Forskjell mellom versjoner av «Foss i nedre Telemark»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Motivbeskrivelse)
Linje 2: Linje 2:
  
 
== Motivbeskrivelse ==
 
== Motivbeskrivelse ==
(motivbeskrivelse - førsteinntrykk)
+
''Foss i nedre Telemark'' forestiller et skogs- og fjellandskap. Vi blir introdusert for en voldsom, hvit brusende foss som er innrammet av en relativ mørk og tåkete skog, med massive fjellformasjoner. På begge sidene av fossen er det mosegrodde steiner, glatte berg og krokete furutrær i ulike stadier av forråtnelse. Skogen er dominert av en mørkere fargepalett, men med områder av en lysere og saftig grønt, og varme jordfarger. I forgrunnen av fossen, får man øye på en tømmerfløter som står på noen steiner. Han er ikledd arbeidstøy, men uten noe på bena. Følger vi fossen videre inn i bildet, ser man en andre og tredje tømmerfløter. De har alle staver i hendene sine som ble brukt for å navigere tømmerstokkene ned vassdrag. Mennene er små i forhold til den mektige og overveldende naturen som rommer dem. Over fjelltoppen kan vi se et tåkete og grått skydekke, men man kan likevel skimte et lys, øverst i høyre hjørne av bildet, som lyser opp forgrunnen av maleriet. 
  
 
[[Fil:AugustCappelen.jpg|miniatyr|500x500px|August Cappelen, ''Foss i nedre Telemark,'' 1852. Olje på lerret, 77,3 x 102,6 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Jacques Lathion.]]
 
[[Fil:AugustCappelen.jpg|miniatyr|500x500px|August Cappelen, ''Foss i nedre Telemark,'' 1852. Olje på lerret, 77,3 x 102,6 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Jacques Lathion.]]

Revisjonen fra 1. nov. 2018 kl. 15:54

Foss i nedre Telemark er et oljemaleri på lerret, malt av nasjonalromantikeren August Cappelen (1827 - 1852) i 1852. Bildet måler 77,3 x 102,6 cm, og henger for øyeblikket på nasjonalgalleriet i Oslo. Pr. i dag (26. oktober 2018) er maleriet en del av utstillingen Livets dans. Samlinger fra antikken til 1950.

Motivbeskrivelse

Foss i nedre Telemark forestiller et skogs- og fjellandskap. Vi blir introdusert for en voldsom, hvit brusende foss som er innrammet av en relativ mørk og tåkete skog, med massive fjellformasjoner. På begge sidene av fossen er det mosegrodde steiner, glatte berg og krokete furutrær i ulike stadier av forråtnelse. Skogen er dominert av en mørkere fargepalett, men med områder av en lysere og saftig grønt, og varme jordfarger. I forgrunnen av fossen, får man øye på en tømmerfløter som står på noen steiner. Han er ikledd arbeidstøy, men uten noe på bena. Følger vi fossen videre inn i bildet, ser man en andre og tredje tømmerfløter. De har alle staver i hendene sine som ble brukt for å navigere tømmerstokkene ned vassdrag. Mennene er små i forhold til den mektige og overveldende naturen som rommer dem. Over fjelltoppen kan vi se et tåkete og grått skydekke, men man kan likevel skimte et lys, øverst i høyre hjørne av bildet, som lyser opp forgrunnen av maleriet.

August Cappelen, Foss i nedre Telemark, 1852. Olje på lerret, 77,3 x 102,6 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Jacques Lathion.

Form og komposisjon

I Foss i nedre Telemark ser vi at Cappelen har brukt det store og brede formatet som et sentralt vikemiddel for å bringe frem hvor lite og forgjengelig mennesket er i forhold til en heftige norske naturen. Kontrasten i størrelsesforholdet skaper en umiddelbar dramatisk effekt, og den lille, enslige tømmerfløteren i forgrunnen blir i enda større grad poengtert da han står som en mørk silhuett mot den frådende hvite fossen. Cappelen bruker grove penselstrøk og tykt med maling for å bringe frem villskapen og bevegelsen i fossen, mens han jobber i tynne lag og nesten usynlige penselstrøk for å skape de tåkete fjellene. Formspråket hans er mykt, men energisk der det trengs, og han kontrasterer bevisst den svært aktive og "bråkete" skogen og fossen i framgrunnen mot det myke, passive, nesten dystre landskapet lenger inn i bildet. Cappelen skaper på denne måten rommelighet og perspektiv. Gjennom hans bruk av varmere farger i forgrunnen mot en gradvis kjøligere palett innover i bildet, skaper han også et effektivt atmosfærisk fargeperspektiv.

Furuskogen som rammer inn fossescenen nesten sluker de små menneskene med sin egen fargepalett, men likevel gis det ikke en følelse av at tømmerfløteren er i umiddelbar fare. Hvorfor oppfatter vi det slik? Om vi ser nærmere på den lille arbeideren ser vi at han står med beina godt plantet i bakken, med ekstra støtte fra en bergknaus under det ene kneet. Her kan vi tenke oss at kunstneren prøver å bringe frem arbeiderens styrke og ro. Vi ser også at den vertikale formen hans speiles i trærne rundt ham, og spesielt i en fremtredende furu til høyre i bildet, som i likhet med mannen står stødig plantet på en bergknaus. Treet er fremtredende ikke bare fordi det står høyt i formatet, men fordi det mot den mørke bakgrunnen har en varm, rødlig fargenyanse som også gjentas i mannens nakne fot. Videre kan vi merke oss hvordan mannens verktøy, den lange kjeppen, er malt i en skrå vinkel og dermed bryter med fossens retning og bevegelsesenergi. Kjeppens form og retning gjenspeiles også i fjellet, og vi kan som seere tillate oss å projektere fjellets stabilitet og styrke over på mennesket.

I Foss i nedre Telemark ser vi tydelig hvordan Cappelen utfordrer det nøye komponerte ideallandskapet ved å blande det med et kaos av veltede og råtnene trær i en helt ufremkommelig natur.[1] Likevel ser vi tydelige tendenser fra hans tid i Düsseldorfskolen i måten han legger inn dramatiske diagonaler i landskapet for å bryte opp komposisjonen i forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. På en og samme tid skaper han både dramatikk og balanse i verket ved å bryte med fossens energi og retning, og ved å sortere og avgrense landskapet som en scenograf på en teaterscene.

Verket i sin samtid: nasjonalromantikken

(Nasjonalromantiske trekk i maleriet)

Akademiet i Düsseldorf

Tolkning

Ettersom Foss i nedre Telemark er malt samme år Cappelen døde altfor ung av kreft, kan vi være tilbøyelige til å tolke den døende og råtnende naturen som et bilde på kunstnerens egen psyke - sykdom, smerte og forespeiling om død. Dette er dog lite sannsynlig, av flere grunner. Kunst som selvuttrykk ble ikke praktisert blant akademistene på Düsseldorfskolen, og Cappelen var dessuten ikke arbeidsdyktig da symptomene i sykdommen var mest fremtredende mot slutten av hans liv.[2] Cappelen virket heller ikke til å være en tungsindig mann, tvert i mot fremstår han som et positivt og levende menneske med en stor forkjærlighet for alt naturen - ikke bare det idealiserte, levende og vakre. Dette kommer frem i brev hvor han skriver at han "fråtser i Nordenvind og Solskin og gode, store furuer til Morgen, Middags og Aftensmad" og "syndede med Myrhuller og raadne stammer og andet Griseri og Søle."[3]

Kunsthistoriker Gunnar Danbolt foreslår en tolkning av bildet mer som et "generelt utsang om natur og menneske, enn et uttrykk for Cappelens indre liv." En tolkning kan dermed heller fokusere på samspillet mellom mennene, skogen og fossen. Hvordan mennesket benytter seg av naturens krefter og ressurser, og både arbeider mot og med kreftene som utspiller seg. Det stabile, men flyktige i naturen som gjenspeiles i mennenes arbeid, og de forskjellige stadiene i livet som er representert i furutrærne.

Litteratur

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie - frå vikingtida til i dag. Oslo: det norske samlaget, 2009.

Malmanger, Magne. August Cappelen. Oslo: Messel forlag a/s, 1997.

Sørbø, Tommy. Norges nasjonalmalerier. Oslo: Chr. Schibsteds Forlag A/S, 1995

Norsk kunstnerleksikon, s.v. "August Cappelen".

  1. Sørbø, Norges nasjonalmalerier, 32
  2. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 176.
  3. Norsk kunstnerleksikon, s.v. "August Cappelen".