En begravelse ombord

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 25. okt. 2020 kl. 19:55 av Evadi@uio.no (diskusjon | bidrag) (Verkets meningsinnhold? En fortelling om livet til sjøs)

Hopp til: navigasjon, søk
Carl Fredrik Sundt-Hansen, En begravelse ombord, 1890. Olje på lerret, 88 x 143.5 cm. Foto: Børre Høstland.

Motiv og formale virkemidler

Maleriet viser en begravelse som utspiller seg på et skip. Den avdøde er plassert sentralt i bilde. Man kan se silhuetten av kroppen liggende på en båre med det norske unionsflagget drapert over seg, klar til å bli senket ned i sjøen. En gruppe mennesker er samlet rundt den avdøde. Det er totalt 16 personer, der en er kvinne. Denne kvinnen står rett ved siden av den avdøde, kledd i sort og holder et lommetørkle til ansiktet. Hun er tydelig preget av hendelsen, det kan tenkes ut i fra dette at kun er avdødes kone. Ovenfor avdøde står en mann som oppfattes som en person med autoritet. Han leser fra en som kan antas å være en salmebok eller bibel. Ved siden av denne autoritets personen står det av ung mann i blå strikket genser, hvit bukse og rødt skjerf og støtter hendene på en stokk. Han står litt bøyd over avdøde med med et tankefullt og nedstemt blikk vendt ned, det kan også se ut som at han ser ned i boken sammen med mannen. Mennene som er samlet rundt er av forskjellige alder og noe variasjon av etnisitet. Ansiktsuttrykkene deres varier også. Noen oppfattes som å være dypt sorgfulle mens andre er mindre påvirket. Måten menneskene står rundt den avdøde kan også oppleves hierarkisk, de som ser ut til å være mest preget av situasjonen er plassert nærmest og er også kanskje de som hadde et nærere forhold den avdøde.

Handlingen utspiller seg i mellomgrunnen av maleriet og menneskene er malt i helfigur stående i en halvsirkel rundt avdøde. Til høyre er et en nedgangskappe som tre av mennene står bak, sorgfulle og lener seg til, kvinnen står også og holder en hånd på denne. resten av mennene står på venstre side og bak dem vinner vi ripes avskipet med to flagg hengende over. Forgrunnen er kun ett åpent skipsdekk med treplanker i bruntoner, med en hund sittende til venstre i overgangen til mellomgrunnen. Denne komposisjonen skaper en avstand fra hendelsen, nesten som på en teaterscene. Dette gjør at betrakteren får følelsen av å være kun det, betrakter og ikke en del av hendelsen. I bakgrunnen er ytterveggen til dekkshuset, vi får bare et glimt av himmel i hjørnet til venstre men som er nok til å formidle at skipet befinner seg på åpent hav.               

Farge og komposisjon?

Fargene som Sundt-Hansen har brukt i maleriet reflekter godt sinnsstemningen man forventer i en begravelse. De kalde, klare og rolige fargene i blått, hvit og brunt skaper en nedstemt følelse, men også en respektfull, udramatisk og nøktern atmosfære. Det jevne, naturlige lyset forsterker også dette. Dagslyset kommer jevnt ovenfra, det ser man på hvordan egenskyggene til personene er svært korte og skaper dype skygger i ansiktene og setter fokus på de seriøse uttrykkene. Mannen i rød genser er spesielt lyst opp i ansiktet. Han er også den eneste som har blikket vendt opp mot himmelen, kanskje er dette et symbol på gudt tilstedeværelse. Hans røde genser skiller seg også ut. Bildets koloritt går i brunt, blått og hvit, med en klar rødfarge som går igjen og leder blikket til betrakteren gjennom bildet. Det norske unionsflagget er noe man fort legger merke til, da spesielt på grunn av den røde fargen. Blikk blir her i fra dratt videre til mannen i rød genser og videre til flaggene som henger over ripen på venstre side. Flaggene er signalflagg med motiv i rødt og hvit. Det røde skaper kontrast og leder blikket mens kombinasjonen av hvit og blått gir maleriet et maritimt uttrykk og forsterker det faktumet at handlingen utspiller seg på er skip. Brunfargene som vi finner hovedsakelig i i dekket og i klærne gir en følelse av jordnærhet, og man kommer ikke vekk i fra at rødt, hvit og blått skaper en nasjonalfølelse og tilhørighet til Norge.       

En begravelse ombord er malt i et breddeformat og figurene er komponert i en horisontal formasjon, dette gir bildet en følelse av stabilitet og harmoni. Med linjer, lys og skygge skaper Sundt-Hansen dybde. Bak kvinnen kan vi se dører som fører inn til kabinen, dette bidrar til å gi bildet dybde og det er også det lengste øyet kan se inn i maleriet. Måten lys og skygge legger seg naturlig over figurene, og gjennom foldene i klærne, gir inntrykk av stoffligheten klærne består av og gir figurene også mer dybde og liv. Det er et rom mellom gutten som står bøyd med stokk og mannen med salmeboken/bibelen som skaper et skille blant komposisjonen. Samtidig lukkes mellomrommet der skuldrene til de to mennene møtes og dette skaper en forbindelse mellom alle figurene i bildet.       

Den opplyste røde skjorten til mannen blir en kontrast til de mørke klærne kvinnen har på seg og måten hun og gutten med stokk bøyer seg over den avdøde kapteinen gir bildet bevegelse og livlighet. Det myke lyset gjennom tåken legger seg over figurene og treffer spesielt ansiktet til mannen i rød skjorte, blikket glir naturlig fra det opplyste ansiktet til mannen, så ned på den røde skjorten han har på, og deretter ned til det røde i flagget som dekker kapteinen.[1] Dette punktet er innenfor maleriets utsnitt direkte i det gylne snitt bak mannen i hvit skjorte. Også skipsdekkets klare plankestruktur har perspektiviske, vertikale og diagonale linjer innover i motivet. Plankene blir smalere jo lengre inn i bildet de går. Hvis man trekker disse linjene inn til et krysningspunkt sammen med linjene i nedgangskappen, ripen og tauverket finner man forsvinningspunktet og dette skaper et etterpunktsperspektiv.               

Verkets meningsinnhold?

En fortelling om livet til sjøs

Handlingen vi kan lese av bildet handler om en sjømanns død. Flaggene som henger over relingen forteller forhistorien. Mannskapet har prøvd å få tak i legehjelp for den dødende mannen, men det var forgjeves. Nå henger de brukte signalflaggene til tørk, mens det holdes begravelse. Den ene står for "Jeg trenger legehjelp"1 og den andre for "Jeg trenger assistanse"2. Tilstedeværelse av signalflaggene gir bildet en tilbakeskuende og fortellende funksjon.

Konvensjoner av smak og idealer var med på å bestemme motivvalgene som Sundt-Hansen gjorde, men bildene rommer også noe mer tidløst,  noe vi kan se i denne begravelsesskildringen. Vi kan muligens kalle det et “sjelemaleri”. Sundt-Hansen forteller en historie i maleriet som innehar følelser og stemninger som ofte ikke knyttes til bestemte områder og perioder men som er allmennmenneskelige i videste forstand. [2]

Konvensjoner i kunsten var kulturelt og tradisjonsbetinget og var ulik innenfor de forskjellige stilene.  Vi kan vi antyde at dette maleriet med en begravelsesscene tilhører en konvensjon av malerier med begravelsestemaer som går langt tilbake i tid. Det ser ut som om Sundt-Hansen i dette maleriet hentet inspirasjon fra bildende til to andre store kunstnere i hans samtid. Dette var Courbet med maleriet  «begravelse i Ornans»[1]fra 1849/50 og Erik Werenskiolds komposisjon «En bondebegravelse»[2] fra 1885.

Selv om det avbildes en begravelse, fremstår religiøs tro ikke som et sentralt tema i bildet. Det er subtile gester som korset på den døde, den ene mannens foldede hender og lesing fra en salmebok (52)som forteller oss at det handler seg om en begravelse. Tro er avbildet på en introvert måte, likevel lager det fallende lyset ovenfra og den ene mannens blikk oppover en stemningen av åndelighet.

Huset som vi ser bak forsamlingen kalles "ruff". Disse var vanligvis plassert i ett dekkshus fra midten av 1800-tallet 6. I ruffen foregikk livet utenfor arbeidet, som måltider og soving(7). Den representerer sjømannens hverdag. Bildet gir oss et innblikk i sjømannens hverdag der skiper og den samme besetninger alt man opplever dag inn og ut. Og det er ikke en usjelden fortelling om sjøfarten Sundt-Hansen formidler. Det er ingen kilder på at bildet avbilder en spesifikk død i historien, men heller en fiktiv fortelling. Likevel var dødsfall på skip alt annet enn en sjeldenhet. Dødeligheten til sjøs på 1800-tallet var stort.

I Paris blir Sundt-Hansen arbeider mer hverdagslig og realistisk enn tidligere. Det vil si at han begynner å utrykke  motiver  basert på konkrete erfaringer i motsetning til alle former for idealistisk og abstrakt kunst. I En begravelse ombord  finnes det et spenningsforhold mellom virkeligheten og Sundt-Hansens tolkning av den. Realismen fikk gjennomslag fra den tidlige barokken da Caravaggio gjorde seg gjeldende. Gustave Courbet er en av de mest kjente malere innenfor denne stilarten på 1800-tallet, han mente  kunstneren bare skulle male det en visste var ekte og på ingen måte forskjønne motivet.[3]

Litteratur

Askeland, Jan. Norsk Malerkunst : Hovedlinjer Gjennom 200 år. Oslo: Cappelen, 1981

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det Norske Samlaget, 2009

Grant, Pooke og Newall, Diana. Art History: The basics. New York: Routledge, 2008.

Mørstad, Erik. Malerileksikon : Teknikker, Motivtyper Og Estetikk. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1996.

Sørby, Hild. Carl Sundt-Hansen 1841-1907. Stavanger: Stavanger Lithografiske Anstalt as, 1976.

Sørby, Hild, Elen M. Sæthre og Torbjørn Rødland. Carl Sundt-Hansen. Rogaland: RogalandKunstmuseum, 2001.

Referanser


  1. Sørby, Carl Sundt-Hansen, 52.
  2. Askeland, Norsk Malerkunst, 162
  3. Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 195

Eksterne lenker