Forskjell mellom versjoner av «En begravelse ombord»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Kunstnerskap)
 
(38 mellomliggende revisjoner av 3 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
Maleriet ''En begravelse ombord'' (1890) er laget av den norsk-danske kunstneren Carl Fredrik Sundt-Hansen (1841-1907). Maleriet er malt med olje på lerret og målene er 88 x 143,5 cm. I dag eies maleriet av Nasjonalmuseet i Oslo.<ref>Nasjonalmuseet.no, «Samlingen, per 14. september 2020: En begravelse ombord».</ref> Carl Sundt-Hansen har fått en meget beskjeden plass innenfor norsk kunsthistorie, men han var omtalt som veldig populær i sin samtid. Kunstnerisk omtales han som en overgangsfigur mellom den romantiske "Düsseldorfske figurmaleri og den realistiske, hverdagslige naturalismen".<ref>Sørby, ''Carl Sundt-Hansen'', 52.</ref>  
+
Maleriet ''En begravelse ombord'' (1890) er laget av den norsk-danske kunstneren [[Carl Fredrik Sundt-Hansen]] (1841-1907). Maleriet er malt med olje på lerret og målene er 88 x 143,5 cm. I dag eies maleriet av Nasjonalmuseet i Oslo.<ref>Nasjonalmuseet.no, «Samlingen, per 14. september 2020: En begravelse ombord».</ref> Carl Sundt-Hansen har fått en meget beskjeden plass innenfor norsk kunsthistorie, men han var omtalt som veldig populær i sin samtid. Kunstnerisk omtales han som en overgangsfigur mellom den romantiske "Düsseldorfske figurmaleri og den realistiske, hverdagslige naturalismen".<ref>Sørby, ''Carl Sundt-Hansen'', 52.</ref>  
  
''En begravelse ombord'' er Sundt-Hansens største lerret, og han skal ha omtalt det som sitt hovedverk. Det skapte han mest berømmelse da han ble ferdig med det i 1890,<ref>Sørby,''Carl Sundt-Hansen'', 5.</ref> og når maleriet ble stilt ut i Glaspalast i München fikk det 2. gullmedalje.<ref>Sørby, ''Carl Sundt-Hansen'', 77.</ref>[[Fil:Enbegravelseombord.jpg|miniatyr|400x400px|Carl Fredrik Sundt-Hansen, ''En begravelse ombord,'' 1890. Olje på lerret, 88 x 143.5 cm. Foto: Børre Høstland.]]
+
''En begravelse ombord'' er Sundt-Hansens største lerret, og han skal ha omtalt det som sitt hovedverk.<ref>Sørby, ''Carl Sundt-Hansen'', 52.</ref> Det skapte han mest berømmelse da han ble ferdig med det i 1890,<ref>Sørby,''Carl Sundt-Hansen'', 5.</ref> og når maleriet ble stilt ut i Glaspalast i München fikk det 2. gullmedalje.<ref>Sørby, ''Carl Sundt-Hansen'', 77.</ref>[[Fil:Enbegravelseombord.jpg|miniatyr|400x400px|Carl Fredrik Sundt-Hansen, ''En begravelse ombord,'' 1890. Olje på lerret, 88 x 143.5 cm. Foto: Børre Høstland.]]
  
 
==Motiv og formale virkemidler ==
 
==Motiv og formale virkemidler ==
Maleriet viser en begravelse som utspiller seg på et skip. Den avdøde er plassert sentralt i bilde. Man kan se silhuetten av kroppen liggende på en båre med det norske unionsflagget drapert over seg, klar til å bli senket ned i sjøen. En gruppe mennesker er samlet rundt den avdøde. Det er totalt 16 personer, der en er kvinne. Denne kvinnen står rett ved siden av den avdøde, kledd i sort og holder et lommetørkle til ansiktet. Hun er tydelig preget av hendelsen, det kan tenkes ut i fra dette at kun er avdødes kone. Ovenfor avdøde står en mann som oppfattes som en person med autoritet. Han leser fra en som kan antas å være en salmebok eller bibel. Ved siden av denne autoritets personen står det av ung mann i blå strikket genser, hvit bukse og rødt skjerf og støtter hendene på en stokk. Han står litt bøyd over avdøde med  med et tankefullt og nedstemt blikk vendt ned, det kan også se ut som at han ser ned i boken sammen med mannen. Mennene som er samlet rundt er av forskjellige alder og noe variasjon av etnisitet. Ansiktsuttrykkene deres varier også. Noen oppfattes som å være dypt sorgfulle mens andre er mindre påvirket. Måten menneskene står rundt den avdøde kan også oppleves hierarkisk, de som ser ut til å være mest preget av situasjonen er plassert nærmest og er også kanskje de som hadde et nærere forhold den avdøde.   
+
Maleriet viser en begravelse som utspiller seg på et skip. Den avdøde er plassert sentralt i bilde. Man kan se silhuetten av kroppen liggende på en båre med det norske unionsflagget drapert over seg, klar til å bli senket ned i sjøen. En gruppe mennesker er samlet rundt den avdøde. Det er totalt 16 personer, der en er kvinne. Denne kvinnen står rett ved siden av den avdøde, kledd i sort og holder et lommetørkle til ansiktet. Hun er tydelig preget av hendelsen, det kan tenkes ut i fra dette at hun er avdødes kone. Ovenfor avdøde står en mann som oppfattes som en person med autoritet. Han leser fra en bok som kan antas å være en salmebok eller bibel. Ved siden av denne autoritets-personen står det en ung mann i blå strikket genser, hvit bukse og rødt skjerf og støtter hendene på en stokk. Han står litt bøyd over avdøde med et tankefullt og nedstemt blikk vendt ned, det kan også se ut som at han ser ned i boken sammen med mannen. Mennene som er samlet rundt er av forskjellige alder og noe variasjon i etnisitet. Ansiktsuttrykkene deres varier også. Noen oppfattes som å være dypt sorgfulle mens andre er mindre påvirket. Måten menneskene står rundt den avdøde kan også oppleves hierarkisk, de som ser ut til å være mest preget av situasjonen er plassert nærmest, og er også kanskje de som hadde et nærere forhold den avdøde.   
  
Handlingen utspiller seg i mellomgrunnen av maleriet og menneskene er malt i helfigur stående i en halvsirkel rundt avdøde. Til høyre er et en nedgangskappe som tre av mennene står bak, sorgfulle og lener seg til, kvinnen står også og holder en hånd på denne. resten av mennene står på venstre side og bak dem vinner vi ripes avskipet med to flagg hengende over. Forgrunnen er kun ett åpent skipsdekk med treplanker i bruntoner, med en hund sittende til venstre i overgangen til mellomgrunnen. Denne komposisjonen skaper en avstand fra hendelsen, nesten som på en teaterscene. Dette gjør at betrakteren får følelsen av å være kun det, betrakter og ikke en del av hendelsen. I bakgrunnen er ytterveggen til dekkshuset, vi får bare et glimt av himmel i hjørnet til venstre men som er nok til å formidle at skipet befinner seg på åpent hav.                 
+
Handlingen utspiller seg i mellomgrunnen av maleriet og menneskene er malt i helfigur stående i en halvsirkel rundt avdøde. Til høyre er nedgangskappen som tre av mennene står bak, sorgfulle og lener seg til, kvinnen står også og lener seg med en hånd på denne. Resten av mennene står på venstre side og bak dem finner vi relingen på skipet med to flagg hengende over. Forgrunnen er kun et åpent skipsdekk med treplanker i bruntoner, med en hund sittende til venstre i overgangen til mellomgrunnen. Denne komposisjonen skaper en avstand mellom oss som betraktere og hendelsen i motivet, nesten som på en teaterscene. Dette gjør at betrakteren får følelsen av å være kun det, betrakter og ikke en del av hendelsen. I bakgrunnen er ytterveggen til dekkshuset som gjør at man bare får et glimt av himmel i hjørnet til venstre. Dette er nok til å formidle at skipet befinner seg på åpent hav.                 
  
 
=== Farge og komposisjon ===
 
=== Farge og komposisjon ===
Fargene som Sundt-Hansen har brukt i maleriet reflekter godt sinnsstemningen man forventer i en begravelse. De kalde, klare og rolige fargene i blått, hvit og brunt skaper en nedstemt følelse, men også en respektfull, udramatisk og nøktern atmosfære. Det jevne, naturlige lyset forsterker også dette. Dagslyset kommer jevnt ovenfra, det ser man på hvordan egenskyggene til personene er svært korte og skaper dype skygger i ansiktene og setter fokus på de seriøse uttrykkene. Mannen i rød genser er spesielt lyst opp i ansiktet. Han er også den eneste som har blikket vendt opp mot himmelen, kanskje er dette et symbol på gudt tilstedeværelse. Hans røde genser skiller seg også ut. Bildets koloritt går i brunt, blått og hvit, med en klar rødfarge som går igjen og leder blikket til betrakteren gjennom bildet. Det norske unionsflagget er noe man fort legger merke til, da spesielt på grunn av den røde fargen. Blikk blir her i fra dratt videre til mannen i rød genser og videre til flaggene som henger over ripen på venstre side. Flaggene er signalflagg med motiv i rødt og hvit. Det røde skaper kontrast og leder blikket mens kombinasjonen av hvit og blått gir maleriet et maritimt uttrykk og forsterker  det faktumet at handlingen utspiller seg på er skip. Brunfargene som vi finner hovedsakelig i i dekket og i klærne gir en følelse av jordnærhet, og man kommer ikke vekk i fra at rødt, hvit og blått skaper en nasjonalfølelse og tilhørighet til Norge.         
+
Fargene som Sundt-Hansen har brukt i maleriet reflekterer godt sinnsstemningen man forventer i en begravelse. De kalde, klare og rolige fargene i blått, hvit og brunt skaper en nedstemt følelse, men også en respektfull, udramatisk og nøktern atmosfære. Det jevne, naturlige lyset forsterker også dette. Dagslyset kommer jevnt ovenfra.  Dette ser man ved egenskyggene til personene som er svært korte. De skaper dype skygger i ansiktene og setter fokus på de alvorlige uttrykkene. Mannen i rød genser er spesielt lyst opp i ansiktet. Han er også den eneste som har blikket vendt opp mot himmelen, kanskje kan dette gi en assosiasjon til guds tilstedeværelse. Hans røde genser skiller seg også ut.          
  
''En begravelse ombord'' er malt i et breddeformat og figurene er komponert i en horisontal formasjon, dette gir bildet en følelse av stabilitet og harmoni. Med linjer, lys og skygge skaper Sundt-Hansen dybde. Bak kvinnen kan vi se dører som fører inn til kabinen, dette bidrar til å gi bildet dybde og det er også det lengste øyet kan se inn i maleriet. Måten lys og skygge legger seg naturlig over figurene, og gjennom foldene i klærne, gir inntrykk av stoffligheten klærne består av og gir figurene også mer dybde og liv. Det er et rom mellom gutten som står bøyd med stokk og mannen med salmeboken/bibelen som skaper et skille blant komposisjonen. Samtidig lukkes mellomrommet der skuldrene til de to mennene møtes og dette skaper en forbindelse mellom alle figurene i bildet.         
+
Bildets koloritt går i brunt, blått og hvit, med en klar rødfarge som går igjen og leder blikket til betrakteren gjennom bildet. Det norske unionsflagget er noe man fort legger merke til, spesielt på grunn av den røde fargen. Blikket  blir herfra dratt videre til mannen i rød genser og videre til flaggene som henger over reling på venstre side. Flaggene er signalflagg med motiv i rødt og hvit. Det røde skaper kontrast og leder blikket mens kombinasjonen av hvit og blått gir maleriet et maritimt uttrykk og forsterker det faktumet at handlingen utspiller seg på et skip. Brunfargene som vi hovedsakelig finner i dekket og i klærne gir en følelse av jordnærhet, og man kommer ikke vekk i fra at rødt, hvit og blått skaper en nasjonalfølelse og tilhørighet til Norge.         
  
Den opplyste røde skjorten til mannen blir en kontrast til de mørke klærne kvinnen har på seg og måten hun og gutten med stokk bøyer seg over den avdøde kapteinen gir bildet bevegelse og livlighet. Det myke lyset gjennom tåken legger seg over figurene og treffer spesielt ansiktet til mannen i rød skjorte, blikket glir naturlig fra det opplyste ansiktet til mannen, så ned på den røde skjorten han har på, og deretter ned til det røde i flagget som dekker kapteinen.<ref>Sørby, ''Carl Sundt-Hansen'', 52.</ref> Skipsdekkets klare plankestruktur har perspektiviske, vertikale og diagonale linjer innover i motivet. Plankene blir smalere jo lengre inn i bildet de går. Hvis man trekker disse linjene inn til et krysningspunkt sammen med linjene i nedgangskappen, ripen og tauverket finner man forsvinningspunktet og dette skaper et ettpunktsperspektiv.  Dette punktet er innenfor maleriets utsnitt direkte i det gylne snitt bak mannen i hvit skjorte.                 
+
''En Begravelse Ombord'' er malt i et breddeformat og figurene er komponert i en horisontal formasjon, dette gir bildet en følelse av stabilitet og harmoni. Med linjer, lys og skygge skaper Sundt-Hansen dybde. Blant annet kan vi bak kvinnen se dører som fører inn til kabinen, dette bidrar til å gi bildet dybde og det er også det lengste øyet kan se inn i maleriet. Måten lys og skygge legger seg naturlig over figurene, og gjennom foldene i klærne, gir inntrykk av stoffligheten klærne består av og gir figurene også mer dybde og liv. Det er et rom mellom gutten som står bøyd med stokk og mannen med salmeboken/bibelen som skaper et skille i komposisjonen. Samtidig lukkes mellomrommet der skuldrene til de to mennene møtes og dette skaper en forbindelse mellom alle figurene i bildet.       
 +
 
 +
Den opplyste røde skjorten til mannen blir en kontrast til de mørke klærne kvinnen har på seg og måten hun og gutten med stokk bøyer seg over den avdøde kapteinen, gir bildet bevegelse og livlighet. Det myke lyset gjennom tåken legger seg over figurene og treffer, som nevnt tidligere,  spesielt ansiktet til mannen i rød skjorte. Blikket glir naturlig fra det opplyste ansiktet til mannen, så ned på den røde skjorten han har på, og deretter ned til det røde i flagget som dekker kapteinen.<ref>Sørby, ''Carl Sundt-Hansen'', 52.</ref> Skipsdekkets klare plankestruktur har perspektiviske, vertikale og diagonale linjer innover i motivet. Plankene blir smalere jo lengre inn i bildet de går. Hvis man trekker disse linjene inn til et krysningspunkt sammen med linjene i nedgangskappen, relingen og tauverket finner man forsvinningspunktet og dette skaper et ettpunktsperspektiv.  Dette punktet er innenfor maleriets utsnitt direkte i det gylne snitt bak mannen i hvit skjorte.                 
  
 
== Innholdsananlyse  ==
 
== Innholdsananlyse  ==
  
 
=== En fortelling om livet til sjøs ===
 
=== En fortelling om livet til sjøs ===
Fortellingen vi kan lese av bildet handler om en sjømanns død. Flaggene som henger over relingen forteller forhistorien. Mannskapet har prøvd å få tak i legehjelp for den dødende mannen, men det var forgjeves. Nå henger de brukte signalflaggene til tørk, mens det holdes begravelse. Den ene står for "Jeg trenger legehjelp"<ref>Digitalt Museum, "Flagg"</ref> og den andre for "Jeg trenger assistanse"<ref>Digitalt Museum, "Signalflagg"</ref>. Tilstedeværelse av signalflaggene gir bildet en tilbakeskuende og fortellende funksjon.
+
Fortellingen vi kan lese av bildet handler om en sjømanns død. Flaggene som henger over relingen forteller forhistorien. Mannskapet har prøvd å få tak i legehjelp for den dødende mannen, men det var forgjeves. Nå henger de brukte signalflaggene til tørk, mens det holdes begravelse. Den ene står for "Jeg trenger legehjelp"<ref>Digitalt Museum, "Flagg"</ref> og den andre for "Jeg trenger assistanse"<ref>Digitalt Museum, "Signalflagg"</ref>. Tilstedeværelsen av signalflaggene gir bildet en tilbakeskuende og fortellende funksjon.
  
Huset som vi ser bak forsamlingen kalles "ruff". Disse var vanligvis plassert i ett dekkshus fra midten av 1800-tallet.<ref>Koren, "Med saltvann i årene", 15.</ref> I ruffen foregikk livet utenfor arbeidet, som måltider og soving.<ref>Koren, "Med saltvann i årene", 16.</ref> Den representerer sjømannens hverdag. Bildet gir oss et innblikk i sjømannens hverdag der skiper og den samme besetninger alt man opplever dag inn og ut. Og det er ikke en usjelden fortelling om sjøfarten Sundt-Hansen formidler. Det er ingen kilder på at bildet avbilder en spesifikk død i historien, men heller en fiktiv fortelling. Likevel var dødsfall på skip alt annet enn en sjeldenhet. Dødeligheten til sjøs på 1800-tallet var stort.
+
Huset som vi ser bak forsamlingen kalles "ruff". Disse var vanligvis plassert i ett dekkshus fra midten av 1800-tallet.<ref>Koren, ''Med saltvann i årene'', 15.</ref> I ruffen foregikk livet utenfor arbeidet, som måltider og soving.<ref>Koren, ''Med saltvann i årene'', 16.</ref> Den representerer sjømannens hverdag. Bildet gir oss et innblikk i sjømannens hverdag, rundt skipet, den samme besetningen og det de opplever dag inn og ut. Det er ikke en usjelden fortelling om sjøfarten Sundt-Hansen formidler. Det er ingen kilder på at bildet avbilder en spesifikk død i historien, men heller en fiktiv fortelling. Likevel var dødsfall på skip alt annet enn en sjeldenhet. Dødeligheten til sjøs på 1800-tallet var høy.
  
 
=== Begravelseskonvensjonen ===
 
=== Begravelseskonvensjonen ===
Konvensjoner av smak og idealer var med på å bestemme motivvalgene som Sundt-Hansen gjorde, men bildene rommer også noe mer tidløst,  noe vi kan se i denne begravelsesskildringen. Vi kan muligens kalle det et “sjelemaleri”. Sundt-Hansen forteller en historie i maleriet som innehar følelser og stemninger som ofte ikke knyttes til bestemte områder og perioder men som er allmennmenneskelige i videste forstand. <ref>Askeland, Norsk Malerkunst, 162</ref>
+
Konvensjoner av smak og idealer var med på å bestemme motivvalgene som Sundt-Hansen gjorde, men bildene rommer også noe mer tidløst, noe vi kan se i denne begravelsesskildringen. Vi kan muligens kalle det et “sjelemaleri”. Sundt-Hansen forteller en historie i maleriet som innehar følelser og stemninger som ofte ikke knyttes til bestemte områder og periodermen som er allmennmenneskelige i videste forstand. <ref>Askeland, Norsk Malerkunst, 162.</ref>
 
 
Konvensjoner i kunsten var kulturelt og tradisjonsbetinget og var ulik innenfor de forskjellige stilene.  Vi kan vi antyde at dette maleriet med en begravelsesscene tilhører en konvensjon av malerier med begravelsestemaer som går langt tilbake i tid. Det ser ut som om Sundt-Hansen i dette maleriet hentet inspirasjon fra bildende til to andre store kunstnere i hans samtid. Dette var Courbet med maleriet ''Begravelse i Ornans''<ref>[https://bit.ly/34u6fVq https://www.musee-orsay.fr/en/collections/works-in-focus/search/commentaire.html?no_cache=1&zoom=1&tx_damzoom_pi1%5BshowUid%5D=2395]</ref> fra 1849/50 og [https://wiki.uio.no/hf/ifikk/kun1000/index.php/Erik_Werenskiold Erik Werenskiolds] komposisjon ''En bondebegravelse''<ref>[[En bondebegravelse]]</ref> fra 1885. Begge disse maleri skiller seg ut fra 1800-tallets begravelsesmotiv, i at de har sitt fokus på det mellommenneskelige ovenfor åndelig innhold.
 
  
For selv om det avbildes en begravelse, fremstår heller ikke i ''En Begravelse ombord'' religiøs tro som et sentralt tema i bildet. Det er subtile gester som korset på den døde, den ene mannens foldede hender og lesing fra en salmebok som forteller oss at det handler seg om en begravelse. Tro er avbildet en introvert måte, likevel lager det fallende lyset ovenfra og den ene mannens blikk oppover en stemningen av åndelighet.
+
Konvensjoner i kunsten var kulturelt- og tradisjonsbetinget. Det var ulikt innenfor de forskjellige stilene. Vi kan  antyde at dette maleriet med en begravelsesscene tilhører en konvensjon av malerier med begravelsestemaer som går langt tilbake i tid. Det ser ut som om Sundt-Hansen i dette maleriet hentet inspirasjon fra bildende til to andre store kunstnere i hans samtid. Dette var Courbet med maleriet ''Begravelse i Ornans''<ref>[https://bit.ly/34u6fVq https://www.musee-orsay.fr/en/collections/works-in-focus/search/commentaire.html?no_cache=1&zoom=1&tx_damzoom_pi1%5BshowUid%5D=2395]</ref>: 1849/50 og [https://wiki.uio.no/hf/ifikk/kun1000/index.php/Erik_Werenskiold Erik Werenskiolds] komposisjon ''En bondebegravelse''<ref>[[En bondebegravelse]]</ref>: 1885. Begge disse maleriene skiller seg ut fra 1800-tallets begravelsesmotiv, i at de har sitt fokus på det mellommenneskelige ovenfor åndelig innhold.
  
I Paris blir Sundt-Hansen arbeider mer hverdagslig og realistisk enn tidligere. Det vil si at han begynner å utrykke  motiver  basert konkrete erfaringer i motsetning til alle former for idealistisk og abstrakt kunst. I ''En begravelse ombord''  finnes det et spenningsforhold mellom virkeligheten og Sundt-Hansens tolkning av den. Realismen fikk gjennomslag fra den tidlige barokken da Caravaggio gjorde seg gjeldende. Gustave Courbet er en av de mest kjente malere innenfor denne stilarten på 1800-tallet, han mente  kunstneren bare skulle male det en visste var ekte og på ingen måte forskjønne motivet.<ref>Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 195</ref>
+
For selv om det avbildes en begravelse, fremstår heller ikke religiøs tro som et sentralt tema i bildet. Det er subtile gester som korset den døde, den ene mannens foldede hender og lesing fra en salmebok som forteller oss at det handler seg om en begravelse. Tro er avbildet på en introvert måte, likevel lager det fallende lyset ovenfra og den ene mannens blikk oppover en stemningen av åndelighet.
  
== '''Kontekstualisering''' ==
+
== Kontekstualisering ==
  
 
===Ploug & Sundt ===
 
===Ploug & Sundt ===
Båten kan identifiseres som fullriggeren “Protector”.<ref>Sjøhistorie online, S.v. “Protector fullrigger” </ref> Dette fremkommer som nevnt av maleriet som en del av utsmykning halvdekket. “Protector” ble overtatt av rederiet Ploug & Sundt m.fl. i 1864, som for øvrig var familie forretningen som det var antatt at Sundt-Hansen skulle overta før han tok valget ved å bli kunstner.<ref>Sørby, ''Carl Sundt-Hansen'', 7.</ref>
+
Båten kan identifiseres som fullriggeren “Protector”.<ref>Sjøhistorie online, S.v. “Protector fullrigger” </ref> Dette fremkommer av maleriet som en del av utsmykningen dekkshuset. Protector ble overtatt av rederiet Ploug & Sundt m.fl. i 1864, som for øvrig var familieforretningen som det var antatt at Sundt-Hansen skulle overta før han tok valget om å bli kunstner.<ref>Sørby, ''Carl Sundt-Hansen'', 7.</ref>
  
 
=== Kunstnerskap ===
 
=== Kunstnerskap ===
Sundt-Hansen fikk sin utdannelse som mange andre norske kunstnere i Düsseldorf. Det var i denne tiden han fant sin stil, men når man skal plassere Sundt-Hansen inn i en epoke finnes det ulike synspunkter. Mange av bildene hans var preget av en alvorlighet, og av livets tunge og dystre hendelser. Han skildrer dette med en fotografisk nøkternhet og at mennesket ikke kan flykte fra sin skjebne. Likevel skildrer Sundt-Hansen spesielt i En begravelse omborden dette på en mindre dyster måte enn hans tidligere bilder. Bildet er preget av mer lys og kanskje et slags aksept av at slik er livet. Bildet regnes som et av den norske realismens hovedverk i ettertid.
+
Sundt-Hansen fikk sin utdannelse som mange andre norske kunstnere i Düsseldorf. Det var i denne tiden han fant sin stil, men når man skal plassere Sundt-Hansen inn i en epoke finnes det ulike synspunkter. Mange av bildene hans var preget av en alvorlighet, og av livets tunge og dystre hendelser. Han skildrer dette med en fotografisk nøkternhet og at mennesket ikke kan flykte fra sin skjebne. Likevel skildrer Sundt-Hansen spesielt i ''En Begravelse Ombord'' dette på en mindre dyster måte enn hans tidligere bilder. Bildet er preget av mer lys og kanskje et slags aksept av at slik er livet. Bildet regnes som et av den norske realismens hovedverk i ettertid.
  
Når man videre søker å forstå verket i sin kontekst kan man blant annet se på Carl Sundt-Hansens læremestere. Han gikk bl.a. i lære hos den sveitsiske maleren Benjamin Vautier ved Düsseldorf akademiet.<ref>Sørby, ''Carl Sundt-Hansen'', 12.</ref> Her kan man se en resonans til hans uttrykk i En Begravelse Ombord. Ved å ta for seg det hverdagslige motivet, men med en helt annen palett og stemning enn i Benjamin Vautiers motiver. Felles har de likevel den samme nøyaktighet og ikke et penselstrøk kan skilles fra et annet. Som nevnt fremkommer det en tydelig plan inndeling og verket er basert rundt en handling som er et kjennetegn ved de klassiske maleriene. Som Hild Sørby presiserer fungerte Sundt-Hansen som “en overgangsfigur mellom det litterære, romantiske düsseldorfske figurmaleri og den realistiske, hverdagslige realismen”.<ref>Sørby, ''Carl Sundt-Hansen'', 5.</ref> Han var en historieforteller med røtter til det virkelige og det sansbare. Dette fremstiller Carl F. Sundt-Hansen som en overgangsfigur.
+
Når man videre søker å forstå verket i sin kontekst kan man blant annet se på Sundt-Hansens læremestere. Han gikk bl.a. i lære hos den sveitsiske maleren Benjamin Vautier ved Düsseldorf akademiet.<ref>Sørby, ''Carl Sundt-Hansen'', 12.</ref> Her kan man se en resonans til hans uttrykk i En Begravelse Ombord. Ved å ta for seg det hverdagslige motivet, men med en helt annen palett og stemning enn i Benjamin Vautiers motiver. Felles har de likevel den samme nøyaktighet og ikke et penselstrøk kan skilles fra et annet. Som nevnt fremkommer det en tydelig planinndeling og verket er basert rundt en handling som er et kjennetegn ved de klassiske maleriene. Som Hild Sørby presiserer fungerte Sundt-Hansen som “en overgangsfigur mellom det litterære, romantiske düsseldorfske figurmaleri og den realistiske, hverdagslige realismen”.<ref>Sørby, ''Carl Sundt-Hansen'', 5.</ref> Han var en historieforteller med røtter til det virkelige og det sansbare. Dette fremstiller Sundt-Hansen som en overgangsfigur.
  
Sundt-Hansen kom til Paris i 1866, samtidig som det i denne byen foregikk radikale omveltninger i kunsten.<ref>Sørby mfl., 2001,  ''Carl Sundt-Hansen, 18.''</ref>  Kunsten var i endring, og realismen stod i fokus. Vi vet ikke om Sundt-Hansen fikk undervisning i løpet av de tre årene han bodde i Paris, men han besøkte utstillinger og gallerier. Kunstnere som Gustav Courbet (1819-1877) brøt med det etablerte, klassisistisk-romantiske kunsten, og malte realistiske motiver, hentet fra hverdagen. Den realistiske kunsten skulle ha en sosialpolitisk misjon, og sette problemer under debatt. Malestilen ble mer individualistisk, med mer energisk penselbruk.<ref>Sørby mfl., ''Carl Sundt-Hansen, 18.''</ref> Sundt-Hansen fortsatte derimot å male i en nesten fotorealistisk stil, hvor strøkene er så fine at det er vanskelig å se spor etter maleren. Han fulgte ikke utviklingen i Paris, men var mer opptatt av malere som Paul Delaroche (1797-1856), som representerte den såkalte juste milieu-kunsten. Juste milieu-kunsten skulle fungere som en gyllen middelvei mellom klassisisme og romantikk, og var styrt av borgerskapets normer. Representanter av denne kunstretningen, som Delaroche og Gérome, var populære under julikongedømmet, som tok slutt i 1848. Sundt-Hansen kunne likevel se verkene deres på museer i Paris, og som offentlige utsmykninger. Delaroche inspirerte Sundt-Hansens fargebruk, som gikk over i en mer kjølig, grå-blå tone. 6 Han begynner å perfeksjonere tegningen, og gjengir gjenstander mer presist. Andre malere som kom til Paris lot seg påvirke, og gikk over til å male bymotiver. Sundt-Hansen var tro mot sitt prosjekt, å dokumentere det norske bondesamfunnet, og fortsatte å fremstille bønder og mennesker. Han ble den siste betydelige representanten for tradisjonen fra Tidemand, samtidig som han var knyttet til samtidens realisme.
+
Sundt-Hansen kom til Paris i 1866, samtidig som det i denne byen foregikk radikale omveltninger i kunsten.<ref>Sørby mfl., 2001,  ''Carl Sundt-Hansen,'' 18''.''</ref>  Kunsten var i endring, og realismen stod i fokus. Vi vet ikke om Sundt-Hansen fikk undervisning i løpet av de tre årene han bodde i Paris, men han besøkte utstillinger og gallerier. Kunstnere som Gustav Courbet (1819-1877) brøt med det etablerte, klassisistisk-romantiske kunsten, og malte realistiske motiver, hentet fra hverdagen. Den realistiske kunsten skulle ha en sosialpolitisk misjon, og sette problemer under debatt. Malestilen ble mer individualistisk, med mer energisk penselbruk.<ref>Sørby mfl., 2001,  ''Carl Sundt-Hansen,'' 18''.''</ref> Sundt-Hansen fortsatte derimot å male i en nesten fotorealistisk stil, hvor strøkene er så fine at det er vanskelig å se spor etter maleren. Han fulgte ikke utviklingen i Paris, men var mer opptatt av malere som Paul Delaroche (1797-1856), som representerte den såkalte juste milieu-kunsten. Juste milieu-kunsten skulle fungere som en gyllen middelvei mellom klassisisme og romantikk, og var styrt av borgerskapets normer. Representanter av denne kunstretningen, som Delaroche og Gérome, var populære under julikongedømmet, som tok slutt i 1848. Sundt-Hansen kunne likevel se verkene deres på museer i Paris, og som offentlige utsmykninger. Delaroche inspirerte Sundt-Hansens fargebruk, som gikk over i en mer kjølig, grå-blå tone.<ref>Sørby Mfl, 2001, ''Carl Sundt-Hansen,'' 10.</ref> Han begynner å perfeksjonere tegningen, og gjengir gjenstander mer presist. Andre malere som kom til Paris lot seg påvirke, og gikk over til å male bymotiver. Sundt-Hansen var tro mot sitt prosjekt, å dokumentere det norske bondesamfunnet, og fortsatte å fremstille bønder og mennesker. Han ble den siste betydelige representanten for tradisjonen fra Tidemand, samtidig som han var knyttet til samtidens realisme.
  
===Et bilde på en verden i endring ===
+
=== Et bilde på en verden i endring ===
Som Sundt-Hansen fremviser er det et bredt spekter av nasjonaliteter, aldersgrupper og kjønn som fremkommer i maleriet. 
+
Som Sundt-Hansen uttrykker er det et bredt spekter av nasjonaliteter, aldersgrupper og kjønn som fremkommer i maleriet. 
  
 
==== Postkolonialisme ====
 
==== Postkolonialisme ====
Først fra 1854 ble det tillatt å forhyre utlendinger i et antall av 1/3 av mannskapet.<ref>Koren & Nilsen, ''Med Saltvann I Årene, 15.''</ref> Representasjonen av de mørkhudede menneskene kan fungere som en kommentar til postkolonialismen. Sundt-Hansen kommenterer bare det som var et faktum i sitt maleri, at mørkhudede på lik linje som hvite, ble innkvartert på norske fartøyer. Dette forklarer de tilsynelatende utenlandske mannskapenes plass og kulturelle tilhørighet i tiden.
+
Først fra 1854 ble det tillatt å hyre inn utlendinger i et antall av 1/3 av mannskapet.<ref>Koren & Nilsen, ''Med Saltvann I Årene,'' 15''.''</ref> Representasjonen av de mørkhudede menneskene kan fungere som en kommentar til postkolonialismen. Sundt-Hansen kommenterer bare det som var et faktum i sitt maleri, at mørkhudede på lik linje som hvite, ble ansatt på norske fartøyer. Dette forklarer de tilsynelatende utenlandske mannskapenes plass og kulturelle tilhørighet i tiden.
  
 
==== Skipsfruen ====
 
==== Skipsfruen ====
 
Når man studerer maleriet videre kan man som nevnt skimte den sørgende enken. Det kan virke revolusjonerende for tiden at kapteinens kone er med på turen. For den fortellingen av sjømannslivet man kanskje er aller mest kjent med er at det var et mannssamfunn, der koner og barn måtte vente på mannens sjeldne hjemreise, at kvinner brakte ulykke over skipene og at de ikke hadde noe på et skip å gjøre. Sjø-kvinnen er ikke velkjent, men hun var der likevel. Mest kjent er forfatteren Amalie Skram som i sitt første ekteskap med skipsføreren Bernt Ulrik August Müller dro på lange sjøreiser til blant annet Mexico og Jamaica.
 
Når man studerer maleriet videre kan man som nevnt skimte den sørgende enken. Det kan virke revolusjonerende for tiden at kapteinens kone er med på turen. For den fortellingen av sjømannslivet man kanskje er aller mest kjent med er at det var et mannssamfunn, der koner og barn måtte vente på mannens sjeldne hjemreise, at kvinner brakte ulykke over skipene og at de ikke hadde noe på et skip å gjøre. Sjø-kvinnen er ikke velkjent, men hun var der likevel. Mest kjent er forfatteren Amalie Skram som i sitt første ekteskap med skipsføreren Bernt Ulrik August Müller dro på lange sjøreiser til blant annet Mexico og Jamaica.
  
I ''Rutland'' av Jonas Lie finner vi også skildringer om kvinnens plass på skipet. Som skrevet i ''Norsk Sjøfart vol. 2'':<blockquote>Dikteren Jonas Lie var sjøvant selv og vel kjent med kystens folk. Han hadde vært sjøkadett, og hadde også seilt til sjøs med en bark. Sjø og sjølivinngår i atskillige av hans romaner, som ''Rutland''. ''Rutland'' er navnet på en eldgammel, velseilende slupp, ombygd fra galeas. Den eies og seiles av skipper Kristiansen og hans kone, og ''Rutland'' bringer dem etter hvert stor materiell velstand. Deres sønn Bernt er også alltid med ombord, etter hvert som fullverdig del av mannskapet. Folkemeningen går ut på at ''Rutland'' i usømmelig stor grad er styrt av ''madam'' Kristiansen. ''Rutland'' er en "hønsefregatt" (engelsk hen frigate) etter gjengs språkbruk om fartøyer der kapteinen har kona med. Madam Kristiansen er myndig og viljesterk, men det er mannen hennes også, skjønt kanskje litt mindre myndig. Han er i alle fall ingen underdanig dott, men en dyktig sjømann som har begrunnet respekt for sin dyktige kone. Det er to likeverdige parter som gjenger på gamle ''Rutland.'' [...]<ref>Berggreen, Brit, m.fl, ''Norsk Sjøfart. 2, 34-35.''</ref></blockquote>Det fremkommer altså at dette med kvinnen ombord på skip var normalisert til den grad at det oppstår et begrep om denne type skip, ''hønefregatter''.
+
I ''Rutland'' av Jonas Lie finner vi også skildringer om kvinnens plass på skipet. Som skrevet i ''Norsk Sjøfart. 2'':<blockquote>Dikteren Jonas Lie var sjøvant selv og vel kjent med kystens folk. Han hadde vært sjøkadett, og hadde også seilt til sjøs med en bark. Sjø og sjølivinngår i atskillige av hans romaner, som ''Rutland''. ''Rutland'' er navnet på en eldgammel, velseilende slupp, ombygd fra galeas. Den eies og seiles av skipper Kristiansen og hans kone, og ''Rutland'' bringer dem etter hvert stor materiell velstand. Deres sønn Bernt er også alltid med ombord, etter hvert som fullverdig del av mannskapet. Folkemeningen går ut på at ''Rutland'' i usømmelig stor grad er styrt av ''madam'' Kristiansen. ''Rutland'' er en "hønsefregatt" (engelsk hen frigate) etter gjengs språkbruk om fartøyer der kapteinen har kona med. Madam Kristiansen er myndig og viljesterk, men det er mannen hennes også, skjønt kanskje litt mindre myndig. Han er i alle fall ingen underdanig dott, men en dyktig sjømann som har begrunnet respekt for sin dyktige kone. Det er to likeverdige parter som gjenger på gamle ''Rutland.'' [...]<ref>Berggreen, Brit, m.fl, ''Norsk Sjøfart. 2,'' 34-35''.''</ref></blockquote>Det fremkommer altså at dette med kvinnen ombord på skip var normalisert til den grad at det oppstår et begrep knyttet til denne type skip, ''hønefregatter''.
  
 
==== Globalisering på godt og vondt ====
 
==== Globalisering på godt og vondt ====
 
Maleriet fungerer også som en skildring av et tidlig tegn på globalisering. Skipet gjorde handel mellom forskjellige nasjoner i forskjellige kontinenter lettere. Skipsfarten i internasjonale farvann var ikke bare lang og krevende. Den kunne også være en fremskynder av død, på flere vis. Ved mangel i næringskost, misforstått behandling eller forebyggende tiltak, var det ikke uforventet at noen av mannskapene ville falle fra i tiden rundt 1880-1890 årene.
 
Maleriet fungerer også som en skildring av et tidlig tegn på globalisering. Skipet gjorde handel mellom forskjellige nasjoner i forskjellige kontinenter lettere. Skipsfarten i internasjonale farvann var ikke bare lang og krevende. Den kunne også være en fremskynder av død, på flere vis. Ved mangel i næringskost, misforstått behandling eller forebyggende tiltak, var det ikke uforventet at noen av mannskapene ville falle fra i tiden rundt 1880-1890 årene.
  
Som skildret i ''Med Saltvann i Årene'':<blockquote>Epidemien av gul feber i Santos, Brasil, krevde livet til rundt 200 norske sjøfolk i begynnelsen av 1890-årene. Det var også flere saker der pressen avdekket miserable og farlige forhold på flåten. Beriberi satt sjøfolks kosthold på dagsordenen.<ref>Koren & Nilsen, ''Med Saltvann I Årene, 21.''</ref></blockquote>Gulfeber kunne smittet mellom mennesker og beriberi var en misforstått sykdom i tiden Sundt-Hansen malte En Begravelse Ombord. Beriberi var en reaksjon på kostholds mangel og var et problem grunnet overkoking av hermetisert mat som ble popularisert i 1880-1890 årene som ødela vitaminene i grønnsakene.<ref>Koren & Nilsen, ''Med Saltvann I Årene, 19.''</ref>
+
Som skildret i ''Med Saltvann i Årene'':<blockquote>Epidemien av gul feber i Santos, Brasil, krevde livet til rundt 200 norske sjøfolk i begynnelsen av 1890-årene. Det var også flere saker der pressen avdekket miserable og farlige forhold på flåten. Beriberi satt sjøfolks kosthold på dagsordenen.<ref>Koren & Nilsen, ''Med Saltvann I Årene,'' 21''.''</ref></blockquote>Gulfeber kunne smittet mellom mennesker og beriberi var en misforstått sykdom i tiden Sundt-Hansen malte En Begravelse Ombord. Beriberi var en reaksjon på kostholds mangel og var et problem grunnet overkoking av hermetisert mat som ble popularisert i 1880-1890 årene som ødela vitaminene i grønnsakene.<ref>Koren & Nilsen, ''Med Saltvann I Årene,'' 19''.''</ref>
 
[[Fil:1984 - Annus Horribilis, tabell over grunner til avmønstring.png|miniatyr|''1984 - Annus Horribilis'', tabell over grunner til avmønstring]]
 
[[Fil:1984 - Annus Horribilis, tabell over grunner til avmønstring.png|miniatyr|''1984 - Annus Horribilis'', tabell over grunner til avmønstring]]
For selv om begravelsesseremonien i seg selv ikke er hverdagslig, ble det kanskje slik for mannskapet om bord på båt rundt denne tiden. Dersom man studerer denne tabellen gitt i ''1894 –Annus Horribilis'' kan man ane at det ikke var en lett tid å være sjømann.<ref>Statistisk sentralbyrå online, s.v. “1894 -annus horribilis”</ref> Preget av sykdom og feil i kosthold, samt den industrielle revolusjons krevende forventninger om hastighet og tidvis over-lastning av skip, endte det ofte i tiden 1894 med tap av liv og forliste skip.<ref>Statistisk sentralbyrå online, s.v. “1894 -annus horribilis”, 108.</ref> I 1894 ble det registrert mer enn seks forlis i uka og nær 10 prosent av landets samlede tonnasje gikk tapt.<ref>Statistisk sentralbyrå online, s.v. “1894 -annus horribilis”</ref>
+
For selv om begravelsesseremonien i seg selv ikke er hverdagslig, ble det kanskje slik for mannskapet om bord på båt rundt denne tiden. Dersom man studerer denne tabellen gitt i ''1894 –Annus Horribilis'' kan man ane at det ikke var en lett tid å være sjømann.<ref>Statistisk sentralbyrå online, s.v. “1894 -annus horribilis”, 116.</ref> Preget av sykdom og feil i kosthold, samt den industrielle revolusjons krevende forventninger om hastighet og tidvis over-lastning av skip, endte det ofte i tiden 1894 med tap av liv og forliste skip.<ref>Statistisk sentralbyrå online, s.v. “1894 -annus horribilis”, 108.</ref> I 1894 ble det registrert mer enn seks forlis i uka og nær 10 prosent av landets samlede tonnasje gikk tapt.<ref>Statistisk sentralbyrå online, s.v. “1894 -annus horribilis”, 108.</ref>
  
Dette hadde også noe med alderen på skipene.<blockquote>1880- og (særlig) 1890-årene var preget av skipsulykker. Alderen på de norske skipene hadde steget og mange var ikke rustet for seilasene de ble satt i. Det ble også påstått at mange lastet skipene for dypt, slik at de ble mindre sjødyktige. De mange forlisene i 1880- og 1890-årene var kostbare – ikke minst i menneskeliv. Datidens statistikk er mangelfull, men over 300 sjøfolk i handelsflåten må ha mistet livet i forlis årlig. Verst var 1894, da over 300 norske skip forliste.<ref>Koren & Nilsen, ''Med Saltvann I Årene, 21.''</ref></blockquote>Det var ikke ukjent å lese om dette, men det var kanskje ukjent å få en visuell representasjon av hvordan dette foregikk for mannskaper omkring på skip.
+
Dette hadde også noe med alderen på skipene.<blockquote>1880- og (særlig) 1890-årene var preget av skipsulykker. Alderen på de norske skipene hadde steget og mange var ikke rustet for seilasene de ble satt i. Det ble også påstått at mange lastet skipene for dypt, slik at de ble mindre sjødyktige. De mange forlisene i 1880- og 1890-årene var kostbare – ikke minst i menneskeliv. Datidens statistikk er mangelfull, men over 300 sjøfolk i handelsflåten må ha mistet livet i forlis årlig. Verst var 1894, da over 300 norske skip forliste.<ref>Koren & Nilsen, ''Med Saltvann I Årene,'' 21''.''</ref></blockquote>Det var ikke ukjent å lese om dette, men det var kanskje ukjent å få en visuell representasjon av hvordan dette foregikk for mannskaper omkring på skip.
  
 
Maleriet kommenterer kanskje den forutbestemte skjebnen man valgte ved å delta i skips livet. De store sorgene som på falt sjømannslivet. Det var en risiko ved å ta dette yrkesvalget. Selv om de alle forstår alvoret i situasjonen de står i, i maleriet, uttrykker noen en form for at de er døvet av forholdene som lå til rette for sjømannen. Ikke en ren passivitet til frafallet, men en gjentagende eksponering til død i sitt yrkesliv. De er kanskje i en sinnstilstand der de undres om det er de som er nestemann til å bli senket i havet eller om de noensinne kommer i land.   
 
Maleriet kommenterer kanskje den forutbestemte skjebnen man valgte ved å delta i skips livet. De store sorgene som på falt sjømannslivet. Det var en risiko ved å ta dette yrkesvalget. Selv om de alle forstår alvoret i situasjonen de står i, i maleriet, uttrykker noen en form for at de er døvet av forholdene som lå til rette for sjømannen. Ikke en ren passivitet til frafallet, men en gjentagende eksponering til død i sitt yrkesliv. De er kanskje i en sinnstilstand der de undres om det er de som er nestemann til å bli senket i havet eller om de noensinne kommer i land.   
  
 
==== Arbeidernes rettigheter ====
 
==== Arbeidernes rettigheter ====
Bildet ble malt i en tid der større bevissthet for arbeidernes rettigheter og trygghet voks fram. Fabrikktilsynsloven som kom i 1892, var den første loven som skulle sikre arbeidsvern i fabrikkene.<ref>Koren, «Med saltvann i årene», 21.</ref> Loven begrenset blant annet også barnearbeid.<ref>https://www.norgeshistorie.no/kilder/industrialisering-og-demokrati/K1548-fabrikktilsynsloven.html</ref> Det var derimot et langt sprang fra land til sjø. Økonomiske mangel og tvil til offentlig regulering forsinket prosessen for like trygghetslover på sjøen. Sjødyktighetsloven ble dermed vedtatt i 1903.<ref>Koren, «Med saltvann i årene», 21.</ref> Denne sørget for bedre hygiene og kosthold om bord.
+
Bildet ble malt i en tid der større bevissthet for arbeidernes rettigheter og trygghet voks fram. Fabrikktilsynsloven som kom i 1892, var den første loven som skulle sikre arbeidsvern i fabrikkene.<ref>Koren, ''Med saltvann i årene'', 21.</ref> Loven begrenset blant annet også barnearbeid.<ref>Norgeshistorie, s.v. "fabrikktilsynsloven"</ref> Det var derimot et langt sprang fra land til sjø. Økonomiske mangel og tvil til offentlig regulering forsinket prosessen for like trygghetslover på sjøen. Sjødyktighetsloven ble dermed vedtatt i 1903.<ref>Koren, ''Med saltvann i årene'', 21.</ref> Denne sørget for bedre hygiene og kosthold om bord.
  
 
=== Dikt: En Begravelse Om Bord av Holger Drachmann ===
 
=== Dikt: En Begravelse Om Bord av Holger Drachmann ===
Linje 72: Linje 72:
  
 
=== I møte med maleriet - Verkets betydning nasjonalt og internasjonalt ===
 
=== I møte med maleriet - Verkets betydning nasjonalt og internasjonalt ===
At begravelsesseremonien var så allmenn gjeldende for skip livet, kan også forklare hvorfor det føltes så gripende for mennesker i møte med maleriet i tiden det ble fremvist.<ref>Sørby, ''Carl Sundt-Hansen'', 53.</ref> Så vel som motivet var utradisjonelt for Sundt-Hansen, var det likevel klassisk utført. Med respekt for de formelle tradisjonene innenfor renessansekunsten som autonomi ved figurene og en sluttet komposisjon var det et lettleselig motiv, bare med et nytt innhold.
+
At begravelsesseremonien var så allment kjent for livet ombord på et skip, kan også forklare hvorfor det føltes så gripende for mennesker i møte med maleriet i tiden det ble vist.<ref>Sørby, ''Carl Sundt-Hansen'', 53.</ref> Motivet var utradisjonelt for Sundt-Hansen, men var likevel klassisk utført. Med respekt for en tradisjonell komposisjonsform gir Sundt-Hansen autonomi til hver enkelt figur og fremstiller et lettleselig motiv.
  
 
== Litteratur ==
 
== Litteratur ==
  
Askeland, Jan. ''Norsk Malerkunst : Hovedlinjer Gjennom 200 år''. Oslo: Cappelen, 1981
+
Askeland, Jan. ''Norsk Malerkunst : Hovedlinjer Gjennom 200 år''. Oslo: Cappelen, 1981.
  
Berggreen, Brit, Arne Emil Christensen, Bård Kolltveit og Thor Heyerdahl, ''Norsk Sjøfart. 2,'' Oslo: Dreyer, 1989,  (Lesedato: 26.10.2020.) https://www.nb.no/items/d4e6cdc693acd63f9e3ab079ccc90854?page=0&searchText=norsk%20sjøfart%202
+
Berggreen, Brit, Arne Emil Christensen, Bård Kolltveit og Thor Heyerdahl, ''Norsk Sjøfart. 2,'' Oslo: Dreyer, 1989,  (Lesedato: 26.10.2020.) https://www.nb.no/items/d4e6cdc693acd63f9e3ab079ccc90854?page=0&searchText=norsk%20sjøfart%202.
  
Danbolt, Gunnar. ''Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til idag.'' Oslo: Det Norske Samlaget, 2009
+
Danbolt, Gunnar. ''Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til idag.'' Oslo: Det Norske Samlaget, 2009.
  
Digitalt Museum. «Flagg.» (Lesedato:10.9.2020.)    ''https://digitaltmuseum.no/021028452744/flagg''
+
Digitalt Museum. «Flagg.» (Lesedato:10.9.2020.)    ''https://digitaltmuseum.no/021028452744/flagg<nowiki/>.''
  
 
Digitalt Museum. «Signalflagg.» (Lesedato: 10.9.2020.)  
 
Digitalt Museum. «Signalflagg.» (Lesedato: 10.9.2020.)  
  
''https://digitaltmuseum.no/021028452770/signalflagg''
+
''https://digitaltmuseum.no/021028452770/signalflagg<nowiki/>.''
 +
 
 +
SSB, ''1894 - Annus Horribilis,'' Oppsøkt 20.10.20 https://www.ssb.no/transport-og-reiseliv/artikler-og-publikasjoner/_attachment/171566?_ts=1453bdfaa08.
  
 
Grant, Pooke og Newall, Diana. ''Art History: The basics''. New York: Routledge, 2008.
 
Grant, Pooke og Newall, Diana. ''Art History: The basics''. New York: Routledge, 2008.
  
Koren, Elisabeth S. «Med saltvann i årene». ''Fortellinger om kyst-Norge'' 2009, nr. 9 (2013).  https://www.kyst-norge.no/Dokmntr/Saltvann.pdf  
+
Koren, Elisabeth S. «Med saltvann i årene». ''Fortellinger om kyst-Norge'' 2009, nr. 9 (2013).  https://www.kyst-norge.no/Dokmntr/Saltvann.pdf.
  
 
Mørstad, Erik. ''Malerileksikon : Teknikker, Motivtyper Og Estetikk''. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1996.
 
Mørstad, Erik. ''Malerileksikon : Teknikker, Motivtyper Og Estetikk''. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1996.
  
Sjøhistorie online, s.v. “Protector fullrigger” Oppsøkt 7.9.2020. https://www.sjohistorie.no/no/skip/23215/  
+
Norgeshistorie, s.v. "fabrikktilsynsloven", Oppsøkt 10.10.20.https://www.norgeshistorie.no/kilder/industrialisering-og-demokrati/K1548-fabrikktilsynsloven.html.
 +
 
 +
Sjøhistorie online, s.v. “Protector fullrigger” Oppsøkt 7.9.20. https://www.sjohistorie.no/no/skip/23215/.
  
 
Sørby, Hild. ''Carl Sundt-Hansen'' 1841-1907. Stavanger: Stavanger Lithografiske Anstalt as, 1976.
 
Sørby, Hild. ''Carl Sundt-Hansen'' 1841-1907. Stavanger: Stavanger Lithografiske Anstalt as, 1976.
  
Sørby, Hild, Elen M. Sæthre og Torbjørn Rødland. ''Carl Sundt-Hansen. Rogaland:'' Rogaland Kunstmuseum'', 2001.''  
+
Sørby, Hild, Elen M. Sæthre og Torbjørn Rødland. ''Carl Sundt-Hansen. Rogaland:'' Rogaland Kunstmuseum'','' 2001''.''  
  
 
=== Referanser ===
 
=== Referanser ===
 +
<references />
 +
 
[[Kategori:Nasjonalmuseet]]
 
[[Kategori:Nasjonalmuseet]]
 
[[Kategori:Maleri]]
 
[[Kategori:Maleri]]
 
[[Kategori:Alle wiki-kunstverk]]
 
[[Kategori:Alle wiki-kunstverk]]
<references group="Askeland, Norsk Malerkunst, 162" />
 
 
 
<references />
 
 
== Eksterne lenker ==
 

Nåværende revisjon fra 30. okt. 2020 kl. 09:20

Maleriet En begravelse ombord (1890) er laget av den norsk-danske kunstneren Carl Fredrik Sundt-Hansen (1841-1907). Maleriet er malt med olje på lerret og målene er 88 x 143,5 cm. I dag eies maleriet av Nasjonalmuseet i Oslo.[1] Carl Sundt-Hansen har fått en meget beskjeden plass innenfor norsk kunsthistorie, men han var omtalt som veldig populær i sin samtid. Kunstnerisk omtales han som en overgangsfigur mellom den romantiske "Düsseldorfske figurmaleri og den realistiske, hverdagslige naturalismen".[2]

En begravelse ombord er Sundt-Hansens største lerret, og han skal ha omtalt det som sitt hovedverk.[3] Det skapte han mest berømmelse da han ble ferdig med det i 1890,[4] og når maleriet ble stilt ut i Glaspalast i München fikk det 2. gullmedalje.[5]
Carl Fredrik Sundt-Hansen, En begravelse ombord, 1890. Olje på lerret, 88 x 143.5 cm. Foto: Børre Høstland.

Motiv og formale virkemidler

Maleriet viser en begravelse som utspiller seg på et skip. Den avdøde er plassert sentralt i bilde. Man kan se silhuetten av kroppen liggende på en båre med det norske unionsflagget drapert over seg, klar til å bli senket ned i sjøen. En gruppe mennesker er samlet rundt den avdøde. Det er totalt 16 personer, der en er kvinne. Denne kvinnen står rett ved siden av den avdøde, kledd i sort og holder et lommetørkle til ansiktet. Hun er tydelig preget av hendelsen, det kan tenkes ut i fra dette at hun er avdødes kone. Ovenfor avdøde står en mann som oppfattes som en person med autoritet. Han leser fra en bok som kan antas å være en salmebok eller bibel. Ved siden av denne autoritets-personen står det en ung mann i blå strikket genser, hvit bukse og rødt skjerf og støtter hendene på en stokk. Han står litt bøyd over avdøde med et tankefullt og nedstemt blikk vendt ned, det kan også se ut som at han ser ned i boken sammen med mannen. Mennene som er samlet rundt er av forskjellige alder og noe variasjon i etnisitet. Ansiktsuttrykkene deres varier også. Noen oppfattes som å være dypt sorgfulle mens andre er mindre påvirket. Måten menneskene står rundt den avdøde kan også oppleves hierarkisk, de som ser ut til å være mest preget av situasjonen er plassert nærmest, og er også kanskje de som hadde et nærere forhold den avdøde.

Handlingen utspiller seg i mellomgrunnen av maleriet og menneskene er malt i helfigur stående i en halvsirkel rundt avdøde. Til høyre er nedgangskappen som tre av mennene står bak, sorgfulle og lener seg til, kvinnen står også og lener seg med en hånd på denne. Resten av mennene står på venstre side og bak dem finner vi relingen på skipet med to flagg hengende over. Forgrunnen er kun et åpent skipsdekk med treplanker i bruntoner, med en hund sittende til venstre i overgangen til mellomgrunnen. Denne komposisjonen skaper en avstand mellom oss som betraktere og hendelsen i motivet, nesten som på en teaterscene. Dette gjør at betrakteren får følelsen av å være kun det, betrakter og ikke en del av hendelsen. I bakgrunnen er ytterveggen til dekkshuset som gjør at man bare får et glimt av himmel i hjørnet til venstre. Dette er nok til å formidle at skipet befinner seg på åpent hav.               

Farge og komposisjon

Fargene som Sundt-Hansen har brukt i maleriet reflekterer godt sinnsstemningen man forventer i en begravelse. De kalde, klare og rolige fargene i blått, hvit og brunt skaper en nedstemt følelse, men også en respektfull, udramatisk og nøktern atmosfære. Det jevne, naturlige lyset forsterker også dette. Dagslyset kommer jevnt ovenfra. Dette ser man ved egenskyggene til personene som er svært korte. De skaper dype skygger i ansiktene og setter fokus på de alvorlige uttrykkene. Mannen i rød genser er spesielt lyst opp i ansiktet. Han er også den eneste som har blikket vendt opp mot himmelen, kanskje kan dette gi en assosiasjon til guds tilstedeværelse. Hans røde genser skiller seg også ut.        

Bildets koloritt går i brunt, blått og hvit, med en klar rødfarge som går igjen og leder blikket til betrakteren gjennom bildet. Det norske unionsflagget er noe man fort legger merke til, spesielt på grunn av den røde fargen. Blikket blir herfra dratt videre til mannen i rød genser og videre til flaggene som henger over reling på venstre side. Flaggene er signalflagg med motiv i rødt og hvit. Det røde skaper kontrast og leder blikket mens kombinasjonen av hvit og blått gir maleriet et maritimt uttrykk og forsterker det faktumet at handlingen utspiller seg på et skip. Brunfargene som vi hovedsakelig finner i dekket og i klærne gir en følelse av jordnærhet, og man kommer ikke vekk i fra at rødt, hvit og blått skaper en nasjonalfølelse og tilhørighet til Norge.       

En Begravelse Ombord er malt i et breddeformat og figurene er komponert i en horisontal formasjon, dette gir bildet en følelse av stabilitet og harmoni. Med linjer, lys og skygge skaper Sundt-Hansen dybde. Blant annet kan vi bak kvinnen se dører som fører inn til kabinen, dette bidrar til å gi bildet dybde og det er også det lengste øyet kan se inn i maleriet. Måten lys og skygge legger seg naturlig over figurene, og gjennom foldene i klærne, gir inntrykk av stoffligheten klærne består av og gir figurene også mer dybde og liv. Det er et rom mellom gutten som står bøyd med stokk og mannen med salmeboken/bibelen som skaper et skille i komposisjonen. Samtidig lukkes mellomrommet der skuldrene til de to mennene møtes og dette skaper en forbindelse mellom alle figurene i bildet.       

Den opplyste røde skjorten til mannen blir en kontrast til de mørke klærne kvinnen har på seg og måten hun og gutten med stokk bøyer seg over den avdøde kapteinen, gir bildet bevegelse og livlighet. Det myke lyset gjennom tåken legger seg over figurene og treffer, som nevnt tidligere, spesielt ansiktet til mannen i rød skjorte. Blikket glir naturlig fra det opplyste ansiktet til mannen, så ned på den røde skjorten han har på, og deretter ned til det røde i flagget som dekker kapteinen.[6] Skipsdekkets klare plankestruktur har perspektiviske, vertikale og diagonale linjer innover i motivet. Plankene blir smalere jo lengre inn i bildet de går. Hvis man trekker disse linjene inn til et krysningspunkt sammen med linjene i nedgangskappen, relingen og tauverket finner man forsvinningspunktet og dette skaper et ettpunktsperspektiv. Dette punktet er innenfor maleriets utsnitt direkte i det gylne snitt bak mannen i hvit skjorte.               

Innholdsananlyse

En fortelling om livet til sjøs

Fortellingen vi kan lese av bildet handler om en sjømanns død. Flaggene som henger over relingen forteller forhistorien. Mannskapet har prøvd å få tak i legehjelp for den dødende mannen, men det var forgjeves. Nå henger de brukte signalflaggene til tørk, mens det holdes begravelse. Den ene står for "Jeg trenger legehjelp"[7] og den andre for "Jeg trenger assistanse"[8]. Tilstedeværelsen av signalflaggene gir bildet en tilbakeskuende og fortellende funksjon.

Huset som vi ser bak forsamlingen kalles "ruff". Disse var vanligvis plassert i ett dekkshus fra midten av 1800-tallet.[9] I ruffen foregikk livet utenfor arbeidet, som måltider og soving.[10] Den representerer sjømannens hverdag. Bildet gir oss et innblikk i sjømannens hverdag, rundt skipet, den samme besetningen og det de opplever dag inn og ut. Det er ikke en usjelden fortelling om sjøfarten Sundt-Hansen formidler. Det er ingen kilder på at bildet avbilder en spesifikk død i historien, men heller en fiktiv fortelling. Likevel var dødsfall på skip alt annet enn en sjeldenhet. Dødeligheten til sjøs på 1800-tallet var høy.

Begravelseskonvensjonen

Konvensjoner av smak og idealer var med på å bestemme motivvalgene som Sundt-Hansen gjorde, men bildene rommer også noe mer tidløst, noe vi kan se i denne begravelsesskildringen. Vi kan muligens kalle det et “sjelemaleri”. Sundt-Hansen forteller en historie i maleriet som innehar følelser og stemninger som ofte ikke knyttes til bestemte områder og perioder, men som er allmennmenneskelige i videste forstand. [11]

Konvensjoner i kunsten var kulturelt- og tradisjonsbetinget. Det var ulikt innenfor de forskjellige stilene. Vi kan antyde at dette maleriet med en begravelsesscene tilhører en konvensjon av malerier med begravelsestemaer som går langt tilbake i tid. Det ser ut som om Sundt-Hansen i dette maleriet hentet inspirasjon fra bildende til to andre store kunstnere i hans samtid. Dette var Courbet med maleriet Begravelse i Ornans[12]: 1849/50 og Erik Werenskiolds komposisjon En bondebegravelse[13]: 1885. Begge disse maleriene skiller seg ut fra 1800-tallets begravelsesmotiv, i at de har sitt fokus på det mellommenneskelige ovenfor åndelig innhold.

For selv om det avbildes en begravelse, fremstår heller ikke religiøs tro som et sentralt tema i bildet. Det er subtile gester som korset på den døde, den ene mannens foldede hender og lesing fra en salmebok som forteller oss at det handler seg om en begravelse. Tro er avbildet på en introvert måte, likevel lager det fallende lyset ovenfra og den ene mannens blikk oppover en stemningen av åndelighet.

Kontekstualisering

Ploug & Sundt

Båten kan identifiseres som fullriggeren “Protector”.[14] Dette fremkommer av maleriet som en del av utsmykningen på dekkshuset. Protector ble overtatt av rederiet Ploug & Sundt m.fl. i 1864, som for øvrig var familieforretningen som det var antatt at Sundt-Hansen skulle overta før han tok valget om å bli kunstner.[15]

Kunstnerskap

Sundt-Hansen fikk sin utdannelse som mange andre norske kunstnere i Düsseldorf. Det var i denne tiden han fant sin stil, men når man skal plassere Sundt-Hansen inn i en epoke finnes det ulike synspunkter. Mange av bildene hans var preget av en alvorlighet, og av livets tunge og dystre hendelser. Han skildrer dette med en fotografisk nøkternhet og at mennesket ikke kan flykte fra sin skjebne. Likevel skildrer Sundt-Hansen spesielt i En Begravelse Ombord dette på en mindre dyster måte enn hans tidligere bilder. Bildet er preget av mer lys og kanskje et slags aksept av at slik er livet. Bildet regnes som et av den norske realismens hovedverk i ettertid.

Når man videre søker å forstå verket i sin kontekst kan man blant annet se på Sundt-Hansens læremestere. Han gikk bl.a. i lære hos den sveitsiske maleren Benjamin Vautier ved Düsseldorf akademiet.[16] Her kan man se en resonans til hans uttrykk i En Begravelse Ombord. Ved å ta for seg det hverdagslige motivet, men med en helt annen palett og stemning enn i Benjamin Vautiers motiver. Felles har de likevel den samme nøyaktighet og ikke et penselstrøk kan skilles fra et annet. Som nevnt fremkommer det en tydelig planinndeling og verket er basert rundt en handling som er et kjennetegn ved de klassiske maleriene. Som Hild Sørby presiserer fungerte Sundt-Hansen som “en overgangsfigur mellom det litterære, romantiske düsseldorfske figurmaleri og den realistiske, hverdagslige realismen”.[17] Han var en historieforteller med røtter til det virkelige og det sansbare. Dette fremstiller Sundt-Hansen som en overgangsfigur.

Sundt-Hansen kom til Paris i 1866, samtidig som det i denne byen foregikk radikale omveltninger i kunsten.[18] Kunsten var i endring, og realismen stod i fokus. Vi vet ikke om Sundt-Hansen fikk undervisning i løpet av de tre årene han bodde i Paris, men han besøkte utstillinger og gallerier. Kunstnere som Gustav Courbet (1819-1877) brøt med det etablerte, klassisistisk-romantiske kunsten, og malte realistiske motiver, hentet fra hverdagen. Den realistiske kunsten skulle ha en sosialpolitisk misjon, og sette problemer under debatt. Malestilen ble mer individualistisk, med mer energisk penselbruk.[19] Sundt-Hansen fortsatte derimot å male i en nesten fotorealistisk stil, hvor strøkene er så fine at det er vanskelig å se spor etter maleren. Han fulgte ikke utviklingen i Paris, men var mer opptatt av malere som Paul Delaroche (1797-1856), som representerte den såkalte juste milieu-kunsten. Juste milieu-kunsten skulle fungere som en gyllen middelvei mellom klassisisme og romantikk, og var styrt av borgerskapets normer. Representanter av denne kunstretningen, som Delaroche og Gérome, var populære under julikongedømmet, som tok slutt i 1848. Sundt-Hansen kunne likevel se verkene deres på museer i Paris, og som offentlige utsmykninger. Delaroche inspirerte Sundt-Hansens fargebruk, som gikk over i en mer kjølig, grå-blå tone.[20] Han begynner å perfeksjonere tegningen, og gjengir gjenstander mer presist. Andre malere som kom til Paris lot seg påvirke, og gikk over til å male bymotiver. Sundt-Hansen var tro mot sitt prosjekt, å dokumentere det norske bondesamfunnet, og fortsatte å fremstille bønder og mennesker. Han ble den siste betydelige representanten for tradisjonen fra Tidemand, samtidig som han var knyttet til samtidens realisme.

Et bilde på en verden i endring

Som Sundt-Hansen uttrykker er det et bredt spekter av nasjonaliteter, aldersgrupper og kjønn som fremkommer i maleriet. 

Postkolonialisme

Først fra 1854 ble det tillatt å hyre inn utlendinger i et antall av 1/3 av mannskapet.[21] Representasjonen av de mørkhudede menneskene kan fungere som en kommentar til postkolonialismen. Sundt-Hansen kommenterer bare det som var et faktum i sitt maleri, at mørkhudede på lik linje som hvite, ble ansatt på norske fartøyer. Dette forklarer de tilsynelatende utenlandske mannskapenes plass og kulturelle tilhørighet i tiden.

Skipsfruen

Når man studerer maleriet videre kan man som nevnt skimte den sørgende enken. Det kan virke revolusjonerende for tiden at kapteinens kone er med på turen. For den fortellingen av sjømannslivet man kanskje er aller mest kjent med er at det var et mannssamfunn, der koner og barn måtte vente på mannens sjeldne hjemreise, at kvinner brakte ulykke over skipene og at de ikke hadde noe på et skip å gjøre. Sjø-kvinnen er ikke velkjent, men hun var der likevel. Mest kjent er forfatteren Amalie Skram som i sitt første ekteskap med skipsføreren Bernt Ulrik August Müller dro på lange sjøreiser til blant annet Mexico og Jamaica.

Rutland av Jonas Lie finner vi også skildringer om kvinnens plass på skipet. Som skrevet i Norsk Sjøfart. 2:
Dikteren Jonas Lie var sjøvant selv og vel kjent med kystens folk. Han hadde vært sjøkadett, og hadde også seilt til sjøs med en bark. Sjø og sjølivinngår i atskillige av hans romaner, som RutlandRutland er navnet på en eldgammel, velseilende slupp, ombygd fra galeas. Den eies og seiles av skipper Kristiansen og hans kone, og Rutland bringer dem etter hvert stor materiell velstand. Deres sønn Bernt er også alltid med ombord, etter hvert som fullverdig del av mannskapet. Folkemeningen går ut på at Rutland i usømmelig stor grad er styrt av madam Kristiansen. Rutland er en "hønsefregatt" (engelsk hen frigate) etter gjengs språkbruk om fartøyer der kapteinen har kona med. Madam Kristiansen er myndig og viljesterk, men det er mannen hennes også, skjønt kanskje litt mindre myndig. Han er i alle fall ingen underdanig dott, men en dyktig sjømann som har begrunnet respekt for sin dyktige kone. Det er to likeverdige parter som gjenger på gamle Rutland. [...][22]
Det fremkommer altså at dette med kvinnen ombord på skip var normalisert til den grad at det oppstår et begrep knyttet til denne type skip, hønefregatter.

Globalisering på godt og vondt

Maleriet fungerer også som en skildring av et tidlig tegn på globalisering. Skipet gjorde handel mellom forskjellige nasjoner i forskjellige kontinenter lettere. Skipsfarten i internasjonale farvann var ikke bare lang og krevende. Den kunne også være en fremskynder av død, på flere vis. Ved mangel i næringskost, misforstått behandling eller forebyggende tiltak, var det ikke uforventet at noen av mannskapene ville falle fra i tiden rundt 1880-1890 årene.

Som skildret i Med Saltvann i Årene:
Epidemien av gul feber i Santos, Brasil, krevde livet til rundt 200 norske sjøfolk i begynnelsen av 1890-årene. Det var også flere saker der pressen avdekket miserable og farlige forhold på flåten. Beriberi satt sjøfolks kosthold på dagsordenen.[23]
Gulfeber kunne smittet mellom mennesker og beriberi var en misforstått sykdom i tiden Sundt-Hansen malte En Begravelse Ombord. Beriberi var en reaksjon på kostholds mangel og var et problem grunnet overkoking av hermetisert mat som ble popularisert i 1880-1890 årene som ødela vitaminene i grønnsakene.[24]
1984 - Annus Horribilis, tabell over grunner til avmønstring

For selv om begravelsesseremonien i seg selv ikke er hverdagslig, ble det kanskje slik for mannskapet om bord på båt rundt denne tiden. Dersom man studerer denne tabellen gitt i 1894 –Annus Horribilis kan man ane at det ikke var en lett tid å være sjømann.[25] Preget av sykdom og feil i kosthold, samt den industrielle revolusjons krevende forventninger om hastighet og tidvis over-lastning av skip, endte det ofte i tiden 1894 med tap av liv og forliste skip.[26] I 1894 ble det registrert mer enn seks forlis i uka og nær 10 prosent av landets samlede tonnasje gikk tapt.[27]

Dette hadde også noe med alderen på skipene.
1880- og (særlig) 1890-årene var preget av skipsulykker. Alderen på de norske skipene hadde steget og mange var ikke rustet for seilasene de ble satt i. Det ble også påstått at mange lastet skipene for dypt, slik at de ble mindre sjødyktige. De mange forlisene i 1880- og 1890-årene var kostbare – ikke minst i menneskeliv. Datidens statistikk er mangelfull, men over 300 sjøfolk i handelsflåten må ha mistet livet i forlis årlig. Verst var 1894, da over 300 norske skip forliste.[28]
Det var ikke ukjent å lese om dette, men det var kanskje ukjent å få en visuell representasjon av hvordan dette foregikk for mannskaper omkring på skip.

Maleriet kommenterer kanskje den forutbestemte skjebnen man valgte ved å delta i skips livet. De store sorgene som på falt sjømannslivet. Det var en risiko ved å ta dette yrkesvalget. Selv om de alle forstår alvoret i situasjonen de står i, i maleriet, uttrykker noen en form for at de er døvet av forholdene som lå til rette for sjømannen. Ikke en ren passivitet til frafallet, men en gjentagende eksponering til død i sitt yrkesliv. De er kanskje i en sinnstilstand der de undres om det er de som er nestemann til å bli senket i havet eller om de noensinne kommer i land.

Arbeidernes rettigheter

Bildet ble malt i en tid der større bevissthet for arbeidernes rettigheter og trygghet voks fram. Fabrikktilsynsloven som kom i 1892, var den første loven som skulle sikre arbeidsvern i fabrikkene.[29] Loven begrenset blant annet også barnearbeid.[30] Det var derimot et langt sprang fra land til sjø. Økonomiske mangel og tvil til offentlig regulering forsinket prosessen for like trygghetslover på sjøen. Sjødyktighetsloven ble dermed vedtatt i 1903.[31] Denne sørget for bedre hygiene og kosthold om bord.

Dikt: En Begravelse Om Bord av Holger Drachmann

Dette uttrykket for apatiske tendenser eller en døvet tilstand er lett å se i relasjon til diktet En Begravelse om Bord av Holger Drachmann.[32] Blant annet formidler diktet i andre og tredje vers en beretning om forholdene om bord på et skip. Sykdom spredte seg fort og kanskje var noen av de som var samlet rundt allerede smittet og redusert i sin tilstand. Maleriet viser også et mangfold av hvem dette måtte gjelde. Både norske mannskaper, så vel som kvinnen, afrikansk, kaptein, gammel eller ung. Dette var en del av skips livet.

I møte med maleriet - Verkets betydning nasjonalt og internasjonalt

At begravelsesseremonien var så allment kjent for livet ombord på et skip, kan også forklare hvorfor det føltes så gripende for mennesker i møte med maleriet i tiden det ble vist.[33] Motivet var utradisjonelt for Sundt-Hansen, men var likevel klassisk utført. Med respekt for en tradisjonell komposisjonsform gir Sundt-Hansen autonomi til hver enkelt figur og fremstiller et lettleselig motiv.

Litteratur

Askeland, Jan. Norsk Malerkunst : Hovedlinjer Gjennom 200 år. Oslo: Cappelen, 1981.

Berggreen, Brit, Arne Emil Christensen, Bård Kolltveit og Thor Heyerdahl, Norsk Sjøfart. 2, Oslo: Dreyer, 1989, (Lesedato: 26.10.2020.) https://www.nb.no/items/d4e6cdc693acd63f9e3ab079ccc90854?page=0&searchText=norsk%20sjøfart%202.

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det Norske Samlaget, 2009.

Digitalt Museum. «Flagg.» (Lesedato:10.9.2020.) https://digitaltmuseum.no/021028452744/flagg.

Digitalt Museum. «Signalflagg.» (Lesedato: 10.9.2020.)

https://digitaltmuseum.no/021028452770/signalflagg.

SSB, 1894 - Annus Horribilis, Oppsøkt 20.10.20 https://www.ssb.no/transport-og-reiseliv/artikler-og-publikasjoner/_attachment/171566?_ts=1453bdfaa08.

Grant, Pooke og Newall, Diana. Art History: The basics. New York: Routledge, 2008.

Koren, Elisabeth S. «Med saltvann i årene». Fortellinger om kyst-Norge 2009, nr. 9 (2013). https://www.kyst-norge.no/Dokmntr/Saltvann.pdf.

Mørstad, Erik. Malerileksikon : Teknikker, Motivtyper Og Estetikk. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1996.

Norgeshistorie, s.v. "fabrikktilsynsloven", Oppsøkt 10.10.20.https://www.norgeshistorie.no/kilder/industrialisering-og-demokrati/K1548-fabrikktilsynsloven.html.

Sjøhistorie online, s.v. “Protector fullrigger” Oppsøkt 7.9.20. https://www.sjohistorie.no/no/skip/23215/.

Sørby, Hild. Carl Sundt-Hansen 1841-1907. Stavanger: Stavanger Lithografiske Anstalt as, 1976.

Sørby, Hild, Elen M. Sæthre og Torbjørn Rødland. Carl Sundt-Hansen. Rogaland: Rogaland Kunstmuseum, 2001.

Referanser

  1. Nasjonalmuseet.no, «Samlingen, per 14. september 2020: En begravelse ombord».
  2. Sørby, Carl Sundt-Hansen, 52.
  3. Sørby, Carl Sundt-Hansen, 52.
  4. Sørby,Carl Sundt-Hansen, 5.
  5. Sørby, Carl Sundt-Hansen, 77.
  6. Sørby, Carl Sundt-Hansen, 52.
  7. Digitalt Museum, "Flagg"
  8. Digitalt Museum, "Signalflagg"
  9. Koren, Med saltvann i årene, 15.
  10. Koren, Med saltvann i årene, 16.
  11. Askeland, Norsk Malerkunst, 162.
  12. https://www.musee-orsay.fr/en/collections/works-in-focus/search/commentaire.html?no_cache=1&zoom=1&tx_damzoom_pi1%5BshowUid%5D=2395
  13. En bondebegravelse
  14. Sjøhistorie online, S.v. “Protector fullrigger” 
  15. Sørby, Carl Sundt-Hansen, 7.
  16. Sørby, Carl Sundt-Hansen, 12.
  17. Sørby, Carl Sundt-Hansen, 5.
  18. Sørby mfl., 2001, Carl Sundt-Hansen, 18.
  19. Sørby mfl., 2001, Carl Sundt-Hansen, 18.
  20. Sørby Mfl, 2001, Carl Sundt-Hansen, 10.
  21. Koren & Nilsen, Med Saltvann I Årene, 15.
  22. Berggreen, Brit, m.fl, Norsk Sjøfart. 2, 34-35.
  23. Koren & Nilsen, Med Saltvann I Årene, 21.
  24. Koren & Nilsen, Med Saltvann I Årene, 19.
  25. Statistisk sentralbyrå online, s.v. “1894 -annus horribilis”, 116.
  26. Statistisk sentralbyrå online, s.v. “1894 -annus horribilis”, 108.
  27. Statistisk sentralbyrå online, s.v. “1894 -annus horribilis”, 108.
  28. Koren & Nilsen, Med Saltvann I Årene, 21.
  29. Koren, Med saltvann i årene, 21.
  30. Norgeshistorie, s.v. "fabrikktilsynsloven"
  31. Koren, Med saltvann i årene, 21.
  32. Sørby, Carl Sundt-Hansen, 53.
  33. Sørby, Carl Sundt-Hansen, 53.