En bondebegravelse

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

En bondebegravelse (1883-1885) er et maleri av den norske maleren og tegneren Erik Werenskiold (f.1855 – d.1938). Maleriet er malt i olje på lerret, format: 102,5 x 150,5 cm og henger i dag på Nasjonalgalleriet, Oslo. Erik Werenskiold er en av Norges mest kjente naturalistiske malere, både i og utenfor sin samtid. En bondebegravelse er et naturalistisk sjangermaleri, som skildrer en realistisk bondebegravelse.

Erik Werenskiold, En bondebegravelse, 1885. Nasjonalmuseet.

Motivbeskrivelse

En bondebegravelse er utført på bakgrunn av noen skisser han gjorde i Vågå, under den tiden han arbeidet med eventyrtegningene. [1] Sceneriet gjenspeiler en uhøytidelig bondebegravelse. Werenskiold har malt et naturalistisk, kultivert norsk landskap, med grønne daler og snøkledde fjell i bakgrunnen. I enden av dalen sees gårdshus som henviser til store avstander mellom bygdene. I mellomgrunnen avbildes det hjulkors og frodig gress. På grunn av at det avgrensede steingjerdet og det hvite stakittgjerdet, kan man konkludere med at det er en kirkegård. Graven er plassert fremst i bildet med bønder stående rundt. I likfølget er flere generasjoner representert. Bøndene er kledde for anledningen, antrukket i lin- eller bomullslerret og klede, mens klokkeren som leser bønnen iført dress skiller seg ut fra følget. Kvinnen bærer i tillegg sjal og skaut.

Den avdøde har nettopp blitt lagt i jorden. Spadene er til stede og mennens buksebein er dekket av jord. Likfølget er taust og innelukket med hodene bøyd ned mot graven, bare en gutt legger følelsene for dagen. I graven står det en påle, som er en gammel tradisjon ved gravlegging. Likfølget skulle sette en påle i jorden til presten kom og kunne utføre jordpåkastelsen. Jordpåkastelse eller jordfesting ble brukt i overtro og frykt for hjemsøkesle. En påle ble satt ned til graven for så å bli tatt opp under jordpåkastelse, noe som bare kunne bli utført av presten.


Formale virkemidler

Werenskiold har benyttet ulike teknikker i maleriet. Bakgrunnen er dus og mykt utpenslet til kontrast til de spontant flekkvise penselstrøkene i forgrunnen, mens figurene er malt pirkete realistiske. 


Farge og lys

Lysvirkningen er frontal og kraftig. Fargeholdningen er naturtro i frisk grønt, hvitt og svart,blått og brunt med enkelte innslag av rødt og gult. Werenskiold har fokusert på å få frem lysspillet i naturen. Lysvirkningen er frontal og kraftig. Ved bruken av så vidt ublandede farger av hvitt, lysgult og rødt, lagt på i flere og tykke lag, skaper dette effekten av et høylys, ved at fargene smelter sammen når betrakteren står litt på avstand. Høylyset er typisk for en varm sommerdag på fjellet og «det levende lyset» var noe de franske friluftsmalerne i sin «école rustique» som Werenskiold sluttet seg til, da han bosatte seg i Paris i 1881. [2] 



Komposisjon

En bondebegravelse er malt i breddeformat og i sentraltperspektiv. Likfølget står i en halvsirkel rundt graven, og horisontale linjer deler bildet i forskellige seksjoner. Steingjerdet danner en horisontal linje og ligger på det gylne snitt. Oppdelingen skaper både balanse og dybde i bildet fordi naturen i midtgrunnen fremhever de sørgende, samtidig som landskapet fremstiller bakteppet for hele handlingen. Forsvinningspunktet dannes ved å trekke diagonale linjer fra venstre- og høyresiden inn mot midten. Menneskenes positur skaper også vertikale linjer, som dermed bryter med de horisontale linjene. Dette skaper dynamikk fordi de treffer ulike punkter.

Romfølelsen i Werenskiolds bilde kommer til uttrykk på grunn av menneskenes plassering. Oppbyggingen i bakgrunnen med fjellene og dalene er veldig organisk og naturlig, men i forgrunnen er plasseringen gjort bevisst. Samspillet mellom landskapet og likfølget får motivet til å virke mindre flatt og levende, og avstanden mellom kvinnen og klokkeren på venstre side gir motivet mer bevegelse. De andre på høyresiden overlapper hverandre noe som skaper dybde. De ulike ansiktsretningene får også frem en spenning i bildet. En skildring, spesielt en slik universal tradisjon som en begravelse, henviser til bildets tilhørighet innenfor den naturalistiske epoken.

Referanser

  1. Østby, Erik Werenskiold, 28-88. Werenskiold er vel kjent for sine eventyrtegninger, som han arbeidet med på oppdrag av Per Christen Asbjørnsen til utgaven av Norske folke-og huldre-eventyr i Udvalg (1879). Han fortsatte arbeidet med eventyrtegningen sammen med Theodor Kittelsen i 1882, til Asbjørnsen og Moes utgaver av Eventyrbog for Børn (1883-1887)
  2. Berg, Messel og Lange, Nasjonal vekst, bind 5, Norges Kunsthistorie, 170-173.



Bibliografi

Eksterne lenker