Fra Hønefossen

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

Fra Hønefossen av Johan Christian Dahl (1788-1857) er malt i Dresden i 1847. Det er utstilt på Nasjonalmuseet og måler 51 x 67,5 cm. Dahl blir regnet som grunnleggeren av Norges nasjonale malerkunst. [1] Han blir også omtalt som Norges første store maler og året han døde, 1857, blir sagt å være en avslutning på det mest betydningsfulle tiår i norsk kunsthistorie. [2]

Johan Christian Dahl, Fra Hønefossen, 1847. Olje på lerret, 51 x 67,5 cm. Foto: Nasjonalmuseet.

Motiv

Verket er et effektfullt komponert landskapsmaleri, hvor motivet er hentet fra Hønefossen, slik tittelen indikerer. Det skildrer et bondelandskap omgitt av skog, fjell og en elv; altså et klassisk nasjonalromantisk landskapsmaleri som fremmer nasjonalfølelse knyttet til landskapet. Fra Hønefossen deles opp i tre grunner: en mørk forgrunn, en lys mellomgrunn og en diffus bakgrunn; dette er meget typisk for Dahls komposisjon.

I forgrunnen sitter en mann på en knaus med fiskestang og fisker ikledd en hvit skjorte, mørk vest og rød lue. Klærne assosieres med norsk bunad. Vi ser også en foss til venstre på bildet og en kraftig elv som renner horisontalt i verket og skiller forgrunnen og midtgrunnen.

I midtgrunnen er det en gård med et rødt hovedhus og fire mindre uthus og låver. Til venstre for gården står det to store bjørketrær. Det er en haug med tømmer som ligger under bjørketreet, og tømmer er oppstilt på de fleste uthusene. Foran gården er det avbildet en fjording, og en bonde som sager ved. Bonden har på seg bunad som mannen i forgrunnen. Gården er omringet av en tett granskog, som gir en lun og beskyttende atmosfære.

I bakgrunnen er det et diffust fjell med grantrær foran en dramatisk himmel med store skyer i ulike kontraster, der uværet ser ut til å være på vei.

Formspråk

Teknikk som virkemiddel

Fra Hønefossen er malt med olje på lerret. Oljen kommer tydelig til uttrykk i atmosfæren i verket og blir aksentuert ved blankheten og lyset i de lyse og helt hvite penselstrøk, for eksempel i forgrunnen i elvens skum og i skyformasjonene i himmelen. Utarbeidelsen og gjennomføringen av disse essensielle maleriske elementer står helt sentralt hos Dahl. Det hvite og selve lyset trekker blikket til seg spesielt i himmelen og i elven, og gir verket et "opphøyet løft", dette står i kontrast til mørke og dype fargetoner i forgrunnen og delvis i bakgrunnen. Verket oppleves derfor dynamisk og dramatisk. Dramatikk oppstår også i måten lyset er malt, det fyller bildet med flyktige lyspunkter der solen skinner igjennom skylaget og lysets spill treffer landskapet. Det alltid skiftende været og elvens strie strøm settes opp mot det mer kontemplative ved fiskeren i forgrunnen og den fredelige atmosfæren som finner sted på odden. Disse nevnte virkemidler er karakteristiske for det romantiske konsept, og det er kunstnerens subjektive opplevelse og følelsesmessige tilstedeværelse som uttrykkes.

Penselstrøkene er sikkert utført, med en virtuositet og hurtighet som spesielt kan studeres i elvens brus, men vi ser også små og detaljerte penselstrøk som i utføringen av grantrærne og bladverket i de to store bjørketrærne midt i bildet. Malingen er påført pastos, men vi finner også eksempler på tynne laserende lag blant annet i elven. Dahls impulsive arbeidsmetode ga maleriene hans overbevisende liv, rytme og "spor etter håndens arbeid". Dette i motsetning til Dahls gode venn maleren Caspar David Friedrich (1774-1840) som arbeidet langsomt og der formålet var å bli kvitt all overflødighet.[3]

Perspektiv og komposisjon

Motivet er malt i normalperspektiv, sett forfra, og som betrakter er vi plassert på nivå med motivet og skuer innover i bildet. Verket fremstår med klare linjer og har en tydelig forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn, det oppstår dynamikk og dybde hvor igjen lyset spiller en sentral rolle. Komposisjonen er harmonisk og man kan tenke seg at den består av to trekant- eller pyramideformer. Den ene pyramideformen utspiller seg fra fossens hvite brus i forgrunnen, går til venstre i elven, deretter opp til himmelens lys, for så å gå ned gjennom pipens hvite røyk og ender opp i elvens forgrunn. Den andre utgjør selve odden der toppen av trekanten er hovedhusets møne. Slike gjennomførte pyramideformer gjør at motivet får en stabilitet og harmoni som er behagelig for betrakteren, og er mye brukt i det klassiske maleri.

Det sublime

I Fra Hønefossen viser Dahl at de små menneskene er tett knyttet til den uendelige naturen, til det sublime; kraftfulle og ville på den ene siden, og på den andre siden at det typisk norske kulturlandskapet med byggeskikker og bøndenes levemåter hadde satt sitt sterke preg på nordmenns sinn og karakter. Det var slik den nasjonale identiteten og dermed selvstendigheten igjen skulle bygges opp i den unge nasjonen.[4] Maleriets sublime dimensjon består av en voldsom og vill elv, med ukontrollerbar og dramatisk himmel, som viser rå, opphøyd og intens natur som står i kontrast til det skjønne; det fredelige og kjente hos betrakteren, nemlig bebyggelsen og bøndene. Naturen bærer en skremmende skjønnhet, som gir behag ovenfor det farlige norske landskap.[5] Dahl gir ny verdi til norsk natur og fremmer den som vakker, levende og stor.

Fargene

Dahls verk bruker en varm fargeskala. Det er gylne toner i tømmer og husfasader, og brune toner med gyllent islett i forgrunnen og i elven. Plassert tett på husklyngen står det to friske grønne bjørketrær som har et lett gyllent skjær i deler av bladverket. Disse bjørketrærne er sentrale i verket og kan symbolisere den unge friske og sterke nasjonen.[6] Hovedbygningen er malt i rustrøde toner. Personenes bunader er i de dynamiske komplementærfargene grønt og rødt, og akkompagnerer dermed bildets øvrige koloritt. Kaldere blålilla og grå fargevalører finnes i himmelen samt i fjellet i det fjerne, men også disse valørene er lagt i den varmere delen av fargeskalaen. Til tross for dramatikken med brusende elv og truende skyer er det en hjemmekoselig og jordnær atmosfære i bildet som underbygges ved at varme fargetoner gjentas i hele verket.

Kontekst

Nasjonalromantikken

Både Fra Hønefossen og mange av Dahls kjente malerier tilhører den nasjonalromantiske perioden. Romantikken er en epoke i norsk kunsthistorie som karakteriseres av et særegent fokus på det norske. Norge hadde nettopp gått fra å være en provins av Danmark til å bli en selvstendig stat, og med dette kom en økt bevissthet rundt å fremheve Norges egen folkekultur.[7] Landskapet ble et av de viktigste motivene for denne identitetsbyggingen, og dermed ble et av romantikkens kjennetegn, ofte vill og dramatisk natur og landskap, store skyer og et vesentlig proporsjonsforhold mellom mennesker, dyr og natur. Dessuten skildret ofte romantikkens kunstnere et sublimt landskap; en mektig opphøyet natur og nærmest guddommelig i sitt syn på virkeligheten. Romantikken var del av et nytt kunstsyn som skilte seg fra opplysningstidens fornuftstenkning. Nå var det blitt rom for både religion og følelser i menneskers liv, samt i kunsten hvor de ble sentrale innflytelser.[8]

Det var den tyske kulturfilosofen J.C Herder som først uttrykte begrepet om nasjonal identitet. Han mente at mennesket er født inn i en nasjon som er et organ i en større nasjonal organisme. Derfor kunne et menneske ikke forstå seg selv før det hadde funnet frem til de nasjonale trekkene som preger deres tanker og handlinger.[9] Flere kunstnere rettet derfor fokus mot å dyrke en nasjonal stil som kunne markere Norge som nasjon.[10]

Landskapsmaleriet

På kunstakademiet i København studerte Johan Christian Dahl landskapsmaleriet. Han hadde allerede før han dro fra Bergen i 1811 sagt at han ville gå "Naturvejen" og bli norsk landskapsmaler.[11] I Danmark studerte han verk av den danske landskapsmaleren og professoren Jens Juel (1745-1802). Maleriene lærte Dahl om oppbygging, fargefordeling, lys og det atmosfæriske aspektet i et landskapsmaleri. Dahl fant seg ikke til rette i det danske formspråket, det passet til den danske naturen, men ikke til den norske. Det var hos de 1600-talls nederlandske malerne at han skulle finne et passende formspråk, for de hadde nemlig vært i Norge og malt det som Dahl selv ønsket å male. Han tok i bruk dette formspråket og begynte å arbeide mot sin ambisjon; han ønsket at landsmennene skulle se verdien i det norske landskapet, men også forstå at det var typisk og karakteristisk for Norge.

I Dahls malerier er naturen idealisert og stor og mennesket er lite. Mennesket er ryggvendte staffasjer som får frem at de er små og at deres rolle er irrelevant, naturen er for overveldende. Denne bruken av ryggvendte staffasjer er også å se hos Dahl sin gode venn Caspar David Friedrich (1774-1840). [12] Friedrich, som var en tysk romantiker, uttrykte det sublime i naturen. Skyene og havet; naturen er vill, stor og bærer på enorme krefter som mennesket frykter og er sjanseløse mot. I Fra Hønefossen uttrykker himmelen og elven disse kreftene, det sublime.


Litteratur

Andersen, Per Thomas. "Romantikken". Nasjonal digital læringsarena. Video. 3:07, 4:02. Rettighetsopphaver og lastet opp av: Leverandør Terranova Media. Oppsøkt 23.10.2020. https://ndla.no/nb/subjects/subject:19/topic:1:186579/topic:1:195781/resource:1:126122

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. 3. opplaget. Oslo: Det Norske Samlaget, 2018.

Bang, Marie Lødrup. Johan Christian Dahl 1788-1857: Life and Work, volume one. Universitetsforlaget AS 1987.

Gunnarsson, Torstein. "Naturens speil, nordisk landskapsmaleri 1840-1910". Naturens speil, nordisk landskapsmaleri 1840-1910. Redaktør Torstein Gunnarsson, 11-36. København: Statens Museum for Kunst, 2006.

Hyvik, Jens Johan. "Kulturnasjonalisme1830-1870". Norgeshistorie.no. 11.25.2020. https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1428-kulturnasjonalisme-1830-1870.html

Malmanger, Magne. "Malte studier av Dahl og Friedrich". Dahl og Friedrich: alene med naturen. Staatliche Kunstsammlungen Dresden og Nasjonalmuseet i Oslo 10.10.2014-4.1.2015, redaktør Frode Haverkamp, 55-56. Oslo/ Dresden: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2014.

Venturi, Lionello, Henrik Bramsen, Bengt Cnattingius, Siegfried Wichmann: Johan Christian Dahl, 1788-1857. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1957.

Referanser

  1. Haverkamp, s.v. "Johan Christian Dahl", Store norske leksikon online.
  2. Venturi, Johan Christian Dahl,1.
  3. Malmanger, "Malte studier av Dahl og Friedrich", 56.
  4. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 166-167.
  5. Gunnarson, Naturens speil: Nordisk landskapsmaleri 1840-1910, 15.
  6. Bang, Johan Christian Dahl 1788-1857, 130.
  7. Hyvik, "Kulturnasjonalismen 1830-1870".
  8. Andersen, "Romantikken", Nasjonal digital læringsarena, video, 4:02.
  9. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 157.
  10. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 161.
  11. Danbolt, Norsk kunsthistorie,161.
  12. Bang, Johan Christian Dahl 1788-1857, 74.