De siste skudd

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Arne Ekeland, De siste skudd, 1940. Olje på lerret, 200 x 300 cm. Nasjonalmuseet. © Ekeland, Arne/BONO

De siste skudd er malt av den norske kunstneren Arne Ekeland (1908-1994). Bildet er malt i 1940 med olje på lerret, og format 200 x 300 cm. Arne Ekeland var overbevist kommunist. Revolusjon og samfunnsendring er temaer som kommer sterkt fram i flere av bildene hans. Malestilen i De siste skudd er inspirert av kubisme, ekspresjonisme og bysantinsk mosaikk-kunst. I dag henger bildet på Nasjonalmuseet i Oslo.[1]

Beskrivelse

Bildets forgrunn er kaotisk og brutalt. Det første man ser er en likblek gutt på knærne med et fortvilet ansiktsuttrykk. Han sitter foran en livløs kropp med klær i forskjellige grønntoner. Liket har en knyttet neve på brystet. Blikket trekkes til høyre, mot en brun søyle av mennesker. Den nederste delen av søylen er diffus. Denne delen består av to kvinner og et barn. Kvinnen til venstre står med ryggen mot søylen og holder et barn i armene. Hun er ikledd et rødt klede som hun svøper rundt barnet. Søylen blir gradvis tydeligere mot toppen. Mennene i søylen er sinte, noen hytter med nevene og andre peker mot midten av bildet med gevær. De peker mot en øy, som befinner seg i bildets sentrum. Mennene i søylen er fulle av aggresjon. En av dem har hoggtenner. Det oppleves som om de er belyst unnenifra av et sterkt gult lys.

I bildets sentrum er det tre menn på en øy. Mennene representerer statsmaktene, en pave, en krigsherre og en kapitalist. Ansiktene deres virker følelsesløse. Paven holder en pistol rettet mot gutten og liket i forgrunnen av bildet. Under mennene er det en kirke og et majestetisk bygg med søyler. Bygningene synker nedover i et hav av mynter og sedler. Ut av pengene renner det blod.

I venstre forgrunn står det en naken mann og en dame, med ryggen mot oss. Mannen har en kirke som hode, og holder et gult tannhjul. De befinner seg bak en lav mur. Rundt dem ligger det strødd diverse verktøy.

Ved muren befinner det seg også to barn. De leker med noe som minner om et industrielt byggesett. Helt til høyre i bildet er det enda et par med barn. Disse barna strekker seg etter korn. Bak barna går en gruppe arbeidere mot ruinert by som befinner seg i bildets bakgrunn.

Formalanalyse

Fargebruk og teknikk

Fargebruken i verket er både ekspressiv og symbolsk. Det er et skille når det gjelder teknikk og fargebruk, som deler bildet omtrent på midten. Den øvre delen preges av større flater med fortynnet oljemaling i dusere fargetoner. Den nedre delen består av mindre flater i ekspressive farger, pålagt i tykke lag.[2] Dette skaper en følelse av mylder og kaos i den nedre delen, kontra et roligere og mildere landskap i den øvre delen. De lyse fargene dominerer, til tross for en del grønn- og blåfarger i mørke nyanser i den nederste delen. Bruken av farger, som fargeperspektiv, forsterker romstrukturen ved at kalde farger oppleves som fjerne, og varme farger oppleves som nære. Handlingen utspilles over hele lerretet. Det er mer "liv" i fronten ved den varme fargedominansen, hvor forgrunnen fremstår mer livaktiv og vekker mer følelser. Oppdelingen av farger og former, og hvordan de er plassert i forhold til hverandre gir en dekorativ effekt.[3]

Bruken av komplementærfarge er i maleriet. Dette kan være et virkemiddel som fører til at menneskene skal bli noe mer fremtredende, i det som kan virke som et sammensatt og overveldende bilde. For eksempel har soldatene innslag av gulfarger på kroppene, noe som står i kontrast til den blå-grå bakgrunnen. I motsetning til dette kan man se på arbeiderne til høyre. Disse går i ett med det grønne landskapet og er vanskeligere å oppdage. Kvinnen med barnet går nærmest i ett med pilaren av krigende menn, men det røde kledet trer tydelig frem. Bildets ekspressive forgrunn med varme farger, kontrasterer med bakgrunnen preget av kjølige farger. Bildets dybde blir skapt ved hjelp av elementer i forskjellig størrelse plassert i bak- og forgrunn.

En av formkvalitetene til maleriet er at det er lineært og har tydelige, formbeskrivende omrisslinjer. Bildets handling fyller hele det store lerretet, og har en fin balanse mellom horisontale og vertikale linjer. Ved hjelp av fasetter bygger Ekeland opp et bilde som peker mot kubisme. Fasettene bidrar til oppstykking av formene, både menneskene og landskapet blir fasettert, og dette skaper en urolig og aggressiv stemning. Bildet har ingen klar lyskilde, og derfor ingen naturlig skyggebruk. Men mørke og lyse fasetter skaper et levende og dynamisk bilde. I bildet er mange slags former representert, hvor alt fra ovaler til kvadrater er med på å bygge opp bildet. Mellom fasettene kan en skimte enda en farge, noe som gjør at bildet inneholder flere farger enn hva øyet først oppfatter. Det er lysere eller mørkere linjer mellom platene. Dette kan komme av en grunnfarge malt på lerretet hvor platene er malt over slik at grunnfargen skinner gjennom. Ved hjelp av denne teknikken kan vinklene komme tydeligere frem. Om man tar et skritt nærmere ser man at de større flatene, som vannet, er malt med tynnere strøk enn de små oppdelte flatene. Der fasettene er mindre og tettere, er også penselstrøkene tykkere, en pastos teknikk lagt i midtre fasetter.[4]

Stilarter

Arne Ekelands bilde viser til en rekke stiler i De Siste Skudd, men mest fremtredende er kubismen og den moderne tolkningen av bysantinsk mosaikk. Bildet trekker også i retninger av manierismen, renessansen, symbolismen og ekspresjonismen.

Maleriet er lineært og har tydelige, formbeskrivende omrisslinjer. Menneskene er satt sammen av fasetter, lik oppbyggingen av bysantinsk mosaikk. Denne oppspaltingen av flater gir maleriet tydelige kubistiske tendenser. På flere måter kan det sammenliknes med en tidlig fasett-kubisme, -i likhet med Picasso sin oppspalting av overflaten. Dette fører til en formforenkling og tar utførelsen tilbake til de mest elementære formene.[5] I 1931 reiste Ekeland til Paris der kubismen fikk ben å gå på gjennom Cézanne, Picasso og Braque, og tok trolig med seg inspirasjon hjem.[6]

Flere kritikere har i tillegg trukket linjer til både ungrenessansen og manierismen, på måten Ekeland former skikkelsene så unaturlig langstrakt og anatomisk disharmonisk.[7] Figurenes proporsjoner og kroppsholdninger føles unaturlige i sine stillinger og holdninger. Den hengslete, lite anatomisk korrekte måten å studere menneskekroppen på, gir et inntrykk av at oppspaltingen av flater, og dermed konturlinjer, er viktigere enn å oppnå en realistisk synsopplevelse. Her sammenfatter dermed Ekeland både tydelig manierisme og fasett-kubisme.

De Siste Skudd er også et klart ekspressivt maleri, noe som kommer til uttrykk i fargebruken, den dynamiske komposisjonen og det tydelig anspente og høyst pregnante øyeblikket. Bildet skildrer et øyeblikk i en prosess. Betrakteren vet ikke hva som kommer til å skje, men bildets intense spenning setter tankene i gang. Dette bidrar til et aggressivt uttrykk. Fargebruken er både ekspressiv og symbolsk. Den bevisste tilnærmingen til farger og dens psykologiske verdi som Arne Ekeland viser, kan man òg spore til symbolismen. Det er spesielt sterke trekk ved ekspresjonismen i Ekelands verk, hvor komposisjonen er preget av uro; det er mye som skjer på samme tid. Menneskene er avidealiserte, fargene er sterke og rene, og har en uttrykksbærende funksjon med svarte, vinklede konturer.[8]

Analyse

Symbolbruk

De Siste Skudd er Ekeland's kommunistiske manifest, og må da tolkes på denne måten. De tre K-ene; kirke, krigsvesen, og kapitalisten, er symboler på det kapitalistiske samfunnet som Ekeland ønsket å bekjempe.[9] Mennene som utgjør den aggressive søylen representerer en revolusjon. Tittelen, De Siste Skudd, passer til denne hendelsen, ettersom det er like før skuddene løsnes og samfunnet endelig kan endres. En av mennene midt i søylen av opprørerne er hvit i ansiktet og har hoggtenner. Dette kan symbolisere det dyriske sinnet som vold og krig fører med seg. Damen som holder rundt barnet er kledd i rødt, som er kommunismens farge. Moren er i dette tilfellet kommunismen, som verner om fremtiden. Dette er en blodig revolusjon, den går på liv og død, noe som kommer til uttrykk i de døde og sårede. De er symboler på det folket er villige til å ofre for å nå sitt ultimate mål.

De to voksne menneskene lengst til venstre i bildet er de mest statiske elementene i forgrunnen. Kvinnen lengst til venstre ser på en fugl som flyr over himmelen, som er et symbol på fred og håp i fremtiden. Mannen har en kirke på hodet, omtrent tredd ned over øynene. Dette kan være et symbol på kirkens propaganda, men samtidig kan disse menneskene også være representanter for den delen av menneskeheten som retter fokuset mot andre retninger i samfunnet. Håpet i bildet har Ekeland symbolisert ved de lekende barna i forgrunnen. De representerer homo ludens; det lekende og skapende mennesket som ikke er fanget eller undertrykket av de tre K-ene.[10]

Danbolt mener at bildet er en apokalypse, som blir skildret av en visjonær utenfor bildet. Det som kommer til syne er at de gamle maktstrukturene er fanget på den lille øya, og at menneskene til høyre er samfunnets nye mennesker. Barna i forgrunnen symboliserer håpet og fremtiden.[11]

Kontekst

Maleriet tar opp temaer som var veldig aktuelle i første halvdel av 1900-tallet. Det er naturlig at Ekeland fokuserer på kapitalismen mot kommunismen, da han selv var kommunist og trodde på et klasseløst samfunn. I følge marxismen er kapitalismen et klassesamfunn basert på midler og rikdom. Han var opptatt av det sosiale skillet under depresjonsårene på 30-tallet. Arbeiderne hadde lite verdi, og var samfunnets underklasse. Kapitalherrene tjente seg rike på arbeiderne, uten å gi tilbake til folket.[12] Ekelands følelser rundt kapitalismen kommer tydelig frem i bildet, og han gjør kapitalherren til den største skurken.

Under separatutstillingen i 1940, der han stilte ut 128 malerier fra perioden 1932 til 1940, ble det synlig at Ekeland hadde en særegen interesse for å portrettere en type sammensvergelse mellom kapital, kirke og militærvesen mot folkets interesser. Utstillingen ble tatt godt i mot av anmeldere og kolleger, men det ble for intellektuelt for det generelle publikum. Med denne utstillingen, og dette bildet, fikk han derimot en status som den ubestridte ener blant norske billedkunstnere i hans generasjon.[13]

I tiden der det virket som det litterære maleriet måtte vike for nye uttrykk og formspråk, evnet Ekeland å plassere et billedmessig uttrykk for et litterært innhold i dette nye, aktuelle og moderne formspråket. Gjennom et langt liv og virke utforsket Ekeland ulike stiluttrykk, men til tross var hans politiske overbevisning dypt ankret i alle hans arbeider. Hans malerier er preget av refleksjon over de generelle menneskelige problemene og samfunnsforholdet. I et intervju uttalte Ekeland: "Kunsten skal ikke være på 'grasrota', fordi kunst nettopp er noe som bærer oss ut av det trivielle, og opp fra hverdagen".[14]

Litteraturliste

Bjerke, Øyvind Storm. Arne Ekeland- Broen til Melkeveien. Høvikodden: Henie Onstad Kunstsenter i samarbeid med Labyrinth Press, 2008.

Bjerke, Øyvind Storm. "Arne Ekeland" Norsk biografiske leksikon online, oppsøkt: 11.09.2017. https://snl.no/Arne_Ekeland

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie. Bilde og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det Norske Samlaget, 1998.

Fagernes, Trond. Ekspresjonisme. Oppsøkt: 11.09.2017. https://snl.no/ekspresjonisme

Tschudi-Madsen, Stephan. Kubisme. Store Norske Leksikon. Oppsøkt: 11.09.2017. https://snl.no/kubisme

Yvenes, Marianne. Høydepunkter. Kunst fra antikken til 1945. Nasjonalmuseet, 2014. oppsøkt: 11.09.2017. http://samling.nasjonalmuseet.no/no/object/NG.M.02591

Referanser

  1. Bjerke, "Arne Ekeland", Norsk biografiske leksikon online.
  2. Ibid.     
  3. Yvenes, "Høydepunkter. Kunst fra antikken til 1945"
  4. Bjerke, ”Arne Ekeland”, Norsk kunstnerleksikon online. 
  5. Tschudi-Madsen ”Kubisme” Store Norske Leksikon 
  6. Bjerke, "Arne Ekeland". I Norsk kunstnerleksikon. 
  7. Bjerke, Broen til melkeveien, 53
  8. Fagernes "ekspresjonisme" Store norske leksikon 
  9. Yvenes, "Høydepunkter. Kunst fra antikken til 1945"    
  10. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 289
  11. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 288-289
  12. Ibid. 288-289
  13. Bjerke, "Arne Ekeland", Norsk biografiske leksikon online.
  14. Bjerke, ”Arne Ekeland”, Norsk kunstnerleksikon online.