Det blå kjøkken
Motivbeskrivelse
Det blå kjøkken er et figurativ oljemaleri. Bildet er en fremstilling av et blått kjøkken. I forgrunnen av maleriet står en stabel med tallerkener, skåler og en kopp som er plassert på en kjøkkenbenk. I mellomgrunnen til høyre i vinduskarmen står det en potteplante, og i bakgrunnen ser vi to sprossede vinduer. Vinduet utgjør mesteparten av maleriet, og er malt i en klar blåfarge. På utsiden av vinduet kan man svakt skildre trærne som beveger seg med vinden.
Ludvig Karsten er spesielt kjent for sin fargebruk. Som kolorist er Det blå kjøkken et skoleeksempel på hvordan bruk av farger kan forandre opplevelsen av et motiv. Det blå kjøkken er et maleri som domineres av fargespillet, og det er dette fargespillet som blir hovedmotivet i maleriet.
Formale virkemidler
Formale virkemidler
Kolorismen
kolorismen
Impresjonismen
Ludvig Karsten var inspirert av den franske billedkunsten, og med det også den fremragende franske kunsteren, Henri Matisse, som mente at et godt maleri ikke behøvde å kopiere virkeligheten.[1] I 1910 var Karsten i Paris, hvor han besøkte Matisses akademi, og etter veiledning og innspill her at Karstens uttrykk virkelig beveget seg i en impresjonistisk retning.[2]
I Det blå kjøkken kommer impresjonismen til uttrykk i at geometrisk optikk ikke er tatt hensyn til.[3] De geometriske formene som vi kan se i potteplante og servise er altså gjengitt ikke i sin objektivt sansbare form. Dette gir en virkning av en forvrengt teracottapotte og servisedeler i forskjellige perspektiver.
En annen viktig del av impresjonismen var fokuset kunstneren hadde på øyeblikket og sin egen umiddelbare opplevelse fremfor å fremstille virkeligheten som den er. Dette er at av Karstens kunstneriske kjennetegn: Anslaget, altså sanseinntrykket, mente han, det er dette som er kunst. For mange refleksjoner og beregninger kan ødelegge det hele. I Det blå kjøkken kan dette legges merke til i penselstrøkene som nærmest virker spontane og skisserte. Maleriets grovhet kan henlede tankene til "uferdigheten" kunstkritikeren Louis Leroy latterliggjorde impresjonismen for ved dens begynnelse i Frankrike, som i senere tid blir sett på som noe ytterst vakkert. [4]