Forskjell mellom versjoner av «Frigg»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 39: Linje 39:
 
Parmann, Øistein. ''Dagfin Werenskiolds trerelieffer.'' Oslo: Dreyer Forlag, 1967.<br>  
 
Parmann, Øistein. ''Dagfin Werenskiolds trerelieffer.'' Oslo: Dreyer Forlag, 1967.<br>  
  
[[Category:Dagfin Werenskiold]] [[Category:Relieff]] [[Category:Oslo rådhus]]
+
[[Category:Dagfin Werenskiolds verker]] [[Category:Relieff]] [[Category:Oslo rådhus]]

Revisjonen fra 6. apr. 2011 kl. 10:01

Dagfin Werenskiold, Frigg

Dagfin Werenskiolds tre-relieffserie Yggdrasil, som Frigg er en del av, inngår i et grundig planlagt og helhetlig tenkt kunstnerisk utsmykningsarbeid ved Oslo Rådhus. Frigg ble laget som den første, som et prøvearbeid, i 1943/44. Prosjektet ble gradvis utvidet, til serien omfattet i alt 16 relieffer, og prosessen pågikk helt til 1967. Den smykker Rådhusets borggård. Kunstneren benytter kvistfri furu og formatet måler 2,30 x 2,20 m, relieffdybden er opptil 25 cm, og hvert verk veier opp mot 1000 kg.
Motivene til Yggdrasilserien er hentet fra norrøn mytologi, men uten å kunne sies å utgjøre en narrativ enhet. De representerer et lødig utvalg av sentrale myter og trosforestillinger.

”Rådhus-relieffene er komponert på rytmen, balanseprinsippet, på helt naturlig og fritt grunnlag, uten gyllent snitt og konstruksjoner. De er også fri fra alskens ismer og retninger (…).”[1]

Frigg (den elskelige) var en allvitende gudinne, hun visste skjebnen til alle og regnes som den fremste og viseste av åsynjene (åsagudinnene).[2]Hun var gift med Odin og sammen hadde de sønnene Balder (den sterke) og Hermod (kampmot). Hun var en beskyttende mor. Det er også noen som sier at fredagen er oppkalt etter henne, mens andre sier den er oppkalt etter Frøya (fruen/herskerinnen). Frigg som en del av Yggdrasilfrisen forteller historien om da Frigg tok alle ting til ed om at de ikke skulle skade sønnen hennes, Balder. Fortellingen sier at Balder var plaget av vonde drømmer, og at alle fryktet at han var sanndrømt og at livet hans sto i fare. Så det ble bestemt at Frigg, som var Balders mor, skulle dra ut å kreve at alle ting skulle avlegge ed på at de ikke skulle skade ham; Ild og vann, jern og all slags malm, steiner, trær, jord, sykdommer, dyr, planter, gift og ormer. Men mistelteinen krevde hun ikke noen ed fra, fordi hun syntes den var for ung.[3]

Frigg er fremstilt som en ung kvinne i tradisjonell norsk klesdrakt. Hun har den høyre hånden lagt bak hodet, den venstre løftet med håndflaten pekende utover. Hun er i ferd med å få alle levende skapninger til å avlegge ed på at de ikke skal skade sønnen. Hun er plassert i et eventyraktig landskap blandt blomster og trær. De dominerende farvene er blått, rødt og grønt. Bakgrunnen er lys og gylden, noe som gir frisen assosiasjoner til et ikon. Et tykt lag forurensning gjør imidlertid at den opprinnelige farveprakten kommer bedre frem på eldre fotografier enn på originalen.

Til grunn for Werenskiolds dekorative stil (som preger hele frisen), ligger art nouveau og nybarokk, Gerhard Munthes arbeider og tradisjonell norsk treskjæring med røtter tilbake til vikingtiden. Treskjæring er en karakteristisk norsk tradisjon som fikk lite oppmerksomhet både på 1800- og 1900-tallet før Dagfin Werenskiold igjen benyttet denne kunstformen.

Treet og de sterke fargene utgjør en virkningsfull kontrast mot mur og teglsteinen. Grovheten i utskjæringen og enkelheten i figurenes fremstilling, bygger opp under Dagfin Werenskiolds forkjærlighet for det norske.

Mens nybarokken er relativt fri for nasjonale særtrekk (en internasjonal stil), har Werenskiolds kunst eksemplifisert gjennom Frigg, en tydelig norsk forankring. For første gang siden 1700-tallet utføres et større treskulpurarbeide i Norge og forbindelsen til tradisjonen knyttes på nytt. Werenskiolds talent kommer åpenbart til sin fulle utfoldelse i møtet mellom treskulpur og maleri.

Frigg og Yggdrasil må i kraft av å være et unikt prosjekt i norsk kunsthistorie, anses for å være interessant sett i sin historiske kontekst. Imidlertid bør det tas høyde for at nettopp denne konteksten, der dyrking av det norske / nasjonale fremdeles var stuerent, gjorde kritikerne - slik det kan fortone seg 50 år i ettertid i et endret kulturelt klima – i overkant velvillig stemte. Frigg/Yggdrasil forsvarer likevel på en god måte sin plass i det totale utsmykningsarbeidet ved Oslo Rådhus.


Referanser
  1. Borgen, "Kunsten i Oslo Rådhus".
  2. Enoksen, Norrøne guder og myter.
  3. Enoksen, Norrøne guder og myter.


Bibliografi

Berg, Knut et al. (red.). Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid. Bind 6. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1983.

Borgen, Johan. "Kunsten i Oslo Rådhus". I Kunsten i dag. Særutgave 1950. Oslo: Galleri Per for H. Aschehoug & Co.

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det Norske Samlaget, 1997.

Enoksen, Lars Magnar. Norrøne guder og myter. Oslo: Schibsted Forlag AS, 2008.

Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug & Co. (W. Nygård), 2000.

Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer. Oslo: Dreyer Forlag, 1967.