En blomstereng nordpå

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
En Blomstereng nordpå er et verk av Harald Sohlberg (1869-1935). 
En blomstereng nordpa.jpeg

Motiv

Maleriet viser oss et mørkstemt landskap i grønne og brune fargetoner. Landskapet bader i det kjølige månelyset som gir et enhetlig lys med myke kontraster. I forgrunnen står en jordlapp fylt med prestekrager. Helt fremme i forgrunnen ser vi blomstene detaljert, men de viskes gradvis ut lengre inn i bildet. Vi kan se litt jord, stilker og blader helt fremme i forgrunnen, deretter blir blomstene tettere og tettere og vi kan til slutt bare skimte dem på enden av blomsterengen. Blomsterengen er symmetrisk og har tydelige linjer som ligger på den vannrette midtlinjen. Blomstene reflekteres i det kjølige månelyset og får en slags blålig tone. Vi kan nesten ikke se den gule rørkronen som er i midten av prestekragene, gulfargen erstattes med det kjølige blålige månelyset sammen med litt grønnlig preg. Sidelinjene av blomsterengen leder oss til månen, som er plassert på den loddrette midtaksen, midt i motivet. Linjen mellom blomsterengen og marken er tydelig, det kan nesten se litt for perfekt ut. 

Bakover i motivet ser vi det øvrige landskapet som er forsiktig todelt. De forskjellige delene av dette landskapet er malt med vaktsomme linjer. Den ene delen av det øvrige landskapet er gården vi ser til venstre. Det er det eneste som kan nærme seg komplementærfarge i verket. Gården består av fire hus. Til venstre ser vi ett stort og høyt hus med gresstak, pipe, en tydelig lyserød lang sidevegg og ingen vinduer så vidt øyet ser. På husets venstre side kan vi skimte et gjerde. I bakgrunnen av gården ser vi et lite hvitmalt hus. Til høyre ser vi to lavere hus. Det ene huset nærmest det lille hvite huset, er helt rødt i jordlig farge, uten noen vinduer. Det siste huset lengst til høyre er malt i tre forskjellige farger etter hverandre, gult, oransje og lyserød, også i jordlige farger, med tre vinduer. Det kan virke som de to sistnevnte husene kan henge sammen. 

Rett bak gården ser vi en rekke med trær som danner en slags grense mellom den mer kontrollerte naturen og den frie naturen. Vi ser tydelig at vegetasjonen her er mer fri og tar seg selv til rette med brunlige toner. Det renner en elv mellom den frie vegetasjonen og det øvrige landskapet med himmelen over seg. Elven gjenspeiler himmelen og måneskinnet. Dette øvrige landskapet har sterkere grønnfarger og vi ser store kontraster mellom det lyse og det mørke. Her ser vi både mark og tett skog fint balansert sammen. Himmelen har en tydelig linje som strekker seg horisontalt over hele bildet. Vi ser en kjølig, lys og blålig farge på hele himmelen. Månen er full og fungerer som en lyskilde i motivet. 

Formspråk

Prestekragene i forgrunnen er nøye skissert og deretter malt, overgangen til en mer utydelig fremstilling blir brå, blomstene blir umulig å skille fra hverandre og glir sammen i en malt lys, varm tone med små flekker av hvitt. Fremstillingen gir en nærmest glitrende effekt. Den norske assosiasjonen til prestekrager som barnslige og lekne.[1]

Nyromantikken

Litteratur

Referanser

  1. Stenseng, Harald Sohlberg, en kunstner utenfor allfarvei, 94.