De siste skudd

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

De siste skudd er malt av den norske kunstneren Arne Ekeland (1908-1994). Bildet ble malt i 1940 og er 200 x 300 cm. Arne Ekeland var overbevist kommunist. Revolusjon og samfunnsendring er temaer som kommer sterkt fram i flere av bildene hans. Malestilen i De siste skudd er inspirert av kubisme, ekspresjonisme og bysantinsk mosaikk-kunst. I dag henger bildet på Nasjonalmuseet i Oslo.

HUSK Å FIXE KILDER!!!!!

Beskrivelse

Arne Ekeland, De siste skudd, 1940. Olje på lerret, 200 x 300 cm. Nasjonalmuseet. © Ekeland, Arne/BONO

Bildets forgrunn er kaotisk og brutalt. Det første en ser er en likblek gutt på knærne med et fortvilet ansiktsuttrykk. Han sitter foran et lik med klær i forskjellige grønntoner. Liket holder en knyttet neve over brystet. Blikket trekkes til høyre, mot en brun søyle mennesker. Den nederste delen av søylen er diffus og pittoresk. Denne delen består av to kvinner og et barn. Kvinnen til venstre står med ryggen mot søylen og holder et barn i armene. Hun er ikledd et blodrødt klede som hun svøper rundt barnet. Søylen blir gradvis tydeligere mot toppen. Mennene i søylen er sinte, noen hytter med nevene og andre peker mot midten av bildet med geværer. De peker mot en øy, som befinner seg i bildets sentrum. Mennene i søylen er fulle av aggresjon. En av dem har til og med hoggtenner. Det oppleves som om de er belyst unnenifra av et sterkt gult lys.

I bildets sentrum er det tre menn på en øy. Mennene representerer statsmaktene, en pave, en krigsherre og en kapitalist. Ansiktene deres virker følelsesløse. Paven holder en pistol rettet mot gutten og liket i forgrunnen i bildet. Under mennene er det en kirke og et majestetisk bygg med søyler. Bygningene synker nedover i et hav av mynter og sedler. Ut av pengene renner det blod.

I venstre forgrunn står det en naken mann og en dame, med ryggen mot oss. Mannen har en kirke som hode, og holder et gult tannhjul. De befinner seg bak en lav mur. Rundt dem ligger det strødd diverse verktøy.

Ved muren befinner det seg også to barn. De leker med noe som minner om et industrielt byggesett. Helt i høyre kant av bilde er det enda et par med barn. Disse barna strekker seg etter korn. Bak barna går en gruppe arbeidere mot ruinert by som befinner seg i bildets bakgrunn.

Formalanalyse

Fargebruk/Fargekomposisjon

Fargebruken i verket er både ekspressiv og symbolsk. Det er et skille når det gjelder teknikk og fargebruk, som deler bildet omtrent på midten. Den øvre delen preges av større flater med fortynnet oljemaling i dusere fargetoner. Den nedre delen består av mindre flater i ekspressive farger, pålagt i tykke lag

Teknikk

Et av formkvalitetene til maleriet er at det er lineært og har tydelige, formbeskrivende omrisslinjer. Bildets handling fyller hele det store lerretet, og har en fin balanse mellom horisontale og vertikale linjene.

Analyse

De Siste Skudd er Ekeland's kommunistiske manifest, og må da tolkes på denne måten. De tre K-ene; kirke, krigsvesen, og kapitalisten, er symboler på det kapitalistiske samfunnet som Ekeland ønsket å bekjempe.[1] Mennene som utgjør den aggressive bølgen representerer en revolusjon. Tittelen, De Siste Skudd, passer til denne hendelsen, ettersom det er like før skuddene løsnes og samfunnet endelig kan endres. Et av mennene midt i bølgen av opprørerne er hvit i ansiktet og har hoggtenner. Dette kan symbolisere det dyriske sinnet som vold og krig fører med seg. Damen som holder rundt barnet er kledd i rødt, som er kommunismens farge. Moren er i dette tilfellet kommunismen som verner om fremtiden. Dette er en blodig revolusjon, den går på liv og død, noe som kommer til uttrykk i de døde og sårede. De er symboler på det folket er villige til å ofre for å nå sitt ultimate mål.

De to voksne menneskene lengst til venstre i bildet er de mest statiske elementene i forgrunnen. Kvinnen lengst til venstre ser på en fugl som flyr over himmelen, som er et symbol på fred og håp i fremtiden. Mannen har en kirke på hodet, omtrent tredd ned over øynene. Dette kan være et symbol på kirkens propaganda, men samtidig kan disse menneskene også være representanter for den delen av menneskeheten som retter fokuset mot andre retninger i samfunnet. Håpet i bildet har Ekeland symbolisert ved de lekende barna i forgrunnen. De representerer homo ludens; det lekende og skapende mennesket som ikke er fanget eller undertrykket av de tre K-ene.[2]

Danbolt mener at bildet er en apokalypse, som blir skildret av en visjonær utenfor bildet. Det som kommer til syne er at de gamle maktstrukturene er fanget på den lille øya, og at menneskene til høyre er samfunnets nye mennesker. Barna i forgrunnen symboliserer håpet og fremtiden.[3]

Overskrift

Maleriet tar opp temaer som var veldig aktuelle første halvdel av 1900-tallet. Det er naturlig at Ekeland fokuserer på kapitalismen mot kommunismen, da han selv var kommunist og trodde på et klasseløst samfunn. I følge marxismen er kapitalismen et klassesamfunn basert på midler og rikdom. Han var opptatt av det sosiale skillet under depresjonsårene på 30-tallet. Arbeiderne hadde lite verdi, og var samfunnets underklasse. Kapitalherrene jente seg rike på arbeiderne, uten å gi tilbake til folket.[4] Ekelands følelser rundt kapitalismen kommer tydelig frem i bildet, og han gjør kapitalherren til den største skurken.

Under separatutstillingen i 1940, der han stilte ut 128 malerier fra perioden 1932 til 1940, ble det synlig at Ekeland hadde en særegen interesse for å portrettere en type sammensvergelse mellom kapital, kirke og militærvesen mot folkets interesser. Av anmeldere og kolleger ble Ekeland geniforklart, men blant den bredere folkelige populariteten ble budskapet en stengsel, og for spekulativt. Med denne utstillingen, og dette bildet, fikk han derimot en status om den ubestridte ener blant norske billedkunstnere i hans generasjon.[5]

I tiden r det virket som det litterære maleriet måtte vike for nye uttrykk og formspråk, evnet Ekeland å plassere et billedmessig uttrykk for et litterært innhold i dette nye, aktuelle og moderne formspråket. Gjennom et langt liv og virke utforsket Ekeland ulike stiluttrykk, men til tross var hans politiske overbevisning dypt ankret i alle hans arbeider. Hans malerier er preget av refleksjon over de generelle menneskelige problemene og samfunnsforholdet. I et intervju uttalte Ekeland: "Kunsten skal ikke være på 'grasrota', fordi kunst nettop er noe som bærer oss ut av det trivielle, og opp fra hverdagen."[6]

  1. Yvenes, Marianne. Høydepunkter. Kunst fra antikken til 1945. Nasjonalmuseet, 2014. Tilgjengelig fra: http://samling.nasjonalmuseet.no/no/object/NG.M.02591    
  2. [1] Danbolt, Norsk kunsthistorie, 289
  3. [1] Danbolt, Norsk kunsthistorie, 288-289
  4. [1] Danbolt, Norsk kunsthistorie, 288-289
  5. Norsk biografisk leksikon online, s. v. ”Arne Ekeland"
  6. Bjerke, s.v. ”Arne Ekeland”, Norsk kunstnerleksikon online.