Forskjell mellom versjoner av «Det tredje landskap I»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 1: Linje 1:
[[Image:2011 vår Johansendet tredjelandskap.jpg|thumb|400x400px|Svein Johansen, Det tredje landskap I, 1986 Olje på lerret 179 x 229 cm.]]
+
[[Image:2011 vår Johansendet tredjelandskap.jpg|thumb|400x400px|Svein Johansen, ''Det tredje landskap I'', 1986. Olje på lerret, 179 x 229 cm. Foto: UiO/Arthur Sand.]]
  
 
== Motivbeskrivelse  ==
 
== Motivbeskrivelse  ==

Revisjonen fra 6. aug. 2019 kl. 15:34

Svein Johansen, Det tredje landskap I, 1986. Olje på lerret, 179 x 229 cm. Foto: UiO/Arthur Sand.

Motivbeskrivelse

Verket er et landskapsmaleri, malt med olje på lerret. Det tredje landskap I er et figurativt landskapsmaleri og skildrer et goldt og tørt ørkenlandskap. I forgrunnen ligger det tørre, sprukne trestokker, noen stikker også opp fra bakken.  Øverst i maleriets venstre hjørne kan man se husformasjoner hvor formen er forenklet og malt i sterkere rødfarger enn landskapet forøvrig. Den ene bygningsstrukturen har en mørkere åpning og en mur som strekker seg mot venstre. I åpningen, samt foran muren og huset kan man skimte noe som muligens kan tolkes som skikkelser eller mennesker. Til høyre for husformasjonen vises lysere og lavere teltlignende formasjoner. Det antydes skråstreker i endegavlene. En større rød innretning står foran de lysere husformasjonene. Utenfor muren er en utydelig gjenstand, sylindrisk nederst og med en åpning samt et rør som stikker oppover. Mot horisonten blir konturene vagere, det kan se ut som vinden blåser opp sand eller at luften skimrer i varmen. Himmelen er en dominerende kontrast til resten av bildet; den er malt i en ren, sammenhengende  blåfarge, og er uten objekter som for eksempel skyer eller fly.

Formale virkemidler

Maleriet er figurativt, men det er snakk om et fortolket landskap. Det er ingen skarpe omriss og det er ikke lagt vekt på små detaljer. Form i bildet oppstår ved tydelige penselstrøk og ekspressiv bruk av et bredt fargespekter, med tallrike nyanser av brunt, grønt, rødt, fiolett, blått og gult. Likevel dominerer jordtoner det meste av billedflaten. Fargene blir blekere og kaldere mot horisonten, med den knallblå himmelen som er malt i én fargetone. Himmelens ro står i stor kontrast til den dynamiske fargebruken i resten av maleriet, som uttrykker liv, bevegelse og forandring.

Fremstillingen av rom i bildet er ikke matematisk bygget opp, men er som i mange av Johansens bilder et ”øyets perspektiv.”[1] Blant virkemidlene som bidrar til å skape dybde er den nevnte gradvise overgangen fra varme til kalde farger og mellom den dynamiske, kraftige penselføringen i forgrunnen, og bakgrunnen der detaljnivået synker og fargene er blandet mye mer. Dette atmosfæriske perspektiv styrker opplevelsen av motivets endeløse ørkenlandskap. I tillegg bruker Johansen størrelseskontrast, der elementene lengst nede på billedflaten er malt størst, og dermed virker nærmest. Det samme skjer fra det relativt definerte byggverket nærmest billedplanet og langs horisonten, der bygningenes form kun antydes.

Noe betrakteren kan legge merke til i Johansens maleri er linjene som krysser det, både vannrett, loddrett og på skrå. I bildet kan det observeres flere delvis avbrutte diagonaler som danner en slags sikksakkform. Det starter under det store svarte feltet på den røde bygningsstrukturen og derfra går det en lys diagonal (som går over i grønn) ned mot høyre til den øverste stubben som står vertikalt. Fra denne stubben går det en diagonal ned mot venstre, langs bakken der det ikke ligger noen felte trær. Den siste diagonalen kan oppfattes at går sammen med, eller parallelt med, den fremste tømmerstokken i bildet. Disse diagonalene skaper en dynamikk i bildet som bidrar til at man ikke fester øynene på ett sted, men heller fortsetter å flytte blikket til nye steder. Slik det står i Norsk kunstnerleksikon benytter Johansen seg komposisjonelt sett «ofte av en stor og naken forgrunn med skjevt kryssende diagonaler som gir dype billedrom og sugende perspektivvirkninger»[2].

Kontrasten mellom landskapets dynamikk og himmelens stabilitet sier også noe om tidsaspektet. Det er ikke et øyeblikk som skildres, men et ledd i en form for utvikling. Stubbene vitner om at det en gang har vært trær til stede, de tomme bygningene om at det en gang har levd mennesker i landskapet. Det skaper en usikkerhet i motivet. Hvorfor ligger landskapet tørt og øde? Hva har skjedd? Tittelen på bildet kan også sikte til en tilstand der menneskene har forlatt samfunnet de har bygget. Den franske landskapsarkitekten Gilles Clement bruker det tredje landskap som et begrep for forlatte områder hvor mennesker gir opp utviklingen av landskapet til kun naturen.[3]


Kontekst

I Norsk samtidskunst peker Erik Dæhlin på hvordan Johansens verk forholder seg til historie. Han trekker fram Johansens tidligere serie Vinterreise, som har tomme landskap med historiske byggverk fra Europa som motiv, og hvordan det skaper et foruroligende preg når disse maktsymbolene står forlatt.[4] Johansen selv sier at han har hatt ruiner, særlig fra Italia, i tankene da han malte Det tredje landskap.[5] Dermed får også Det tredje landskap en undertone av uro, idet bildet stiller spørsmål ved menneskers forhold til natur.

Imidlertid gir Johansen selv uttrykk for at hans intensjon ikke har vært å male et politisk bilde, og at han ikke ønsker å være entydig.[6] Slik tvetydighet var en generell tendens som utviklet seg i kunsten på 70-tallet, da Johansen studerte  ved Statens Kunstakademi og hadde sine første utstillinger. Samfunnsengasjert kunst i Norge gikk fra en bevisst enkelhet som la vekt på slagkraftige poenger, mot mer mangetydige og underfundige uttrykk.[7]

Johansens bilder kan bli kategorisert som kritisk realisme: «Johansen godtar umiddelbart at hans bilder oppfattes som kritisk realisme, og i flere betydninger springer jo hans billedspråk ut fra konfrontasjonen med den synlige virkeligheten.»[8] Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom stillheten som preger plassen i Det tredje landskap. Enda tydeligere er kanskje disse tendensene i billedserien kalt Vinterreise. Her har Johansen hatt historiske byggverk fra Europa som motiv. Også disse står folketomme og forlatt. De står som minner over den maktutøvelse som en gang var der.


Referanser

  1. Johannes Rød. Kunstneren i atelieret (Oslo: Gyldendal, 1998), 38.
  2. Knut Berg et al. Norsk kunstnerleksikon. Bildende kunstnere – arkitekter – kunsthåndverkere. (Bind 2, H-M. Oslo: Universitetsforlaget, 1983) 412.
  3. Gilles Clément, www.gillesclement.com, 16.03.2011.
  4. Erik Dæhlin, Norsk samtidskunst, (Oslo: Teknologisk Forlag A/S, 1990), 202.
  5. Johansen, i telefonsamtale, 08.02.2011.
  6. Ibid.
  7. Hans-Jacob Brun, ”Etterkrigstid”, i Norges Malerkunst, redigert av Knut Berg (Oslo: Gyldendal, 1993), 2:334.
  8. Gunnar Sørensen. «Maktsymboler og øyenslyst: noen aspekter ved Svein Johansens billedkunst». Kunst, nr 3 (1985): 18.


Bibliografi

Berg, Knut, et al. Norsk kunstnerleksikon. Bildende kunstnere - arkitekter – kunsthåndverkere. Bind 2, 412. Oslo: Universitetsforlaget, 1983.

Brun, Hans-Jacob. ”Etterkrigstid”. I Norges Malerkunst. 2 bd. Redigert av Knut Berg. Oslo: Gyldendal, 1993.

Dæhlin, Erik. Norsk samtidskunst. Oslo: Teknologisk Forlag A/S, 1990.

Rød, Johannes. Kunstneren i atelieret. Oslo: Gyldendal, 1998.

Sørensen, Gunnar. «Maktsymboler og øyenslyst: Noen aspekter ved Svein Johansens billedkunst». Kunst, nr 3 (1985):14-28.


Eksterne lenker

www.gillesclement.com