Forskjell mellom versjoner av «Embla»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
 
(29 mellomliggende revisjoner av 3 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
== Innledning<br> ==
+
[[Image:2011 vår werenskioldembla.jpg|thumb|left|178px|Dagfin Werenskiold, Embla. Foto: Brigitte stolpmann]]
 +
 
 +
Verket ''Embla'' er utført av billedkunstneren [[Dagfin Werenskiold|Dagfin Werenskiold]]'''(1892-1977)''', med Oslo kommune som oppdragsgiver. Relieffet er laget av dekksplanker i ren kvistfri furu som deretter har blitt malt, forgylt eller forsølvet. Verket befinner seg i vestre svalgang i Oslo Rådhus’ borggård, slik det har gjort siden det ble laget, og er integrert i veggen. ''Embla'' inngår i ''Yggdrasilfrisen'', som består av 16 polykrome trerelieffer, med motiver fra norrøn mytologi.<ref>Til grunn for Dagfin Werenskiolds billedfremstilling ligger to historiske hovedkilder, den eldre Edda, nedskarevet på 1200-tallet og Snorre Sturlassons prosatekster. Tekst på plakat i Rådhusets borggård.</ref> Frisen er montert vis a vis relieffet som fremstiller ''Ask''.<ref>Trerelieffene Ask og Embla har det samme hovedmotivet: En naken menneskeskikkelse omgitt av vegetasjon. Ask og Embla er henholdsvis den første mann og den første kvinne. Her er de fremstilt i samme positur, men Ask vender høyre håndflate mot betrakteren. Eller mot Embla, midt i mot, på den andre siden av borggården. Som en hilsen? Som en velsignelse? Vegetasjonen i Ask-relieffet presser seg i større grad mot billedrammen. I Ask-relieffet finner vi også en rekke fugler, som har slått seg ned i vegetasjonen. Kan hende er det et tegn på at Ask er skapt først; at livet har nådd et høyere utviklingsstadium.</ref> ''Yggdrasilfrisen'' regnes som Dagfin Werenskiolds hovedverk.<ref>Yggdrasilfrisen har en sentral plassering. Her passerer daglig alle med arbeidsplass i Oslo Rådhus, i tillegg til de mange besøkende; ca 100 000 i året. Oslo Rådhus er en stor turistattraksjon, og her finner vi også hovedstadens viktigste representasjonslokale.</ref><br><br>
 +
 
 +
=== Motiv<br> ===
 +
 
 +
'''Hovedmotivet''' i trerelieffet er en ung, naken kvinne, omgitt av frodig og kraftig vegetasjon. Skikkelsen er frontalt og sentralt plassert, i et kvadratisk (2,30X2,20Xca 0,25cm) relieff.<ref>Ulf Grønvold et al:Det store løftet: Rådhuset i Oslo. (Oslo:Aschehoug&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;Co,2000):393</ref> Figuren er over legemstørrelse, og fyller store deler av relieffet, fra bunn til topp.
 +
 
 +
Det er ikke noe bevegelsesmotiv i figuren. Den står urørlig, med bena tett samlet, og med føttene på treets rot. Vekten er lik på begge føtter, som peker i hver sin retning. Venstre arm holdes litt ut fra kroppen, og pekende nedover, mens nedre del av høyre arm er vinklet ut til siden, med håndflaten vendt ned.
 +
 
 +
Relieffet er&nbsp;'''figurativt, men ikke utarbeidet med stor realisme'''. Tå- pg fingernegler er, for eksempel, antydet, men ikke utformet i detalj. Figuren eller heller ikke gitt individualiserende trekk eller aldringstegn. Kroppen er relativt bastant; især hendene er store og kraftige.&nbsp;
 +
 
 +
Men figurens kvinnelige former er ikke spesielt frodige. Brystene er små og hoftene ganske smale. Øynene derimot er store, og vidt åpne. Blikket rettes imidlertid ikke mot oss, og ansiktet er uttrykksløst. Relieffet er plassert så vidt høyt opp på veggen, at vårt hode er i flukt med figurens føtter. Emblas blikkretning går forbi - og over tilskuerne. Mot Ask?
  
[[Image:2011 vår werenskioldembla.jpg|thumb|left|178px|Dagfin Werenskiold, Embla. Foto: Brigitte stolpmann]]
+
Skikkelsens hår er halvlangt og mørkt brunt, og frisyren er behandlet ornamentelt, i et rutemønster. Også fargebruken understreker at dette ikke er en realistisk fremstilling. Fargene er sterkere og har en annen fargeskala enn i det virkelige liv.
<blockquote>Verket Embla er utført av billedkunstneren Dagfin Werenskiold (1892-1977), med Oslo kommune som oppdragsgiver.&nbsp;Det inngår i Yggdrasilfrisen, som består av 16 polykrome trerelieffer, med motiver fra norrøn mytologi.<ref>Til grunn for Dagfin Werenskiolds billedfremstilling ligger to historiske hovedkilder, den eldre Edda, nedskarevet på 1200-tallet og Snorre Sturlassons prosatekster. Tekst på plakat i Rådhusets borggård.</ref>Frisen er montert i borggården i Oslo Rådhus, og regnes som Dagfin Werenskiolds hovedverk.&nbsp;</blockquote><blockquote>Embla er plassert vestveggen, nærmest hovedinngangen, ogmidt i mot det relieffet som fremstiller ask, på østveggen.<ref>Trerelieffene Ask og Embla har det samme hovedmotivet: En naken menneskeskikkelse omgitt av vegetasjon. Ask og Embla er henholdsvis den første mann og den første kvinne. Her er de fremstilt i samme positur, men Ask vender høyre håndflate mot betrakteren. Eller mot Embla, midt i mot, på den andre siden av borggården. Som en hilsen? Sopm en velsignelse? Vegetasjonen i Ask-relieffet er frodigere enn i Embla-relieffet, og vegetasjonen presser seg i større grad motbilledrammen. I Ask-relieffet finner vi også en rekke fugler, som har slått seg ned i vegetasjonen. Kan hende et tegn på at Ask er skapt først; at livet har nådd et høyere utviklingsstadium.</ref></blockquote>
+
 
Slik blir skapelsen av mennesket&nbsp; fremstilt i Den yngre Edda. En av tekstene som ble brukt som utgangspunkt da Dagfin Werenskiold utsmykket borggården til Oslo Rådhus.''Embla'' er en av 16 malte trerelieff i Yggrasilfrisen, disse er naivistiske og folkekunstpregede tolkninger av scener basert på norrøn mytologi.<br>
+
'''Vegetasjonen''' i relieffet består av fruktbare grener med kraftige fantasiblomster, i overnaturlig størrelse. Bladverk, nye skudd og sprekkferdige knopper vokser ut av kvinnekroppen. Et par steder synes nesten vekstene å sprenge seg gjennom bilderammen. Også en sommerfugl og en flue er til stede i bildet; begge trinne og i overnaturlig størrelse.  
 +
 
 +
=== Form og komposisjon  ===
 +
 
 +
'''Komposisjonen''' står frem på en mørk, ensfarget, nøytral bakgrunn, med grovt tilhugget overflate.&nbsp;Materialet i relieffene er solide, tykke dekksplanker av furu, limt sammen til blokker på ca ett tonn,<ref>Grønvold et al: Det store løftet: Rådhuset i Oslo. (Aschehoug&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;Co, 2000) 393</ref> og deretter behandlet med tre strøk linolje. Sporene etter huggjern og klubbe er tydelige.
 +
 
 +
Til sist er relieffet bemalt. Dagfin Werenskiold nyttet sterke farger, sammen med forgylling og forsølving.<ref>Rådhusets arkitekter kunne ha tenkt seg relieffene bemalt med mer gull. De syntes gullet passet så godt til teglstensbygget: "Ja, gull-gull, som dere billedhuggere frykter og som vi arkitekter er så svake for". Arkitekt Magnus Paulsson i Grønvold et al: Det store løftet: Rådhuset i Oslo: 392</ref> Som beskyttelse mot forurensning er arbeidet satt inn med to lag flytende plast. Slik skulle frisen kunne tåle vask og spyling.<ref>Grønvold et al: Det store løftet: Rådhuset i Oslo: 392</ref> Men i dag, ca seksti år etter monteringen, er fargene likevel både falmet og sterkt forringet.<br>  
 +
 
 +
Fargebruken er organisk og er i stor grad basert på brunlige jord- og trefarger i tillegg til planteaktige grønnfarger. Videre brukes det primærfarger på blomstene og insektene. Fargene gir et naturlig inntrykk, men virker samtidig litt naivistiske og stiliserte. <br>  
 +
 
 +
Relieffet er komponert en slik måte at det tydelig framhever kvinnen i midten som hovedfokus. Greinene som strekker seg utover fra hennes kropp, virker som linjer som leder blikket mot midten av komposisjonen. De er samtidig med på å gi en bevegelse utover fra midten og er derfor noe av det som skaper en åpen struktur. Bakgrunnens mørke farge framhever kvinnens noe lysere hudfarge, mens blomstenes primærfarger gjør helhetsinntrykket mer frodig. <br>  
 +
 
 +
Dagfinn Werenskiold har et ekspressivt og kraftfullt billedspråk, som gir assosiasjoner til det folkelige og det nordiske, men også det sakrale. Slik er stilen spesielt godt egnet til det valgte materialet og tematikken; nordisk mytologi. Han arbeidet seg tidlig frem til dette særegne kunstneriske uttrykket. Som sønn av kunstneren Erik Werenskiold, som både illustrerte Snorre og Asbjørnsen og Moes eventyr, mottok han allerede i tidlige barneår viktige impulser fra folkekunsten. Forenklet, naivistisk, dekorativt, folkelig, mektig og ikke minst ekspressivt, er begreper som går igjen når Dagfin Werenskiolds arbeider karakteriseres. <br>
 +
 
 +
<br>
 +
 
 +
=== Ikonografisk innhold  ===
 +
 
 +
'''Embla er urkvinnen''' og stammor til menneskene.<ref>Trerelieffet Embla følges av innskriften: Gudene Odin, Høne og Lodur er ute og vandrer. Ved havstranden finner de to trær "uten skjebne". Skjevnen inngis dem ved at gudene begraver dem. Odin gir ånd, Høne gir livskraft og Lodur gir form og farge. Ask og Embla (alm)trer frem av skapelsesmyten, som de to første menneskene.fckLRDen samme teksten følger trerelieffet Ask.</ref>&nbsp;Werenskiold fremstiller henne som "jordnær", i ett med naturen. Skikkelsen utstråler styrke og soliditet. Den gir oss forestillinger om ro og harmoni, og åpner for meditativ refleksjon. Materialet i arbeidet minner betrakteren om at Ask og Embla ble skapt av to trær som gudene fant stranden. Er dette det øyeblikket hun våkner til live? Og kan vi skimte antydningen av et smil?<br>
 +
 
 +
<br>
 +
 
 +
Dagfin Werenskiold gjennomlevde to verdenskriger. Hvilken betyding har det hatt for hans verk?&nbsp;
 +
 
 +
Forfatteren Johan Borgen synes å se at fellesskap og frihet er nøkkelbegrep i utsmykkimngsmotivene, og at verkene kan leses som en hyllest til livet.<ref>Johan Borgen. Kunsten i Oslo Rådhus. (Aschehoug&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;Co, 1950):11</ref> Slik også med Embla. Hun fødes som et fritt menneske, i pakt med naturen, og inn i et fellesskap, og omsluttes av det spirende, fruktbare liv; positive krefter; det livsbejaende.  
 +
 
 +
<br>
 +
 
 +
I Dagfin Werenskiolds produksjon inngår, maleri, akvarell, skulptur, møbler, glassmaleri og keramikk. Men det er trearbeidene som for ettertiden vurderes som de mest betydningsfulle, og som går som en rød tråd gjennom hele karrieren hans.<ref>Bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. Bind 4. (Oslo:Universitetsforlaget,1986):452</ref>&nbsp;<ref>Anita Sadi. "Altertavlen i Sandefjord kirke - et kunstverk uten sidestykke i norsk kirkekunst", Kulturminner. (Sandefjord historielag,2001)</ref>
 +
 
 +
<br>
 +
 
 +
Det har vært hevdet at ''Yggdrasilfrisen'' er noe av det beste av Rådhusets utsmykking,<ref>Ber, Knut et al.(red.) Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid. Bind 6. (Oslo:Gyldendal Norsk Forlag, 1983) 381</ref> og at den "kanskje er det eneste revolusjonerende i periodens skulptur".<ref>Berg, Knut et al. (red.). Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid. Bind 6:381</ref> Men Dagfin Werenskiolds verk er også et viktig bidrag i å videreføre den gamle, nordiske tradisjonen, med rosemaling og treskurd fra norsk kirke- og bondekunst.
 +
 
 +
<br>
 +
 
 +
Stilen ble likevel ikke tatt imot med særlig stor begeistring i første omgang. Erik Dæhlin beskriver førsteinntrykket av Yggdrasilfrisen med at “fargene virket for påtrengende og formen uflidd og løs”<ref>Erik Dæhlin, Norsk samtidskunst, 1. utg. (Oslo: Teknologisk Forlag, 1990), 44.</ref>. Dette viser at verkets stil i samtiden ble oppfattet som nyskapende og utradisjonell, om enn med negativt fortegn. <br>
 +
 
 +
<br>  
  
== Motivbeskrivelse  ==
+
<br>
  
Embla er urkvinnen og stammor til menneskene, i relieffet er hun fremstilt som en naken kvinne som står i fullfigur midt i bildet. Bak henne vokser det frem blomster i forskjellige farger.&nbsp;Emblas kropp og de blomstene utgjør formen til et tre, der kroppen er stammen og blomstene grenene. Denne formen sammen med relieffets preg av å være skjært ut i tre, reflekterer materialet som menneskene ble skapt av; to trær som gudene fant på stranden. Dette treet fyller hele bildet og ligger på en enkel mørkeblå bakgrunn. Det er også to insekter på hver sin side av bildet; et fluelignende vesen og en sommerfugl som Emblas høyrehand ligger vannrett over.
+
=== Referanser  ===
  
Kroppsspråket til Embla kan knyttes til det øyeblikket hun våkner til live. Kroppen er statisk; føttene er plantet i jorda, kroppen står rett opp, ansiktet vendt stivt rett frem og leddene viser ingen tegn til bevegelse. Bare høyre armen er bøyd, men til en statisk horisontal posisjon. Kroppen er grovt hugget ut noe som&nbsp;skaper følelsen av at hun enda ikke er fullt ut&nbsp;menneske. Måten ansiktet blir rammet inn av et kortklipt rutemønstret hår har en likhet med sarkofagene fra Egypt. Denne innrammingen av remmer det livløse uttrykket til Embla, men ansiktet er levende. Her er huden glatt uten spor etter utskjæringsprosessen. Samspillet mellom Emblas munnviker og kinn gir en antydning til et smil og øynene hennes ser drømmende fremover. Det skapes en kontrast mellom den urørlige kroppen og ansiktet som lyser av bevisthet, mellom det som er dødt og det som er levende.
+
<references /><br>
  
Det vil være naturlig å sammenligne ''Embla'' med relieffets motpart ''Ask''. Disse to relieffene står overfor hverandre innerst i borggården. Der hvor Embla er i ro og nærmest livløs, er Ask i bevegelse med&nbsp;armene i en dynamisk diagonal linje. Fra Ask vokser det ut grener med et vell av blomster og løvverk som fyller ut bildet og dekker nesten hele den blå bakgrunnen. Embla er omgitt av blomster som står på en jevn avstand fra henne og plassert ut med en rytmisk regelmessighet, disse gir god rom for luft rundt seg. Der Embla deler bildeflaten med to insekter er det en hel flokk med fugler som sitter rundt Ask. De to bildene har komplementære uttrykk; der Ask er dynamisk og nesten et kaos med alle sine detaljer er Embla rolig og harmonisk.
+
<br>
  
I Voluspå avslutter de to strofene som omhandler skapelsen av Ask og Embla med at de får «likhet med guder.»<ref>Gro Steinsland et Al.,'' Voluspå og andre norrrøne helligtekster'', (Oslo: De norske Bokklubbene, 2003), 20</ref> og Embla kunne vært et gudebilde.&nbsp;Dimensjonen og plasseringen av ''Embla ''opphøyd i veggen i en søylegang ligner måten gude- og helgenbilder ofte er plassert i templer og kirker. Mens Werenskiolds relieffer av de norønne gudene er fortellende er ''Embla'' en representasjon. ''Embla'' viser ikke hvordan den første kvinnen ble skapt, men fokuserer på selve kvinnnen. Kvinnen er i bildet naken på vei til å våkne, omrisset hinter til materialet hun ble skapt av og bildet utstråler en slags harmoni. Flere elementer er med på å opphøye Embla til en mer guddommelig status, blomstene som omkranser henne fungerer som en glorie som omslutter henne. Høyrehånden er løftet som i en velsignelse av sommerfuglen, en gest som hovedsakelig er forbeholdt guder og hellige personer
+
=== Bibliografi  ===
  
Embla viser den første kvinnen i fra norrøn mytologi. Den statiske kroppen mot det levende ansiktet kan tyde på en oppvåkning. Bildet komplimentærer sin motsats i Ask og fremhever en harmoni. I samspill med plassering og bildene rundt blir hun et menneske som nesten er opphøyd til en guddommelig status. Siden dette er en motsetning til hvordan Gudene er fremstilt kan man tenke seg at dette hinter om menneskets betydning i den moderne verden i forhold til gudene.  
+
Berg, Knut et al. (red.). ''Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid''
  
<br>
+
Berg, Knut et al. (red.) ''Norges malerkunst. Vårt eget århundre''. Bind 2. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2000
  
== Referanser  ==
+
Borgen, Johan. ''Kunsten i Oslo Rådhus''. Oslo: Aschehoug&amp;Co,1950
  
<references /><br>
+
Dahl, Sadie Anita. "Altertavlen i Sandefjord kirke - et kunstverk uten sidestykke i norsk kirkekunst". ''Kulturminner''. Sandefjord: Sandefjord historielag, 2001
  
<br>
+
Dæhlin, Erik. Norsk Samtidskunst, 1. utg. Oslo: Teknologisk Forlag, 1990 <br>  
  
== Bibliografi  ==
+
Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. ''Det store løftet: Rådhuset i Oslo''. Oslo: Aschehoug &amp; Co. (W.Nygård), 2000
  
Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen, foto Jiri Havran. ''Det store løtet: rådhuset i Oslo''. Oslo: Aschaug. 2000  
+
Grønvold, Ulf, Nils Anker, Gunnar Sørensen. ''Rådhuset i Oslo. Nasjonens storstue''. Oslo: Aschehoug &amp; Co. (W.Nygård), 2000.
  
Steinsland, Gro et Al. ''Voluspå og andre norrrøne helligtekster''. Oslo: De norske Bokklubbene. 2003.
+
Norsk kunstnerleksikon: ''Bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere''. Bind 4. Oslo: Universitetsforlaget, 1986
  
 
Sturluson, Snorri, Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen. ''Edda''. Oslo: Samlaget. 2002  
 
Sturluson, Snorri, Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen. ''Edda''. Oslo: Samlaget. 2002  
Linje 35: Linje 85:
 
Sørensen, Gunnar. ''Fargelegg byen!&nbsp;: Oslo kommunes utsmykninger''. Oslo: Oslo kommune - Kulturetaten Unipub. 2009.  
 
Sørensen, Gunnar. ''Fargelegg byen!&nbsp;: Oslo kommunes utsmykninger''. Oslo: Oslo kommune - Kulturetaten Unipub. 2009.  
  
<br>
+
Werenskiold, Dagfin. ''Ni trerelieff med fargar''. Oslo: Dreyers Forlag, 1943&nbsp;
 +
 
 +
<br>  
  
== Eksterne lenker  ==
+
=== Eksterne lenker  ===
  
<br>
+
<br>  
  
[[Category:Dagfin_Werenskiolds_verker]] [[Category:Relieff]] [[Category:Alle_wiki-kunstverk]] [[Category:Oslo_rådhus]]
+
[[Category:Relieff]] [[Category:Alle_wiki-kunstverk]] [[Category:Oslo_rådhus]]

Nåværende revisjon fra 16. aug. 2013 kl. 16:08

Dagfin Werenskiold, Embla. Foto: Brigitte stolpmann

Verket Embla er utført av billedkunstneren Dagfin Werenskiold(1892-1977), med Oslo kommune som oppdragsgiver. Relieffet er laget av dekksplanker i ren kvistfri furu som deretter har blitt malt, forgylt eller forsølvet. Verket befinner seg i vestre svalgang i Oslo Rådhus’ borggård, slik det har gjort siden det ble laget, og er integrert i veggen. Embla inngår i Yggdrasilfrisen, som består av 16 polykrome trerelieffer, med motiver fra norrøn mytologi.[1] Frisen er montert vis a vis relieffet som fremstiller Ask.[2] Yggdrasilfrisen regnes som Dagfin Werenskiolds hovedverk.[3]

Motiv

Hovedmotivet i trerelieffet er en ung, naken kvinne, omgitt av frodig og kraftig vegetasjon. Skikkelsen er frontalt og sentralt plassert, i et kvadratisk (2,30X2,20Xca 0,25cm) relieff.[4] Figuren er over legemstørrelse, og fyller store deler av relieffet, fra bunn til topp.

Det er ikke noe bevegelsesmotiv i figuren. Den står urørlig, med bena tett samlet, og med føttene på treets rot. Vekten er lik på begge føtter, som peker i hver sin retning. Venstre arm holdes litt ut fra kroppen, og pekende nedover, mens nedre del av høyre arm er vinklet ut til siden, med håndflaten vendt ned.

Relieffet er figurativt, men ikke utarbeidet med stor realisme. Tå- pg fingernegler er, for eksempel, antydet, men ikke utformet i detalj. Figuren eller heller ikke gitt individualiserende trekk eller aldringstegn. Kroppen er relativt bastant; især hendene er store og kraftige. 

Men figurens kvinnelige former er ikke spesielt frodige. Brystene er små og hoftene ganske smale. Øynene derimot er store, og vidt åpne. Blikket rettes imidlertid ikke mot oss, og ansiktet er uttrykksløst. Relieffet er plassert så vidt høyt opp på veggen, at vårt hode er i flukt med figurens føtter. Emblas blikkretning går forbi - og over tilskuerne. Mot Ask?

Skikkelsens hår er halvlangt og mørkt brunt, og frisyren er behandlet ornamentelt, i et rutemønster. Også fargebruken understreker at dette ikke er en realistisk fremstilling. Fargene er sterkere og har en annen fargeskala enn i det virkelige liv.

Vegetasjonen i relieffet består av fruktbare grener med kraftige fantasiblomster, i overnaturlig størrelse. Bladverk, nye skudd og sprekkferdige knopper vokser ut av kvinnekroppen. Et par steder synes nesten vekstene å sprenge seg gjennom bilderammen. Også en sommerfugl og en flue er til stede i bildet; begge trinne og i overnaturlig størrelse.

Form og komposisjon

Komposisjonen står frem på en mørk, ensfarget, nøytral bakgrunn, med grovt tilhugget overflate. Materialet i relieffene er solide, tykke dekksplanker av furu, limt sammen til blokker på ca ett tonn,[5] og deretter behandlet med tre strøk linolje. Sporene etter huggjern og klubbe er tydelige.

Til sist er relieffet bemalt. Dagfin Werenskiold nyttet sterke farger, sammen med forgylling og forsølving.[6] Som beskyttelse mot forurensning er arbeidet satt inn med to lag flytende plast. Slik skulle frisen kunne tåle vask og spyling.[7] Men i dag, ca seksti år etter monteringen, er fargene likevel både falmet og sterkt forringet.

Fargebruken er organisk og er i stor grad basert på brunlige jord- og trefarger i tillegg til planteaktige grønnfarger. Videre brukes det primærfarger på blomstene og insektene. Fargene gir et naturlig inntrykk, men virker samtidig litt naivistiske og stiliserte.

Relieffet er komponert på en slik måte at det tydelig framhever kvinnen i midten som hovedfokus. Greinene som strekker seg utover fra hennes kropp, virker som linjer som leder blikket mot midten av komposisjonen. De er samtidig med på å gi en bevegelse utover fra midten og er derfor noe av det som skaper en åpen struktur. Bakgrunnens mørke farge framhever kvinnens noe lysere hudfarge, mens blomstenes primærfarger gjør helhetsinntrykket mer frodig.

Dagfinn Werenskiold har et ekspressivt og kraftfullt billedspråk, som gir assosiasjoner til det folkelige og det nordiske, men også det sakrale. Slik er stilen spesielt godt egnet til det valgte materialet og tematikken; nordisk mytologi. Han arbeidet seg tidlig frem til dette særegne kunstneriske uttrykket. Som sønn av kunstneren Erik Werenskiold, som både illustrerte Snorre og Asbjørnsen og Moes eventyr, mottok han allerede i tidlige barneår viktige impulser fra folkekunsten. Forenklet, naivistisk, dekorativt, folkelig, mektig og ikke minst ekspressivt, er begreper som går igjen når Dagfin Werenskiolds arbeider karakteriseres.


Ikonografisk innhold

Embla er urkvinnen og stammor til menneskene.[8] Werenskiold fremstiller henne som "jordnær", i ett med naturen. Skikkelsen utstråler styrke og soliditet. Den gir oss forestillinger om ro og harmoni, og åpner for meditativ refleksjon. Materialet i arbeidet minner betrakteren om at Ask og Embla ble skapt av to trær som gudene fant på stranden. Er dette det øyeblikket hun våkner til live? Og kan vi skimte antydningen av et smil?


Dagfin Werenskiold gjennomlevde to verdenskriger. Hvilken betyding har det hatt for hans verk? 

Forfatteren Johan Borgen synes å se at fellesskap og frihet er nøkkelbegrep i utsmykkimngsmotivene, og at verkene kan leses som en hyllest til livet.[9] Slik også med Embla. Hun fødes som et fritt menneske, i pakt med naturen, og inn i et fellesskap, og omsluttes av det spirende, fruktbare liv; positive krefter; det livsbejaende.


I Dagfin Werenskiolds produksjon inngår, maleri, akvarell, skulptur, møbler, glassmaleri og keramikk. Men det er trearbeidene som for ettertiden vurderes som de mest betydningsfulle, og som går som en rød tråd gjennom hele karrieren hans.[10] [11]


Det har vært hevdet at Yggdrasilfrisen er noe av det beste av Rådhusets utsmykking,[12] og at den "kanskje er det eneste revolusjonerende i periodens skulptur".[13] Men Dagfin Werenskiolds verk er også et viktig bidrag i å videreføre den gamle, nordiske tradisjonen, med rosemaling og treskurd fra norsk kirke- og bondekunst.


Stilen ble likevel ikke tatt imot med særlig stor begeistring i første omgang. Erik Dæhlin beskriver førsteinntrykket av Yggdrasilfrisen med at “fargene virket for påtrengende og formen uflidd og løs”[14]. Dette viser at verkets stil i samtiden ble oppfattet som nyskapende og utradisjonell, om enn med negativt fortegn.



Referanser

  1. Til grunn for Dagfin Werenskiolds billedfremstilling ligger to historiske hovedkilder, den eldre Edda, nedskarevet på 1200-tallet og Snorre Sturlassons prosatekster. Tekst på plakat i Rådhusets borggård.
  2. Trerelieffene Ask og Embla har det samme hovedmotivet: En naken menneskeskikkelse omgitt av vegetasjon. Ask og Embla er henholdsvis den første mann og den første kvinne. Her er de fremstilt i samme positur, men Ask vender høyre håndflate mot betrakteren. Eller mot Embla, midt i mot, på den andre siden av borggården. Som en hilsen? Som en velsignelse? Vegetasjonen i Ask-relieffet presser seg i større grad mot billedrammen. I Ask-relieffet finner vi også en rekke fugler, som har slått seg ned i vegetasjonen. Kan hende er det et tegn på at Ask er skapt først; at livet har nådd et høyere utviklingsstadium.
  3. Yggdrasilfrisen har en sentral plassering. Her passerer daglig alle med arbeidsplass i Oslo Rådhus, i tillegg til de mange besøkende; ca 100 000 i året. Oslo Rådhus er en stor turistattraksjon, og her finner vi også hovedstadens viktigste representasjonslokale.
  4. Ulf Grønvold et al:Det store løftet: Rådhuset i Oslo. (Oslo:Aschehoug&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;Co,2000):393
  5. Grønvold et al: Det store løftet: Rådhuset i Oslo. (Aschehoug&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;Co, 2000) 393
  6. Rådhusets arkitekter kunne ha tenkt seg relieffene bemalt med mer gull. De syntes gullet passet så godt til teglstensbygget: "Ja, gull-gull, som dere billedhuggere frykter og som vi arkitekter er så svake for". Arkitekt Magnus Paulsson i Grønvold et al: Det store løftet: Rådhuset i Oslo: 392
  7. Grønvold et al: Det store løftet: Rådhuset i Oslo: 392
  8. Trerelieffet Embla følges av innskriften: Gudene Odin, Høne og Lodur er ute og vandrer. Ved havstranden finner de to trær "uten skjebne". Skjevnen inngis dem ved at gudene begraver dem. Odin gir ånd, Høne gir livskraft og Lodur gir form og farge. Ask og Embla (alm)trer frem av skapelsesmyten, som de to første menneskene.fckLRDen samme teksten følger trerelieffet Ask.
  9. Johan Borgen. Kunsten i Oslo Rådhus. (Aschehoug&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;Co, 1950):11
  10. Bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. Bind 4. (Oslo:Universitetsforlaget,1986):452
  11. Anita Sadi. "Altertavlen i Sandefjord kirke - et kunstverk uten sidestykke i norsk kirkekunst", Kulturminner. (Sandefjord historielag,2001)
  12. Ber, Knut et al.(red.) Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid. Bind 6. (Oslo:Gyldendal Norsk Forlag, 1983) 381
  13. Berg, Knut et al. (red.). Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid. Bind 6:381
  14. Erik Dæhlin, Norsk samtidskunst, 1. utg. (Oslo: Teknologisk Forlag, 1990), 44.


Bibliografi

Berg, Knut et al. (red.). Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid

Berg, Knut et al. (red.) Norges malerkunst. Vårt eget århundre. Bind 2. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2000

Borgen, Johan. Kunsten i Oslo Rådhus. Oslo: Aschehoug&Co,1950

Dahl, Sadie Anita. "Altertavlen i Sandefjord kirke - et kunstverk uten sidestykke i norsk kirkekunst". Kulturminner. Sandefjord: Sandefjord historielag, 2001

Dæhlin, Erik. Norsk Samtidskunst, 1. utg. Oslo: Teknologisk Forlag, 1990

Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug & Co. (W.Nygård), 2000

Grønvold, Ulf, Nils Anker, Gunnar Sørensen. Rådhuset i Oslo. Nasjonens storstue. Oslo: Aschehoug & Co. (W.Nygård), 2000.

Norsk kunstnerleksikon: Bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. Bind 4. Oslo: Universitetsforlaget, 1986

Sturluson, Snorri, Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen. Edda. Oslo: Samlaget. 2002

Sørensen, Gunnar. Fargelegg byen! : Oslo kommunes utsmykninger. Oslo: Oslo kommune - Kulturetaten Unipub. 2009.

Werenskiold, Dagfin. Ni trerelieff med fargar. Oslo: Dreyers Forlag, 1943 


Eksterne lenker