Det tredje landskap I

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Svein Johansen, Det tredje landskap I (1986)


Svein Johansen, Det tredje landskap I, 1986
Olje på lerret
179 x 229 cm
Harriet Holters hus 1. etasje – foajé.


Opprinnelig var verket en del av utsmykkingen fra Utsmykkingsfondet for offentlige bygg på Fredrikke bestemt i 1984.[1] Fram til 1994 hang det i møterommet, et rom i tilknytning til kantina, sammen med tre andre verk også signert Svein Johansen. Etter å ha stått et tiår på lager fikk bilde sin nåværende plassering i 2005 i samråd med Utsmykkingsfondet og kunstneren.[2] Verket er et av et tyvetalls malerier i billedserien Det tredje landskap. Serien ble malt tildels som en reaksjon på den kommersielle suksessen serien Kjærlighetshaver fikk for sine frodige motiver.[3]

Beskrivelse

Motivet viser et tørt goldt landskap. I forgrunnen ligger trestammer langs med bakken og stubber stikker opp av jorda, også annet plantemateriale antydes. I bakgrunnen strekker landskapet seg mot horisonten og en klar blå himmel. I det øverste, venstre hjørnet står en bygning med en stor buet portal. En lang rekke menneskeskapte strukturer antydes i horisonten, men det er ingen mennesker å se.

Formale virkemidler

Maleriet er figurativt, men det er snakk om et fortolket landskap. Det er ingen skarpe omriss og det er ikke lagt vekk på små detaljer. Form i bildet oppstår ved tydelige penselstrøk og ekspressiv bruk av et bredt fargespekter, med tallrike nyanser av brunt, grønt, rødt, fiolett, blått og gult. Likevel dominerer jordtoner det meste av billedflaten. Fargene blir blekere og kaldere mot horisonten, med en knallblå himmel som er malt i én fargetone. Himmelens ro står i stor kontrast til den dynamiske fargebruken i resten av maleriet, som uttrykker liv, bevegelse og forandring.

Fremstillingen av rom i bildet er ikke matematisk bygget opp, men er som i mange av Johansens bilder et ”øyets perspektiv.”[4] Blant virkemidlene som bidrar til å skape dybde er den nevnte gradvise overgangen fra varme til kalde farger og mellom den dynamiske, kraftige penselføringen i forgrunnen, og bakgrunnen der detaljnivået synker og fargene er blandet mye mer. Dette atmosfæriske perspektiv styrker opplevelsen av motivets endeløse ørkenlandskap. I tillegg bruker Johansen størrelseskontrast, der elementene lengst nede på billedflaten er malt størst, og dermed virker nærmest. Det samme skjer fra det relativt definerte byggverket nærmest billedplanet og langs horisonten, der byggenes form kun antydes.

Kontrasten mellom landskapets dynamikk og himmelens stabilitet sier også noe om tidsaspektet. Det er ikke et øyeblikk som skildres, men et ledd i en form for utvikling. Stubbene vitner om at det en gang har vært trær til stede, de tomme bygningene om at en gang har mennesker levd i landskapet, bygget bygningene. Det skaper en usikkerhet i motivet. Hvorfor ligger landskapet tørt og øde? Hva har skjedd? Tittelen på bildet kan også sikte til en tilstand der menneskene har forlatt samfunnet de har bygget. Den franske landskapsarkitekten Gilles Clement bruker det tredje landskap som et begrep for forlatte områder hvor mennesker gir opp utviklingen av landskapet til kun naturen.[5]

Kontekst

I Norsk samtidskunst peker Erik Dæhlin på hvordan Johansens verk forholder seg til historie. Da trekker han fram Johansens tidligere serie Vinterreise som har tomme landskap med historiske byggverk fra Europa som motiv, og hvordan det skaper et foruroligende preg når disse maktsymbolene står forlatt.[6] Johansen selv sier at han har hatt ruiner, særlig fra Italia, i tankene da han malte Det tredje landskap.[7] Dermed får også Det tredje landskap en undertone av uro, idet bildet stiller spørsmål ved menneskers forhold til natur.

Imidlertid gir Johansen selv uttrykk for at hans intensjon ikke har vært å male et politisk bilde, og at han ikke ønsker å være entydig.[8] Slik tvetydighet var en generell tendens som utviklet seg i kunsten på 70-tallet, da Johansen studerte på Statens Kunstakademi og hadde sine første utstillinger. Samfunnsengasjert kunst i Norge gikk da fra en bevisst enkelhet og vekt på slagkraftige poenger, mot mer mangetydige og underfundige uttrykk.[9]

Referanser

  1. Nå KORO, Kunst i offentlige rom.
  2. Ulla Uberg, kunstforvalter ved UiO, i e-post til studentredaksjonen, 05.02.2011
  3. Svein Johansen, i telefonsamtale med redaksjonsmedlem, 08.02.2011.
  4. Johannes Rød. Kunstneren i atelieret (Oslo: Gyldendal, 1998), 38.
  5. Gilles Clément, www.gillesclement.com, 16.03.2011.
  6. Erik Dæhlin, Norsk samtidskunst, (Oslo: Teknologisk Forlag A/S, 1990), 202.
  7. Johansen, i telefonsamtale, 08.02.2011.
  8. Ibid.
  9. Hans-Jacob Brun, ”Etterkrigstid”, i Norges Malerkunst, redigert av Knut Berg (Oslo: Gyldendal, 1993), 2:334.


Bibliografi

Brun, Hans-Jacob. ”Etterkrigstid”. I Norges Malerkunst. 2 bd. Redigert av Knut Berg. Oslo: Gyldendal, 1993.
Dæhlin, Erik. Norsk samtidskunst. Oslo: Teknologisk Forlag A/S, 1990.
Rød, Johannes. Kunstneren i atelieret. Oslo: Gyldendal, 1998.

Eksterne lenker

www.gillesclement.com