Forskjell mellom versjoner av «Embla»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 1: Linje 1:
== Innledning<br>  ==
+
== <br>  ==
  
 
[[Image:2011 vår werenskioldembla.jpg|thumb|left|178px|Dagfin Werenskiold, Embla. Foto: Brigitte stolpmann]]  
 
[[Image:2011 vår werenskioldembla.jpg|thumb|left|178px|Dagfin Werenskiold, Embla. Foto: Brigitte stolpmann]]  
<blockquote>Verket Embla er utført av billedkunstneren Dagfin Werenskiold (1892-1977), med Oslo kommune som oppdragsgiver. Embla inngår i Yggdrasilfrisen, som består av 16 polykrome trerelieffer, med motiver fra norrøn mytologi.<ref>Til grunn for Dagfin Werenskiolds billedfremstilling ligger to historiske hovedkilder, den eldre Edda, nedskarevet på 1200-tallet og Snorre Sturlassons prosatekster. Tekst på plakat i Rådhusets borggård.</ref>Frisen er montert i borggården i Oslo Rådhus, på vestveggen, vis a vis relieffet som fremstiller Ask.<ref>Trerelieffene Ask og Embla har det samme hovedmotivet: En naken menneskeskikkelse omgitt av vegetasjon. Ask og Embla er henholdsvis den første mann og den første kvinne. Her er de fremstilt i samme positur, men Ask vender høyre håndflate mot betrakteren. Eller mot Embla, midt i mot, på den andre siden av borggården. Som en hilsen? Som en velsignelse? Vegetasjonen i Ask-relieffet presser seg i større grad mot billedrammen. I Ask-relieffet finner vi også en rekke fugler, som har slått seg ned i vegetasjonen. Kan hende er det et tegn på at Ask er skapt først; at livet har nådd et høyere utviklingsstadium.</ref> Yggdrasilfrisen regnes som Dagfin Werenskiolds hovedverk.<br> </blockquote>  
+
<blockquote>Verket Embla er utført av billedkunstneren '''Dagfin Werenskiold (1892-1977)''', med Oslo kommune som oppdragsgiver. Embla inngår i Yggdrasilfrisen, som består av 16 polykrome trerelieffer, med motiver fra norrøn mytologi.<ref>Til grunn for Dagfin Werenskiolds billedfremstilling ligger to historiske hovedkilder, den eldre Edda, nedskarevet på 1200-tallet og Snorre Sturlassons prosatekster. Tekst på plakat i Rådhusets borggård.</ref>Frisen er montert i borggården i Oslo Rådhus, på vestveggen, vis a vis relieffet som fremstiller Ask.<ref>Trerelieffene Ask og Embla har det samme hovedmotivet: En naken menneskeskikkelse omgitt av vegetasjon. Ask og Embla er henholdsvis den første mann og den første kvinne. Her er de fremstilt i samme positur, men Ask vender høyre håndflate mot betrakteren. Eller mot Embla, midt i mot, på den andre siden av borggården. Som en hilsen? Som en velsignelse? Vegetasjonen i Ask-relieffet presser seg i større grad mot billedrammen. I Ask-relieffet finner vi også en rekke fugler, som har slått seg ned i vegetasjonen. Kan hende er det et tegn på at Ask er skapt først; at livet har nådd et høyere utviklingsstadium.</ref> Yggdrasilfrisen regnes som Dagfin Werenskiolds hovedverk.<ref>Yggdrasilfrisen har en sentral plassering. Her passerer daglig alle med arbeidsplass i Oslo Rådhus, i tillegg til de mange besøkende; ca 100 000 i året. Oslo Rådhus er en stor turistattraksjon, og her finner vi også hovedstadens viktigste representasjonslokale.</ref><br> </blockquote>  
== Motivbeskrivelse  ==
+
== <br> ==
  
Hovedmotivet i trerelieffet er en ung, naken kvinne, omgitt av frodig og kraftig vegetasjon. Skikkelsen er frontalt og sentralt plassert, i et kvadratisk (2,30X2,20cmxca 0,25) relieff. Figuren er over legemstørrelse, og fyller store deler av relieffet, fra bunn til topp.  
+
'''Hovedmotivet''' i trerelieffet er en ung, naken kvinne, omgitt av frodig og kraftig vegetasjon. Skikkelsen er frontalt og sentralt plassert, i et kvadratisk (2,30X2,20cmxca 0,25) relieff. Figuren er over legemstørrelse, og fyller store deler av relieffet, fra bunn til topp.  
  
 
Det er ikke noe bevegelsesmotiv i figuren. Den står urørlig, med bena tett samlet, og med føttene på treets rot. Vekten er lik på begge føtter, som peker i hver sin retning. Venstre arm holdes litt ut fra kroppen, og pekende nedover, mens nedre del av høyre arm er vinklet ut til siden, med håndflaten vendt ned.  
 
Det er ikke noe bevegelsesmotiv i figuren. Den står urørlig, med bena tett samlet, og med føttene på treets rot. Vekten er lik på begge føtter, som peker i hver sin retning. Venstre arm holdes litt ut fra kroppen, og pekende nedover, mens nedre del av høyre arm er vinklet ut til siden, med håndflaten vendt ned.  
Linje 11: Linje 11:
 
Relieffet er figurativt, men ikke utarbeidet med stor realisme. Tå- pg fingernegler er, for eksempel, antydet, men ikke utformet i detalj. Figuren eller heller ikke gitt individualiserende trekk eller aldringstegn. Kroppen er relativt bastant; især hendene er store og kraftige.&nbsp;  
 
Relieffet er figurativt, men ikke utarbeidet med stor realisme. Tå- pg fingernegler er, for eksempel, antydet, men ikke utformet i detalj. Figuren eller heller ikke gitt individualiserende trekk eller aldringstegn. Kroppen er relativt bastant; især hendene er store og kraftige.&nbsp;  
  
Men figurens kvinnelige former er ikke spesielt frodige. Brystene er små og hoftene ganske smale. Øynene derimot er store, og vidt åpne. Blikket rettes imidlertid ikke mot oss. Relieffet er plassert så vidt høyt opp på veggen, at vårt hode er i flukt med figurens føtter. Emblas blikkretning går forbi - og over tilskuerne. Mot Ask?
+
Men figurens kvinnelige former er ikke spesielt frodige. Brystene er små og hoftene ganske smale. Øynene derimot er store, og vidt åpne. Blikket rettes imidlertid ikke mot oss. Relieffet er plassert så vidt høyt opp på veggen, at vårt hode er i flukt med figurens føtter. Emblas blikkretning går forbi - og over tilskuerne. Mot Ask?  
  
 
Skikkelsens hår er halvlangt og mørkt brunt, og frisyren er behandlet ornamentelt, i et rutemønster. Også fargebruken understreker at dette ikke er en realistisk fremstilling. Fargene er sterkere og har en annen fargeskala enn i det virkelige liv.  
 
Skikkelsens hår er halvlangt og mørkt brunt, og frisyren er behandlet ornamentelt, i et rutemønster. Også fargebruken understreker at dette ikke er en realistisk fremstilling. Fargene er sterkere og har en annen fargeskala enn i det virkelige liv.  
Linje 17: Linje 17:
 
<br>  
 
<br>  
  
Vegetasjonen i relieffet består av fruktbare grener med kraftige fantasiblomster, i overnaturlig størrelse. Bladverk, nye skudd og sprekkferdige knopper vokser ut av kvinnekroppen. Et par steder synes nesten vekstene å sprenge seg gjennom bilderammen. Også en sommerfugl og en flue er til stede i bildet; begge trinne og i overnaturlig størrelse.  
+
'''Vegetasjonen''' i relieffet består av fruktbare grener med kraftige fantasiblomster, i overnaturlig størrelse. Bladverk, nye skudd og sprekkferdige knopper vokser ut av kvinnekroppen. Et par steder synes nesten vekstene å sprenge seg gjennom bilderammen. Også en sommerfugl og en flue er til stede i bildet; begge trinne og i overnaturlig størrelse.  
  
Komposisjonen står frem på en mørk, ensfarget, nøytral bakgrunn, med grovt tilhugget overflate.&nbsp;Materialet i relieffene er solide, tykke dekksplanker av furu, limt sammen til blokker på ca ett tonn (x), og deretter behandlet med tre strøk linolje. Sporene etter huggjern og klubbe er tydelige.
 
  
Til sist er relieffet bemalt. Dagfin Werenskiold nyttet sterke farger, sammen med forgylling og forsølving (X). Som beskyttelse mot forurensning er arbeidet satt inn med to lag flytende plast. Slik skulle frisen kunne tåle vask og spyling. Men i dag, ca seksti år etter monteringen, er fargene likevel både falmet og sterkt forringet.
 
  
xxxxx
+
'''Komposisjonen''' står frem på en mørk, ensfarget, nøytral bakgrunn, med grovt tilhugget overflate.&nbsp;Materialet i relieffene er solide, tykke dekksplanker av furu, limt sammen til blokker på ca ett tonn (x), og deretter behandlet med tre strøk linolje. Sporene etter huggjern og klubbe er tydelige.
 +
 
 +
Til sist er relieffet bemalt. Dagfin Werenskiold nyttet sterke farger, sammen med forgylling og forsølving (X). Som beskyttelse mot forurensning er arbeidet satt inn med to lag flytende plast. Slik skulle frisen kunne tåle vask og spyling. Men i dag, ca seksti år etter monteringen, er fargene likevel både falmet og sterkt forringet.<br>
  
 
<br>  
 
<br>  
  
&nbsp;<br>
+
'''Embla er urkvinnen''' og stammor til menneskene.&nbsp;Werenskiold fremstiller henne som "jordnær", i ett med naturen. Skikkelsen utstråler styrke og soliditet. Den gir oss forestillinger om ro og harmoni, og åpner for meditativ refleksjon. Materialet i arbeidet minner betrakteren om at Ask og Embla ble skapt av to trær som gudene fant på stranden. Er dette det øyeblikket hun våkner til live? Og kan vi skimte antydningen av et smil?<br>  
 
 
Embla er urkvinnen og stammor til menneskene.&nbsp;Werenskiold fremstiller henne som "jordnær", i ett med naturen. Skikkelsen utstråler styrke og soliditet. Den gir oss forestillinger om ro og harmoni, og åpner for meditativ refleksjon. Materialet i arbeidet minner betrakteren om at Ask og Embla ble skapt av to trær som gudene fant på stranden. Er dette det øyeblikket hun våkner til live? Og kan vi skimte antydningen av et smil?<br>  
 
  
 
<br>  
 
<br>  
Linje 37: Linje 35:
 
Forfatteren Johan Borgen synes å se at fellesskap og frihet er nøkkelbegrep i utsmykkimngsmotivene, og at verkene kan leses som en hyllest til livet..X Slik også med Embla. Hun fødes som et fritt menneske, i pakt med naturen, og inn i et fellesskap, og omsluttes av det spirende, fruktbare liv; positive krefter; det livsbejaende.  
 
Forfatteren Johan Borgen synes å se at fellesskap og frihet er nøkkelbegrep i utsmykkimngsmotivene, og at verkene kan leses som en hyllest til livet..X Slik også med Embla. Hun fødes som et fritt menneske, i pakt med naturen, og inn i et fellesskap, og omsluttes av det spirende, fruktbare liv; positive krefter; det livsbejaende.  
  
Dagfinn Werenskiold har et ekspressivt og kraftfullt billedspråk, som gir assosiasjoner til det folkelige og det nordiske, men også det sakrale. Slik er stilen spesielt godt egnet til det valgte materialet og tematikken; nordisk mytologi. Han arbeidet seg tidlig frem til dette særegne kunstneriske uttrykket. Som sønn av kunstneren Erik Werenskiold, som både illustrerte Snorre og Asbjørnsen og Moes eventyr, mottok han allerede i tidlige &nbsp;barneår viktige impulser fra folkekunsten. Forenklet, naivistisk, dekorativt, folkelig, mektig og ikke minst ekspressivt, er begreper som går igjen når Dagfin Werenskiolds arbeider karakteriseres.  
+
Dagfinn Werenskiold har et '''ekspressivt og kraftfullt billedspråk''', som gir assosiasjoner til det folkelige og det nordiske, men også det sakrale. Slik er stilen spesielt godt egnet til det valgte materialet og tematikken; nordisk mytologi. Han arbeidet seg tidlig frem til dette særegne kunstneriske uttrykket. Som sønn av kunstneren Erik Werenskiold, som både illustrerte Snorre og Asbjørnsen og Moes eventyr, mottok han allerede i tidlige &nbsp;barneår viktige impulser fra folkekunsten. Forenklet, naivistisk, dekorativt, folkelig, mektig og ikke minst ekspressivt, er begreper som går igjen når Dagfin Werenskiolds arbeider karakteriseres.  
  
 
I Dagfin Werenskiolds produksjon inngår, maleri, akvarell, skulptur, møbler, glassmaleri og keramikk. Men det er trearbeidene som for ettertiden vurderes som de mest betydningsfulle., og som går som en rød tråd gjennom hele karieren hans.  
 
I Dagfin Werenskiolds produksjon inngår, maleri, akvarell, skulptur, møbler, glassmaleri og keramikk. Men det er trearbeidene som for ettertiden vurderes som de mest betydningsfulle., og som går som en rød tråd gjennom hele karieren hans.  
 +
 +
Det har vært hevdet at Yggdrasilfrisen er noe av det beste av Rådhusets utsmykking X, og at den "kanskje er det eneste revolusjonerende i periodens skulptur".x Men Dagfin Werenskiolds verk er også et viktig bidrag i å videreføre den gamle, nortdiske ytradisjonen, med rosemaling og treskurd fra norsk kirke- og bondekunst.
  
 
<br>  
 
<br>  

Revisjonen fra 26. okt. 2012 kl. 11:30


Dagfin Werenskiold, Embla. Foto: Brigitte stolpmann
Verket Embla er utført av billedkunstneren Dagfin Werenskiold (1892-1977), med Oslo kommune som oppdragsgiver. Embla inngår i Yggdrasilfrisen, som består av 16 polykrome trerelieffer, med motiver fra norrøn mytologi.[1]Frisen er montert i borggården i Oslo Rådhus, på vestveggen, vis a vis relieffet som fremstiller Ask.[2] Yggdrasilfrisen regnes som Dagfin Werenskiolds hovedverk.[3]


Hovedmotivet i trerelieffet er en ung, naken kvinne, omgitt av frodig og kraftig vegetasjon. Skikkelsen er frontalt og sentralt plassert, i et kvadratisk (2,30X2,20cmxca 0,25) relieff. Figuren er over legemstørrelse, og fyller store deler av relieffet, fra bunn til topp.

Det er ikke noe bevegelsesmotiv i figuren. Den står urørlig, med bena tett samlet, og med føttene på treets rot. Vekten er lik på begge føtter, som peker i hver sin retning. Venstre arm holdes litt ut fra kroppen, og pekende nedover, mens nedre del av høyre arm er vinklet ut til siden, med håndflaten vendt ned.

Relieffet er figurativt, men ikke utarbeidet med stor realisme. Tå- pg fingernegler er, for eksempel, antydet, men ikke utformet i detalj. Figuren eller heller ikke gitt individualiserende trekk eller aldringstegn. Kroppen er relativt bastant; især hendene er store og kraftige. 

Men figurens kvinnelige former er ikke spesielt frodige. Brystene er små og hoftene ganske smale. Øynene derimot er store, og vidt åpne. Blikket rettes imidlertid ikke mot oss. Relieffet er plassert så vidt høyt opp på veggen, at vårt hode er i flukt med figurens føtter. Emblas blikkretning går forbi - og over tilskuerne. Mot Ask?

Skikkelsens hår er halvlangt og mørkt brunt, og frisyren er behandlet ornamentelt, i et rutemønster. Også fargebruken understreker at dette ikke er en realistisk fremstilling. Fargene er sterkere og har en annen fargeskala enn i det virkelige liv.


Vegetasjonen i relieffet består av fruktbare grener med kraftige fantasiblomster, i overnaturlig størrelse. Bladverk, nye skudd og sprekkferdige knopper vokser ut av kvinnekroppen. Et par steder synes nesten vekstene å sprenge seg gjennom bilderammen. Også en sommerfugl og en flue er til stede i bildet; begge trinne og i overnaturlig størrelse.


Komposisjonen står frem på en mørk, ensfarget, nøytral bakgrunn, med grovt tilhugget overflate. Materialet i relieffene er solide, tykke dekksplanker av furu, limt sammen til blokker på ca ett tonn (x), og deretter behandlet med tre strøk linolje. Sporene etter huggjern og klubbe er tydelige.

Til sist er relieffet bemalt. Dagfin Werenskiold nyttet sterke farger, sammen med forgylling og forsølving (X). Som beskyttelse mot forurensning er arbeidet satt inn med to lag flytende plast. Slik skulle frisen kunne tåle vask og spyling. Men i dag, ca seksti år etter monteringen, er fargene likevel både falmet og sterkt forringet.


Embla er urkvinnen og stammor til menneskene. Werenskiold fremstiller henne som "jordnær", i ett med naturen. Skikkelsen utstråler styrke og soliditet. Den gir oss forestillinger om ro og harmoni, og åpner for meditativ refleksjon. Materialet i arbeidet minner betrakteren om at Ask og Embla ble skapt av to trær som gudene fant på stranden. Er dette det øyeblikket hun våkner til live? Og kan vi skimte antydningen av et smil?


Dagfin Werenskiold gjennomlevde to verdenskriger. Hvilken betyding har det hatt for hans verk? 

Forfatteren Johan Borgen synes å se at fellesskap og frihet er nøkkelbegrep i utsmykkimngsmotivene, og at verkene kan leses som en hyllest til livet..X Slik også med Embla. Hun fødes som et fritt menneske, i pakt med naturen, og inn i et fellesskap, og omsluttes av det spirende, fruktbare liv; positive krefter; det livsbejaende.

Dagfinn Werenskiold har et ekspressivt og kraftfullt billedspråk, som gir assosiasjoner til det folkelige og det nordiske, men også det sakrale. Slik er stilen spesielt godt egnet til det valgte materialet og tematikken; nordisk mytologi. Han arbeidet seg tidlig frem til dette særegne kunstneriske uttrykket. Som sønn av kunstneren Erik Werenskiold, som både illustrerte Snorre og Asbjørnsen og Moes eventyr, mottok han allerede i tidlige  barneår viktige impulser fra folkekunsten. Forenklet, naivistisk, dekorativt, folkelig, mektig og ikke minst ekspressivt, er begreper som går igjen når Dagfin Werenskiolds arbeider karakteriseres.

I Dagfin Werenskiolds produksjon inngår, maleri, akvarell, skulptur, møbler, glassmaleri og keramikk. Men det er trearbeidene som for ettertiden vurderes som de mest betydningsfulle., og som går som en rød tråd gjennom hele karieren hans.

Det har vært hevdet at Yggdrasilfrisen er noe av det beste av Rådhusets utsmykking X, og at den "kanskje er det eneste revolusjonerende i periodens skulptur".x Men Dagfin Werenskiolds verk er også et viktig bidrag i å videreføre den gamle, nortdiske ytradisjonen, med rosemaling og treskurd fra norsk kirke- og bondekunst.




Referanser

  1. Til grunn for Dagfin Werenskiolds billedfremstilling ligger to historiske hovedkilder, den eldre Edda, nedskarevet på 1200-tallet og Snorre Sturlassons prosatekster. Tekst på plakat i Rådhusets borggård.
  2. Trerelieffene Ask og Embla har det samme hovedmotivet: En naken menneskeskikkelse omgitt av vegetasjon. Ask og Embla er henholdsvis den første mann og den første kvinne. Her er de fremstilt i samme positur, men Ask vender høyre håndflate mot betrakteren. Eller mot Embla, midt i mot, på den andre siden av borggården. Som en hilsen? Som en velsignelse? Vegetasjonen i Ask-relieffet presser seg i større grad mot billedrammen. I Ask-relieffet finner vi også en rekke fugler, som har slått seg ned i vegetasjonen. Kan hende er det et tegn på at Ask er skapt først; at livet har nådd et høyere utviklingsstadium.
  3. Yggdrasilfrisen har en sentral plassering. Her passerer daglig alle med arbeidsplass i Oslo Rådhus, i tillegg til de mange besøkende; ca 100 000 i året. Oslo Rådhus er en stor turistattraksjon, og her finner vi også hovedstadens viktigste representasjonslokale.


Bibliografi

Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen, foto Jiri Havran. Det store løtet: rådhuset i Oslo. Oslo: Aschaug. 2000

Steinsland, Gro et Al. Voluspå og andre norrrøne helligtekster. Oslo: De norske Bokklubbene. 2003.

Sturluson, Snorri, Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen. Edda. Oslo: Samlaget. 2002

Sørensen, Gunnar. Fargelegg byen! : Oslo kommunes utsmykninger. Oslo: Oslo kommune - Kulturetaten Unipub. 2009.


Eksterne lenker