Forskjell mellom versjoner av «En bondebegravelse»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Formale virkemidler)
 
(29 mellomliggende revisjoner av 4 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
En bondebegravelse (1883-1885) er et maleri av den norske maleren og tegneren Erik Werenskiold (f.1855 – d.1938). Maleriet er malt i olje på lerret, format: 102,5 x 150,5 cm og henger i dag Nasjonalgalleriet, Oslo. Erik Werenskiold er en av Norges mest kjente naturalistiske malere, både i og utenfor sin samtid. En bondebegravelse er et naturalistisk sjangermaleri, som skildrer en realistisk bondebegravelse.<br><br>  
+
''En bondebegravelse'' (1883-1885) er et maleri av den norske maleren og tegneren [[Erik_Werenskiold|Erik Werenskiold]] (1855 – 1938). Maleriet er malt med olje på lerret, formatet er &nbsp;102,5 x 150,5 cm. Maleriet eies i dag av Nasjonalmuseet / Nasjonalgalleriet, Oslo. Erik Werenskiold er en av Norges mest kjente naturalistiske malere, både i og utenfor sin samtid. <br><br>  
  
[[Image:En bondebegravelse NG.M.00320.jpg|thumb|right|280px|Erik Werenskiold, En bondebegravelse, 1885. Nasjonalmuseet.]]  
+
[[Image:En bondebegravelse NG.M.00320.jpg|thumb|400x400px|Erik Werenskiold, En bondebegravelse, 1885. Nasjonalmuseet.]]  
  
 
== Motivbeskrivelse  ==
 
== Motivbeskrivelse  ==
  
En bondebegravelse er utført på bakgrunn av noen skisser han gjorde i Vågå, under den tiden han arbeidet med eventyrtegningene. <ref>Østby, Erik Werenskiold, 28-88. Werenskiold er vel kjent for sine eventyrtegninger, som han arbeidet med på oppdrag av Per Christen Asbjørnsen til utgaven av Norske folke-og huldre-eventyr i Udvalg (1879). Han fortsatte arbeidet med eventyrtegningen sammen med Theodor Kittelsen i 1882, til Asbjørnsen og Moes utgaver av Eventyrbog for Børn (1883-1887)</ref> Sceneriet gjenspeiler en uhøytidelig bondebegravelse. Werenskiold har malt et naturalistisk, kultivert norsk landskap, med grønne daler og snøkledde fjell i bakgrunnen. I enden av dalen sees gårdshus som henviser til store avstander mellom bygdene. I mellomgrunnen avbildes det gravstøtter og frodig gress. På grunn av at det avgrensede steingjerdet og det hvite stakittgjerdet, kan man konkludere med at det er en kirkegård. Graven er plassert fremst i bildet med bønder stående rundt. I likfølget er flere generasjoner representert. Bøndene er kledde for anledningen, antrukket i lin- eller bomullslerret og klede, mens klokkeren som leser bønnen skiller seg ut fra følget iført dress. Kvinnen bærer også sjal og skaut.  
+
''En bondebegravelse'' er utført på bakgrunn av noen skisser han gjorde i Vågå, under den tiden han arbeidet med eventyrtegningene (1878).<ref>Østby, Erik Werenskiold, 28-88. Werenskiold er vel kjent for sine eventyrtegninger, som han arbeidet med på oppdrag av Per Christen Asbjørnsen til utgaven av Norske folke-og huldre-eventyr i Udvalg (1879). Han fortsatte arbeidet med eventyrtegningen sammen med Theodor Kittelsen i 1882, til Asbjørnsen og Moes utgaver av Eventyrbog for Børn (1883-1887)</ref>&nbsp;Motivet gjenspeiler en alminnelig bondebegravelse. Werenskiold har malt et naturalistisk kulturlandskap, med grønne daler og snøkledde fjell i bakgrunnen. I de fjerne dalsidene ses gårdshus. I mellomgrunnen ser vi et kors til venstre, og store deler av komposisjonen er ellers dominert av frodig, grønt gress.  
  
Den avdøde har nettopp blitt lagt i jorden. Spadene er til stede og mennens buksebein er dekket av jord. Likfølget er taust og innelukket med hodene bøyd ned mot graven, bare en gutt legger følelsene for dagen. I graven står det en påle, som er en gammel tradisjon ved gravlegging. Likfølget skulle sette en påle i jorden til presten kom og kunne utføre jordpåkastelsen. Jordpåkastelse eller jordfesting ble brukt i overtro og frykt for hjemsøkesle. En påle ble satt ned til graven for så å bli tatt opp under jordpåkastelse, noe som bare kunne bli utført av presten.
+
Gravfølget er samlet rundt en grav plassert i forgrunnen. I gravfølget er flere generasjoner representert. Bøndene er kledde for anledningen, iført hvite skjorter, vest og bukse. Kvinnen er kledd i kjole og bærer i tillegg sjal og skaut. Klokkeren som leser bønnen skiller seg ut fra resten av gruppen da han er kledd i dress.
 +
 
 +
Den avdøde har nettopp blitt lagt i jorden. Gravfølget er taust og innelukket med hodene bøyd ned mot graven. I graven står det en påle, som er en gammel tradisjon ved gravlegging. Gravfølget skulle sette en påle i jorden til presten kom og kunne utføre jordpåkastelsen.&nbsp;
  
 
<br>  
 
<br>  
Linje 13: Linje 15:
 
== Formale virkemidler  ==
 
== Formale virkemidler  ==
  
(Fargede skygger)
+
===== Komposisjon  =====
 +
 
 +
''En bondebegravelse'' er malt i breddeformat og i sentraltperspektiv. Likfølget står i en halvsirkel rundt graven, og horisontale linjer deler bildet i forskellige seksjoner. Steingjerdet i mellomgrunnen danner en horisontal linje og ligger på det gylne snitt.&nbsp;
 +
 
 +
Organiseringen av billedrommet og bruken av farger skaper dybde i maleriet. Forsvinningspunktet dannes ved å trekke diagonale linjer fra venstre- og høyresiden inn mot midten. Menneskenes positur skaper vertikale linjer, som dermed bryter med de horisontale linjene. Dette skaper dynamikk fordi de treffer ulike punkter.
 +
 
 +
Werenskiold naturalietiske framstilling av landskapet gir et dypt bilderom. Et atmosfærisk perspektiv gjør bakgrunnen diffus.&nbsp;<span style="line-height: 1.5em;">Samspillet mellom landskapet og gravfølget får motivet til å virke mindre flatt og levende, og avstanden mellom kvinnen og klokkeren på venstre side gir motivet mer bevegelse. De andre på høyresiden overlapper hverandre noe som også skaper dybde. De ulike ansiktsretningene og positurene får frem et psykologisk aspekt i bildet og karakteriserer menneskenes mentale reaksjoner.&nbsp;</span>
 +
 
 +
<br>
  
(grunnfargen)
+
===== Lys og farge  =====
  
(Ulike teknikker, dus myk bakgrunn, detaljert/lys mellomgrunn og klattete forgrunn)
+
Lysvirkningen er frontal og kraftig. Fargeholdningen er naturtro i frisk grønt, hvitt og svart,blått og brunt med enkelte innslag av rødt og gult. Werenskiold har fokusert på å få frem lysspillet i naturen. Kontrastene står også sterkt og preger vår oppfatning av bildet, særlig mellom det hvite og det gråsvarte. Hvitfargen skiller seg fra de andre fargene fordi den kontrasterer med dem, og dette fører til at blikkfanget faller på menneskene, deretter graven. Denne effekten ville ikke ha vært mulig uten en mørk farge som svart. Ved bruken avlyse nyanser i farger har Werenskiold skapt effekten av et høylys.<br>
  
Werenskiold har fokusert på å få frem lysspillet i naturen, og har benyttet en nubbete strøkteknikk, samt lagt malingen på flere tykke lag for å få frem dette. Ved bruken av så vidt ublandede farger av hvitt, lysgult og rødt, lagt på i flere og tykke lag, skaper dette effekten av et høylys, ved at fargene smelter sammen når betrakteren står litt på avstand. Høylyset er typisk for en varm sommerdag på fjellet og «det levende lyset» var noe de franske friluftsmalerne i sin «école rustique» som Werenskiold sluttet seg til, da han bosatte seg i Paris i 1881.&nbsp;<ref>Berg, Messel og Lange, Nasjonal vekst, bind 5, Norges Kunsthistorie, 170-173.</ref><br><br>
+
<br>  
  
'''Komposisjon'''
+
===== Teknikk  =====
  
''En bondebegravelse'' er malt i breddeformat og i sentraltperspektiv. Likfølget står i en halvsirkel rundt graven, og horisontale linjer  deler bildet i forskellige seksjoner. Steingjerdet danner en horisontal linje og ligger på det gylne snitt. Oppdelingen skaper både balanse og dybde i bildet fordi naturen i midtgrunnen fremhever de sørgende, samtidig som landskapet fremstiller bakteppet for hele handlingen. Forsvinningspunktet dannes ved å trekke diagonale linjer fra venstre- og høyresiden inn mot midten. Menneskenes positur skaper også vertikale linjer, som dermed bryter med de horisontale linjene. Dette skaper dynamikk fordi de treffer ulike punkter.
+
Werenskiold har benyttet ulike maleteknikker i maleriet. Bakgrunnen er dus med myke farge-overganger, i forgrunnen er det brukt en nubbete strøkteknikk som gir et litt klattete preg, mens figurene i mellomgrunnen er mer detaljert utpenslet. <br><br>
  
Romfølelsen i Werenskiolds bilde kommer til uttrykk grunn av menneskenes plassering. Oppbyggingen i bakgrunnen med fjellene og dalene er veldig organisk og naturlig, men i forgrunnen er plasseringen gjort bevisst. Samspillet mellom landskapet og likfølget får motivet til å virke mindre flatt og levende, og avstanden mellom kvinnen og klokkeren på venstre side gir motivet mer bevegelse. De andre på høyresiden overlapper hverandre noe som skaper dybde. De ulike ansiktsretningene får også frem en spenning i bildet. En skildring, spesielt en slik universal tradisjon som en begravelse, henviser til bildets tilhørighet innenfor den naturalistiske epoken.
+
Werenskiold har hentet inspirasjon fra de franske friluftsmalerne og lagt malingen ublandet på i flere lag. Lyset er typisk for en varm sommerdag på fjellet og "det levende lyset" var noe de franske friluftsmalerene i sin "école rustique", som Werenskiold sluttet seg til da han bosatte seg i Paris i 1881.<ref>Berg, Messel og Lange, Nasjonal vekst, bind 5, Norges Kunsthistorie, 170-173</ref>&nbsp;
 +
 
 +
<br>
 +
 
 +
== Ikonologi  ==
 +
 
 +
Omkringliggende forhold som påvirket maleriet slutten av 1800-tallet, var strømningen knytte til det franske friluftsmaleriet. Den franske naturalismen var preget av en ny og frisk fargebruk. Kunstnerne la vekt på belysningsfargen som kommer fram når sollyset skinner på gjenstandens egenfarge.&nbsp;Det var det nye fargesynet som påvirket de norske kunstnere mest.<ref>Madsen-Tschudi Stephan et al.Norges kunsthistorie, bind 5,  145-148</ref> Man la mer vekt på lokalfargens toner og ble dermed mer opptatt av belysningsfargene i motivet. Det ble skapt en spesiell forkjærlighet for det sterke sollyset som vi ser er et kjennetegn i mange naturalistiske bilder.  
 +
 
 +
Da Erik Werenskiold reiste til Paris i 1881, hadde han erklært seg selv som naturalist&nbsp;og var opptatt av å skildre den norske naturen og livet utenfor byen.<ref>''Norsk biografisk leksikon online'', s.v. "Erik Werenskiold", av Marit Werenskiold, oppsøkt 29.10. 2013. http://nbl.snl.no/Erik_Werenskiold/utdypning</ref>&nbsp;
 +
 
 +
Naturalismen fokuserte på naturtro og detaljerte gjengivelse av virkeligheten. De sentrale temaene for Werenskiold var samspillet mellom menneske og natur. Den norske bonden ble derfor en vesentlig inspirasjon for ham.&nbsp;Han var også opptatt av samspillet mellom menneske og natur, hvor figurene er i naturen og skal smelte sammen til en sann enhet. Werenskiold brukte det modellerende lyset som friluftsmalerne var opptatte av, og former landskapet uten skarpe konturer eller linjer.<br><br>
  
 
== Referanser  ==
 
== Referanser  ==
Linje 33: Linje 53:
 
<br>  
 
<br>  
  
<br>
+
== Bibliografi  ==
 +
 
 +
Tschudi-Madsen, Stephan, et.al.''&nbsp;"''Nasjonal Vekst", bind 5. Knut Berg (red.), ''Norges kunsthistorie''. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1981.
 +
 
 +
Werenskiold, Marit. "Erik Werenskiold." ''Norsk biografisk leksikon online'',&nbsp;oppsøkt 29.10.2013.&nbsp;http://nbl.snl.no/Erik_Werenskiold/utdypning
  
== Bibliografi  ==
+
Østby, Leif. ''Erik Werenskiold''. Oslo: Grøndahl og Dreyers Forlag AS.
  
 
== Eksterne lenker  ==
 
== Eksterne lenker  ==
  
[[Category:Maleri]] [[Category:Nasjonalmuseet]] [[Category:Alle_wiki-kunstverk]]
+
[http://nasjonalmuseet.no nasjonalmuseet.no]
 +
 
 +
[[Category:Maleri]]  
 +
[[Category:Nasjonalmuseet]]  
 +
[[Category:Alle_wiki-kunstverk]]

Nåværende revisjon fra 19. sep. 2018 kl. 16:27

En bondebegravelse (1883-1885) er et maleri av den norske maleren og tegneren Erik Werenskiold (1855 – 1938). Maleriet er malt med olje på lerret, formatet er  102,5 x 150,5 cm. Maleriet eies i dag av Nasjonalmuseet / Nasjonalgalleriet, Oslo. Erik Werenskiold er en av Norges mest kjente naturalistiske malere, både i og utenfor sin samtid.

Erik Werenskiold, En bondebegravelse, 1885. Nasjonalmuseet.

Motivbeskrivelse

En bondebegravelse er utført på bakgrunn av noen skisser han gjorde i Vågå, under den tiden han arbeidet med eventyrtegningene (1878).[1] Motivet gjenspeiler en alminnelig bondebegravelse. Werenskiold har malt et naturalistisk kulturlandskap, med grønne daler og snøkledde fjell i bakgrunnen. I de fjerne dalsidene ses gårdshus. I mellomgrunnen ser vi et kors til venstre, og store deler av komposisjonen er ellers dominert av frodig, grønt gress.

Gravfølget er samlet rundt en grav plassert i forgrunnen. I gravfølget er flere generasjoner representert. Bøndene er kledde for anledningen, iført hvite skjorter, vest og bukse. Kvinnen er kledd i kjole og bærer i tillegg sjal og skaut. Klokkeren som leser bønnen skiller seg ut fra resten av gruppen da han er kledd i dress.

Den avdøde har nettopp blitt lagt i jorden. Gravfølget er taust og innelukket med hodene bøyd ned mot graven. I graven står det en påle, som er en gammel tradisjon ved gravlegging. Gravfølget skulle sette en påle i jorden til presten kom og kunne utføre jordpåkastelsen. 


Formale virkemidler

Komposisjon

En bondebegravelse er malt i breddeformat og i sentraltperspektiv. Likfølget står i en halvsirkel rundt graven, og horisontale linjer deler bildet i forskellige seksjoner. Steingjerdet i mellomgrunnen danner en horisontal linje og ligger på det gylne snitt. 

Organiseringen av billedrommet og bruken av farger skaper dybde i maleriet. Forsvinningspunktet dannes ved å trekke diagonale linjer fra venstre- og høyresiden inn mot midten. Menneskenes positur skaper vertikale linjer, som dermed bryter med de horisontale linjene. Dette skaper dynamikk fordi de treffer ulike punkter.

Werenskiold naturalietiske framstilling av landskapet gir et dypt bilderom. Et atmosfærisk perspektiv gjør bakgrunnen diffus. Samspillet mellom landskapet og gravfølget får motivet til å virke mindre flatt og levende, og avstanden mellom kvinnen og klokkeren på venstre side gir motivet mer bevegelse. De andre på høyresiden overlapper hverandre noe som også skaper dybde. De ulike ansiktsretningene og positurene får frem et psykologisk aspekt i bildet og karakteriserer menneskenes mentale reaksjoner. 


Lys og farge

Lysvirkningen er frontal og kraftig. Fargeholdningen er naturtro i frisk grønt, hvitt og svart,blått og brunt med enkelte innslag av rødt og gult. Werenskiold har fokusert på å få frem lysspillet i naturen. Kontrastene står også sterkt og preger vår oppfatning av bildet, særlig mellom det hvite og det gråsvarte. Hvitfargen skiller seg fra de andre fargene fordi den kontrasterer med dem, og dette fører til at blikkfanget faller på menneskene, deretter graven. Denne effekten ville ikke ha vært mulig uten en mørk farge som svart. Ved bruken avlyse nyanser i farger har Werenskiold skapt effekten av et høylys.


Teknikk

Werenskiold har benyttet ulike maleteknikker i maleriet. Bakgrunnen er dus med myke farge-overganger, i forgrunnen er det brukt en nubbete strøkteknikk som gir et litt klattete preg, mens figurene i mellomgrunnen er mer detaljert utpenslet.

Werenskiold har hentet inspirasjon fra de franske friluftsmalerne og lagt malingen ublandet på i flere lag. Lyset er typisk for en varm sommerdag på fjellet og "det levende lyset" var noe de franske friluftsmalerene i sin "école rustique", som Werenskiold sluttet seg til da han bosatte seg i Paris i 1881.[2] 


Ikonologi

Omkringliggende forhold som påvirket maleriet på slutten av 1800-tallet, var strømningen knytte til det franske friluftsmaleriet. Den franske naturalismen var preget av en ny og frisk fargebruk. Kunstnerne la vekt på belysningsfargen som kommer fram når sollyset skinner på gjenstandens egenfarge. Det var det nye fargesynet som påvirket de norske kunstnere mest.[3] Man la mer vekt på lokalfargens toner og ble dermed mer opptatt av belysningsfargene i motivet. Det ble skapt en spesiell forkjærlighet for det sterke sollyset som vi ser er et kjennetegn i mange naturalistiske bilder.

Da Erik Werenskiold reiste til Paris i 1881, hadde han erklært seg selv som naturalist og var opptatt av å skildre den norske naturen og livet utenfor byen.[4] 

Naturalismen fokuserte på naturtro og detaljerte gjengivelse av virkeligheten. De sentrale temaene for Werenskiold var samspillet mellom menneske og natur. Den norske bonden ble derfor en vesentlig inspirasjon for ham. Han var også opptatt av samspillet mellom menneske og natur, hvor figurene er i naturen og skal smelte sammen til en sann enhet. Werenskiold brukte det modellerende lyset som friluftsmalerne var opptatte av, og former landskapet uten skarpe konturer eller linjer.

Referanser

  1. Østby, Erik Werenskiold, 28-88. Werenskiold er vel kjent for sine eventyrtegninger, som han arbeidet med på oppdrag av Per Christen Asbjørnsen til utgaven av Norske folke-og huldre-eventyr i Udvalg (1879). Han fortsatte arbeidet med eventyrtegningen sammen med Theodor Kittelsen i 1882, til Asbjørnsen og Moes utgaver av Eventyrbog for Børn (1883-1887)
  2. Berg, Messel og Lange, Nasjonal vekst, bind 5, Norges Kunsthistorie, 170-173
  3. Madsen-Tschudi Stephan et al.Norges kunsthistorie, bind 5, 145-148
  4. Norsk biografisk leksikon online, s.v. "Erik Werenskiold", av Marit Werenskiold, oppsøkt 29.10. 2013. http://nbl.snl.no/Erik_Werenskiold/utdypning


Bibliografi

Tschudi-Madsen, Stephan, et.al. "Nasjonal Vekst", bind 5. Knut Berg (red.), Norges kunsthistorie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1981.

Werenskiold, Marit. "Erik Werenskiold." Norsk biografisk leksikon online, oppsøkt 29.10.2013. http://nbl.snl.no/Erik_Werenskiold/utdypning

Østby, Leif. Erik Werenskiold. Oslo: Grøndahl og Dreyers Forlag AS.

Eksterne lenker

nasjonalmuseet.no