Forskjell mellom versjoner av «Dagfin Werenskiold»
Linje 83: | Linje 83: | ||
− | + | = ''Nornene heller vann på Yggdrasil''<br> = | |
{| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1" | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1" | ||
Linje 95: | Linje 95: | ||
|- | |- | ||
| | | | ||
− | Dagfin Werenskiold ( 1892-1977 ), Norsk billedhugger og maler.<br>'''”Nornene heller vann på Yggdrasil-askens røtter” <br>'''Ett av 16 trerelieffer i borggården til Oslo Rådhus, hugget ut av blokker med mål 2,30 x 2,20, limt sammen av dekksplanker i kvistfri furu, med dybde 30cm og en vekt på ca 1000 kg hver<ref>Carl Just, Rådhuset i Oslo, annen del – beskrivelse, med bidrag fra arkitektene og kunstnerne selv. (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co. (W. Nygaard), 1952), 151.</ref>. | + | Dagfin Werenskiold ( 1892-1977 ), Norsk billedhugger og maler.<br>'''”Nornene heller vann på Yggdrasil-askens røtter” <br>'''Ett av 16 trerelieffer i borggården til Oslo Rådhus, hugget ut av blokker med mål 2,30 x 2,20, limt sammen av dekksplanker i kvistfri furu, med dybde 30cm og en vekt på ca 1000 kg hver<ref>Carl Just, Rådhuset i Oslo, annen del – beskrivelse, med bidrag fra arkitektene og kunstnerne selv. (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co. (W. Nygaard), 1952), 151.</ref>. |
− | [[Nornene heller vann på Yggdrasil]] | + | [[Nornene heller vann på Yggdrasil]] |
− | Yggdrasilfrisen med motiver fra den norrøne mytologien er laget etter en omfattende konkurranse om utsmykningen av Oslo Rådhus i 1937<ref>Ulf Grønvold, Nils Anker, Gunnar Sørensen, Det store løftet – rådhuset i Oslo, (Oslo: Oslo kommune i samarbeid med H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co, (W. Nygaard), 2000, 290-291.</ref>. Den politiske lære og de moralske holdninger som Oslos styresett var bygget på ble vektlagt. Rådhusets planleggere ville gjerne at dette skulle forankres i historie, religion og myter<ref>Nils Anker, Ulf Grønvold og Gunnar Sørensen, Det store løftet, (Oslo: Aschehoug og co i samarbeid med Oslo kommune 2000), 262.</ref>.<br>” Nornene heller vann på Yggdrasils røtter” er hentet fra Voluspå i Den eldre Edda. | + | Yggdrasilfrisen med motiver fra den norrøne mytologien er laget etter en omfattende konkurranse om utsmykningen av Oslo Rådhus i 1937<ref>Ulf Grønvold, Nils Anker, Gunnar Sørensen, Det store løftet – rådhuset i Oslo, (Oslo: Oslo kommune i samarbeid med H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co, (W. Nygaard), 2000, 290-291.</ref>. Den politiske lære og de moralske holdninger som Oslos styresett var bygget på ble vektlagt. Rådhusets planleggere ville gjerne at dette skulle forankres i historie, religion og myter<ref>Nils Anker, Ulf Grønvold og Gunnar Sørensen, Det store løftet, (Oslo: Aschehoug og co i samarbeid med Oslo kommune 2000), 262.</ref>.<br>” Nornene heller vann på Yggdrasils røtter” er hentet fra Voluspå i Den eldre Edda. |
<blockquote>Ved foden af verdenstræet Yggdrasil lå en prægtig sal, hvori de tre vigtigste norner Urd, Verdande og Skuld boede. Salen lå ved siden af den hellige Urdarbrønd, og fra den vandede nornerne hver dag verdenstræets rødder. Nornerne var gudinder, der bestemte menneskers og guders skæbne. Urd rådede for fortiden, Verdande for nutiden og den yngste, Skuld, for fremtiden<ref>Christiansen, Ole E., Mimers Brønd – Opslagsbog om nordisk mytologi. ( Danmark: Branner og Korch), 1994, 109</ref>. </blockquote> | <blockquote>Ved foden af verdenstræet Yggdrasil lå en prægtig sal, hvori de tre vigtigste norner Urd, Verdande og Skuld boede. Salen lå ved siden af den hellige Urdarbrønd, og fra den vandede nornerne hver dag verdenstræets rødder. Nornerne var gudinder, der bestemte menneskers og guders skæbne. Urd rådede for fortiden, Verdande for nutiden og den yngste, Skuld, for fremtiden<ref>Christiansen, Ole E., Mimers Brønd – Opslagsbog om nordisk mytologi. ( Danmark: Branner og Korch), 1994, 109</ref>. </blockquote> | ||
Dagfin Werenskiolds fremstilling viser to av de tre nornene som vanner verdenstreet Yggdrasils røtter. Nornene hadde makt over skjebnen, og skjebnens makt er sterkere en gudenes. Dette betyr at nornene var respektert men også av noen fryktet Den naivistiske stilen, de buede linjene i motivet og nornene som står harmonisk plassert i midten av bildet, gir en ufarlig stemning som gjør at de fremstår som lite truende. Kunstneren har valgt å fremstille nornene som vakre og med tiltrekkende former. Det kan derfor oppleves en erotisk undertone i bildet. | Dagfin Werenskiolds fremstilling viser to av de tre nornene som vanner verdenstreet Yggdrasils røtter. Nornene hadde makt over skjebnen, og skjebnens makt er sterkere en gudenes. Dette betyr at nornene var respektert men også av noen fryktet Den naivistiske stilen, de buede linjene i motivet og nornene som står harmonisk plassert i midten av bildet, gir en ufarlig stemning som gjør at de fremstår som lite truende. Kunstneren har valgt å fremstille nornene som vakre og med tiltrekkende former. Det kan derfor oppleves en erotisk undertone i bildet. | ||
− | <br>Treet har store epleliknende frukter, noe som vel må tilskrives kunstnerisk frihet, ettersom asketreet ikke kjennetegnes av denne typen frukt<ref>David More og John White, Trær I Norge og Europa. ( N.W. DAMM &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; SØN AS, 2005), 713-731</ref>. Fremstillingen får en til å tenke på Kunnskapens tre i Edens hage. At det bare er to norner og ikke tre, gir også en kompositorisk assosiasjon til Adam og Eva. Men i andre av relieffene der Yggdrasil vises, ses bare blader og ingen frukt. Imidlertid er fremhevingen av blomster og blader som dekorative og sterkt forstørrede elementer i komposisjonene karakteristisk for de fleste av Werenskiolds tallrike trerelieffer.<ref>Øistein Parmann, Dagfin Werenskiolds trerelieffer. ( Oslo: Dreyers Forlag, 1967)</ref><br> | + | <br>Treet har store epleliknende frukter, noe som vel må tilskrives kunstnerisk frihet, ettersom asketreet ikke kjennetegnes av denne typen frukt<ref>David More og John White, Trær I Norge og Europa. ( N.W. DAMM &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; SØN AS, 2005), 713-731</ref>. Fremstillingen får en til å tenke på Kunnskapens tre i Edens hage. At det bare er to norner og ikke tre, gir også en kompositorisk assosiasjon til Adam og Eva. Men i andre av relieffene der Yggdrasil vises, ses bare blader og ingen frukt. Imidlertid er fremhevingen av blomster og blader som dekorative og sterkt forstørrede elementer i komposisjonene karakteristisk for de fleste av Werenskiolds tallrike trerelieffer.<ref>Øistein Parmann, Dagfin Werenskiolds trerelieffer. ( Oslo: Dreyers Forlag, 1967)</ref><br> |
Kunstneren utrykker selv, at han har fulgt balanseprinsippet på fritt grunnlag, uten å tenke på det gylne snitt og konstruksjoner. Han fremlegger at han ikke har prøvd å sette verket inn i en kunsthistorisk kontekst, men velger å følge sin egen stil<ref>Just, Rådhuset i Oslo. 153.</ref>. Den naivistiske stilen har likevel klare referanser til både romerske sarkofagrelieffer og norsk treskurd <ref>Anker, Det store løftet, 390.</ref>. Forutsetningene til Werenskiold var Gerhard Munthes formspråk, folkekunsten, naivismen, tjuetallsbarokken og stilen som Oluf World-Thorne utviklet<ref>Anker, Det store løftet, 395.</ref>. | Kunstneren utrykker selv, at han har fulgt balanseprinsippet på fritt grunnlag, uten å tenke på det gylne snitt og konstruksjoner. Han fremlegger at han ikke har prøvd å sette verket inn i en kunsthistorisk kontekst, men velger å følge sin egen stil<ref>Just, Rådhuset i Oslo. 153.</ref>. Den naivistiske stilen har likevel klare referanser til både romerske sarkofagrelieffer og norsk treskurd <ref>Anker, Det store løftet, 390.</ref>. Forutsetningene til Werenskiold var Gerhard Munthes formspråk, folkekunsten, naivismen, tjuetallsbarokken og stilen som Oluf World-Thorne utviklet<ref>Anker, Det store løftet, 395.</ref>. | ||
− | <br>Dagfin Werenskiold, sønn av maleren Erik Werenskiold (1855-1958), startet sin kunstneriske utvikling som barn. I starten med faren som lærer. Som trettenåring begynte han å skjære i treplater etter egne tegninger og fortsatte med denne uttrykksformen hele livet. <ref>Carl Just, Rådhuset i Oslo, annen del – beskrivelse, (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co. (W. Nygaard), 1952), 151</ref> | + | <br>Dagfin Werenskiold, sønn av maleren Erik Werenskiold (1855-1958), startet sin kunstneriske utvikling som barn. I starten med faren som lærer. Som trettenåring begynte han å skjære i treplater etter egne tegninger og fortsatte med denne uttrykksformen hele livet. <ref>Carl Just, Rådhuset i Oslo, annen del – beskrivelse, (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co. (W. Nygaard), 1952), 151</ref> |
<br>Som malerelev i Paris i begynnelsen av 1920-årene, fant han veien til undervisning hos billedhuggeren Émile Bourdelle.<ref>Norsk kunstnerleksikon, bind 4, Oslo: Universitetsforlaget A.S, 1986, 452</ref> Han har i sine tallrike bemalte trerelieffer utviklet en syntese av det skulpturale og det koloristiske. De opprinnelige sterke fargene i Yggdrasil frisen har bleknet og har med tiden fått et belegg med forurensning. | <br>Som malerelev i Paris i begynnelsen av 1920-årene, fant han veien til undervisning hos billedhuggeren Émile Bourdelle.<ref>Norsk kunstnerleksikon, bind 4, Oslo: Universitetsforlaget A.S, 1986, 452</ref> Han har i sine tallrike bemalte trerelieffer utviklet en syntese av det skulpturale og det koloristiske. De opprinnelige sterke fargene i Yggdrasil frisen har bleknet og har med tiden fått et belegg med forurensning. | ||
Linje 120: | Linje 120: | ||
<br> | <br> | ||
+ | |||
+ | |} | ||
==== Referanser ==== | ==== Referanser ==== |
Revisjonen fra 12. apr. 2011 kl. 09:21
Frigg
Dagfin Werenskiolds tre-relieffserie Yggdrasil, som Frigg er en del av, inngår i et grundig planlagt og helhetlig tenkt kunstnerisk utsmykningsarbeid ved Oslo Rådhus. Frigg ble laget som den første, som et prøvearbeid, i 1943/44. Prosjektet ble gradvis utvidet, til serien omfattet i alt 16 relieffer, og prosessen pågikk helt til 1967. Den smykker Rådhusets borggård.
Les mer om verket Frigg av Dagfin Werenskiold
Balders død
Balders død er et av 16 tre-relieffer av kunstneren og trehoggeren Dagfin Werenskiold. Relieffene er del av den permanente utsmykningen i borggården foran Oslo Rådhus. Utsmykningen er laget på oppdrag fra Oslo kommune og ble påbegynt under okkupasjonstiden på 1940-tallet og ferdigstilt i 1950 årene.
Les mer om verket Balders død av Dagfin Werenskiold
Nidhogg
Nidhogg i Yggdrasilserien ble laget til, og befinner seg i borggården foran Oslo Rådhus. I likhet med de andre relieffene er også dette skåret ut av blokker av kvistfri furu som veier 1 tonn hver.Les mer om verket Nidhogg av Dagfin Werenskiold
Frøy og Gerd møtes
|
Nornene heller vann på Yggdrasil
|
|
|
Dagfin Werenskiold ( 1892-1977 ), Norsk billedhugger og maler. Nornene heller vann på Yggdrasil Yggdrasilfrisen med motiver fra den norrøne mytologien er laget etter en omfattende konkurranse om utsmykningen av Oslo Rådhus i 1937[3]. Den politiske lære og de moralske holdninger som Oslos styresett var bygget på ble vektlagt. Rådhusets planleggere ville gjerne at dette skulle forankres i historie, religion og myter[4]. Ved foden af verdenstræet Yggdrasil lå en prægtig sal, hvori de tre vigtigste norner Urd, Verdande og Skuld boede. Salen lå ved siden af den hellige Urdarbrønd, og fra den vandede nornerne hver dag verdenstræets rødder. Nornerne var gudinder, der bestemte menneskers og guders skæbne. Urd rådede for fortiden, Verdande for nutiden og den yngste, Skuld, for fremtiden[5]. Dagfin Werenskiolds fremstilling viser to av de tre nornene som vanner verdenstreet Yggdrasils røtter. Nornene hadde makt over skjebnen, og skjebnens makt er sterkere en gudenes. Dette betyr at nornene var respektert men også av noen fryktet Den naivistiske stilen, de buede linjene i motivet og nornene som står harmonisk plassert i midten av bildet, gir en ufarlig stemning som gjør at de fremstår som lite truende. Kunstneren har valgt å fremstille nornene som vakre og med tiltrekkende former. Det kan derfor oppleves en erotisk undertone i bildet.
Kunstneren utrykker selv, at han har fulgt balanseprinsippet på fritt grunnlag, uten å tenke på det gylne snitt og konstruksjoner. Han fremlegger at han ikke har prøvd å sette verket inn i en kunsthistorisk kontekst, men velger å følge sin egen stil[8]. Den naivistiske stilen har likevel klare referanser til både romerske sarkofagrelieffer og norsk treskurd [9]. Forutsetningene til Werenskiold var Gerhard Munthes formspråk, folkekunsten, naivismen, tjuetallsbarokken og stilen som Oluf World-Thorne utviklet[10].
|
Referanser
- ↑ Grønvold, Anker og Sørensen, Det store løftet: Rådhuset i Oslo, 395.
- ↑ Carl Just, Rådhuset i Oslo, annen del – beskrivelse, med bidrag fra arkitektene og kunstnerne selv. (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co. (W. Nygaard), 1952), 151.
- ↑ Ulf Grønvold, Nils Anker, Gunnar Sørensen, Det store løftet – rådhuset i Oslo, (Oslo: Oslo kommune i samarbeid med H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co, (W. Nygaard), 2000, 290-291.
- ↑ Nils Anker, Ulf Grønvold og Gunnar Sørensen, Det store løftet, (Oslo: Aschehoug og co i samarbeid med Oslo kommune 2000), 262.
- ↑ Christiansen, Ole E., Mimers Brønd – Opslagsbog om nordisk mytologi. ( Danmark: Branner og Korch), 1994, 109
- ↑ David More og John White, Trær I Norge og Europa. ( N.W. DAMM &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; SØN AS, 2005), 713-731
- ↑ Øistein Parmann, Dagfin Werenskiolds trerelieffer. ( Oslo: Dreyers Forlag, 1967)
- ↑ Just, Rådhuset i Oslo. 153.
- ↑ Anker, Det store løftet, 390.
- ↑ Anker, Det store løftet, 395.
- ↑ Carl Just, Rådhuset i Oslo, annen del – beskrivelse, (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co. (W. Nygaard), 1952), 151
- ↑ Norsk kunstnerleksikon, bind 4, Oslo: Universitetsforlaget A.S, 1986, 452
- ↑ Oslo kommune, Rådhusets forvaltningstjeneste. http://www.radhusets-forvaltningstjeneste.oslo.kommune.no/radhuset/
Bibliografi
Christiansen, Ole E., Mimers Brønd – Opslagsbog om nordisk mytologi. ( Danmark: Branner og Korch), 1994
Grønvold, Ulf, Nils Anker, Gunnar Sørensen. Det store løftet – rådhuset i Oslo,
Oslo: Oslo kommune I samarbeid med H.Aschehoug & Co, (W. Nygaard), 2000.
Grønvold, Ulf, Nils Anker, Gunnar Sørensen. Rådhuset i Oslo – Nasjonens storstue,
Oslo: Oslo kommune I samarbeid med H.Aschehoug & Co, (W. Nygaard) ,2000.
Just, Carl, i bokkommiteen: Rolf Stranger, Trygve Nilsen, Kr. Aamot. Rådhuset i Oslo –
første del-historikk, Oslo: Oslo Kommune, H.Aschehoug & Co, (W. Nygaard), 1950
Just, Carl, med bidrag fra arkitektene og kuntnerne selv. Rådhuset i Oslo – annen del-
Beskrivelse. Oslo: Oslo Kommune, H.Aschehoug & Co, (W. Nygaard), 1952
Nedkvitne, Knut og Johannes Gjerdåker, Ask – i norsk natur og tradisjon. ( Elverum: Norsk
Skogbruksmuseum, 1993 ).
Norsk kunstnerleksikon, bind 4, Nasjonalgalleriet, Oslo: Universitetsforlaget A.S, 1986
More, David og John White: Trær I Norge og Europa. ( N.W. DAMM & SØN AS, 2005).
Edda, Oslo: Det Norske Samlaget, 2002.
Steinsland, Gro, Norrøn religion. Oslo: Pax forlag, 2005.
Oslo kommune, Rådhusets forvaltningstjeneste. Februar 2011, http://www.radhusets-
forvaltningstjeneste.oslo.kommune.no/radhuset/
|}
Frøy og Skirne
|
|
|
Verket Frøy og Skirne er et av 16 store polykrome trerelieffer laget av kunstneren Dagfin Werenskiold. Relieffet er 2,30m x 2,20m, og inngår i en billedfrise kalt Yggdrasilfrisen fra perioden 1940-1950. Relieffdybden i utskjæringen skaper romfølelse ved en bredde på 30 cm og dybde på 25 cm.[1] Verket er å finne i borggården foran Oslo Rådhus.
I kvadet, Skirnismál, fra Den Eldre Edda, finner vi fortellingen om Frøys håpløse kjærlighet for jotunmøyen Gerd. I sterk bekymring vender faren, Njord, seg til tjeneren Skirne og ber han ende Frøys fortvilelse. Skirne drar av sted for å fri til Gerd, men tiden går og Frøys håpløshet gror. "Eg hest den gjev deg Frøy og Skirne gir oss et utsnitt i historien om Frøys heftige kjærlighet til Gerd. Frøy, stående i delvis profil, vinker farvel til sin tjener, Skirne, som skal avsted for å fri til Gerd. Vi ser her en diagonallinjedominans, fra høyre til venstre, i form av armene som veiver favel og beinenes bevegelse. Rundt hoftene til Skirne ser vi det berømte sverdet til Frøy, og hvordan kunsteren har markert halve Skirne i gull. Dette kan være symbolet på mot, rikdom eller mer viktig, makt.[3] Sverdet gir karakterstyrke og gullet skiller seg ut i sammenheng med farger som er enkle og hverdagslige; blå, grønn, rød osv. Vi ser også i bakgrunnen hvordan den frodige skogen og fjellene åler seg i landskapet sammen med den klare elven. Vakker natur er kanskje noe av det viktigste fremmede symboliserer med Norge, og noe kunsteren her har brukt sammen med norrøn mytologiske motiver som sentral faktor i kunsten. Man kan se likhetstrekk til Dagfins tematikk, kunstneriske utførelse og nasjonale preg til kjente kunstnere fra Lysakerkretsen som Dagfin var en del av. Kunstnere som Wold-Tornes og Gerhard Munthes dekorative arbeider, og Erik Werenskiolds eventyrillustrasjoner og arbeider i nasjonalt preg.[4] Videre hvordan kunsteren bryter med de strenge i og tradisjonelle reglene for komposisjon av et bilde ved blant annet bruken av tre, og middelalderens klare polykrom behandling av farge, form og kontrast. Nettopp denne bruken av sterke farger og enkle, robuste utskjæringer gir assosiasjoner til folkekunsten på 1700-tallet. Det at det også pryder Oslo Rådhus, en politisk, kulturell og folkesentral bygning i dag sier mye om viktigheten i kunstnerens budskap da det ble skapt og hva det betyr for oss i dag. Alt har en klar sammenheng, og selv om man tyder verket ulikt i dag enn hva man gjorde da det var nytt, er budskapet like klart: Norges historie og identitet i sentrum. En essensiell pekepinn på hva vi kanskje tar for gitt.
Referanser
Bibliografi- Den Eldre Edda. Edda-kvæde-Norrøne fornsongar. Oversatt av Ivar Mortensson Egnund. http://heimskringla.no/wiki/skirnesm%C3%A51 - Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer. Oslo; Dreyers forlag, 1967, 13-27 og 60. - Red. Det Store Norske Leksikon. Kvalitetssikret dokument. http://www.snlno/gull/symbolikk (07.02.11) - Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det Norske Samlaget, 1997.
|
Tor kjører med bukkene
|
|
|
Tor kjører med bukkene høyrer til ein serie på 16 store polykrome trerelieff som står i Borggarden til Oslo rådhus og er laga av bilethuggaren Dagfin Werenskiold (1892-1977). Relieffa er laga i kvistfri furu og formatet er 2,30 x 2,20 m, 30 cm tjukt og relieffdjupna er omkring 25 cm. Kvar av dei 16 verka veg nærare eit ton for seg sjølv.[1] Dei vart laga på oppdrag frå Oslo kommune, og Werenskiold byrja på dei alt i 1940, og dei stod ferdige saman med heile rådhuset i 1950.
BibliografiCarl Just, Rådhuset i Oslo, 2. del. Oslo: H. Aschehoug & Co, 1952. Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtida til i dag, 3. utg. Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug & Co. (W. Nygård), 2000. Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. Revidert utgave ved Jørgen Haavardsholm. Oslo: Universitetsforlaget, 1996 Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer. Oslo: Dreyers Forlag, 1967. Snorre Sturlason. Snorre: Den yngre Edda. Omsett av Erik Eggen. Norrøne bokverk 42. Oslo: Det Norske Samlaget, 1973
|
Embla
|
|
|
Slik blir skapelsen av mennesket fremstilt i Den yngre Edda. En av tekstene som ble brukt som utgangspunkt da Dagfin Werenskiold utsmykket borggården til Oslo Rådhus.Embla er en av 16 malte trerelieff i Yggrasilfrisen, disse er naivistiske og folkekunstpregede tolkninger av scener basert på norrøn mytologi. Laget i 1940-50-årene, med en dimensjon på 2,30x2,20x0,30 m hadde de opprinnelig en strålende fargeprakt noe som dessverre har blitt dempet med årene.[2][3]
Embla er urkvinnen og stammor til menneskene, i relieffet er hun fremstilt som en naken kvinne som står i fullfigur midt i bildet. Bak henne vokser det frem blomster i forskjellige farger. Emblas kropp og de blomstene utgjør formen til et tre, der kroppen er stammen og blomstene grenene. Denne formen sammen med relieffets preg av å være skjært ut i tre, reflekterer materialet som menneskene ble skapt av; to trær som gudene fant på stranden. Dette treet fyller hele bildet og ligger på en enkel mørkeblå bakgrunn. Det er også to insekter på hver sin side av bildet; et fluelignende vesen og en sommerfugl som Emblas høyrehand ligger vannrett over.
Kroppsspråket til Embla kan knyttes til det øyeblikket hun våkner til live. Kroppen er statisk; føttene er plantet i jorda, kroppen står rett opp, ansiktet vendt stivt rett frem og leddene viser ingen tegn til bevegelse. Bare høyre armen er bøyd, men til en statisk horisontal posisjon. Kroppen er grovt hugget ut noe som skaper følelsen av at hun enda ikke er fullt ut menneske. Måten ansiktet blir rammet inn av et kortklipt rutemønstret hår har en likhet med sarkofagene fra Egypt. Denne innrammingen av remmer det livløse uttrykket til Embla, men ansiktet er levende. Her er huden glatt uten spor etter utskjæringsprosessen. Samspillet mellom Emblas munnviker og kinn gir en antydning til et smil og øynene hennes ser drømmende fremover. Det skapes en kontrast mellom den urørlige kroppen og ansiktet som lyser av bevisthet, mellom det som er dødt og det som er levende.
Referanser
Bibliografi
Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen, foto Jiri Havran. Det store løtet: rådhuset i Oslo. Oslo: Aschaug. 2000
Steinsland, Gro et Al. Voluspå og andre norrrøne helligtekster. Oslo: De norske Bokklubbene. 2003.
Sturluson, Snorri, Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen. Edda. Oslo: Samlaget. 2002
Sørensen, Gunnar. Fargelegg byen! : Oslo kommunes utsmykninger. Oslo: Oslo kommune - Kulturetaten Unipub. 2009.
|
Odin på Sleipner
|
|
|
Katalogkunnskap:
Mytologisk bakgrunn Odin er gudenes konge. I Valhall har han sitt høysete, Lidskjalv, hvor han sitter og ser utover verden. Han har to ravner, Hugin (tanken) og Munin (minnet), som han sender ut hver dag for å samle nyheter om verden utenfor. Om kvelden kommer de tilbake, setter seg på hver sin skulder og forteller Odin om alt de har sett. Odin eier også den dvergesmidde gullringen, Draupne, som det hver niende natt drypper åtte nye gullringer fra. Dvergene smidde også Odins spyd, Gungne. Dette spydet treffer alltid det Odin sikter på.[2] Den kjæreste av Odins eiendeler er hesten Sleipner. Sleipner har åtte bein og er den raskeste hesten i verden. [3]
Motivbeskrivelse Som det kommer frem av navnet, forestiller Odin på Sleipner den mektige guden Odin som rir i skogbrynet på sin åttebeinte hest, Sleipner, tett etterfulgt av ravnene Hugin og Munin som er plassert like over hodet hans. Odin er iført rød kappe og bevæpnet med et spyd i venstre hånd mens han holder Sleipners tømmer i den høyre. Hvis man kunne sett bildet i sine originale farger, ville man også kunnet sett ringen Draupne på hans høyre ringfinger. Bak ravnene følger en bølge bestående av syv gullstjerner. Sleipner løper på en eng av prestekrager og blåklokker med høyereiste bartrær i bakgrunnen. Relieffet er komponert slik at Odin rir fra venstre mot høyre og man får dermed et sterkere inntrykk av at hesten er i fart siden vi i vår kultur leser bilder fra venstre til høyre. Hestens man og hale, samt Odins kappe blåser i vinden, noe som understreker inntrykket av fart.
Symbolikk Odins røde kappe symboliserer både hans herskerposisjon og aggresjonen i hans kamplyst, mens Sleipner og Odins hjelm og skjegg samt detaljer på hestens hodelag har spor av en mer gyllen gullfarge, noe som kan være med på å fremheve det kongelige og guddommelige. I tillegg til å være en mytologisk gjenstand har spydet også en symbolsk mening. Det er av de eldste våpnene menneskene har laget, og har flere ganger blitt brukt for å symbolisere manndom og makt, særlig krigsmakt. Odin er kledd til krig, og vi ser godt at han er ute på krigstokt, og ikke bare en vanlig ridetur.
Kontekst Følelsen av makt og noe guddommelig får man også når man oppsøker relieffene i sin kontekst. I tillegg til at Rådhuset i Oslo er stort og mektig, er relieffene plassert såpass langt opp på veggene at et vanlig menneske må bøye på nakken for å se dem ordentlig. Man må med andre ord se opp på dem på samme måte som man ville sett opp til gudene, og de store størrelsene gir en følelse av ærefrykt. Dette gjelder naturligvis alle relieffene, men det gir en ekstra god virkning når motivet er noe så mektig som Odin og Sleipner.
Referanser
BibliografiGrønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet - Rådhuset i Oslo. 1.utg. Hansen, Jan-Erik Ebbestad og Kari Møller. ”Norrøne myter og sagn”. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. 1999.
|