallet eller 1900-talet før Werenskiold tok ho opp att. <br>Referanser | + | ''Tor kjører med bukkene ''høyrer til ein serie på 16 store polykrome trerelieff som står i Borggarden til Oslo rådhus og er laga av bilethuggaren Dagfin Werenskiold (1892-1977). Relieffa er laga i kvistfri furu og formatet er 2,30 x 2,20 m, 30 cm tjukt og relieffdjupna er omkring 25 cm. Kvar av dei 16 verka veg nærare eit ton for seg sjølv.<ref>Ulf Grønvold, Nils Anker, Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co,</ref> Dei vart laga på oppdrag frå Oslo kommune, og Werenskiold byrja på dei alt i 1940, og dei stod ferdige saman med heile rådhuset i 1950.<br>Werenskiold fekk fyrst i oppdrag frå Rådhuskomitéen å setje i verk ti granittrelieff i Borggarden, men som fylgje av ljostilhøva høvde det betre å bruke tre som vyrke. Werenskiold overtydde Rådhuskomitéen om at relieffa laut lagast i tre og sidan malast, og slik vart det. Komitéen tinga seinare seks relieff til frå Werenskiold. Dei er no innlemma i Borggarden og og dannar eit bindeledd mellom dei malarane og bilethuggarane som har arbeidd på Rådhuset.<ref>Grønvold, Det store løftet, 298, 389, 390.,</ref> <br>Werenskiold har henta emnet sitt frå den norrøne gudelæra, særleg frå kvadet Trymskvida i Den eldre Edda. Tor var ein av dei viktigaste gudane i det heidne Norden. P. A. Munch fortel at Tor verjar menneskja mot naturkreftene og at han rår for ’luften og været, for regn og årsvekst’.<ref>Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. ( Revidert utgave ved Anne Holtsmark. Universitetsforlaget 1981), 37-39</ref> Han er i stadig kamp mot dei vonde jotnane. Han har ei vogn som vert dregen av dei to bukkane Tanngrisne og Tanngnjost.<ref>Sturlason, Snorre. Snorre: Den yngre Edda. (Omsett av Erik Eggen. Norrøne bokverk 42. Oslo: Det Norske Samlaget, 1970), 37-39. 2000), 390-393.</ref> Bukkane kan han slakte og ete og få livande att berre han sankar saman beina og legg dei i geitskinna. Av di han køyrer (’aker’ eller ’ek’) så ofte med desse bukkane , vert han som oftast kalla ’Ake-Tor’.<ref>Grønvold, Det store løftet, 391</ref> Når Tor ek med bukkane sin og lyftar hamaren, rullar vogna og det tordnar. <br>Komposisjonen syner guden Tor med ein hamar i handa medan han ek med vogna si, som vert dregen av dei alt nemnte bukkane. I bakgrunn ser me ein himmel og ein skinande sol. Midt i biletet er det store skyer som Tor ek på, ljose øverst og mørkare nederst, og under desse ein gard omringa av ein tett skog. Tor er mykje større enn garden nederst i biletet. Det er målte skuggar i relieffet, med sjølve uthugginga i trevyrke skapar kraftige liner og skuggar og såleis djubn og form.<br>Relieffet er skipa til rytmisk frå eit jamvektsprinsipp, og det på eit naturleg og fritt grunnlag, utan konstruksjonar, utan bruk av det gylne snitt, og utan ismar og retningar. Ei viktig kjelde for kunstnaren må ha vore norsk folkekunst og særleg treskeringa, som hadde vore ein mogen kunstform hjå norske bygdekunstnarar, men som på Werenskiold si tid hadde vore lite nytta av dei hevdvunne kunstnarane.<ref>Danbolt, Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtida til i dag, 3. utg. (Oslo: Det Norske Samlaget, 2009) 302</ref> Å velje ei scene frå den norrøne gudelæra til utsmykking av eit offentleg bygg må ha vore naturleg i Noreg både i mellomkrigstida og under krigen. Men Werenskiold skil seg frå dei som har framstilt den norrøne fortida tidlegare. Medan kunstnarane på 1800-talet skildra dei norrøne gudane som einsformige og stereotypiske nordiske menneske, store, sterke, blonde og blåaugde, og framstilte scener på eit særs dramatisk vis, har Werenskiold døyva ned si framstilling. 1800-talskunstnarane som skildra den norrøne fortida var gjerne nasjonalistar og ynskte vel å lyfte fram og herleggjere si eiga soge og sitt eige land. Werenskiold framstiller Tor som ein fredeleg kar, ein som vaktar over menneskjeheimen, der ho ligg omringa av dei veldige naturkreftane. At Tor ikkje er valdeleg, ikkje er ein ovleg krigarkar slik Werenskiold gjev han att, er det mogleg sjå i samanheng med den politiske stoda i Noreg under krigen; Werenskiold ynskte kan hende ikkje å bruke den norrøne fortida som reiskap for ein militaristisk og valdeleg ideologi som nasjonalsosialismen. Kunstnaren framstiller heller ikkje Tor som ein altfor ovmektig gud. Likså viktig i biletet er naturkreftene, som har fått ei framifrå posisjon i biletet. Menneska er heilt underordna i biletet, dei er ikkje ein gong med, anna enn at me ser ein bondegard heilt nederst; kan hende er bodskapen at menneskja er underordna større krefter enn oss sjølv og at me ikkje må vere for ovmodige, slik ein kan seie at ei viss politisk rørsle på fyrstninga av 1940-talet var.<br>Relieffet Tor kjører med bukken teiknar et vyrdeleg bilete av den norrøne guden Tor, og høver godt som utsmykking i eit offentleg representasjonsbygg. Relieffet er laga i ei forenkla flatestil med skarpe fargar som kan minne ein om dei dekorative arbeida til Gerhard Munthe og norsk kyrkjekunst på 1700-talet. Nokre har freista å hevde at treskjering var ei særmerkt norsk kunstgrein som ikkje hadde etterføljarar korkje på 1800-tallet eller 1900-talet før Werenskiold tok ho opp att. <br>Referanser |
<references /> | <references /> | ||
Linje 337: | Linje 340: | ||
|- | |- | ||
| | | | ||
− | '''Katalogkunnskap:'''<br>Kunstnerens navn: Dagfin Werenskiold<br>Verkets tittel: Odin på Sleipner<br>Materialbestemmelse: Treverk, ren kvistfri furu, av dekksplanker limt sammen til blokker<ref>Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen, Det store løftet - Rådhuset i Oslo. 1.utg. (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co, 2000), 393.</ref><br>Format: 230 cm i høyde x 220 cm i bredde, 30 cm i dybde<br>Nåværende oppholdssted: I borggården foran Oslo Rådhus. | + | '''Katalogkunnskap:'''<br>Kunstnerens navn: Dagfin Werenskiold<br>Verkets tittel: Odin på Sleipner<br>Materialbestemmelse: Treverk, ren kvistfri furu, av dekksplanker limt sammen til blokker<ref>Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen, Det store løftet - Rådhuset i Oslo. 1.utg. (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co, 2000), 393.</ref><br>Format: 230 cm i høyde x 220 cm i bredde, 30 cm i dybde<br>Nåværende oppholdssted: I borggården foran Oslo Rådhus. |
<br> | <br> |
Revisjonen fra 12. apr. 2011 kl. 10:09
Innhold
Frigg
Dagfin Werenskiolds tre-relieffserie Yggdrasil, som Frigg er en del av, inngår i et grundig planlagt og helhetlig tenkt kunstnerisk utsmykningsarbeid ved Oslo Rådhus. Frigg ble laget som den første, som et prøvearbeid, i 1943/44. Prosjektet ble gradvis utvidet, til serien omfattet i alt 16 relieffer, og prosessen pågikk helt til 1967. Den smykker Rådhusets borggård.
Les mer om verket Frigg av Dagfin Werenskiold
Balders død
Balders død er et av 16 tre-relieffer av kunstneren og trehoggeren Dagfin Werenskiold. Relieffene er del av den permanente utsmykningen i borggården foran Oslo Rådhus. Utsmykningen er laget på oppdrag fra Oslo kommune og ble påbegynt under okkupasjonstiden på 1940-tallet og ferdigstilt i 1950 årene.
Les mer om verket Balders død av Dagfin Werenskiold
Nidhogg
Nidhogg i Yggdrasilserien ble laget til, og befinner seg i borggården foran Oslo Rådhus. I likhet med de andre relieffene er også dette skåret ut av blokker av kvistfri furu som veier 1 tonn hver.Les mer om verket Nidhogg av Dagfin Werenskiold
Frøy og Gerd møtes
Relieffet Frøy og Gerd møtes er 2,3 x 2,2 meter og har tykkelse på 30 cm. – hvorav relieffdybden er på opptil 25 centimeter materialet som Werenskiold brukte var kvistfri dekksplanker av ren furu og som han limte sammen til blokker på ca. 1 tonn. Når relieffene var ferdig hugget og malt, ble de satt inn med tre lag linolje og to lag flytende plastikk for å bevare fargene og beskytte relieffene mot fuktighet og forurensing[2]. Inspirasjonen til Frøy og Gerd møtes er hentet fra Eddakvadet Skirnesmål; myten om da den norrøne guden Frøy forelsker seg i jotunkvinnen Gerd. Frøy hadde en dag satt seg i Odins høysete Lidskjalv og der fikk han se Gymes gård og Gerd som kommer over tunet. Hun var den vakreste møy man kunne se og Frøy ble så forelsket at han sendte sin tjener og venn Skirne til Gerd for å fri til henne. Gerd viser seg å være uinteressert i et potensielt ekteskap med guden, men etter å ha mottatt trusler fra Skirne mot både sitt liv og sin fars, sier hun ja til å bli hans hustru. Scenen i relieffet er en fri fortsettelse av fortellingen som er lagt frem i Skirnesmål. Møtet mellom de to er et motiv som representerer fruktbarhet i norrøn mytologi, spesielt innenfor landbruk, ettersom Frøy er en fruktbarhetsgud og Gerd gjerne ble regnet som en fruktbarhetsgudinne[3]. Komposisjonen i relieffet Frøy og Gerd møtes er enkelt og tydelig og formspråket i verket er naivistisk. Werenskiold benytter seg av og viderefører en tradisjonell nordisk treskjæringsteknikk som har røtter helt tilbake til middelalderens bonde- og kirkekunst. I utformingen av de to store og grove skikkelsene ser man tydelig merkene etter bruken av huggjern for å forme relieffmotivet. Frøy og Gerd er plassert sentralt i relieffet, omgitt av et gyllent landskap blant frodige, rød-grønne grener med store blader. Relieffet domineres av fargene blått, rødt, og grønt, mot en gylden bakgrunn. Over Gerds hode er det en blå krone som et symbol på hennes sosiale status. Relieffet viser altså Frøy som kommer Gerd i møte, med utstrakte armer og et ønske om å omfavne henne, mens Gerds kroppspråk er langt mer reservert. Hun står helt rolig og strekker frem en arm, den andre armen holdes tilbake. Dette viser innholdet i sagnet om at Frøy er veldig forelsket, Gerd på sin side er motvillig til å møte han. De to møtes i Barrelunden, og når man er oppmerksom på at ordet barre betyr byggkorn ser man at den gylne bakgrunnen i relieffet er en henvisning til dette. Werenskiold får også godt frem verdenstreet Yggdrasil gjennom tilstedeværelsen av de frodige grønne grenene som omkranser figurene. Verket som sådan relaterer seg lite til Oslo som by eller til Oslo rådhus, men fremstiller scener fra vår eldste skriftlige kultur. Verket forankres derfor til nasjonen Norge og den norske kulturarven.
Referanser
BibliografiBorgen, Johan. Kunsten i Oslo Rådhus; Særutgave av kunsten idag. Oslo, 1950. Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet; Rådhuset i Oslo. Oslo: H. Aschehoug & Co, (W. Nygaard), 2000. Hansen, Jan-Erik Ebbestad og Kari Møller. Norrøne myter og sagn. Oslo: Gyldendal Norsk forlag ASA, 1999. Holm-Olsen, Ludvig (oversettelse), Skirnesmål, Den Eldre Edda 2 rev. (2009). Tilgjengelig på http://www.heimskringla.no/wiki/Skirnesmål_%28Ludvig_Holm-Olsen%29 [Oppsøkt 05.02.2011]. Just, Carl. Rådhuset i Oslo; annen del beskrivelse. Oslo: H.Aschehoug & Co. ( W. Nygaard), 1952.
|
Nornene heller vann på Yggdrasil
|
|
|
Dagfin Werenskiold ( 1892-1977 ), Norsk billedhugger og maler. Yggdrasilfrisen med motiver fra den norrøne mytologien er laget etter en omfattende konkurranse om utsmykningen av Oslo Rådhus i 1937[2]. Den politiske lære og de moralske holdninger som Oslos styresett var bygget på ble vektlagt. Rådhusets planleggere ville gjerne at dette skulle forankres i historie, religion og myter[3]. Ved foden af verdenstræet Yggdrasil lå en prægtig sal, hvori de tre vigtigste norner Urd, Verdande og Skuld boede. Salen lå ved siden af den hellige Urdarbrønd, og fra den vandede nornerne hver dag verdenstræets rødder. Nornerne var gudinder, der bestemte menneskers og guders skæbne. Urd rådede for fortiden, Verdande for nutiden og den yngste, Skuld, for fremtiden[4]. Dagfin Werenskiolds fremstilling viser to av de tre nornene som vanner verdenstreet Yggdrasils røtter. Nornene hadde makt over skjebnen, og skjebnens makt er sterkere en gudenes. Dette betyr at nornene var respektert men også av noen fryktet Den naivistiske stilen, de buede linjene i motivet og nornene som står harmonisk plassert i midten av bildet, gir en ufarlig stemning som gjør at de fremstår som lite truende. Kunstneren har valgt å fremstille nornene som vakre og med tiltrekkende former. Det kan derfor oppleves en erotisk undertone i bildet.
Kunstneren utrykker selv, at han har fulgt balanseprinsippet på fritt grunnlag, uten å tenke på det gylne snitt og konstruksjoner. Han fremlegger at han ikke har prøvd å sette verket inn i en kunsthistorisk kontekst, men velger å følge sin egen stil[7]. Den naivistiske stilen har likevel klare referanser til både romerske sarkofagrelieffer og norsk treskurd [8]. Forutsetningene til Werenskiold var Gerhard Munthes formspråk, folkekunsten, naivismen, tjuetallsbarokken og stilen som Oluf World-Thorne utviklet[9].
Referanser
BibliografiChristiansen, Ole E., Mimers Brønd – Opslagsbog om nordisk mytologi. ( Danmark: Branner og Korch), 1994 Grønvold, Ulf, Nils Anker, Gunnar Sørensen. Det store løftet – rådhuset i Oslo, Grønvold, Ulf, Nils Anker, Gunnar Sørensen. Rådhuset i Oslo – Nasjonens storstue, Just, Carl, i bokkommiteen: Rolf Stranger, Trygve Nilsen, Kr. Aamot. Rådhuset i Oslo – Just, Carl, med bidrag fra arkitektene og kuntnerne selv. Rådhuset i Oslo – annen del- Nedkvitne, Knut og Johannes Gjerdåker, Ask – i norsk natur og tradisjon. ( Elverum: Norsk Norsk kunstnerleksikon, bind 4, Nasjonalgalleriet, Oslo: Universitetsforlaget A.S, 1986 More, David og John White: Trær I Norge og Europa. ( N.W. DAMM & SØN AS, 2005). Steinsland, Gro, Norrøn religion. Oslo: Pax forlag, 2005. Oslo kommune, Rådhusets forvaltningstjeneste. Februar 2011, http://www.radhusets-
|
Frøy og Skirne
|
|
|
Verket Frøy og Skirne er et av 16 store polykrome trerelieffer laget av kunstneren Dagfin Werenskiold. Relieffet er 2,30m x 2,20m, og inngår i en billedfrise kalt Yggdrasilfrisen fra perioden 1940-1950. Relieffdybden i utskjæringen skaper romfølelse ved en bredde på 30 cm og dybde på 25 cm.[1] Verket er å finne i borggården foran Oslo Rådhus.
I kvadet, Skirnismál, fra Den Eldre Edda, finner vi fortellingen om Frøys håpløse kjærlighet for jotunmøyen Gerd. I sterk bekymring vender faren, Njord, seg til tjeneren Skirne og ber han ende Frøys fortvilelse. Skirne drar av sted for å fri til Gerd, men tiden går og Frøys håpløshet gror. "Eg hest den gjev deg Frøy og Skirne gir oss et utsnitt i historien om Frøys heftige kjærlighet til Gerd. Frøy, stående i delvis profil, vinker farvel til sin tjener, Skirne, som skal avsted for å fri til Gerd. Vi ser her en diagonallinjedominans, fra høyre til venstre, i form av armene som veiver favel og beinenes bevegelse. Rundt hoftene til Skirne ser vi det berømte sverdet til Frøy, og hvordan kunsteren har markert halve Skirne i gull. Dette kan være symbolet på mot, rikdom eller mer viktig, makt.[3] Sverdet gir karakterstyrke og gullet skiller seg ut i sammenheng med farger som er enkle og hverdagslige; blå, grønn, rød osv. Vi ser også i bakgrunnen hvordan den frodige skogen og fjellene åler seg i landskapet sammen med den klare elven. Vakker natur er kanskje noe av det viktigste fremmede symboliserer med Norge, og noe kunsteren her har brukt sammen med norrøn mytologiske motiver som sentral faktor i kunsten. Man kan se likhetstrekk til Dagfins tematikk, kunstneriske utførelse og nasjonale preg til kjente kunstnere fra Lysakerkretsen som Dagfin var en del av. Kunstnere som Wold-Tornes og Gerhard Munthes dekorative arbeider, og Erik Werenskiolds eventyrillustrasjoner og arbeider i nasjonalt preg.[4] Videre hvordan kunsteren bryter med de strenge i og tradisjonelle reglene for komposisjon av et bilde ved blant annet bruken av tre, og middelalderens klare polykrom behandling av farge, form og kontrast. Nettopp denne bruken av sterke farger og enkle, robuste utskjæringer gir assosiasjoner til folkekunsten på 1700-tallet. Det at det også pryder Oslo Rådhus, en politisk, kulturell og folkesentral bygning i dag sier mye om viktigheten i kunstnerens budskap da det ble skapt og hva det betyr for oss i dag. Alt har en klar sammenheng, og selv om man tyder verket ulikt i dag enn hva man gjorde da det var nytt, er budskapet like klart: Norges historie og identitet i sentrum. En essensiell pekepinn på hva vi kanskje tar for gitt.
Referanser
Bibliografi- Den Eldre Edda. Edda-kvæde-Norrøne fornsongar. Oversatt av Ivar Mortensson Egnund. http://heimskringla.no/wiki/skirnesm%C3%A51 - Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer. Oslo; Dreyers forlag, 1967, 13-27 og 60. - Red. Det Store Norske Leksikon. Kvalitetssikret dokument. http://www.snlno/gull/symbolikk (07.02.11) - Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det Norske Samlaget, 1997.
|
Tor kjører med bukkene
|
|
|
Tor kjører med bukkene høyrer til ein serie på 16 store polykrome trerelieff som står i Borggarden til Oslo rådhus og er laga av bilethuggaren Dagfin Werenskiold (1892-1977). Relieffa er laga i kvistfri furu og formatet er 2,30 x 2,20 m, 30 cm tjukt og relieffdjupna er omkring 25 cm. Kvar av dei 16 verka veg nærare eit ton for seg sjølv.[1] Dei vart laga på oppdrag frå Oslo kommune, og Werenskiold byrja på dei alt i 1940, og dei stod ferdige saman med heile rådhuset i 1950.
BibliografiCarl Just, Rådhuset i Oslo, 2. del. Oslo: H. Aschehoug & Co, 1952. Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtida til i dag, 3. utg. Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug & Co. (W. Nygård), 2000. Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. Revidert utgave ved Jørgen Haavardsholm. Oslo: Universitetsforlaget, 1996 Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer. Oslo: Dreyers Forlag, 1967. Snorre Sturlason. Snorre: Den yngre Edda. Omsett av Erik Eggen. Norrøne bokverk 42. Oslo: Det Norske Samlaget, 1973
|
Embla
|
|
|
Slik blir skapelsen av mennesket fremstilt i Den yngre Edda. En av tekstene som ble brukt som utgangspunkt da Dagfin Werenskiold utsmykket borggården til Oslo Rådhus.Embla er en av 16 malte trerelieff i Yggrasilfrisen, disse er naivistiske og folkekunstpregede tolkninger av scener basert på norrøn mytologi. Laget i 1940-50-årene, med en dimensjon på 2,30x2,20x0,30 m hadde de opprinnelig en strålende fargeprakt noe som dessverre har blitt dempet med årene.[2][3]
Embla er urkvinnen og stammor til menneskene, i relieffet er hun fremstilt som en naken kvinne som står i fullfigur midt i bildet. Bak henne vokser det frem blomster i forskjellige farger. Emblas kropp og de blomstene utgjør formen til et tre, der kroppen er stammen og blomstene grenene. Denne formen sammen med relieffets preg av å være skjært ut i tre, reflekterer materialet som menneskene ble skapt av; to trær som gudene fant på stranden. Dette treet fyller hele bildet og ligger på en enkel mørkeblå bakgrunn. Det er også to insekter på hver sin side av bildet; et fluelignende vesen og en sommerfugl som Emblas høyrehand ligger vannrett over.
Kroppsspråket til Embla kan knyttes til det øyeblikket hun våkner til live. Kroppen er statisk; føttene er plantet i jorda, kroppen står rett opp, ansiktet vendt stivt rett frem og leddene viser ingen tegn til bevegelse. Bare høyre armen er bøyd, men til en statisk horisontal posisjon. Kroppen er grovt hugget ut noe som skaper følelsen av at hun enda ikke er fullt ut menneske. Måten ansiktet blir rammet inn av et kortklipt rutemønstret hår har en likhet med sarkofagene fra Egypt. Denne innrammingen av remmer det livløse uttrykket til Embla, men ansiktet er levende. Her er huden glatt uten spor etter utskjæringsprosessen. Samspillet mellom Emblas munnviker og kinn gir en antydning til et smil og øynene hennes ser drømmende fremover. Det skapes en kontrast mellom den urørlige kroppen og ansiktet som lyser av bevisthet, mellom det som er dødt og det som er levende.
Referanser
Bibliografi
Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen, foto Jiri Havran. Det store løtet: rådhuset i Oslo. Oslo: Aschaug. 2000
Steinsland, Gro et Al. Voluspå og andre norrrøne helligtekster. Oslo: De norske Bokklubbene. 2003.
Sturluson, Snorri, Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen. Edda. Oslo: Samlaget. 2002
Sørensen, Gunnar. Fargelegg byen! : Oslo kommunes utsmykninger. Oslo: Oslo kommune - Kulturetaten Unipub. 2009.
|
Odin på Sleipner
|
|
|
Katalogkunnskap:
Mytologisk bakgrunn Odin er gudenes konge. I Valhall har han sitt høysete, Lidskjalv, hvor han sitter og ser utover verden. Han har to ravner, Hugin (tanken) og Munin (minnet), som han sender ut hver dag for å samle nyheter om verden utenfor. Om kvelden kommer de tilbake, setter seg på hver sin skulder og forteller Odin om alt de har sett. Odin eier også den dvergesmidde gullringen, Draupne, som det hver niende natt drypper åtte nye gullringer fra. Dvergene smidde også Odins spyd, Gungne. Dette spydet treffer alltid det Odin sikter på.[2] Den kjæreste av Odins eiendeler er hesten Sleipner. Sleipner har åtte bein og er den raskeste hesten i verden. [3]
Motivbeskrivelse Som det kommer frem av navnet, forestiller Odin på Sleipner den mektige guden Odin som rir i skogbrynet på sin åttebeinte hest, Sleipner, tett etterfulgt av ravnene Hugin og Munin som er plassert like over hodet hans. Odin er iført rød kappe og bevæpnet med et spyd i venstre hånd mens han holder Sleipners tømmer i den høyre. Hvis man kunne sett bildet i sine originale farger, ville man også kunnet sett ringen Draupne på hans høyre ringfinger. Bak ravnene følger en bølge bestående av syv gullstjerner. Sleipner løper på en eng av prestekrager og blåklokker med høyereiste bartrær i bakgrunnen. Relieffet er komponert slik at Odin rir fra venstre mot høyre og man får dermed et sterkere inntrykk av at hesten er i fart siden vi i vår kultur leser bilder fra venstre til høyre. Hestens man og hale, samt Odins kappe blåser i vinden, noe som understreker inntrykket av fart.
Symbolikk Odins røde kappe symboliserer både hans herskerposisjon og aggresjonen i hans kamplyst, mens Sleipner og Odins hjelm og skjegg samt detaljer på hestens hodelag har spor av en mer gyllen gullfarge, noe som kan være med på å fremheve det kongelige og guddommelige. I tillegg til å være en mytologisk gjenstand har spydet også en symbolsk mening. Det er av de eldste våpnene menneskene har laget, og har flere ganger blitt brukt for å symbolisere manndom og makt, særlig krigsmakt. Odin er kledd til krig, og vi ser godt at han er ute på krigstokt, og ikke bare en vanlig ridetur.
Kontekst Følelsen av makt og noe guddommelig får man også når man oppsøker relieffene i sin kontekst. I tillegg til at Rådhuset i Oslo er stort og mektig, er relieffene plassert såpass langt opp på veggene at et vanlig menneske må bøye på nakken for å se dem ordentlig. Man må med andre ord se opp på dem på samme måte som man ville sett opp til gudene, og de store størrelsene gir en følelse av ærefrykt. Dette gjelder naturligvis alle relieffene, men det gir en ekstra god virkning når motivet er noe så mektig som Odin og Sleipner.
Referanser
BibliografiGrønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet - Rådhuset i Oslo. 1.utg. Hansen, Jan-Erik Ebbestad og Kari Møller. ”Norrøne myter og sagn”. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. 1999.
|