Forskjell mellom versjoner av «Erik Werenskiold»
(→Liv og virke) |
(→Liv og virke) |
||
| Linje 6: | Linje 6: | ||
Gjennombruddet, både som maler og tegner, kom i 1878, og han stilte blant annet frem ''Bærrensere'' (1877-78), som var hans første gjennomarbeidede figurkomposisjon hvor motivet var tre lekende barn. Det var sommeren dette året at Werenskiold møtte Peter Chr. Asbjørnsen som førte til en omfattende illustrasjonsoppgave, som besto av tegninger til mange eventyr. Oppdraget var gitt videre til Werenskiold fra Eilif Peterssen og Otto Sinding. Han reiste så rundt i Gudbrandsdalen for å bli kjent med bondekulturen, slik at han etter beste evne, kunne illustrere eventyrene. Han reiste så tilbake til München, og tegnet i vinteren 1878-79 til eventyrutgaven som først kom ut julen 1879.<ref>Østby, ''Erik Werenskiold, 31-33''</ref> | Gjennombruddet, både som maler og tegner, kom i 1878, og han stilte blant annet frem ''Bærrensere'' (1877-78), som var hans første gjennomarbeidede figurkomposisjon hvor motivet var tre lekende barn. Det var sommeren dette året at Werenskiold møtte Peter Chr. Asbjørnsen som førte til en omfattende illustrasjonsoppgave, som besto av tegninger til mange eventyr. Oppdraget var gitt videre til Werenskiold fra Eilif Peterssen og Otto Sinding. Han reiste så rundt i Gudbrandsdalen for å bli kjent med bondekulturen, slik at han etter beste evne, kunne illustrere eventyrene. Han reiste så tilbake til München, og tegnet i vinteren 1878-79 til eventyrutgaven som først kom ut julen 1879.<ref>Østby, ''Erik Werenskiold, 31-33''</ref> | ||
| − | Under sin siste tid i München modnet hans tegne- og malerstil seg, etter møte med det franske friluftsmaleriet på en fransk utstilling. Dette overbeviste hans om dets overlegenhet ovenfor det det tyske ateliermaleriet. Dette møte førte til en lysere koloritt i Werenskiolds bilder, og det første maleriet som indikerer hans vending mot naturalismen var ''Solskinn Pipping'' (1879)''.'' I 1881 reiste han til Paris for å få et sterkere inntrykk av den franske naturalismen, og erklærte seg som en "naturalist", i motsetning til hans tidligere legning som "realist". Han ble en del av det skandinaviske kunstnermiljøet, og fikk så oppleve både impresjonistenes utstilling og Salongen. Selv om han ikke ble boende i byen, foretok han seg mange reiser dit i løpet av sitt liv. I 1883 flyttet han tilbake til Norge, og ble boende resten av sitt liv. Han tilbrakte sine somre i Telemark hvor han introduserte den det nasjonal orienterte folkelivsmaleri. Dette gjelder verk som ''Telemarksjentene'' (1883) og ''En Bondebegravelse'' (1885). | + | Under sin siste tid i München modnet hans tegne- og malerstil seg, etter møte med det franske friluftsmaleriet på en fransk utstilling. Dette overbeviste hans om dets overlegenhet ovenfor det det tyske ateliermaleriet. Dette møte førte til en lysere koloritt i Werenskiolds bilder, og det første maleriet som indikerer hans vending mot naturalismen var ''Solskinn Pipping'' (1879)''.'' I 1881 reiste han til Paris for å få et sterkere inntrykk av den franske naturalismen, og erklærte seg som en "naturalist", i motsetning til hans tidligere legning som "realist". Han ble en del av det skandinaviske kunstnermiljøet, og fikk så oppleve både impresjonistenes utstilling og Salongen.<ref>Østby, s.v. "Erik Werenskiold". ''Norsk Kunstner Leksikon online.'' </ref> Selv om han ikke ble boende i byen, foretok han seg mange reiser dit i løpet av sitt liv. I 1883 flyttet han tilbake til Norge, og ble boende resten av sitt liv. Han tilbrakte sine somre i Telemark hvor han introduserte den det nasjonal orienterte folkelivsmaleri. Dette gjelder verk som ''Telemarksjentene'' (1883) og ''En Bondebegravelse'' (1885). |
I begynnelsen av 1900-tallet og utover, foretok Werenskiold seg reiser i flere europeiske byer, blant annet Paris, Berlin, Amsterdam og London. Dette ga han et innblikk i de nye strømningene innenfor europeisk kunst. De kunstnerne som ga mest inntrykk, og som senere har hatt stor betydning for kunsten han utformet resten av sitt liv, var Cezanne og van Gogh. | I begynnelsen av 1900-tallet og utover, foretok Werenskiold seg reiser i flere europeiske byer, blant annet Paris, Berlin, Amsterdam og London. Dette ga han et innblikk i de nye strømningene innenfor europeisk kunst. De kunstnerne som ga mest inntrykk, og som senere har hatt stor betydning for kunsten han utformet resten av sitt liv, var Cezanne og van Gogh. | ||
Revisjonen fra 22. okt. 2020 kl. 14:15
Erik Theodor Werenskiold, Født i Eidskog 11. februar 1855, er en sentral kunstner i norsk kunsthistorie. Han er mest kjent for sine tegninger til Asbjørnsen og Moes norske folkeeventyr og Snorres kongesagaer, men har også etterlatt seg en stor samling med malerier. Han døde i Bærum den 23. november 1938.
Innhold
Liv og virke
Erik Werenskiold tilhørte en gammel embetsmanns- og offiserfamilie og vokste opp på Kongsvinger. Han tilbragte barneårene sine her før han på høsten i 1869 ble sendt til hovedstaden artium og videre studere. I løpet av sin tid i Kristiania møtte han kunstneren Adolph Tidemand, som fikk se tegningene hans, og rådet han å reise til München. Før han tok turen til Tyskland, begynte han på tegneskolen i Kristiania. Her var han elev av både Julius Middelthun og Axel Ender. Mot slutten av 1875 reiste han til München for å studere ved kunstakademiet, og fikk tilslutt plass i april i 1876. Han fullførte sin grunnleggende utdannelse som billedkunstner i 1880. I München knyttet han vennskap til flere andre norske samtidskunstnere som Gerhard Munthe, Harriet Backer, Christian Skredsvig og Sophie Thomesen, som senere ble hans hustru i 1882.[1]
Gjennombruddet, både som maler og tegner, kom i 1878, og han stilte blant annet frem Bærrensere (1877-78), som var hans første gjennomarbeidede figurkomposisjon hvor motivet var tre lekende barn. Det var sommeren dette året at Werenskiold møtte Peter Chr. Asbjørnsen som førte til en omfattende illustrasjonsoppgave, som besto av tegninger til mange eventyr. Oppdraget var gitt videre til Werenskiold fra Eilif Peterssen og Otto Sinding. Han reiste så rundt i Gudbrandsdalen for å bli kjent med bondekulturen, slik at han etter beste evne, kunne illustrere eventyrene. Han reiste så tilbake til München, og tegnet i vinteren 1878-79 til eventyrutgaven som først kom ut julen 1879.[2]
Under sin siste tid i München modnet hans tegne- og malerstil seg, etter møte med det franske friluftsmaleriet på en fransk utstilling. Dette overbeviste hans om dets overlegenhet ovenfor det det tyske ateliermaleriet. Dette møte førte til en lysere koloritt i Werenskiolds bilder, og det første maleriet som indikerer hans vending mot naturalismen var Solskinn Pipping (1879). I 1881 reiste han til Paris for å få et sterkere inntrykk av den franske naturalismen, og erklærte seg som en "naturalist", i motsetning til hans tidligere legning som "realist". Han ble en del av det skandinaviske kunstnermiljøet, og fikk så oppleve både impresjonistenes utstilling og Salongen.[3] Selv om han ikke ble boende i byen, foretok han seg mange reiser dit i løpet av sitt liv. I 1883 flyttet han tilbake til Norge, og ble boende resten av sitt liv. Han tilbrakte sine somre i Telemark hvor han introduserte den det nasjonal orienterte folkelivsmaleri. Dette gjelder verk som Telemarksjentene (1883) og En Bondebegravelse (1885).
I begynnelsen av 1900-tallet og utover, foretok Werenskiold seg reiser i flere europeiske byer, blant annet Paris, Berlin, Amsterdam og London. Dette ga han et innblikk i de nye strømningene innenfor europeisk kunst. De kunstnerne som ga mest inntrykk, og som senere har hatt stor betydning for kunsten han utformet resten av sitt liv, var Cezanne og van Gogh.
Erik Werenskiold var og forble en høyt respektert norsk kunstner, og han tok også del i samfunnsdebatten. Han ble også fort satt i sentrum av "Lysaker-kretsen", som jobbet med et nasjonalt, kulturpolitisk og kunstnerisk program.
Les om Erik Werenskiolds verk
Lensekara, 1938. Olje på lerret. Nasjonalgalleriet, Oslo.
En bondebegravelse, 1883-1885. Olje på lerret. Nasjonalgalleriet, Oslo.
Litteratur
Østby, Leif. Erik Werenskiold. Oslo: Grøndahl og Dreyers Forlag AS,1993
Østby, Leif. "Erik Werenskiold". Norsk kunstner leksikon online, hentet 22.10.20 fra
Referanser
- ↑ Østby, Erik Werenskiold, 7-11
- ↑ Østby, Erik Werenskiold, 31-33
- ↑ Østby, s.v. "Erik Werenskiold". Norsk Kunstner Leksikon online.
