Embla

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

Innledning

Dagfin Werenskiold, Embla. Foto: Brigitte stolpmann
Verket Embla er utført av billedkunstneren Dagfin Werenskiold (1892-1977), med Oslo kommune som oppdragsgiver. Embla inngår i Yggdrasilfrisen, som består av 16 polykrome trerelieffer, med motiver fra norrøn mytologi.[1]Frisen er montert i borggården i Oslo Rådhus, og regnes som Dagfin Werenskiolds hovedverk. 
Embla er plassert på vestveggen, nærmest hovedinngangen, og midt i mot det relieffet som fremstiller ask, på østveggen.[2]

Slik blir skapelsen av mennesket  fremstilt i Den yngre Edda. En av tekstene som ble brukt som utgangspunkt da Dagfin Werenskiold utsmykket borggården til Oslo Rådhus.Embla er en av 16 malte trerelieff i Yggrasilfrisen, disse er naivistiske og folkekunstpregede tolkninger av scener basert på norrøn mytologi.

Motivbeskrivelse

Hovedmotivet i trerelieffet er en ung, naken kvinne, omgitt av frodig og kraftig vegetasjon. Skikkelsen er frontalt og sentralt plassert, i et kvadratisk (2,30X2,20cmxca 0,25) relieff. Figuren er over legemstørrelse, og fyller store deler av relieffet, fra bunn til topp.

Det er ikke noe bevegelsesmotiv i figuren. Den står urørlig, med bena tett samlet, og med føttene på treets rot. Vekten er lik på begge føtter, som peker i hver sin retning. Venstre arm holdes litt ut fra kroppen, og pekende nedover, mens nedre del av høyre arm er vinklet ut til siden, med håndflaten vendt ned.

Relieffet er figurativt, men ikke utarbeidet med stor realisme. Tå- pg fingernegler er, for eksempel, antydet, men ikke utformet i detalj. Figuren eller heller ikke gitt individualiserende trekk eller aldringstegn. Kroppen er relativt bastant; spesielt hendene er store og kraftige. 

Men figurens kvinnelige former er ikke spesielt frodige. Brystene er små og hoftene ganske smale. Øynene derimot er store, og vidt åpne. Blikket rettes imidlertid ikke mot oss. Relieffet er plassert så vidt høyt opp på veggen, at vårt hode er i flukt med figurens føtter. Emblas blikkretning går forbi - og over tilskuerne.

Skikkelsens hår er halvlangt og mørkt brunt, og frisyren er behandlet ornamentelt, i et rutemønster. Også fargebruken understreker at dette ikke er en realistisk fremstilling. Fargene er sterkere og har en annen fargeskala enn i det virkelige liv.


Vegetasjonen i relieffet består av fruktbare grener med kraftige fantasiblomster, i overnaturlig størrelse. Bladverk, nye skudd og sprekkferdige knopper vokser ut av kvinnekroppen. Et par steder synes nesten vekstene å sprenge seg ut av bilderammen. Også en sommerfugl og en flue er til stede i bildet; begge trinne og i overnaturlig størrelse.

Komposisjonen står frem på en mørk, ensfarget, nøytral bakgrunn, med grovt tilhugget overflate. Materialet i relieffene er solide, tykke dekksplanker av furu, limt sammen til blokker på ca ett tonn (x), og deretter behandlet med tre strøk linolje. Sporene etter huggjern og klubbe er tydelige.

Til sist er relieffet bemalt. Dagfin Werenskiold nyttet sterke farger, sammen med forgylling og forsølving (X). Som beskyttelse mot forurensning er arbeidet satt inn med to lag flytende plast. Slik skulle frisen kunne tåle vask og spyling. Men i dag, ca seksti år etter monteringen, er fargene likevel både falmet og sterkt forringet.

xxxxx


Dagfin Werenskiold har et ekspressivt og kraftfullt billedspråk, som både gir assosiasjoner til det folkelige og det nordiske. Slik er stilen spesielt godt egnet til det valgte materialet og tematikken; nordisk mytologi. 

Embla er urkvinnen og stammor til menneskene. Er dette det øyeblikket hun våkner til live? Kan vi skimte et lite smil?

Werenskiold remstiller Embla som "jordnær", i ett med naturen. Skikkelsen utstråler styrke og soliditet, stabilitet, balanse, ro og harmoni. 


reflekterer materialet som menneskene ble skapt av; to trær som gudene fant på stranden. 

Kroppsspråket til Embla kan knyttes til det øyeblikket hun våkner til live. Kroppen er grovt hugget ut noe som skaper følelsen av at hun enda ikke er fullt ut menneske. Denne innrammingen av remmer det livløse uttrykket til Embla, men ansiktet er levende. Her er huden glatt uten spor etter utskjæringsprosessen. Samspillet mellom Emblas munnviker og kinn gir en antydning til et smil og øynene hennes ser drømmende fremover. Det skapes en kontrast mellom den urørlige kroppen og ansiktet som lyser av bevisthet, mellom det som er dødt og det som er levende.

Det vil være naturlig å sammenligne Embla med relieffets motpart Ask. Disse to relieffene står overfor hverandre. der Ask er dynamisk og nesten et kaos med alle sine detaljer er Embla rolig og harmonisk.

I Voluspå avslutter de to strofene som omhandler skapelsen av Ask og Embla med at de får «likhet med guder.»[3] og Embla kunne vært et gudebilde. Dimensjonen og plasseringen av Embla opphøyd i veggen i en søylegang ligner måten gude- og helgenbilder ofte er plassert i templer og kirker. Mens Werenskiolds relieffer av de norønne gudene er fortellende er Embla en representasjon. Embla viser ikke hvordan den første kvinnen ble skapt, men fokuserer på selve kvinnnen. Kvinnen er i bildet naken på vei til å våkne, omrisset hinter til materialet hun ble skapt av og bildet utstråler en slags harmoni. Flere elementer er med på å opphøye Embla til en mer guddommelig status, blomstene som omkranser henne fungerer som en glorie som omslutter henne. Høyrehånden er løftet som i en velsignelse av sommerfuglen, en gest som hovedsakelig er forbeholdt guder og hellige personer

Embla viser den første kvinnen i fra norrøn mytologi. Den statiske kroppen mot det levende ansiktet kan tyde på en oppvåkning. Bildet komplimentærer sin motsats i Ask og fremhever en harmoni. I samspill med plassering og bildene rundt blir hun et menneske som nesten er opphøyd til en guddommelig status. Siden dette er en motsetning til hvordan Gudene er fremstilt kan man tenke seg at dette hinter om menneskets betydning i den moderne verden i forhold til gudene.


Referanser

  1. Til grunn for Dagfin Werenskiolds billedfremstilling ligger to historiske hovedkilder, den eldre Edda, nedskarevet på 1200-tallet og Snorre Sturlassons prosatekster. Tekst på plakat i Rådhusets borggård.
  2. Trerelieffene Ask og Embla har det samme hovedmotivet: En naken menneskeskikkelse omgitt av vegetasjon. Ask og Embla er henholdsvis den første mann og den første kvinne. Her er de fremstilt i samme positur, men Ask vender høyre håndflate mot betrakteren. Eller mot Embla, midt i mot, på den andre siden av borggården. Som en hilsen? Sopm en velsignelse? Vegetasjonen i Ask-relieffet er frodigere enn i Embla-relieffet, og vegetasjonen presser seg i større grad motbilledrammen. I Ask-relieffet finner vi også en rekke fugler, som har slått seg ned i vegetasjonen. Kan hende et tegn på at Ask er skapt først; at livet har nådd et høyere utviklingsstadium.
  3. Gro Steinsland et Al., Voluspå og andre norrrøne helligtekster, (Oslo: De norske Bokklubbene, 2003), 20


Bibliografi

Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen, foto Jiri Havran. Det store løtet: rådhuset i Oslo. Oslo: Aschaug. 2000

Steinsland, Gro et Al. Voluspå og andre norrrøne helligtekster. Oslo: De norske Bokklubbene. 2003.

Sturluson, Snorri, Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen. Edda. Oslo: Samlaget. 2002

Sørensen, Gunnar. Fargelegg byen! : Oslo kommunes utsmykninger. Oslo: Oslo kommune - Kulturetaten Unipub. 2009.


Eksterne lenker