Forskjell mellom versjoner av «Embla»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
 
(3 mellomliggende revisjoner av en annen bruker er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
 +
[[Image:2011 vår werenskioldembla.jpg|thumb|left|178px|Dagfin Werenskiold, Embla. Foto: Brigitte stolpmann]]
  
[[Image:2011 vår werenskioldembla.jpg|thumb|left|178px|Dagfin Werenskiold, Embla. Foto: Brigitte stolpmann]]
+
Verket ''Embla'' er utført av billedkunstneren [[Dagfin Werenskiold|Dagfin Werenskiold]]'''(1892-1977)''', med Oslo kommune som oppdragsgiver. Relieffet er laget av dekksplanker i ren kvistfri furu som deretter har blitt malt, forgylt eller forsølvet. Verket befinner seg i vestre svalgang i Oslo Rådhus’ borggård, slik det har gjort siden det ble laget, og er integrert i veggen. ''Embla'' inngår i ''Yggdrasilfrisen'', som består av 16 polykrome trerelieffer, med motiver fra norrøn mytologi.<ref>Til grunn for Dagfin Werenskiolds billedfremstilling ligger to historiske hovedkilder, den eldre Edda, nedskarevet på 1200-tallet og Snorre Sturlassons prosatekster. Tekst på plakat i Rådhusets borggård.</ref> Frisen er montert vis a vis relieffet som fremstiller ''Ask''.<ref>Trerelieffene Ask og Embla har det samme hovedmotivet: En naken menneskeskikkelse omgitt av vegetasjon. Ask og Embla er henholdsvis den første mann og den første kvinne. Her er de fremstilt i samme positur, men Ask vender høyre håndflate mot betrakteren. Eller mot Embla, midt i mot, på den andre siden av borggården. Som en hilsen? Som en velsignelse? Vegetasjonen i Ask-relieffet presser seg i større grad mot billedrammen. I Ask-relieffet finner vi også en rekke fugler, som har slått seg ned i vegetasjonen. Kan hende er det et tegn på at Ask er skapt først; at livet har nådd et høyere utviklingsstadium.</ref> ''Yggdrasilfrisen'' regnes som Dagfin Werenskiolds hovedverk.<ref>Yggdrasilfrisen har en sentral plassering. Her passerer daglig alle med arbeidsplass i Oslo Rådhus, i tillegg til de mange besøkende; ca 100 000 i året. Oslo Rådhus er en stor turistattraksjon, og her finner vi også hovedstadens viktigste representasjonslokale.</ref><br><br>
  
Verket ''Embla'' er utført av billedkunstneren [[Dagfin Werenskiold|Dagfin Werenskiold]]'''(1892-1977)''', med Oslo kommune som oppdragsgiver. ''Embla'' inngår i ''Yggdrasilfrisen'', som består av 16 polykrome trerelieffer, med motiver fra norrøn mytologi.<ref>Til grunn for Dagfin Werenskiolds billedfremstilling ligger to historiske hovedkilder, den eldre Edda, nedskarevet på 1200-tallet og Snorre Sturlassons prosatekster. Tekst på plakat i Rådhusets borggård.</ref> Frisen er montert i borggården i Oslo Rådhus, på vestveggen, vis a vis relieffet som fremstiller ''Ask''.<ref>Trerelieffene Ask og Embla har det samme hovedmotivet: En naken menneskeskikkelse omgitt av vegetasjon. Ask og Embla er henholdsvis den første mann og den første kvinne. Her er de fremstilt i samme positur, men Ask vender høyre håndflate mot betrakteren. Eller mot Embla, midt i mot, på den andre siden av borggården. Som en hilsen? Som en velsignelse? Vegetasjonen i Ask-relieffet presser seg i større grad mot billedrammen. I Ask-relieffet finner vi også en rekke fugler, som har slått seg ned i vegetasjonen. Kan hende er det et tegn på at Ask er skapt først; at livet har nådd et høyere utviklingsstadium.</ref> ''Yggdrasilfrisen'' regnes som Dagfin Werenskiolds hovedverk.<ref>Yggdrasilfrisen har en sentral plassering. Her passerer daglig alle med arbeidsplass i Oslo Rådhus, i tillegg til de mange besøkende; ca 100 000 i året. Oslo Rådhus er en stor turistattraksjon, og her finner vi også hovedstadens viktigste representasjonslokale.</ref><br></blockquote>
 
 
=== Motiv<br>  ===
 
=== Motiv<br>  ===
  
'''Hovedmotivet''' i trerelieffet er en ung, naken kvinne, omgitt av frodig og kraftig vegetasjon. Skikkelsen er frontalt og sentralt plassert, i et kvadratisk (2,30X2,20Xca 0,25cm) relieff.<ref>Ulf Grønvold et al:Det store løftet: Rådhuset i Oslo. (Oslo:Aschehoug&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;Co,2000):393</ref> Figuren er over legemstørrelse, og fyller store deler av relieffet, fra bunn til topp.  
+
'''Hovedmotivet''' i trerelieffet er en ung, naken kvinne, omgitt av frodig og kraftig vegetasjon. Skikkelsen er frontalt og sentralt plassert, i et kvadratisk (2,30X2,20Xca 0,25cm) relieff.<ref>Ulf Grønvold et al:Det store løftet: Rådhuset i Oslo. (Oslo:Aschehoug&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;Co,2000):393</ref> Figuren er over legemstørrelse, og fyller store deler av relieffet, fra bunn til topp.  
  
 
Det er ikke noe bevegelsesmotiv i figuren. Den står urørlig, med bena tett samlet, og med føttene på treets rot. Vekten er lik på begge føtter, som peker i hver sin retning. Venstre arm holdes litt ut fra kroppen, og pekende nedover, mens nedre del av høyre arm er vinklet ut til siden, med håndflaten vendt ned.  
 
Det er ikke noe bevegelsesmotiv i figuren. Den står urørlig, med bena tett samlet, og med føttene på treets rot. Vekten er lik på begge føtter, som peker i hver sin retning. Venstre arm holdes litt ut fra kroppen, og pekende nedover, mens nedre del av høyre arm er vinklet ut til siden, med håndflaten vendt ned.  
Linje 15: Linje 15:
 
Skikkelsens hår er halvlangt og mørkt brunt, og frisyren er behandlet ornamentelt, i et rutemønster. Også fargebruken understreker at dette ikke er en realistisk fremstilling. Fargene er sterkere og har en annen fargeskala enn i det virkelige liv.  
 
Skikkelsens hår er halvlangt og mørkt brunt, og frisyren er behandlet ornamentelt, i et rutemønster. Også fargebruken understreker at dette ikke er en realistisk fremstilling. Fargene er sterkere og har en annen fargeskala enn i det virkelige liv.  
  
'''Vegetasjonen''' i relieffet består av fruktbare grener med kraftige fantasiblomster, i overnaturlig størrelse. Bladverk, nye skudd og sprekkferdige knopper vokser ut av kvinnekroppen. Et par steder synes nesten vekstene å sprenge seg gjennom bilderammen. Også en sommerfugl og en flue er til stede i bildet; begge trinne og i overnaturlig størrelse.
+
'''Vegetasjonen''' i relieffet består av fruktbare grener med kraftige fantasiblomster, i overnaturlig størrelse. Bladverk, nye skudd og sprekkferdige knopper vokser ut av kvinnekroppen. Et par steder synes nesten vekstene å sprenge seg gjennom bilderammen. Også en sommerfugl og en flue er til stede i bildet; begge trinne og i overnaturlig størrelse.  
  
=== Form og komposisjon ===  
+
=== Form og komposisjon ===
  
'''Komposisjonen''' står frem på en mørk, ensfarget, nøytral bakgrunn, med grovt tilhugget overflate.&nbsp;Materialet i relieffene er solide, tykke dekksplanker av furu, limt sammen til blokker på ca ett tonn,<ref>Grønvold et al: Det store løftet: Rådhuset i Oslo. (Aschehoug&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;Co, 2000) 393</ref> og deretter behandlet med tre strøk linolje. Sporene etter huggjern og klubbe er tydelige.  
+
'''Komposisjonen''' står frem på en mørk, ensfarget, nøytral bakgrunn, med grovt tilhugget overflate.&nbsp;Materialet i relieffene er solide, tykke dekksplanker av furu, limt sammen til blokker på ca ett tonn,<ref>Grønvold et al: Det store løftet: Rådhuset i Oslo. (Aschehoug&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;Co, 2000) 393</ref> og deretter behandlet med tre strøk linolje. Sporene etter huggjern og klubbe er tydelige.  
  
 
Til sist er relieffet bemalt. Dagfin Werenskiold nyttet sterke farger, sammen med forgylling og forsølving.<ref>Rådhusets arkitekter kunne ha tenkt seg relieffene bemalt med mer gull. De syntes gullet passet så godt til teglstensbygget: "Ja, gull-gull, som dere billedhuggere frykter og som vi arkitekter er så svake for". Arkitekt Magnus Paulsson i Grønvold et al: Det store løftet: Rådhuset i Oslo: 392</ref> Som beskyttelse mot forurensning er arbeidet satt inn med to lag flytende plast. Slik skulle frisen kunne tåle vask og spyling.<ref>Grønvold et al: Det store løftet: Rådhuset i Oslo: 392</ref> Men i dag, ca seksti år etter monteringen, er fargene likevel både falmet og sterkt forringet.<br>  
 
Til sist er relieffet bemalt. Dagfin Werenskiold nyttet sterke farger, sammen med forgylling og forsølving.<ref>Rådhusets arkitekter kunne ha tenkt seg relieffene bemalt med mer gull. De syntes gullet passet så godt til teglstensbygget: "Ja, gull-gull, som dere billedhuggere frykter og som vi arkitekter er så svake for". Arkitekt Magnus Paulsson i Grønvold et al: Det store løftet: Rådhuset i Oslo: 392</ref> Som beskyttelse mot forurensning er arbeidet satt inn med to lag flytende plast. Slik skulle frisen kunne tåle vask og spyling.<ref>Grønvold et al: Det store løftet: Rådhuset i Oslo: 392</ref> Men i dag, ca seksti år etter monteringen, er fargene likevel både falmet og sterkt forringet.<br>  
 +
 +
Fargebruken er organisk og er i stor grad basert på brunlige jord- og trefarger i tillegg til planteaktige grønnfarger. Videre brukes det primærfarger på blomstene og insektene. Fargene gir et naturlig inntrykk, men virker samtidig litt naivistiske og stiliserte. <br>
 +
 +
Relieffet er komponert på en slik måte at det tydelig framhever kvinnen i midten som hovedfokus. Greinene som strekker seg utover fra hennes kropp, virker som linjer som leder blikket mot midten av komposisjonen. De er samtidig med på å gi en bevegelse utover fra midten og er derfor noe av det som skaper en åpen struktur. Bakgrunnens mørke farge framhever kvinnens noe lysere hudfarge, mens blomstenes primærfarger gjør helhetsinntrykket mer frodig. <br>
  
 
Dagfinn Werenskiold har et ekspressivt og kraftfullt billedspråk, som gir assosiasjoner til det folkelige og det nordiske, men også det sakrale. Slik er stilen spesielt godt egnet til det valgte materialet og tematikken; nordisk mytologi. Han arbeidet seg tidlig frem til dette særegne kunstneriske uttrykket. Som sønn av kunstneren Erik Werenskiold, som både illustrerte Snorre og Asbjørnsen og Moes eventyr, mottok han allerede i tidlige barneår viktige impulser fra folkekunsten. Forenklet, naivistisk, dekorativt, folkelig, mektig og ikke minst ekspressivt, er begreper som går igjen når Dagfin Werenskiolds arbeider karakteriseres. <br>  
 
Dagfinn Werenskiold har et ekspressivt og kraftfullt billedspråk, som gir assosiasjoner til det folkelige og det nordiske, men også det sakrale. Slik er stilen spesielt godt egnet til det valgte materialet og tematikken; nordisk mytologi. Han arbeidet seg tidlig frem til dette særegne kunstneriske uttrykket. Som sønn av kunstneren Erik Werenskiold, som både illustrerte Snorre og Asbjørnsen og Moes eventyr, mottok han allerede i tidlige barneår viktige impulser fra folkekunsten. Forenklet, naivistisk, dekorativt, folkelig, mektig og ikke minst ekspressivt, er begreper som går igjen når Dagfin Werenskiolds arbeider karakteriseres. <br>  
Linje 35: Linje 39:
 
Dagfin Werenskiold gjennomlevde to verdenskriger. Hvilken betyding har det hatt for hans verk?&nbsp;  
 
Dagfin Werenskiold gjennomlevde to verdenskriger. Hvilken betyding har det hatt for hans verk?&nbsp;  
  
Forfatteren Johan Borgen synes å se at fellesskap og frihet er nøkkelbegrep i utsmykkimngsmotivene, og at verkene kan leses som en hyllest til livet.<ref>Johan Borgen. Kunsten i Oslo Rådhus. (Aschehoug&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;Co, 1950):11</ref> Slik også med Embla. Hun fødes som et fritt menneske, i pakt med naturen, og inn i et fellesskap, og omsluttes av det spirende, fruktbare liv; positive krefter; det livsbejaende.  
+
Forfatteren Johan Borgen synes å se at fellesskap og frihet er nøkkelbegrep i utsmykkimngsmotivene, og at verkene kan leses som en hyllest til livet.<ref>Johan Borgen. Kunsten i Oslo Rådhus. (Aschehoug&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;Co, 1950):11</ref> Slik også med Embla. Hun fødes som et fritt menneske, i pakt med naturen, og inn i et fellesskap, og omsluttes av det spirende, fruktbare liv; positive krefter; det livsbejaende.  
  
 
<br>  
 
<br>  
Linje 51: Linje 55:
 
<br>  
 
<br>  
  
<br>
+
<br>  
  
=== Referanser ===
+
=== Referanser ===
  
 
<references /><br>  
 
<references /><br>  
Linje 68: Linje 72:
  
 
Dahl, Sadie Anita. "Altertavlen i Sandefjord kirke - et kunstverk uten sidestykke i norsk kirkekunst". ''Kulturminner''. Sandefjord: Sandefjord historielag, 2001  
 
Dahl, Sadie Anita. "Altertavlen i Sandefjord kirke - et kunstverk uten sidestykke i norsk kirkekunst". ''Kulturminner''. Sandefjord: Sandefjord historielag, 2001  
 +
 +
Dæhlin, Erik. Norsk Samtidskunst, 1. utg. Oslo: Teknologisk Forlag, 1990 <br>
  
 
Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. ''Det store løftet: Rådhuset i Oslo''. Oslo: Aschehoug &amp; Co. (W.Nygård), 2000  
 
Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. ''Det store løftet: Rådhuset i Oslo''. Oslo: Aschehoug &amp; Co. (W.Nygård), 2000  
Linje 83: Linje 89:
 
<br>  
 
<br>  
  
=== Eksterne lenker ===
+
=== Eksterne lenker ===
  
 
<br>  
 
<br>  
  
[[Category:Dagfin_Werenskiolds_verker]] [[Category:Relieff]] [[Category:Alle_wiki-kunstverk]] [[Category:Oslo_rådhus]]
+
[[Category:Relieff]] [[Category:Alle_wiki-kunstverk]] [[Category:Oslo_rådhus]]

Nåværende revisjon fra 16. aug. 2013 kl. 16:08

Dagfin Werenskiold, Embla. Foto: Brigitte stolpmann

Verket Embla er utført av billedkunstneren Dagfin Werenskiold(1892-1977), med Oslo kommune som oppdragsgiver. Relieffet er laget av dekksplanker i ren kvistfri furu som deretter har blitt malt, forgylt eller forsølvet. Verket befinner seg i vestre svalgang i Oslo Rådhus’ borggård, slik det har gjort siden det ble laget, og er integrert i veggen. Embla inngår i Yggdrasilfrisen, som består av 16 polykrome trerelieffer, med motiver fra norrøn mytologi.[1] Frisen er montert vis a vis relieffet som fremstiller Ask.[2] Yggdrasilfrisen regnes som Dagfin Werenskiolds hovedverk.[3]

Motiv

Hovedmotivet i trerelieffet er en ung, naken kvinne, omgitt av frodig og kraftig vegetasjon. Skikkelsen er frontalt og sentralt plassert, i et kvadratisk (2,30X2,20Xca 0,25cm) relieff.[4] Figuren er over legemstørrelse, og fyller store deler av relieffet, fra bunn til topp.

Det er ikke noe bevegelsesmotiv i figuren. Den står urørlig, med bena tett samlet, og med føttene på treets rot. Vekten er lik på begge føtter, som peker i hver sin retning. Venstre arm holdes litt ut fra kroppen, og pekende nedover, mens nedre del av høyre arm er vinklet ut til siden, med håndflaten vendt ned.

Relieffet er figurativt, men ikke utarbeidet med stor realisme. Tå- pg fingernegler er, for eksempel, antydet, men ikke utformet i detalj. Figuren eller heller ikke gitt individualiserende trekk eller aldringstegn. Kroppen er relativt bastant; især hendene er store og kraftige. 

Men figurens kvinnelige former er ikke spesielt frodige. Brystene er små og hoftene ganske smale. Øynene derimot er store, og vidt åpne. Blikket rettes imidlertid ikke mot oss, og ansiktet er uttrykksløst. Relieffet er plassert så vidt høyt opp på veggen, at vårt hode er i flukt med figurens føtter. Emblas blikkretning går forbi - og over tilskuerne. Mot Ask?

Skikkelsens hår er halvlangt og mørkt brunt, og frisyren er behandlet ornamentelt, i et rutemønster. Også fargebruken understreker at dette ikke er en realistisk fremstilling. Fargene er sterkere og har en annen fargeskala enn i det virkelige liv.

Vegetasjonen i relieffet består av fruktbare grener med kraftige fantasiblomster, i overnaturlig størrelse. Bladverk, nye skudd og sprekkferdige knopper vokser ut av kvinnekroppen. Et par steder synes nesten vekstene å sprenge seg gjennom bilderammen. Også en sommerfugl og en flue er til stede i bildet; begge trinne og i overnaturlig størrelse.

Form og komposisjon

Komposisjonen står frem på en mørk, ensfarget, nøytral bakgrunn, med grovt tilhugget overflate. Materialet i relieffene er solide, tykke dekksplanker av furu, limt sammen til blokker på ca ett tonn,[5] og deretter behandlet med tre strøk linolje. Sporene etter huggjern og klubbe er tydelige.

Til sist er relieffet bemalt. Dagfin Werenskiold nyttet sterke farger, sammen med forgylling og forsølving.[6] Som beskyttelse mot forurensning er arbeidet satt inn med to lag flytende plast. Slik skulle frisen kunne tåle vask og spyling.[7] Men i dag, ca seksti år etter monteringen, er fargene likevel både falmet og sterkt forringet.

Fargebruken er organisk og er i stor grad basert på brunlige jord- og trefarger i tillegg til planteaktige grønnfarger. Videre brukes det primærfarger på blomstene og insektene. Fargene gir et naturlig inntrykk, men virker samtidig litt naivistiske og stiliserte.

Relieffet er komponert på en slik måte at det tydelig framhever kvinnen i midten som hovedfokus. Greinene som strekker seg utover fra hennes kropp, virker som linjer som leder blikket mot midten av komposisjonen. De er samtidig med på å gi en bevegelse utover fra midten og er derfor noe av det som skaper en åpen struktur. Bakgrunnens mørke farge framhever kvinnens noe lysere hudfarge, mens blomstenes primærfarger gjør helhetsinntrykket mer frodig.

Dagfinn Werenskiold har et ekspressivt og kraftfullt billedspråk, som gir assosiasjoner til det folkelige og det nordiske, men også det sakrale. Slik er stilen spesielt godt egnet til det valgte materialet og tematikken; nordisk mytologi. Han arbeidet seg tidlig frem til dette særegne kunstneriske uttrykket. Som sønn av kunstneren Erik Werenskiold, som både illustrerte Snorre og Asbjørnsen og Moes eventyr, mottok han allerede i tidlige barneår viktige impulser fra folkekunsten. Forenklet, naivistisk, dekorativt, folkelig, mektig og ikke minst ekspressivt, er begreper som går igjen når Dagfin Werenskiolds arbeider karakteriseres.


Ikonografisk innhold

Embla er urkvinnen og stammor til menneskene.[8] Werenskiold fremstiller henne som "jordnær", i ett med naturen. Skikkelsen utstråler styrke og soliditet. Den gir oss forestillinger om ro og harmoni, og åpner for meditativ refleksjon. Materialet i arbeidet minner betrakteren om at Ask og Embla ble skapt av to trær som gudene fant på stranden. Er dette det øyeblikket hun våkner til live? Og kan vi skimte antydningen av et smil?


Dagfin Werenskiold gjennomlevde to verdenskriger. Hvilken betyding har det hatt for hans verk? 

Forfatteren Johan Borgen synes å se at fellesskap og frihet er nøkkelbegrep i utsmykkimngsmotivene, og at verkene kan leses som en hyllest til livet.[9] Slik også med Embla. Hun fødes som et fritt menneske, i pakt med naturen, og inn i et fellesskap, og omsluttes av det spirende, fruktbare liv; positive krefter; det livsbejaende.


I Dagfin Werenskiolds produksjon inngår, maleri, akvarell, skulptur, møbler, glassmaleri og keramikk. Men det er trearbeidene som for ettertiden vurderes som de mest betydningsfulle, og som går som en rød tråd gjennom hele karrieren hans.[10] [11]


Det har vært hevdet at Yggdrasilfrisen er noe av det beste av Rådhusets utsmykking,[12] og at den "kanskje er det eneste revolusjonerende i periodens skulptur".[13] Men Dagfin Werenskiolds verk er også et viktig bidrag i å videreføre den gamle, nordiske tradisjonen, med rosemaling og treskurd fra norsk kirke- og bondekunst.


Stilen ble likevel ikke tatt imot med særlig stor begeistring i første omgang. Erik Dæhlin beskriver førsteinntrykket av Yggdrasilfrisen med at “fargene virket for påtrengende og formen uflidd og løs”[14]. Dette viser at verkets stil i samtiden ble oppfattet som nyskapende og utradisjonell, om enn med negativt fortegn.



Referanser

  1. Til grunn for Dagfin Werenskiolds billedfremstilling ligger to historiske hovedkilder, den eldre Edda, nedskarevet på 1200-tallet og Snorre Sturlassons prosatekster. Tekst på plakat i Rådhusets borggård.
  2. Trerelieffene Ask og Embla har det samme hovedmotivet: En naken menneskeskikkelse omgitt av vegetasjon. Ask og Embla er henholdsvis den første mann og den første kvinne. Her er de fremstilt i samme positur, men Ask vender høyre håndflate mot betrakteren. Eller mot Embla, midt i mot, på den andre siden av borggården. Som en hilsen? Som en velsignelse? Vegetasjonen i Ask-relieffet presser seg i større grad mot billedrammen. I Ask-relieffet finner vi også en rekke fugler, som har slått seg ned i vegetasjonen. Kan hende er det et tegn på at Ask er skapt først; at livet har nådd et høyere utviklingsstadium.
  3. Yggdrasilfrisen har en sentral plassering. Her passerer daglig alle med arbeidsplass i Oslo Rådhus, i tillegg til de mange besøkende; ca 100 000 i året. Oslo Rådhus er en stor turistattraksjon, og her finner vi også hovedstadens viktigste representasjonslokale.
  4. Ulf Grønvold et al:Det store løftet: Rådhuset i Oslo. (Oslo:Aschehoug&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;Co,2000):393
  5. Grønvold et al: Det store løftet: Rådhuset i Oslo. (Aschehoug&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;Co, 2000) 393
  6. Rådhusets arkitekter kunne ha tenkt seg relieffene bemalt med mer gull. De syntes gullet passet så godt til teglstensbygget: "Ja, gull-gull, som dere billedhuggere frykter og som vi arkitekter er så svake for". Arkitekt Magnus Paulsson i Grønvold et al: Det store løftet: Rådhuset i Oslo: 392
  7. Grønvold et al: Det store løftet: Rådhuset i Oslo: 392
  8. Trerelieffet Embla følges av innskriften: Gudene Odin, Høne og Lodur er ute og vandrer. Ved havstranden finner de to trær "uten skjebne". Skjevnen inngis dem ved at gudene begraver dem. Odin gir ånd, Høne gir livskraft og Lodur gir form og farge. Ask og Embla (alm)trer frem av skapelsesmyten, som de to første menneskene.fckLRDen samme teksten følger trerelieffet Ask.
  9. Johan Borgen. Kunsten i Oslo Rådhus. (Aschehoug&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;Co, 1950):11
  10. Bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. Bind 4. (Oslo:Universitetsforlaget,1986):452
  11. Anita Sadi. "Altertavlen i Sandefjord kirke - et kunstverk uten sidestykke i norsk kirkekunst", Kulturminner. (Sandefjord historielag,2001)
  12. Ber, Knut et al.(red.) Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid. Bind 6. (Oslo:Gyldendal Norsk Forlag, 1983) 381
  13. Berg, Knut et al. (red.). Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid. Bind 6:381
  14. Erik Dæhlin, Norsk samtidskunst, 1. utg. (Oslo: Teknologisk Forlag, 1990), 44.


Bibliografi

Berg, Knut et al. (red.). Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid

Berg, Knut et al. (red.) Norges malerkunst. Vårt eget århundre. Bind 2. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2000

Borgen, Johan. Kunsten i Oslo Rådhus. Oslo: Aschehoug&Co,1950

Dahl, Sadie Anita. "Altertavlen i Sandefjord kirke - et kunstverk uten sidestykke i norsk kirkekunst". Kulturminner. Sandefjord: Sandefjord historielag, 2001

Dæhlin, Erik. Norsk Samtidskunst, 1. utg. Oslo: Teknologisk Forlag, 1990

Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug & Co. (W.Nygård), 2000

Grønvold, Ulf, Nils Anker, Gunnar Sørensen. Rådhuset i Oslo. Nasjonens storstue. Oslo: Aschehoug & Co. (W.Nygård), 2000.

Norsk kunstnerleksikon: Bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. Bind 4. Oslo: Universitetsforlaget, 1986

Sturluson, Snorri, Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen. Edda. Oslo: Samlaget. 2002

Sørensen, Gunnar. Fargelegg byen! : Oslo kommunes utsmykninger. Oslo: Oslo kommune - Kulturetaten Unipub. 2009.

Werenskiold, Dagfin. Ni trerelieff med fargar. Oslo: Dreyers Forlag, 1943 


Eksterne lenker