En bondebegravelse

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 29. okt. 2013 kl. 12:54 av Asandres@uio.no (diskusjon | bidrag) (Formale virkemidler)

Hopp til: navigasjon, søk

En bondebegravelse (1883-1885) er et maleri av den norske maleren og tegneren Erik Werenskiold (f.1855 – d.1938). Maleriet er malt i olje på lerret, format: 102,5 x 150,5 cm og henger i dag på Nasjonalgalleriet, Oslo. Erik Werenskiold er en av Norges mest kjente naturalistiske malere, både i og utenfor sin samtid. En bondebegravelse er et naturalistisk sjangermaleri, som skildrer en realistisk bondebegravelse.

Erik Werenskiold, En bondebegravelse, 1885. Nasjonalmuseet.

Motivbeskrivelse

En bondebegravelse er utført på bakgrunn av noen skisser han gjorde i Vågå, under den tiden han arbeidet med eventyrtegningene. [1] Sceneriet gjenspeiler en uhøytidelig bondebegravelse. Werenskiold har malt et naturalistisk, kultivert norsk landskap, med grønne daler og snøkledde fjell i bakgrunnen. I enden av dalen sees gårdshus som henviser til store avstander mellom bygdene. I mellomgrunnen avbildes det hjulkors og frodig gress. På grunn av det avgrensede steingjerdet og det hvite stakittgjerdet, kan man konkludere med at det er en kirkegård. Graven er plassert fremst i bildet med bønder stående rundt. I likfølget er flere generasjoner representert. Bøndene er kledde for anledningen, antrukket i lin- eller bomullslerret og klede, mens klokkeren som leser bønnen iført dress skiller seg ut fra følget. Kvinnen bærer i tillegg sjal og skaut.

Den avdøde har nettopp blitt lagt i jorden. Spadene er til stede og mennenes buksebein er dekket av jord. Likfølget er taust og innelukket med hodene bøyd ned mot graven, bare en gutt legger følelsene for dagen. I graven står det en påle, som er en gammel tradisjon ved gravlegging. Likfølget skulle sette en påle i jorden til presten kom og kunne utføre jordpåkastelsen. Jordpåkastelse eller jordfesting ble brukt i overtro og frykt for hjemsøkesle. En påle ble satt ned til graven for så å bli tatt opp under jordpåkastelse, noe som bare kunne bli utført av presten.


Formale virkemidler

Komposisjon

En bondebegravelse er malt i breddeformat og i sentraltperspektiv. Likfølget står i en halvsirkel rundt graven, og horisontale linjer deler bildet i forskellige seksjoner. Steingjerdet danner en horisontal linje og ligger på det gylne snitt. Oppdelingen skaper både balanse og dybde i bildet fordi naturen i midtgrunnen fremhever de sørgende, samtidig som landskapet fremstiller bakteppet for hele handlingen. Forsvinningspunktet dannes ved å trekke diagonale linjer fra venstre- og høyresiden inn mot midten. Menneskenes positur skaper også vertikale linjer, som dermed bryter med de horisontale linjene. Dette skaper dynamikk fordi de treffer ulike punkter.

Romfølelsen i Werenskiolds bilde kommer til uttrykk på grunn av menneskenes plassering. Oppbyggingen i bakgrunnen med fjellene og dalene er veldig organiske og naturlige, men i forgrunnen er plasseringen gjort bevisst. Samspillet mellom landskapet og likfølget får motivet til å virke mindre flatt og levende, og avstanden mellom kvinnen og klokkeren på venstre side gir motivet mer bevegelse. De andre på høyresiden overlapper hverandre noe som skaper dybde. De ulike ansiktsretningene får også frem en spenning i bildet. En skildring, spesielt en slik universal tradisjon som en begravelse, henviser til bildets tilhørighet innenfor den naturalistiske epoken.


Lys og farge

Lysvirkningen er frontal og kraftig. Fargeholdningen er naturtro i frisk grønt, hvitt og svart,blått og brunt med enkelte innslag av rødt og gult. Werenskiold har fokusert på å få frem lysspillet i naturen. Kontrastene står også sterkt og preger vår oppfatning av bildet, særlig mellom det hvite og det gråsvarte. Hvitfargen skiller seg fra de andre fargene fordi den kontrasterer med dem, og dette fører til at blikkfanget faller på menneskene, deretter graven. Denne effekten ville ikke ha vært mulig uten en mørk farge som svart. Ved bruken av så vidt ublandede farger av hvitt, lysgult og rødt, lagt på i lag har Werenskiold skapt effekten av et høylys.


Teknikk

Werenskiold har benyttet ulike teknikker i maleriet. Bakgrunnen er dus og myk, i forgrunnen er det brukt en nubbete strøkteknikk som gir et litt klattete preg, mens mellomgrunnen er mer detaljert.
Figurene bærer preg av et atelierstudie og er detaljert utpenslede og fremstår på den ene siden realistiske, men på den andre siden bryter dette med naturlandskapet og friluftsmaleriet, noe som gir figurene et litt skulpturelt uttrykk og bærer preg av et atelierstudie. Werenskiold har hentet inspirasjon fra de franske impresjonistene og lagt ublandet malingen på i flere lag som skaper effekten av et høylys ved at fargene smelter sammen når betrakteren står litt på avstand. Høylyset er typisk for en varm sommerdag på fjellet og <<det levende lyset>> var noe de franske friluftsmalerene i sin <<école rustique>> som Werenskiold sluttet seg til da han bosatte seg i Paris i 1881. [2]


Ikonologi

Etter løsrivelsen fra Danmark-Norge i 1814, ble en viktig faktor for nasjonaloppbygningen de romantiske framstillingene til nasjonalromantikken.[3]  Den tyske nasjonalromantikken påvirket norske kunstnere (i Norge omlag 1830–1860) hvor en spilte på det idialistiske vakre og typiske norske.[4] Et klassisk eksempel er bilde En brudeferd i Hardanger av Tideman og Gude. Derimot ser vi en utvikling på 1880 tallet, hvor norkse kunstnere tyr til leting etter en ny måte å framstille det nasjonale bilde på. Her ble norkse kunstnere inspirert av de franske friluftsmalrer, naturalistene og det nye fargesynet.[5]
Det var det nye fargesynet som påvirket de norske kunstnere mest.[6] Man la mer vekt på lokalfargens toner og ble dermed mer opptatt av belysningsfargene i motivet. Det ble skapt en spesiell forkjærlighet for det sterke sollyset som vi ser er et kjennetegn i de fleste naturalistiske bildene. Werenskiold erklærte seg selv naturalist i 1881, og var opptatt av å skildre den norske naturen og livet utenfor den idustraliserte byen.[7] I naturalismen skulle man gjengi omverden uten idealisring og stilte krav om naturens direkte sannhet. Han var også opptatt av samspillet mellom menneske og natur, hvor figurene er i naturen og skal smelte sammen til en sann enhet. Derimot brukte han også friluftmalernes syn på det modulerende lyset som former landskapet uten skarpe konturer eller linjer . Penselstrøkene ble dermed viktig, med kraftigere strøk og direkte fargepåføring.[8]

Referanser

  1. Østby, Erik Werenskiold, 28-88. Werenskiold er vel kjent for sine eventyrtegninger, som han arbeidet med på oppdrag av Per Christen Asbjørnsen til utgaven av Norske folke-og huldre-eventyr i Udvalg (1879). Han fortsatte arbeidet med eventyrtegningen sammen med Theodor Kittelsen i 1882, til Asbjørnsen og Moes utgaver av Eventyrbog for Børn (1883-1887)
  2. Berg, Messel og Lange, Nasjonal vekst, bind 5, Norges Kunsthistorie, 170-173
  3. • Marit Werenskiold , Erik Werenskiold, Store norske leksikon, 2009fckLR- http://nbl.snl.no/Erik_Werenskiold/utdypning
  4. Åshild Norhus, NASJONALE MARKØRER I NORSK NATURALISTISK MALERI, 2012, 2.
  5. Madsen-Tschudi Stephan et al.Norges kunsthistorie, bind 5, 145-148
  6. Madsen-Tschudi Stephan et al.Norges kunsthistorie, bind 5, 145-148
  7. Norsk biografisk leksikon online, s.v. "Erik Werenskiold", av Marit Werenskiold, oppsøkt 29.10. 2013. http://nbl.snl.no/Erik_Werenskiold/utdypning
  8. Madsen-Tschudi Stephan et al.Norges kunsthistorie, bind 5, S170-173


Bibliografi

Tschudi-Madsen, Stephan, et.al. "Nasjonal Vekst", bind 5. Knut Berg (red.), Norges kunsthistorie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1981.

Werenskiold, Marit. "Erik Werenskiold." Norsk biografisk leksikon online, oppsøkt 29.10.2013. http://nbl.snl.no/Erik_Werenskiold/utdypning

Østby, Leif. Erik Werenskiold. Oslo: Grøndahl og Dreyers Forlag AS.

Eksterne lenker