Det syke barn (Syk pike)

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 30. aug. 2017 kl. 10:45 av Annybf@uio.no (diskusjon | bidrag)

(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk

Det syke barn ble malt i 1885-86 av den norske kunstneren Edvard Munch. Det er malt med olje på lerret, og måler 120 x 118,5 cm. Maleriet ble første gang stilt ut på Høstutstillingen i 1886, den gang under tittelen Studie. I dag befinner maleriet seg i Nasjonalmuseet / Nasjonalgalleriet i Oslo. Verket er et av de mest sentrale av Munchs tidlige malerier, og er blitt vurdert og skrevet om i mange artikler og bøker.

Edvard Munch, Det syke barn, 1885-1886. Nasjonalmuseet.


Motivbeskrivelse

Maleriet forestiller en ung, blek jente som sitter i en stol med en stor, hvit pute i ryggen og et pledd over bena. Det røde håret hennes står i kontrast til den bleke huden og den hvite puten bak hodet. Jenta er kledd i mørkegrønt. Samme farge har også teppet hun har over seg. Til høyre for den unge jenta sitter en mørkkledd dame med hodet bøyd. Jentas ansikt er vendt mot kvinnen, men hun ser forbi kvinnen, mot lyset. Blikket til jenta virker sløret. Jenta og kvinnen holder hverandres hender, og sammen utgjør de bildets sentrum. Vi ser kun deler av annet interiør. Nede i venstre hjørne en del av et nattbord med en flaske på. Og i det høyre hjørnet ser vi enden av en hvit gardin og kanten på et bord med et glass med vann. Lyset ser ut til å komme inn fra samme side som gardinen, fra et vindu vi ikke ser.


Formale virkemidler

Komposisjonen er geometrisk oppbygget, og maleriets mål er tilnærmet kvadratisk. Gjentagelser av kvadratet finner vi flere steder i bildet; i den hvite puten, og i det mørke feltet med sengeteppet og de to personene.[1] Maleriets sentrum, jenta og kvinnen, er plassert lang frem i billedrommet. Det er figurenes plassering og fargevalget samt bruk av lys og skygge som skaper rom og dybde. De mørke, dystre jordfargene dominerer. Hovedfargen er mørk grønn. Kontrasten i den hvite puten, jentas hvite ansikt og det røde håret gir dybde i bildet. Lyset fra vinduet lyser opp øverste del av bildet, da særlig jentas ansikt. Resten av bildet er skyggelagt og mørkt.

For å skape rom har Munch gitt oss det ene hjørnet i rommet, som er markert med en fremtredende linje som går over hele bildets høyde. Både kommoden og bordet stabiliserer bildet og leder oss inn mot barnet og kvinnen. Kommoden overlapper venstre sengekant og skyver personene bakover i bildet. Denne avstanden utlignes til en viss grad av at Munch lar jentas teppe møte nedre billedkant, og dette samtidig med at stabiliteten i bildet opprettholdes.

Blå og grønn er ofte forbundet med sorg og sykdom, og med tittelen hersker det liten tvil om handlingen i bildet. Det er et svært malerisk bilde der Munch har villet få det til å se ut som han så det gjennom tårevåte øyne, noe som han faktisk gjorde under arbeidet.[2] Gardinen har ikke fått noen klar form og kvinnen og gardinen er utpenslet mot hverandre. Han har dessuten skrapt opp bildets overflate, særlig nær pikens hode og i bakgrunnen på veggen. Munchs sterke følelser kommer klart til uttrykk i dette bildet.

Den syke jentas hånd har kun svært enkelt markerte fingre, og der de to hendene møtes i et siste farvel har ikke Munch malt mer enn nødvendig. De to hendene har smeltet sammen i en egen form, et bånd mellom den unge jenta og kvinnen, som straks skal rives over. Tøjner argumenterer for dette i Munch: Med egne ord og påpeker at bildets tema ikke er dødsangst, men det å bli forlatt.[3] Vi identifiserer oss med kvinneskikkelsen, for jenta er allerede på vei ut av den fysiske verden, den verden kvinnen nærmest er blitt en del av. Flasken og glasset står der for å markere tingenes verden, det som aldri forsvinner.


"Studie"

Opprinnelig kalte Munch bildet Studie, men han benyttet skissen som et middel for å gjennomføre denne studien. Skisseaktighet var en metode for å fange opp umiddelbarhet i hans egen opplevelse av motivet. Målet var å avbilde det første inntrykket motivet gjorde på ham.[4] Edvard Munch skrev selv om det: «Da jeg første gang saa det syke barn […] gav det mig et indtryk som under arbeidet forsvandt. […] billedet malte jeg mangfoldige gange om i løpet av ett aar […] og forsøkte atter og atter aa faa det første indtryk - den gjennomsiktige - bleke hud mot lærredet - de skjælvende hænder.»[5] I sin dagbok skrev han at: «Jeg maler ikke det jeg ser - men det jeg saa.»[6] Han malte en indre opplevelse av det han så. Bildet var både et uttrykk for den ytre og den indre virkeligheten.


Bakgrunn

Det har blitt en generell oppfatning at personene som er avbildet i maleriet er Edvard Munchs ett år eldre søster, Sophie, og deres tante, Karen. Moren døde da Munch var fem år gammel, og søsteren da han var 14. «For mens han malte, gjenopplevde han den atmosfæren som hadde preget hjemmet da søsteren døde åtte år tidligere. Den opplevelsen av fortvilelse og avmakt ble for Munch viktigere å gjengi enn de ytre trekkene ved en syk jente» står det skrevet i boken Norsk kunsthistorie, Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, men som kunsthistorikeren Gerd Woll har påpekt så har Munch aldri selv knyttet hendelsen omkring søsterens dødsfall til maleriet.[7] Denne oppfatningen ble første gang introdusert på 1900 – tallet, i mellomkrigstidens tendens til å psykologisere kunstnerrollen, og har aldri blitt bekreftet av Munch selv.[8]

Syke barn var et yndet og vanlig motiv i malerier på 1800 - tallet. Grunnen var at det lå en sterk følelsesbetonet ladning over akkurat dette.[9] Munch omtalte selv denne perioden som «pude – tiden», hvor han refererte til den store hvite puten som støttet det syke barnet.[10] En rekke kunstnere i Norge og Sverige valgte syke barn som motiv.[11] Blant dem nevnes navn som Heyerdahl og Krohg.[12] Ved å velge et så populært motiv åpnet det dørene for en mer godkjent eksperimentering av teknikk i verket.

Christian Krohg var for Edvard Munch det nærmeste man kan kalle en lærer eller mester. Bakgrunnen for at han ble det var at Munch valgte og slå seg sammen med to kollegaer og leier et atelier i 1882 i samme gård som Krohg.[13] Dette var rundt samme tidspunkt som Munch ble elev ved Den kongelige tegneskolen. Etter mye frem og tilbake i ungdomstiden fant han ut at det var kunstner han ønsket å bli og han studerte både bøker og plansjer med kjente verk fra kunsthistorien og var ofte å se på ulike utstillinger og gallerier. Munch debuterte for første gang på høstutstillingen i 1883 med maleriet Paa morgenkvisten og det var på denne årlige utstillingen Det syke barn noen år senere kom til å høste massiv kritikk.[14]


Mottagelsen

I sin samtid mottok Munch både god og dårlig kritikk for Det syke barn. Grunnen til de negative reaksjonene var at bildet var malt på en annerledes måte enn det som var vanlig på den tiden. Kritikken var rettet mot dets skisseaktige og uferdige karakter. Ved å lese utsnitt fra avisartikler etter åpningen av Høstutstillingen, får man innblikk i hvordan bildet ble omtalt. Morgenbladet, 28.10.1886, "Kunstudstillingen. II", signert U.E.P.: «Naar man stiller sig i tilstrækkelig Afstand, kan det ligesom gjennom en Taage skimtes hvad Billedet fremstiller … Jo nærmere man kommer Billedet, jo mere bliver det ligesom borte … Man kommer næsten aldrig forbi billedet, uden at der staar Nogen og ler ad det.»[15] Morgenbladet, 09.11.1886, "Kunstnernes 5te Høstudstilling. IV", signert Andreas Aubert: «Som denne 'Studie(!)' nu er, er det kun et kasseret, halvt udskrabet Udkast. Han er selv blevet Træt under Arbeidet.»[16]

Tre år etter denne skandalesuksessen holdt Munch en separatutstilling i Oslo , hvor blant annet maleriet Vår var stilt ut. Vår omhandler det samme temaet som i Det syke barn: en syk, ung jente med en eldre kvinne våkende over seg. Mange symboler er de samme som i Det syke barn, jenta med det røde håret, puta hun lener seg mot, kvinnen kledt i mørke farger, bordet med medisinflaska. Andre symboler har kommet til, et vindu synes i bildet og mer lys slipper inn, planter som symboliserer håp står i karmen. Formatet og teknikken er en annen, Munch har funnet tilbake til naturalisme i Vår. Dette maleriet sikret ham kunstnerstipend fra staten, som ga Munch muligheten til å reise ut i Europa.[17] På disse reisene ble han introdusert for nye stilarter og kunstnere som inspirerte han til å utvikle den ekspressive, egenartede stilen han i dag er mest kjent for.[18]

 

 

Referanser

  1. Stang Ragna, Edvard Munch, mennesket og kunstneren, 60
  2. Prideaux, Edvard Munch: Behind the scream, 87
  3. Tøjner, Munch: Med egne ord, 15
  4. Ustvedt og Aslaksby, Edvard Munch: Det syke barn, 32-33.
  5. Ustvedt og Aslaksby, Edvard Munch: Det syke barn, 58.
  6. Ustvedt og Aslaksby, Edvard Munch: Det syke barn, 34.
  7. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 228
  8. Ustvedt, Historien om et mesterverk, 45
  9. Ustvedt, Historien om et mesterverk, 36 - 37
  10. Ustvedt, Historien om et mesterverk, 35
  11. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 227
  12. Ustvedt, Historien om et mesterverk, 39
  13. Ustvedt, Historien om et mesterverk, 15
  14. Ustvedt, Historien om et mesterverk, 16
  15. Ustvedt og Aslaksby, Edvard Munch: Det syke barn, 89.
  16. Ustvedt og Aslaksby, Edvard Munch: Det syke barn, 91.
  17. Stenseth, Munch, historien om en familie, 88
  18. Lange, Munch, Edvard, 10



Bibliografi

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. 3. utg. Oslo: Det norske samlaget, 2009.

Lange, Marit Ingeborg, Axel L. Romdal. Munch, Edvard. Göteborg: Göteborgs konstmuseum, 2002.

Prideaux, Sue. Edvard Munch: Behind the scream. New Haven og London: Yale University Press, 2005.

Stang, Ragna, Edvard Munch, Mennesket og kunstneren, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1988.

Stenseth, Bodil. Munch, historien om en familie. København: Tiderne skrifter, 2007.

Tøjner, Poul Erik. Munch: Med egne ord. Oversatt av Knut Johansen. Oslo: Press, 2000.

Ustvedt, Øystein, Aslaksby, Trond E. Edvard Munch Det syke barn. Historien om et mesterverk. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2009.


Eksterne lenker

nasjonalmuseet.no

www.munchmuseet.no