Forskjell mellom versjoner av «En blomstereng nordpå»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Motiv)
(Bildegalleri)
Linje 31: Linje 31:
 
== Bildegalleri ==
 
== Bildegalleri ==
 
<gallery>
 
<gallery>
Fil:Utsnitt I.png
+
Fil:Utsnitt I.png|Utsnitt I
Fil:Utsnitt II.png
+
Fil:Utsnitt II.png|Utsnitt II
Fil:Utsnitt III.png
+
Fil:Utsnitt III.png|Utsnitt III
Fil:Utsnitt IV.png
+
Fil:Utsnitt IV.png|Utsnitt IV
Fil:Utsnitt V.png
+
Fil:Utsnitt V.png|Utsnitt V
 
</gallery>
 
</gallery>
  

Revisjonen fra 26. okt. 2018 kl. 13:42

En Blomstereng nordpå er et verk av Harald Sohlberg (1869-1935). 
En blomstereng nordpa.jpeg

Motiv

Maleriet viser oss et mørkstemt landskap i grønne og brune fargetoner. Landskapet bader i det kjølige månelyset som gir et enhetlig lys med myke kontraster. I forgrunnen står en jordlapp fylt med prestekrager. Helt fremme i forgrunnen ser vi blomstene detaljert, men de viskes gradvis ut lengre inn i bildet. Vi kan se litt jord, stilker og blader helt fremme i forgrunnen, deretter blir blomstene tettere og tettere og vi kan til slutt bare skimte dem på enden av blomsterengen. Blomsterengen er symmetrisk og har tydelige linjer som ligger på den vannrette midtlinjen. Blomstene reflekteres i det kjølige månelyset og får en slags blålig tone. Vi kan nesten ikke se den gule rørkronen som er i midten av prestekragene, gulfargen erstattes med det kjølige blålige månelyset sammen med litt grønnlig preg. Sidelinjene av blomsterengen leder oss til månen, som er plassert på den loddrette midtaksen, midt i motivet. Linjen mellom blomsterengen og marken er tydelig, det kan nesten se litt for perfekt ut. 

Bakover i motivet ser vi det øvrige landskapet som er forsiktig todelt. De forskjellige delene av dette landskapet er malt med vaktsomme linjer. Den ene delen av det øvrige landskapet er gården vi ser til venstre. Det er det eneste som kan nærme seg komplementærfarge i verket. Gården består av fire hus. Til venstre ser vi ett stort og høyt hus med gresstak, pipe, en tydelig lyserød lang sidevegg og ingen vinduer så vidt øyet ser. På husets venstre side kan vi skimte et gjerde. I bakgrunnen av gården ser vi et lite hvitmalt hus. Til høyre ser vi to lavere hus. Det ene huset nærmest det lille hvite huset, er helt rødt i jordlig farge, uten noen vinduer. Det siste huset lengst til høyre er malt i tre forskjellige farger etter hverandre, gult, oransje og lyserød, også i jordlige farger, med tre vinduer. Det kan virke som de to sistnevnte husene kan henge sammen. 

Rett bak gården ser vi en rekke med trær som danner en slags grense mellom den mer kontrollerte naturen og den frie naturen. Vi ser tydelig at vegetasjonen her er mer fri og tar seg selv til rette med brunlige toner. Det renner en elv mellom den frie vegetasjonen og det øvrige landskapet med himmelen over seg. Elven gjenspeiler himmelen og måneskinnet. Dette øvrige landskapet har sterkere grønnfarger og vi ser store kontraster mellom det lyse og det mørke. Her ser vi både mark og tett skog fint balansert sammen. Himmelen har en tydelig linje som strekker seg horisontalt over hele bildet. Vi ser en kjølig, lys og blålig farge på hele himmelen. Månen er full og fungerer som en lyskilde i motivet. 

Skisser

Formspråk

Prestekragene i forgrunnen er nøye skissert og deretter malt, overgangen til en mer utydelig fremstilling blir brå, blomstene blir umulig å skille fra hverandre og glir sammen i en malt lys, varm tone med små flekker av hvitt. Fremstillingen gir en nærmest glitrende effekt. Den norske assosiasjonen til prestekrager som barnslige og lekne.[1] testtesttest.[2]

Nyromantikken

Opprinnelse

Den norske nyromantiske retningen oppsto på 1890-tallet og varte til 1910. Nyromantikken defineres som en en reaksjon på realismen og hverdagsnaturalismen. De realistiske kunstnerene krevde at deres beskuere tok en politisk stilling. Deres motiver var brutale og realistiske avbildninger av folket, og særdeles avbildninger av de mest vanskeligstilte i samfunnet. Realisme ville konfrontere beskuerene samfunnsproblemer, og kreve at de måtte forholde seg til dem og ta stilling til dem. Realismen ble oppfattet som ensformig av den nyromantiske oppblomstringen. Den politiske drivkraften i realismen ble opponert av nyromantikkens kunstnere som søkte tilbake til romantikken. Hovedsakelig romantikkens utforskning av landskapsmotiver, og den rene  

Stemningsmaleriet

Retningen var preget av idealiserte motiver og romantiske fremstillinger av regional natur. Regionalisme ble en gjennomgående faktor i nyromantikernes kunstmotiver. 

De fokuserte på et subjektivt formspråk, som uttrykte mystikk og ofte drømmelignende naturlandskap. Nyromantikerne var opptatt av å avbilde et konsentrert motiv og en spesifikk subjektiv opplevelse. Hvor stemningen som kunstneren opplevde skulle komme til uttrykk til maleriet. Dermed ble de nyromantiske maleriene omtalt som stemningsmalerier. 

og ikke politiske budskap, som var tematikken som preget realismen og naturalismen.

Maleriene skulle være formidlere av stemning og mystikk,  

, de utforsket hvordan landskapsmotiver formidlet en stemning eller en følelse. Samtiden var spesielt opptatt av å avbilde landskaper i skumringstimen. De utforsket fargene og lyset fra naturen. Og hvordan de kunne skape et mystisk og drømmende uttrykk. Motivene som ble gjentatt i 1980 årene og frem til 1905 viste norsk natur på sitt mest uttrykksfulle, det var regionale landskapsscener i det dramatiske eller romantiske skumringstimen.[3]

Bildegalleri

Litteratur

Referanser

  1. Stenseng, Harald Sohlberg, en kunstner utenfor allfarvei, 94.
  2. test
  3. Danbolt, Norsk Kunsthistorie Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 214.

Eksterne lenker