Forskjell mellom versjoner av «Embla»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 7: Linje 7:
 
== Motivbeskrivelse  ==
 
== Motivbeskrivelse  ==
  
Hovedmotivet i trerelieffet Embla er en ung, naken kvinne, omgitt av vegetasjon. Skikkelsen er frontalt og sentralt plassert, i et kvadratisk (2,30X2,20cm) relieff. Høyden på relieffet er ca 25 cm. Figuren er over legemstørrelse, og fyller store deler av relieffet, fra bunn til topp.  
+
Hovedmotivet i trerelieffet Embla er en ung, naken kvinne, omgitt av frodig og kraftig vegetasjon. Skikkelsen er frontalt og sentralt plassert, i et kvadratisk (2,30X2,20cm) relieff. Høyden på relieffet er ca 25 cm. Figuren er over legemstørrelse, og fyller store deler av relieffet, fra bunn til topp.  
  
Det er ikke noe bevegelsesmotiv i figuren. Den står urørlig, med bena tett samlet, og med føttene på treets rot. Vekten er lik på begge føtter, som peker i hver sin retning. Venstre arm holdes litt ut fra kroppen, og pekende nedover, mens nedre del av høyre arm er vinklet ut til siden, med håndflaten vendt ned.
+
Det er ikke noe bevegelsesmotiv i figuren. Den står urørlig, med bena tett samlet, og med føttene på treets rot. Vekten er lik på begge føtter, som peker i hver sin retning. Venstre arm holdes litt ut fra kroppen, og pekende nedover, mens nedre del av høyre arm er vinklet ut til siden, med håndflaten vendt ned.  
 +
 
 +
Relieffet er figurativt, men ikke utarbeidet med stor realisme. Tå- pg fingernegler er, for eksempel, antydet, men ikke utformet i detalj. Figuren eller heller ikke gitt individualiserende trekk eller aldringstegn. Kroppen er relativt bastant; spesielt hendene er store og kraftige. 
 +
 
 +
Brystene er små og hoftene ganske smale, men øynene er store. Blikket rettes imidlertid ikke mot oss. Relieffet er plassert så vidt høyt opp på veggen, at vært hode er i flukt med figurens føtter. Emblas blikkretning går forbi og over tilskuerne.
 +
 
 +
Skikkelsens hår er halvlangt og mørkt brunt, og frisyren er behandlet ornamentlt, med et rutemønster
  
 
Embla er urkvinnen og stammor til menneskene, i relieffet er hun fremstilt som en naken kvinne som står i fullfigur midt i bildet. Bak henne vokser det frem blomster i forskjellige farger. Emblas kropp og de blomstene utgjør formen til et tre, der kroppen er stammen og blomstene grenene. Denne formen sammen med relieffets preg av å være skjært ut i tre, reflekterer materialet som menneskene ble skapt av; to trær som gudene fant på stranden. Dette treet fyller hele bildet og ligger på en enkel mørkeblå bakgrunn. Det er også to insekter på hver sin side av bildet; et fluelignende vesen og en sommerfugl som Emblas høyrehand ligger vannrett over.  
 
Embla er urkvinnen og stammor til menneskene, i relieffet er hun fremstilt som en naken kvinne som står i fullfigur midt i bildet. Bak henne vokser det frem blomster i forskjellige farger. Emblas kropp og de blomstene utgjør formen til et tre, der kroppen er stammen og blomstene grenene. Denne formen sammen med relieffets preg av å være skjært ut i tre, reflekterer materialet som menneskene ble skapt av; to trær som gudene fant på stranden. Dette treet fyller hele bildet og ligger på en enkel mørkeblå bakgrunn. Det er også to insekter på hver sin side av bildet; et fluelignende vesen og en sommerfugl som Emblas høyrehand ligger vannrett over.  

Revisjonen fra 24. okt. 2012 kl. 14:46

Innledning

Dagfin Werenskiold, Embla. Foto: Brigitte stolpmann
Verket Embla er utført av billedkunstneren Dagfin Werenskiold (1892-1977), med Oslo kommune som oppdragsgiver. Det inngår i Yggdrasilfrisen, som består av 16 polykrome trerelieffer, med motiver fra norrøn mytologi.[1]Frisen er montert i borggården i Oslo Rådhus, og regnes som Dagfin Werenskiolds hovedverk. 
Embla er plassert på vestveggen, nærmest hovedinngangen, og midt i mot det relieffet som fremstiller ask, på østveggen.[2]

Slik blir skapelsen av mennesket  fremstilt i Den yngre Edda. En av tekstene som ble brukt som utgangspunkt da Dagfin Werenskiold utsmykket borggården til Oslo Rådhus.Embla er en av 16 malte trerelieff i Yggrasilfrisen, disse er naivistiske og folkekunstpregede tolkninger av scener basert på norrøn mytologi.

Motivbeskrivelse

Hovedmotivet i trerelieffet Embla er en ung, naken kvinne, omgitt av frodig og kraftig vegetasjon. Skikkelsen er frontalt og sentralt plassert, i et kvadratisk (2,30X2,20cm) relieff. Høyden på relieffet er ca 25 cm. Figuren er over legemstørrelse, og fyller store deler av relieffet, fra bunn til topp.

Det er ikke noe bevegelsesmotiv i figuren. Den står urørlig, med bena tett samlet, og med føttene på treets rot. Vekten er lik på begge føtter, som peker i hver sin retning. Venstre arm holdes litt ut fra kroppen, og pekende nedover, mens nedre del av høyre arm er vinklet ut til siden, med håndflaten vendt ned.

Relieffet er figurativt, men ikke utarbeidet med stor realisme. Tå- pg fingernegler er, for eksempel, antydet, men ikke utformet i detalj. Figuren eller heller ikke gitt individualiserende trekk eller aldringstegn. Kroppen er relativt bastant; spesielt hendene er store og kraftige. 

Brystene er små og hoftene ganske smale, men øynene er store. Blikket rettes imidlertid ikke mot oss. Relieffet er plassert så vidt høyt opp på veggen, at vært hode er i flukt med figurens føtter. Emblas blikkretning går forbi og over tilskuerne.

Skikkelsens hår er halvlangt og mørkt brunt, og frisyren er behandlet ornamentlt, med et rutemønster

Embla er urkvinnen og stammor til menneskene, i relieffet er hun fremstilt som en naken kvinne som står i fullfigur midt i bildet. Bak henne vokser det frem blomster i forskjellige farger. Emblas kropp og de blomstene utgjør formen til et tre, der kroppen er stammen og blomstene grenene. Denne formen sammen med relieffets preg av å være skjært ut i tre, reflekterer materialet som menneskene ble skapt av; to trær som gudene fant på stranden. Dette treet fyller hele bildet og ligger på en enkel mørkeblå bakgrunn. Det er også to insekter på hver sin side av bildet; et fluelignende vesen og en sommerfugl som Emblas høyrehand ligger vannrett over.

Kroppsspråket til Embla kan knyttes til det øyeblikket hun våkner til live. Kroppen er statisk; føttene er plantet i jorda, kroppen står rett opp, ansiktet vendt stivt rett frem og leddene viser ingen tegn til bevegelse. Bare høyre armen er bøyd, men til en statisk horisontal posisjon. Kroppen er grovt hugget ut noe som skaper følelsen av at hun enda ikke er fullt ut menneske. Måten ansiktet blir rammet inn av et kortklipt rutemønstret hår har en likhet med sarkofagene fra Egypt. Denne innrammingen av remmer det livløse uttrykket til Embla, men ansiktet er levende. Her er huden glatt uten spor etter utskjæringsprosessen. Samspillet mellom Emblas munnviker og kinn gir en antydning til et smil og øynene hennes ser drømmende fremover. Det skapes en kontrast mellom den urørlige kroppen og ansiktet som lyser av bevisthet, mellom det som er dødt og det som er levende.

Det vil være naturlig å sammenligne Embla med relieffets motpart Ask. Disse to relieffene står overfor hverandre innerst i borggården. Der hvor Embla er i ro og nærmest livløs, er Ask i bevegelse med armene i en dynamisk diagonal linje. Fra Ask vokser det ut grener med et vell av blomster og løvverk som fyller ut bildet og dekker nesten hele den blå bakgrunnen. Embla er omgitt av blomster som står på en jevn avstand fra henne og plassert ut med en rytmisk regelmessighet, disse gir god rom for luft rundt seg. Der Embla deler bildeflaten med to insekter er det en hel flokk med fugler som sitter rundt Ask. De to bildene har komplementære uttrykk; der Ask er dynamisk og nesten et kaos med alle sine detaljer er Embla rolig og harmonisk.

I Voluspå avslutter de to strofene som omhandler skapelsen av Ask og Embla med at de får «likhet med guder.»[3] og Embla kunne vært et gudebilde. Dimensjonen og plasseringen av Embla opphøyd i veggen i en søylegang ligner måten gude- og helgenbilder ofte er plassert i templer og kirker. Mens Werenskiolds relieffer av de norønne gudene er fortellende er Embla en representasjon. Embla viser ikke hvordan den første kvinnen ble skapt, men fokuserer på selve kvinnnen. Kvinnen er i bildet naken på vei til å våkne, omrisset hinter til materialet hun ble skapt av og bildet utstråler en slags harmoni. Flere elementer er med på å opphøye Embla til en mer guddommelig status, blomstene som omkranser henne fungerer som en glorie som omslutter henne. Høyrehånden er løftet som i en velsignelse av sommerfuglen, en gest som hovedsakelig er forbeholdt guder og hellige personer

Embla viser den første kvinnen i fra norrøn mytologi. Den statiske kroppen mot det levende ansiktet kan tyde på en oppvåkning. Bildet komplimentærer sin motsats i Ask og fremhever en harmoni. I samspill med plassering og bildene rundt blir hun et menneske som nesten er opphøyd til en guddommelig status. Siden dette er en motsetning til hvordan Gudene er fremstilt kan man tenke seg at dette hinter om menneskets betydning i den moderne verden i forhold til gudene.


Referanser

  1. Til grunn for Dagfin Werenskiolds billedfremstilling ligger to historiske hovedkilder, den eldre Edda, nedskarevet på 1200-tallet og Snorre Sturlassons prosatekster. Tekst på plakat i Rådhusets borggård.
  2. Trerelieffene Ask og Embla har det samme hovedmotivet: En naken menneskeskikkelse omgitt av vegetasjon. Ask og Embla er henholdsvis den første mann og den første kvinne. Her er de fremstilt i samme positur, men Ask vender høyre håndflate mot betrakteren. Eller mot Embla, midt i mot, på den andre siden av borggården. Som en hilsen? Sopm en velsignelse? Vegetasjonen i Ask-relieffet er frodigere enn i Embla-relieffet, og vegetasjonen presser seg i større grad motbilledrammen. I Ask-relieffet finner vi også en rekke fugler, som har slått seg ned i vegetasjonen. Kan hende et tegn på at Ask er skapt først; at livet har nådd et høyere utviklingsstadium.
  3. Gro Steinsland et Al., Voluspå og andre norrrøne helligtekster, (Oslo: De norske Bokklubbene, 2003), 20


Bibliografi

Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen, foto Jiri Havran. Det store løtet: rådhuset i Oslo. Oslo: Aschaug. 2000

Steinsland, Gro et Al. Voluspå og andre norrrøne helligtekster. Oslo: De norske Bokklubbene. 2003.

Sturluson, Snorri, Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen. Edda. Oslo: Samlaget. 2002

Sørensen, Gunnar. Fargelegg byen! : Oslo kommunes utsmykninger. Oslo: Oslo kommune - Kulturetaten Unipub. 2009.


Eksterne lenker