Forskjell mellom versjoner av «Felespilleren»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Rettet en stavefeil)
Linje 16: Linje 16:
 
Hvis man skal plassere ''Felespilleren'' i en kunsthistorisk sammenheng, kan man begynne med å merke seg at Storstein var en kunstner som i sitt kunstnerskap ofte vendte tilbake til de samme motivene, og at nettopp felespilleren var et slikt tilbakevendende motiv. Ifølge Åse Ødegaard er årsaken til dette trolig at Storstein hadde en preferanse for motiver hentet fra hans hjemlige miljø, der broren Egil ofte spilte fiolin mens moren akkompagnerte på piano.<ref>Ødegaard, ''Aage Storstein, 22.''</ref> Storsteins første felespillerbilde er maleriet ''Egil med violinen'' fra 1924, som viser broren mens han stemmer fiolinen. Maleriet er malt før Storsteins andre opphold i Paris i 1926 og bærer derfor ikke preg av påvirkning fra Picasso. Senere bilder som ''Violinspilleren'' fra 1929 og felespilleren i det ene feltet i ''Skjermbrett med fire felter'' fra 1937 er derimot klart påvirket av senkubismen i sitt formspråk, med en tendens til geometrisering av naturlige former.<ref>Se Ødegaard, ''Aage Storstein'', 31 og 51.</ref> Etter ''Felespilleren'', som Storstein faktisk malte i to forskjellige versjoner,<ref>Den andre versjonen av ''Felespilleren'' er avbildet i Ødegaard, ''Et kunstverk blir til'', 159.</ref> møter man motivet i scenen med den felespillende Fossegrimen i Storsteins fresker i Oslo Rådhus.<ref>Se Ødegaard, ''Et kunstverk blir til'', 162-163.</ref> Storsteins siste felespillerbilde ser ut til å ha vært litografiet ''Myllarguten'' fra 1962.<ref>Ødegaard, ''Aage Storstein'', 72.</ref>
 
Hvis man skal plassere ''Felespilleren'' i en kunsthistorisk sammenheng, kan man begynne med å merke seg at Storstein var en kunstner som i sitt kunstnerskap ofte vendte tilbake til de samme motivene, og at nettopp felespilleren var et slikt tilbakevendende motiv. Ifølge Åse Ødegaard er årsaken til dette trolig at Storstein hadde en preferanse for motiver hentet fra hans hjemlige miljø, der broren Egil ofte spilte fiolin mens moren akkompagnerte på piano.<ref>Ødegaard, ''Aage Storstein, 22.''</ref> Storsteins første felespillerbilde er maleriet ''Egil med violinen'' fra 1924, som viser broren mens han stemmer fiolinen. Maleriet er malt før Storsteins andre opphold i Paris i 1926 og bærer derfor ikke preg av påvirkning fra Picasso. Senere bilder som ''Violinspilleren'' fra 1929 og felespilleren i det ene feltet i ''Skjermbrett med fire felter'' fra 1937 er derimot klart påvirket av senkubismen i sitt formspråk, med en tendens til geometrisering av naturlige former.<ref>Se Ødegaard, ''Aage Storstein'', 31 og 51.</ref> Etter ''Felespilleren'', som Storstein faktisk malte i to forskjellige versjoner,<ref>Den andre versjonen av ''Felespilleren'' er avbildet i Ødegaard, ''Et kunstverk blir til'', 159.</ref> møter man motivet i scenen med den felespillende Fossegrimen i Storsteins fresker i Oslo Rådhus.<ref>Se Ødegaard, ''Et kunstverk blir til'', 162-163.</ref> Storsteins siste felespillerbilde ser ut til å ha vært litografiet ''Myllarguten'' fra 1962.<ref>Ødegaard, ''Aage Storstein'', 72.</ref>
  
Hvis man skal plassere ''Felespilleren'' i en bredere kunsthistorisk sammenheng..... Fylles ut av andre enn meg (Lars Morten)  
+
Hvis man skal plassere ''Felespilleren'' i en bredere kunsthistorisk sammenheng..... Fylles ut av andre enn meg (Lars Morten)
 
+
== Klarer noen å få fjernet denne overskriften?? ==
 
 
 
== Og fjernet denne også??? ==
 
 
== Referanser ==
 
== Referanser ==
 
[[Kategori:Nasjonalmuseet]]
 
[[Kategori:Nasjonalmuseet]]

Revisjonen fra 15. okt. 2020 kl. 19:26

Felespilleren er et maleri av den norske kunstneren Aage Storstein som befinner seg i Nasjonalmuseet i Oslo. Det ble malt i 1939-40, teknikken er olje på lerret, og lerretets mål er 157,5 x 205 cm. Maleriets formspråk kombinerer formale virkemidler hentet fra senkubismen med en klart ekspressiv bruk av form og farge i deler av billedflaten. Således blir maleriet et godt eksempel på hvordan Storstein ble avgjørende påvirket av den nye, ekspresjonistiske stilen som Picasso begynte med på midten av 1920-tallet, og som Storstein ble kjent med under sitt andre opphold i Paris i 1926.

Aage Storstein, Felespilleren, 1940. Olje på lerret, 205 x 157,5 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Jacques Lathion. © Storstein, Aage/BONO

Motivbeskrivelse

Felespilleren tar for seg en scene innendørs med fire personer. Felespilleren til høyre, er ikledd en brun dress, med en fele han spiller på i hendene. Han er vendt bort fra de andre skikkelsene i bildet, mot høyre, og har blikket senket. I midten av bildet sitter en mann skjevt på en stol og lener seg over stolryggen. Han har blikket vendt nedover. Begge disse skikkelsene er plassert i det fremst rommet i bildet, og ser ikke ut til å registrere de to siste skikkelsene til venstre i bildet. Disse er en mann og en kvinne, i en tilsynelatende dramatisk omfavnelse. Mannen har armene rundt kvinnens midje, mens hun dytter ham vekk, med et overrasket ansiktsuttrykk. Paret er plassert i et rom eller en gang, som ligger bak det andre, vist ved hjelp av en døråpning. Innredningen er sparsom, med kun et bord og et vindu med gardiner bak felespilleren, og stolen den sittende mannen er på.

Romfølelsen i bildet kommer ved hjelp av overlapping, spesielt av personene. Felespilleren står fremst, hans ben er foran den sittende mannens, som igjen har hodet sitt foran døråpningen og parent på bakrommet.

Fargebruken i Felespilleren er forskjellig i de to rommene. i det fremste er det forholdsvis lysere og klarere farger, som gir en illusjon av at rommet er godt opplyst. Det blir brukt gul, rosa, oransje og blått. Bakrommet tar i bruk mørke røde og brune farger. Selv om fargebruken er mørkere til venstre i bildet, fremstår ikke fargene dårlig fordelt. Felespillerens brune dress, og det mørke utenfor vinduet skaper balanse.

Formale virkemidler

Her settes det inn en analyse av formale virkemidler. Mitt forslag til struktur (som ikke nødvendigvis må følges) tar utgangspunkt i det jeg skriver i mitt utkast til innledning ovenfor. Bildet bærer preg av virkemidler hentet fra senkubismen gjennom geometrisering av naturlige former og bruk av kubistisk perspektiv. Samtidig bærer bildet preg av ekspresjonistiske virkemidler i scenen med mannen og kvinnen i den venstre delen av bildet, der både tegningen og fargen er ekspresjonistisk, slik jeg skriver i min oppgave (som dere alle nå skal ha tilgang til). Dette er altså bare mitt forslag, om dere andre ønsker å gjøre dette på en annen måte, er det helt greit for meg.

Kunsthistorisk plassering

Hvis man skal plassere Felespilleren i en kunsthistorisk sammenheng, kan man begynne med å merke seg at Storstein var en kunstner som i sitt kunstnerskap ofte vendte tilbake til de samme motivene, og at nettopp felespilleren var et slikt tilbakevendende motiv. Ifølge Åse Ødegaard er årsaken til dette trolig at Storstein hadde en preferanse for motiver hentet fra hans hjemlige miljø, der broren Egil ofte spilte fiolin mens moren akkompagnerte på piano.[1] Storsteins første felespillerbilde er maleriet Egil med violinen fra 1924, som viser broren mens han stemmer fiolinen. Maleriet er malt før Storsteins andre opphold i Paris i 1926 og bærer derfor ikke preg av påvirkning fra Picasso. Senere bilder som Violinspilleren fra 1929 og felespilleren i det ene feltet i Skjermbrett med fire felter fra 1937 er derimot klart påvirket av senkubismen i sitt formspråk, med en tendens til geometrisering av naturlige former.[2] Etter Felespilleren, som Storstein faktisk malte i to forskjellige versjoner,[3] møter man motivet i scenen med den felespillende Fossegrimen i Storsteins fresker i Oslo Rådhus.[4] Storsteins siste felespillerbilde ser ut til å ha vært litografiet Myllarguten fra 1962.[5]

Hvis man skal plassere Felespilleren i en bredere kunsthistorisk sammenheng..... Fylles ut av andre enn meg (Lars Morten)

Referanser

  1. Ødegaard, Aage Storstein, 22.
  2. Se Ødegaard, Aage Storstein, 31 og 51.
  3. Den andre versjonen av Felespilleren er avbildet i Ødegaard, Et kunstverk blir til, 159.
  4. Se Ødegaard, Et kunstverk blir til, 162-163.
  5. Ødegaard, Aage Storstein, 72.

Bibliografi

Ødegaard, Åse. Aage Storstein: En billedbygger i norsk kunst. Oslo: Bonytt AS, 1992.

Ødegaard, Åse. Et kunstverk blir til: Aage Storsteins fresker i Oslo Rådhus. Trondheim: Tapir Akademisk forlag, 2000.

Eksterne lenker