Forskjell mellom versjoner av «En blomstereng nordpå»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
 
(44 mellomliggende revisjoner av 5 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
== Katalogopplysninger ==
+
''En Blomstereng nordpå'' er et verk av [[Harald Sohlberg]] (1869-1935). [[File:En blomstereng nordpa.jpeg|thumb|right|450px]]
  
[[File:En blomstereng nordpa.jpeg|thumb|right|450px]]
+
== Motiv ==
 +
Maleriet viser oss et landskap i skumringslys. I forgrunnen står en jordlapp fylt med prestekrager. Helt fremme i forgrunnen ser vi blomstene detaljert, men nedtones jevnlig innover i motivet. Vi kan se litt jord, stilker og blader helt fremme i forgrunnen, deretter blir blomstene tettere og tettere og vi kan til slutt bare skimte dem på enden av blomsterengen. Blomsterengen er symmetrisk og har tydelige linjer som ligger på den vannrette midtlinjen. Blomstene reflekteres i det kjølige månelyset og får en slags blålig tone. Sidelinjene av blomsterengen leder oss til månen, som er plassert på den loddrette midtaksen, midt i motivet. Linjen mellom blomsterengen og marken er tydelig, det kan nesten se litt for perfekt ut.   
  
Harald Sohlberg (1869 - 1935)
+
Bakover i motivet ser vi det øvrige landskapet som er forsiktig todelt. De forskjellige delene av dette landskapet er malt med vaktsomme linjer. Den ene delen av det øvrige landskapet er gården vi ser til venstre. Det er den enste som kan nærme seg komplementærfarge i verket. Gården består av fire hus. Til venstre ser vi ett stort og høyt hus med gresstak, pipe, en tydelig lyserød lang sidevegg og ingen vinduer så vidt øyet ser. På husets venstre side kan vi skimte et gjerde. I bakgrunnen av gården ser vi et lite hvitmalt hus. Til høyre ser vi to lavere hus. Det ene huset nærmest det lille hvite huset, er helt rødt i jordlig farge, uten noen vinduer. Det siste huset lengst til høyre er malt i tre forskjellige farger etter hverandre, gult, oransje og lyserød, også i jordlige farger, med tre vinduer. Det kan virke som de to sistnevnte husene kan henge sammen. Rett bak gården ser vi en rekke med trær som danner en slags grense mellom den mer kontrollerte naturen og den frie naturen. Vi ser tydelig at vegetasjonen her  er mer fri og tar seg selv til rette med brunlige toner. Det renner en elv mellom den frie vegetasjonen og det øvrige landskapet med himmelen over seg. Elven gjenspeiler himmelen og måneskinnet. Dette øvrige landskapet har sterkere grønnfarge og vi ser store kontraster mellom det lyse og det mørke. Her ser vi både mark og tett skog fint balansert sammen. Himmelen har en tydelig linje som strekker seg horisontalt over hele bildet.   
  
''En blomstereng nordpå''
+
==Formspråk ==
 +
Lyset og fargene er milde og nedtonede med få kontraster. Han lar landskapet i bakgrunnen være diffust slik at blikket kan fokusere på prestekragene og forbli uforstyrret av den bakre delen av motivet. Forgrunnen og bakgrunnen er i god balanse og utfyller hverandre. Malestrøkene i bakgrunnen er mer flytende, mens blomsterengen og forgrunnen er mer detaljert.  Maleriet har en dus kveldsstemning over seg. Penselstrøkene er nøyaktige og fokuserte, i hans malestil gir han hver enkel del av maleriet sin riktige form. De linjene som ligger bak i landskapet er horisontale, mens forgrunnen er en tydelig horisontal form. 
  
Olje lerret, format 96 x 11 cm.
+
Fargene er nedtonede og sekundære, og oppleves som harmoniske og beroligende. Han bruker en lett, blålig hvit farge for å skape himmelen, elven og engen. Landskapet er fremstilt med brune og grønne farger, og gården er malt i rødlige og oransje toner. Rødfargene gården er dempet, muligens for å få dem til å flyte inn i resten av fargetonene. Fargebruken skaper en treklang i maleriet. Bildet har et atmosfærisk perspektiv. Månen fungerer som et visuelt holdepunkt som definerer lyset i resten av bildet. Himmelen er kjølig lys og blålig. Den sentrale plasseringen til månen understreker viktigheten av skumringstiden og lyset som i høy grad er stemningsskapende.  
  
Bildet er datert: 1905.
+
Den største figurflaten i motivet er blomsterengen. Den stikker seg ut og står fram som en selvstendig form, en form som er bred, stødig og symmetrisk. Skissematerialet består av fotografier tatt fra ulike vinkler, samt en tusjtegning hvor han studerer blomstene. Fotografiene veileder oss til selve motivet, formen og plasseringen til blomsterengen. Tusjtegningen fokuserer på detaljene i prestekragene. I den tegnede skissen har han også tatt med andre ville vekster, som syreblader. I det ferdige maleriet har han valgt å utelate disse - muligens for å oppnå et renere formspråk. Det virker som om prestekragene og hans egen opplevelse av blomsterengen har vært av stor emosjonell betydning for kunstneren og det ferdigstilte arbeidet, og hvordan han underveis har valgt å gjennomføre det. Prestekragene i forgrunnen er nøye skissert og deretter malt, overgangen til en mer utydelig fremstilling blir brå. Blomstene blir deretter umulig å skille fra hverandre og glir sammen i en malt lys, varm tone med små flekker av hvitt, denne fremstillingen gir en nærmest glitrende effekt.               
 +
== Nyromantikken ==
  
Plaketten rammen viser at bildet ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet i 1906 for A.C. Houens Fondsmidler.
+
=== Opprinnelse ===
 +
Den norske nyromantiske retningen oppsto 1890-tallet og varte til 1910. Nyromantikken defineres som en en reaksjon på realismen og hverdagsnaturalismen. De realistiske kunstnerene krevde at deres beskuere tok en politisk stilling. Deres motiver var brutale og realistiske avbildninger av folket, og særdeles avbildninger av de mest vanskeligstilte i samfunnet. Realisme ville konfrontere beskuerene med samfunnsproblemer, og kreve at de måtte forholde seg til dem og ta stilling til dem. Realismen ble oppfattet som ensformig av den nyromantiske oppblomstringen. Den politiske drivkraften i realismen ble opponert av nyromantikkens kunstnere som søkte tilbake til romantikken. Hovedsakelig romantikkens utforskning av landskapsmotiver, og landskapsmotivets evne til å skildre indre følelseslivet.    
  
 +
===Stemningsmaleriet===
 +
Nyromantikken var preget av idealiserte motiver og romantiske fremstillinger av regional natur. Regionalisme ble en gjennomgående aspekt i nyromantikernes kunstmotiver, de regionale landskapsscenene formidlet den rene og nærmest urørte norske naturen. De ulike regionenes særegne natur viste den norske naturens variasjon og mangfold.<ref>Danbolt, ''Norsk Kunsthistorie Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag,'' 220.</ref>
  
 +
Nyromantikerne var ikke opptatt av og fremstille optisk korrekte avbildninger av naturen, de fokuserte på et subjektivt formspråk. Nyromantikerne var opptatt av å avbilde et konsentrert motiv og en spesifikk subjektiv opplevelse. Hvor stemningen som kunstneren opplevde skulle komme til uttrykk til maleriet.<ref>Bjerke, ''Harald Sohlberg: ensomhetens maler'', 140.</ref> Dermed ble de nyromantiske maleriene omtalt som stemningsmalerier. De fikk impulser fra romantikken hvor landskapene speilet det indre følelseslivet og åndelighet, og ikke politiske budskap, som var tematikken som preget realismen og naturalismen.
  
== Motivbeskrivelse ==
+
Samtiden var spesielt opptatt av å avbilde landskaper i den dramatiske og romantiske skumringstimen.<ref>Danbolt, ''Norsk Kunsthistorie Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag,'' 214.</ref> De utforsket fargene og lyset fra naturen. I denne timen kunne naturen bli tilegnet et mystisk og drømmende uttrykk som fremhevde stemningen kunstneren ønsket. Motivene som ble gjentatt i 1980 årene og frem til 1905 viste norsk natur på sitt mest uttrykksfulle og særegne.
  
== Formale virkemidler ==
+
== Bildegalleri ==
 +
<gallery>
 +
Fil:Utsnitt I.png|Utsnitt I
 +
Fil:Utsnitt II.png|Utsnitt II
 +
Fil:Utsnitt III.png|Utsnitt III
 +
Fil:Utsnitt IV.png|Utsnitt IV
 +
Fil:Utsnitt V.png|Utsnitt V
 +
</gallery>
  
I forgrunnen er prestekragene tydelig og detaljert malt. De er klart avgrenset mot hverandre. Inn mot mellomgrunnen i bildet forsvinner denne klarheten. Dette er med på å skape dybde i maleriet. Lengre bak i bildet, til venstre for blomsterengen, ser man en husmannsplass. Den består av en stor, rød låve og noen mindre bygg, plassert på den måten at det dannes et gårdstun mellom byggene. Landskapet rundt gården er mørkt og dystert, og det oppstår organiske former i landskapet, som er med på å skape liv i bildet. Det er malt i mørke grønn- og bruntoner. Sohlberg bruker varianter av primærfargene gul, rødt og blått. Det oppstår en kontrastfarge mellom de rødoransje husveggene og den grønne skogen. Han bruker kalde fargenyanser, med noen innslag av varmere farger. Det kommer en smal innsjø inn fra høyre siden bak blomsterengen og strekker seg horisontalt innover i bildet. Midt i bildet like over horisonten lyser en mystisk fullmåne opp, og kaster lys innover landskapet. Vi kan derfor si at fullmånen er bildets sentrale lyskilde. Himmelen er malt i en kald, lys blåfarge som går over i hvite skyer eller månelys. Han bruker horisontale linjer i maleriet, disse er med på å dele inn bildet i en klar forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. Bygningen som er plassert lengst inn i bildet, er malt i det gyldne snitt. Endehjørnene på den hvite blomsterengen som vender innover mot midten av maleriet er også plassert i det gyldene snitt på hver sin side. De vertikale linjene som brått avslutter blomsterengen, skrår innover i bildet og peker mot fullmånen, dette leder synet vårt mot månen. Han lager kontraster i bildet, ved å bruke lyse farger opp mot helt mørke toner, dette skaper et dramatisk uttrykk.
+
== Litteratur ==
 +
Bjerke, Øivind Storm. ''Harald Sohlberg: ensomhetens maler''. Oslo: Gyldendal, 1991.
  
== Meningsinnhold ==
+
Danbolt, Gunnar. ''Norsk Kunsthistorie Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag''. Oslo: Samlaget, 2009.
 
 
Naturen, livet, mystikken og drømmene, sett gjennom hans øyne eller hvordan han ønsket å se naturen er noe av svaret. Kontekstualiseringen eller hvordan Sohlberg ville at motivet skulle fremstå peker mot nyromantikken. Opplevelse, følelse og forståelse av naturen kommer tydelig frem imotivet. Nyromantikken var en motreaksjon mot realismen og naturalismen og som periode er nyromantikken avgrenset til mellom 1890 og 1905. Det ligger noe mystisk og drømmende over hele bildet, men det er en romantisk fremstilling av blomsterengen som er i fokus. Med begrepet romantisk, menes den måten blomsterengen og naturen fremstilles på og lys og fargevirkningen hele bildet har. Månelyset, kombinert med bløte farger og en rolig natur uten forstyrrende elementer i bildet, får betrakteren til å fokusere på blomsterengen som "hviler" i månelyset.
 
 
 
''En blomstereng nordpå'' bærer en stemning av ensomhet i en fjellverden og en romantisk stemning. Symbolismen som er brukt i bildet fører tankene til Caspar David Friedrich (1774-1840), som regnes som en av de fremste kunstnerne fra den europeiske romantikken.
 
 
 
 
 
 
 
== Verkets samtidige kontekst ==
 
 
 
1890-årene åpnet for en bevegelse i kunsten bort fra realisme og naturalisme.Det norske stemningsmaleriet utviklet seg på slutten av 1800-tallet som en reaksjon på en ensidig realistisk orientering i kunsten. Stemningslandskap, mystikk og sjelemaleri er blandt de mange stikkord som knyttes til bilder fra denne perioden. I kunsthistorisk sammenheng identifisert som nyromantikken i norsk kunst.
 
 
 
Etter at kunstnere fram til 1880-tallet hadde levd i utlandet med utenlandske forbilder og formspråk, kom kunsten endelig hjem og fant det mest norske av alt, den norske sommernatten. Det skjedde først på Fleskum i Bærum. Karakteristisk nok skjedde dette innenfor Werenskiold-kretsen med overgang fra friluftsmaleri med sine konvensjoner til nyromantikk. Kitty Kielland og Eilif Petersen nevnes som kunstnere som førte an i denne utviklilngen. Begge med et maleri fra Dæhlivannet en vakker sommernatt. Begge med tittel ''Sommernatt''. Men det stemmer ikke helt at det kun skjedde innenfor denne kretsen. Oda Krogh som ikke tilhørte samme krets, malte ''Japansk lykt'', også i 1886. Maleriet viser en blålig sommernattsstemning, og det er fullt på høyde med maleriene fra Fleskum-kretsen. Dette tyder på at det var noe som "lå i luften".
 
 
 
Nyromantikken er ikke et særnorsk fenomen. Det haldlet om et nytt internasjonalt formspråk som oppsto omtrent samtidig i både Sverige, Danmark og Finland. Et formspråk som åpnet seg for ider av naturen som tidligere formsprøk ikke hadde hatt øye for. &nbsp;Det man særlig legger merke til er at dagen byttes ut med den stemingsfulle skrumringen, noe som får konsekvenser for valg av form og farge. I skumringen blir den mangfoldige fargeprakten oppløst og fargene samles i større flater. På den måten står linjene i landkspet og konturene i fjell og åser klarere frem. Skumringen har ofte en egen fargetone. Kielland og Pedersen benyttet en blålig tone som la seg over alle de ulike fargene, slik at bildet fikk en mer enhetlig fargetone enn i 1880-årene.
 
 
 
Det nyromantiske stemingsmaleriet fikk en del nye toner og valører med Harald Sohlberg og Nicolai Astrup (1880 - 1929). Gunnar Danbolt plasserer disse to som sene nyromantikere. Med disse to kom den nye regionalisemen sterkere inn enn tidligere. En interesse for et bestemt landskap som kunstneren spesialiserte seg på. Dette kunne være hjemstedet, men ikke nødvendigvis. Sohlberg malte motiver fra Rondane og Røros om og om igjen. Han var ikke fra disse traktene eller bodde der over lengre tid. Den nye norske regionalismen var på mange måter en frukt av stemingsmaleriet. Riktignok er det slik at sommernatten er felles for de nordiske landene, men den tar seg ulikt ut på forskjellige steder. Denne ulikheten fikk frem de regionale særengenhetene.
 
 
 
Harald Sohlberg blir betegnet som den nyromantiker som mest konsekvent omformet landskapsopplevelser til personlige og visjonære bilder.
 
 
 
== Referanser ==
 
  
 +
=== Referanser ===
 +
[[Category:Nasjonalmuseet]]
 +
[[Category:Alle_wiki-kunstverk]]
 +
[[Category:Maleri]]
 
<references />
 
<references />
 
== Bibliografi ==
 
 
Berg, Knut, Nils Messel og Marit Lange. "Maleriet 1870-1914". I Knut Berg (red.).''Norges kunsthistorie.Bind 5,''Nasjonal vekst''. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1981.''
 
 
Bjerke, Øivind Storm. ''Harald Sohlberg: Ensomhetens maler''.
 
 
Danbolt, Gunnar ''Norsk kunsthistorie, bilde og skulptur fra vikingtida til i dag''. Oslo: Samlaget, 2009.
 
 
Stenberg, Arne. ''Harald Sohlberg: En kunstner utenfor allfarvei''. Oslo: Gyldendal forlag, 1963.
 
 
Østby, Leif. ''Harald Sohlberg''. Oslo: Gyldendal forlag, 1963.
 
 
 
  
 
== Eksterne lenker ==
 
== Eksterne lenker ==
 
[https://wiki.uio.no/hf/ifikk/kun1000/index.php/Harald_Sohlberg Harald Sohlberg]<br/>
 
 
[[Category:Nasjonalmuseet]][[Category:Alle_wiki-kunstverk]][[Category:Maleri]]<br/><br/>
 

Nåværende revisjon fra 4. nov. 2018 kl. 19:09

En Blomstereng nordpå er et verk av Harald Sohlberg (1869-1935). 
En blomstereng nordpa.jpeg

Motiv

Maleriet viser oss et landskap i skumringslys. I forgrunnen står en jordlapp fylt med prestekrager. Helt fremme i forgrunnen ser vi blomstene detaljert, men nedtones jevnlig innover i motivet. Vi kan se litt jord, stilker og blader helt fremme i forgrunnen, deretter blir blomstene tettere og tettere og vi kan til slutt bare skimte dem på enden av blomsterengen. Blomsterengen er symmetrisk og har tydelige linjer som ligger på den vannrette midtlinjen. Blomstene reflekteres i det kjølige månelyset og får en slags blålig tone. Sidelinjene av blomsterengen leder oss til månen, som er plassert på den loddrette midtaksen, midt i motivet. Linjen mellom blomsterengen og marken er tydelig, det kan nesten se litt for perfekt ut.  

Bakover i motivet ser vi det øvrige landskapet som er forsiktig todelt. De forskjellige delene av dette landskapet er malt med vaktsomme linjer. Den ene delen av det øvrige landskapet er gården vi ser til venstre. Det er den enste som kan nærme seg komplementærfarge i verket. Gården består av fire hus. Til venstre ser vi ett stort og høyt hus med gresstak, pipe, en tydelig lyserød lang sidevegg og ingen vinduer så vidt øyet ser. På husets venstre side kan vi skimte et gjerde. I bakgrunnen av gården ser vi et lite hvitmalt hus. Til høyre ser vi to lavere hus. Det ene huset nærmest det lille hvite huset, er helt rødt i jordlig farge, uten noen vinduer. Det siste huset lengst til høyre er malt i tre forskjellige farger etter hverandre, gult, oransje og lyserød, også i jordlige farger, med tre vinduer. Det kan virke som de to sistnevnte husene kan henge sammen. Rett bak gården ser vi en rekke med trær som danner en slags grense mellom den mer kontrollerte naturen og den frie naturen. Vi ser tydelig at vegetasjonen her er mer fri og tar seg selv til rette med brunlige toner. Det renner en elv mellom den frie vegetasjonen og det øvrige landskapet med himmelen over seg. Elven gjenspeiler himmelen og måneskinnet. Dette øvrige landskapet har sterkere grønnfarge og vi ser store kontraster mellom det lyse og det mørke. Her ser vi både mark og tett skog fint balansert sammen. Himmelen har en tydelig linje som strekker seg horisontalt over hele bildet.  

Formspråk

Lyset og fargene er milde og nedtonede med få kontraster. Han lar landskapet i bakgrunnen være diffust slik at blikket kan fokusere på prestekragene og forbli uforstyrret av den bakre delen av motivet. Forgrunnen og bakgrunnen er i god balanse og utfyller hverandre. Malestrøkene i bakgrunnen er mer flytende, mens blomsterengen og forgrunnen er mer detaljert. Maleriet har en dus kveldsstemning over seg. Penselstrøkene er nøyaktige og fokuserte, i hans malestil gir han hver enkel del av maleriet sin riktige form. De linjene som ligger bak i landskapet er horisontale, mens forgrunnen er en tydelig horisontal form.

Fargene er nedtonede og sekundære, og oppleves som harmoniske og beroligende. Han bruker en lett, blålig hvit farge for å skape himmelen, elven og engen. Landskapet er fremstilt med brune og grønne farger, og gården er malt i rødlige og oransje toner. Rødfargene på gården er dempet, muligens for å få dem til å flyte inn i resten av fargetonene. Fargebruken skaper en treklang i maleriet. Bildet har et atmosfærisk perspektiv. Månen fungerer som et visuelt holdepunkt som definerer lyset i resten av bildet. Himmelen er kjølig lys og blålig. Den sentrale plasseringen til månen understreker viktigheten av skumringstiden og lyset som i høy grad er stemningsskapende.

Den største figurflaten i motivet er blomsterengen. Den stikker seg ut og står fram som en selvstendig form, en form som er bred, stødig og symmetrisk. Skissematerialet består av fotografier tatt fra ulike vinkler, samt en tusjtegning hvor han studerer blomstene. Fotografiene veileder oss til selve motivet, formen og plasseringen til blomsterengen. Tusjtegningen fokuserer på detaljene i prestekragene. I den tegnede skissen har han også tatt med andre ville vekster, som syreblader. I det ferdige maleriet har han valgt å utelate disse - muligens for å oppnå et renere formspråk. Det virker som om prestekragene og hans egen opplevelse av blomsterengen har vært av stor emosjonell betydning for kunstneren og det ferdigstilte arbeidet, og hvordan han underveis har valgt å gjennomføre det. Prestekragene i forgrunnen er nøye skissert og deretter malt, overgangen til en mer utydelig fremstilling blir brå. Blomstene blir deretter umulig å skille fra hverandre og glir sammen i en malt lys, varm tone med små flekker av hvitt, denne fremstillingen gir en nærmest glitrende effekt.

Nyromantikken

Opprinnelse

Den norske nyromantiske retningen oppsto på 1890-tallet og varte til 1910. Nyromantikken defineres som en en reaksjon på realismen og hverdagsnaturalismen. De realistiske kunstnerene krevde at deres beskuere tok en politisk stilling. Deres motiver var brutale og realistiske avbildninger av folket, og særdeles avbildninger av de mest vanskeligstilte i samfunnet. Realisme ville konfrontere beskuerene med samfunnsproblemer, og kreve at de måtte forholde seg til dem og ta stilling til dem. Realismen ble oppfattet som ensformig av den nyromantiske oppblomstringen. Den politiske drivkraften i realismen ble opponert av nyromantikkens kunstnere som søkte tilbake til romantikken. Hovedsakelig romantikkens utforskning av landskapsmotiver, og landskapsmotivets evne til å skildre indre følelseslivet.  

Stemningsmaleriet

Nyromantikken var preget av idealiserte motiver og romantiske fremstillinger av regional natur. Regionalisme ble en gjennomgående aspekt i nyromantikernes kunstmotiver, de regionale landskapsscenene formidlet den rene og nærmest urørte norske naturen. De ulike regionenes særegne natur viste den norske naturens variasjon og mangfold.[1]

Nyromantikerne var ikke opptatt av og fremstille optisk korrekte avbildninger av naturen, de fokuserte på et subjektivt formspråk. Nyromantikerne var opptatt av å avbilde et konsentrert motiv og en spesifikk subjektiv opplevelse. Hvor stemningen som kunstneren opplevde skulle komme til uttrykk til maleriet.[2] Dermed ble de nyromantiske maleriene omtalt som stemningsmalerier. De fikk impulser fra romantikken hvor landskapene speilet det indre følelseslivet og åndelighet, og ikke politiske budskap, som var tematikken som preget realismen og naturalismen.

Samtiden var spesielt opptatt av å avbilde landskaper i den dramatiske og romantiske skumringstimen.[3] De utforsket fargene og lyset fra naturen. I denne timen kunne naturen bli tilegnet et mystisk og drømmende uttrykk som fremhevde stemningen kunstneren ønsket. Motivene som ble gjentatt i 1980 årene og frem til 1905 viste norsk natur på sitt mest uttrykksfulle og særegne.

Bildegalleri

Litteratur

Bjerke, Øivind Storm. Harald Sohlberg: ensomhetens maler. Oslo: Gyldendal, 1991.

Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Samlaget, 2009.

Referanser

  1. Danbolt, Norsk Kunsthistorie Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 220.
  2. Bjerke, Harald Sohlberg: ensomhetens maler, 140.
  3. Danbolt, Norsk Kunsthistorie Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 214.

Eksterne lenker