Første side i boka om pi

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Første side i boka om pi (2010) er en vegginstallasjon laget av den norske kunstneren Beret Aksnes. Det henger i Ole-Johan Dahls hus som tilhører Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Installasjonen er en visuell fremstilling av det irrasjonale tallet pi (π) som har uendelig mange desimaler.
Beret Aksnes, 1. side i boka om pi, 2011. Blandingsteknikk, 700 x 600 cm. Foto: Terje Heiestad.

Motivbeskrivelse

Nærbilde av 1. side i boka om pi. Foto: Elisabeth Stenseth
Sett fra annen etasje. Foto: Elisabeth Stenseth

Verket består av malte treplugger på 19 mørkegrå, gjennomfargede MDF-plater, og måler 661,5 x 595,5 cm. Trepluggende er limt inn i runde hull og har ti ulike farger (rød, mørk rød, gul, lys blå, mørk blå, lilla, brun og grønn). De odde tallene har varme farger, mens partallene har kalde nyanser. Det er 76242 plugger tilsammen, alle er 8 mm i diameter og får dermed en omkrets på ca. 2,5 cm.[1] Det er nøyaktig like stor avstand mellom alle trepluggene.

Fargekoden til 1. side i historien om pi. Illustrasjon av Ragnhild Fors.

Øverst til venstre er det malt et lyst blått pi-tegn. Radene med treplugger danner et stående rektangel. Den aller første raden er en plugg lenger enn de andre. Her står én brun treplugg alene øverst til venstre.

De varme og lysende fargene legger seg foran i bildeplanet, mens de kaldere og mørkere fargene legger seg bak. Radene danner horisontale, vertikale og diagonale linjer. Der fargene er like trer det frem rektangler, kvadrater og trekanter. Utover dette er det ikke mulig å identifisere noen form for mønster.

Materialet

Første side av historien om pi sett nedenfra. Foto: Wenche Winlove
Beret Aksnes er tekstilkunstner og utdannet ved Bergens Kunsthåndverksskole i årene 1975-79. Ganske tidlig valgte hun å spesialisere seg på filtet ull, men holdt også på med broderi og tegning. I arbeidene sine bruker hun sterke klare kontrastfarger. Hun liker filtens kvaliteter, som har en kaotisk struktur, og blir en kontrast til det naturvitenskapelige i kunsten hennes.

I denne versjonen av pi har hun derimot valgt å arbeide i grå, innfargede MDF og malte treplugger. MDF er en plate som er limt sammen av trefibre, og så presset sammen. Den har dermed en lignende kaotisk overflate som filten. På avstand ser man hvordan MDF-platene har absorbert gråfargen i forskjellige mengder, slik at den fremstår som litt skjoldete og "levende". De ulike lyskildene i rommet, det kalde dagslyset fra vinduene, og det varme elektriske lyset inne, treffer verket ujevnt. Dette skaper flere flater i verket, og man ser skillene tydelig mellom platene.

Hullene er skåret ut digitalt, men pluggene er puttet inn en og en for hånd. Det gir et organisk inntrykk på tross av den ellers stramme nøyaktigheten. Bruken av MDF-plater og treplugger gir allikevel et industrielt og mekanisk preg. Dette forsterkes av at man kan se skruene som er brukt til å montere platene.

I alle Aksnes' verk med pi som tema bestemmer fargekodingen det visuelle uttrykket.

Det blir en spenning mellom det å måtte følge desimalene korrekt, og å måtte forme det visuelle på grunnlag av tallene.

Plassering

Kunst og informatikk; to sider av samme sak

Like ubegripelig som tallet pi, er datateknologien, informatikken og vitenskapen det undervises i ved Ole-Johan Dahls hus, Universitetet i Oslo.

Forbindelsen til bygningens funksjon og Beret Aksnes´ kunstverk er åpenbar og interessant. Silvilarkitekt Einar Hagem kan fortelle om hvor viktig det ble i utvelgelsen av kunstnere å velge de som kunne understreke bruken av bygget, og som kunne ta hensyn til den verden som menneskene i bygget lever i.[2]

1.side i boka om pi er et av flere verk i Beret Aksnes´ pågående kunstprosjekt, som hun kaller Av Surd. Selv sier Beret Aksnes: "Fundamentalt for prosjektet er interessen for mønster og mønsterdannelse slik dette beskrives, visualiseres og forklares innen ulike vitenskapelige områder."[3] Denne aktuelle vegginstallasjonen minner oss da også vitterligen om data-kretskort, nuller og enere i det binære system, og piksler i fotografier.

Valg av kunst; en kreativ prosess

1.side i boka om pi er et av flere ku1nstverk som UiO har gitt KORO (Kunst i offentlige rom) ansvaret for å kjøpe inn til Ole-Johan Dahls hus. Installasjonen er nå en del av utsmykningen ved informatikk-bygningen.[4]

Det var viktig for kunstutvalget at informatikkmiljøets internasjonale og innovative karakter skulle understrekes. I bygningen finner vi fagområder som biovitenskap, fysikk, informatikk og matematikk.[5]

Kunstutvalget for huset ble satt sammen av KORO, og besto av Heidi Sand og Jeremy Welsh (kunstneriske konsulenter), Einar Hagem (Lind Hagem Akrkiters representant), Tone Westby (Statsbygg), og Terje og Knudsen og Ulla Uberg (Universitetet i Oslo). Heidi Sand ledet arbeidet med utsmykninger for huset.[6]

Tidlig ble det bestemt at veggplatene skulle brukes til kunst. Disse var der allerede for å minske vindusarealene og dermed redusere energitapet. Vegginstallasjonene ble bestemt å henge i første etasje. De henger på både innvendige og utvendige flater som bryter glassflatene i etasjen.[7]

Kunst som overraskelsesmoment

Når man kommer inn i bygget er det lett å gå forbi 1.side i boka om pi uten å legge merke til det. Som en følge av den grundige tilpasningsprosessen fremstår installasjonen som en godt integrert del av bygget den står i, som igjen er enkel med bruk av fine materialer. Dette inntrykket forsterkes av gråfargen på MDF-platene, som harmoniserer svært godt med fargene i resten av bygget. Installasjonen strekker seg fra øverst til nederst på veggen, og fyller ut flaten mellom vinduene.[8] Detter er i tråd med arkitektenes intensjon om å få en aktiv bruk av veggflatene mellom vinduene.Arkitekt Einar Hagem mener at kunst fungerer best i et bygg når det oppstår som et overraskelsesmoment.[9]

Og nettopp slik oppfører 1.side i boka om pi seg der den henger som en visuell effekt, uten å være prangende. På avstand ses et virvar av fargeprikker, men intet gjentagende mønster å feste blikket på. Det er først når du går opp i andre etasje at du kan se det malte tegnet for pi, øverst til venstre.[10]

Kunst som inspirasjon; læren om hvordan datasystemer konstrueres og brukes

Beret Aksnes forteller om sitt pågående kunstprosjekt Av Surd:

Oppslagstavle i Ole-Johan Dahls hus. Fotograf: Wenche Winlove

"Surd er et gammelt ord for irrasjonale tall som blant annet pi, e og phi, og det er blant de matematiske konstantene, de som er uavhengig av mål og vekt at jeg har hentet grunnmaterialet til de fleste arbeidene mine. Tallene, hvert siffer, blir omkodet til fargede punkt og / eller benyttet som underliggende grunnlag i oppbyggingen av ulike strukturer ved bruk av billedspråkets grammatikk - punkt, linje, 2D, 3D ... En regel er viktig: og det er at tallets siffer blir korrekt fulgt."[11]

Å skulle plassere essensen av dette ufattelige irrasjonale tallet på en todimensjonal flate kan fremstå som umulig, selv om Aksnes har bevist det mulig.

Det synes nærliggende å tenke at de teknikker som studentene lærer i oppbygging av dataprogrammer, og for å arbeide innenfor faget informatikk, er de samme teknikker som Beret Aksnes utøver i sin oppbygging av enkeltverkene innenfor prosjektet Av Surd.

Det sublime

I boken Kritikk av Dømmekraften fra 1790 definerer filosofen Immanuel Kant det sublime som en «negativ lyst» som oppstår ved at sinnet «ikke bare trekkes mot gjenstanden, men også alltid vekselsvis støtes bort fra den».[12] Dette kommer av en uoverensstemmelse mellom «fornuftsideene» og «innbildningskraften» som skaper denne vekselvirkningen i oss i møtet med det sublime. Eller som Kant selv skriver det «en ulyst som skyldes uoversstemmelsen mellom innbilningskraftens estetiske størrelsesvurdering og fornuftens størrelsesvurdering».[13] Dette vil si at vi i møtet med et sublimt objekt blir minnet om en ide som fremhever vår fornuftsevne, samtidig som vår imaginasjonsevne blir møtt med sine begrensninger. Hos tilskueren er det da et antagonistisk forhold mellom fornuften og imaginasjonen, som skaper denne samtidige tiltrekningen og frastøtningen som Kant fremhever som de to hovedelementene ved ideen om det sublime. For å bruke Kants egne ord kan dette forholdet beskrives som en tilstand hvor: «[For fornuften,] er tingen nå tiltrekkende i samme grad som den før var frastøtende for sanseligheten».[14] Vi kan se denne vekselvirkningen i Aksnes verk ved at kvantiteten (et aspekt som Kant trekker frem ved det sublime) av trepluggene og sanseinntrykket ved fargene og lyset i verket, blir koblet sammen med en logisk-matematisk idé om pi. De mange fargene på trepluggene, kvantiteten av plugger, størrelsen på platene, og det sterke baklyset fra vinduene, er noen av elementer ved verket som er med på å forsterke sansenes overveldelese. Imaginasjonsevnen blir seg bevist sine begrensninger i møtet med det voldsomme visuelle utrykket, samtidig som det lovmessige og logiske i ideen om pi appellerer til vår fornuft og virker tiltrekkende hvor det visuelle virker frastøtende.

Problematikken rundt Pi

I verket har kunstneren valgt å presentere de første 76241 desimalene i Pi ( Lønmo, «Beret Aksnes 3.141 592 653 589 793 238 462 643 38…», 51). Pi med sin uendelige mengde desimaltall er vanskelig å fatte, en problematikk som matematikere har jobbet med i flere århundrer. Aksnes' visualisering av desimalene viser en sammenheng med dette problemet.

Forsøket på å identifisere det nøyaktig antallet desimaler i Pi har vært en besettelse for matematikere i århundre, likevel er pi et abstrakt begrep for oss.

Utregningen av en så stor mengde desimaler er bare mulig ved hjelp av en datamaskin, som har ført til at vi har kunne regne ut flere milliarder desimaler ved hjelp av teknologien.

I dagliglivet forbinder vi Pi med 3,14, altså omkretsen av en sirkel, men "Desimalene til Pi går ikke i sirkel; Pi repeterer aldri seg selv, pi stopper aldri" (https://koro.no/kunstverk/1-side-i-boka-om-pi/?highlight=beret%20aksnes) Ingen sirkel, ingen bestemt visuell form, ingen mimesis ( Store norske leksikon online, s.v «Mimesis»). Nettopp det abstrakte som verket fremstiller.

Galleri

Litteratur

Referanser

  1. Lønmo, "Kunst og informatikk : Art and Computer Science", 51.
  2. Wik, "Samtale med sivilarkitekt", 24-29.
  3. UiA, "Fersk kunst til Realfag".
  4. Illustrasjon 1
  5. Illustrasjon 2
  6. UiO, "Kunstutvalget for Ole-Johan Dahls hus", 6-7
  7. Wik, "Samtale med sivilarkitekt", 24-29.
  8. Illustrasjon 3
  9. Wik, "Samtale med sivilarkitekt", 24-29
  10. Illustrasjon 4
  11. UiA, "Fersk kunst til Realfag".
  12. Bale, Kjersti og Arnfinn Bø-Rygg (red) "Fra Kritikk av dømmekraften 1790" i Estetisk Teori, en antologi. Oslo: Universitetsforlaget, 2008 76
  13. Bale, Kjersti og Arnfinn Bø-Rygg (red) "Fra Kritikk av dømmekraften 1790" i Estetisk Teori, en antologi. Oslo: Universitetsforlaget, 2008 78
  14. Bale, Kjersti og Arnfinn Bø-Rygg (red) "Fra Kritikk av dømmekraften 1790" i Estetisk Teori, en antologi. Oslo: Universitetsforlaget, 2008 79

Kilder